Kan tro jeg får trimma meg om dagen! Det å fotografere i naturen gir mange og gjentatte bevegelser. For det første veier kameraet mitt litt med den store linsa på. Så armene får kjørt seg med å holde kamera eller svinge det hit og dit etter som jeg finner motiv. Om jeg skal ta blomsterbilder eller fange insekter i linsa er det enten ned på huk eller på magen, opp igjen for å sjekke at alt ble bra, og sånn gjentar jeg det igjen og igjen. Ned på knærne, opp på tå, under greiner og opp på stein og mose, ned på stien og snikende med ryggen bøyd under hengende halvveis nedblåste trær. Men så lyttet jeg da og oppdaget at hakespetten hadde unger! Lyden kjente jeg igjen fra årene før. Med hodet godt bøyd bakover forsøkte jeg å lokalisere redet.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Lyden var sterkere og jeg fant treet. Veldig fornøyd sto jeg klar med kamera, for jeg visste at forelsdrene snart ville komme med mat til de sultne der inne i trestammen. Men hva var dette? Jeg sto da godt skjult under ei stor gran, og fuglen kunne da umulig ha oppdaget meg? Men den landet langt oppe i treet og fløy igjen uten å besøke ungene? Dette gjentok seg mange ganger!

Da oppdaget jeg at det jammen  enda et hull i treet, men et par meter høyere opp! Det ble så feil vinkel på nakken at kroppen protesterte. Jeg måtte legge meg ned i skogbunnen for å orke mer. Men da kom jammen foreldrene også, landet, så seg om og forsvant inn i redet.

Glemt var både maur, insekter og flått der jeg lå og forsøkte å få et bilde eller to! Det var et skikkelig høyt tre, så det var lang avstand, men jeg fikk bilde av  fuglen i reirhullet. Nå er det bare å håpe at jeg kan komme tilbake om en ukes tid og se etter ungene. Jeg vet av erfaring at de kommer til å titte ut derfra så ofte de kan før de kan forlate redet. Morsomt med fototrim!