Barbent i gresset….

Når jeg likevel lette i gamle arkiv, kan jeg jo dele en liten historie til med dere! Værsågod!

En stilig, eldre herre med dress og blankpussede sko, kommer vandrende. Jakka er kneppet opp og han har løsnet slipset litt. Med hatten i hånda går han med stor verdighet og ro. Han går mot parken og plystrer for seg selv. Gresset er fuktig og skoene får glitrende vanndråper på overlæret. Han smiler og gleder seg over denne kveld.

Grana står der som den alltid har gjort. Han stirrer mot toppen og oppdager fort en svarttrost. Den synger sin sang og mannen tenker for seg selv. Det er som en drøm da han lukker øynene. Hun sitter i gresset og smiler forsiktig. Håret hennes flyter nedover ryggen som et vell. Kjolen er hvit og gresset er grønt. Det er så vakkert, det er så skjønt. Han åpner øynene igjen, og sukker over minnene fra sitt liv. Tårene står i øynene. Det er så lenge siden, men likevel som om det var i går. Det var her de møttes første gang, her kysset de, her ble de forlovet og siden gikk de hit til plassen ved grana med latter og sang. Enda synes han at han hører hennes stemme så lys og lykkelig. Enda ser han henne for seg dansede og full av liv. Nå er hun borte fra det jordiske, men når han lukker øynene og drømmer, er hun foran han. Når han vandrer i parken, blir hun som levende igjen.

Alt forteller om henne, blomstene, gresset og alle sommerfuglene. Da er ikke livet lenger så krevende, og han kan nyte sin kveld. Han setter seg under grana og tar av seg skoene, forsiktig drar han av sokkene. Han skulle gjerne danse, og han smiler for seg selv. Forsiktig reiser han seg, forsiktig han beveger seg, danser i gresset og føler at han svever over bakken lik en fugl.

Da kommer hun lokkende. Føttene hans berøre marken med løvetann og gress, men han nyter hvert skritt. Tenker på henne som danset lik en svevende alv, og i kveldingen ser han henne i drømmesynet sitt. Den hvite kjolen bølger om henne, og han følger henne villig. Han smiler vemodig, bukker ut i luften og sier “Takk for at du danset med meg igjen!”

Han sukker og går tilbake til grana. Sakte trer han på seg sokkene, får føttene på plass i skoene og knytter lissene. Så retter han seg opp og går hjemover. Minnene om deres liv har han godt plantet inni seg. Han trenger bare en stund for seg selv i blant for å lete det fram igjen alt sammen. Hun er ikke mer, men hun er fortsatt med.

Grana suser sin sang og forteller videre til alle som vil høre, at det var en gang…..

#foto #tekst #eventyr #fantasi #blogg
6 kommentarer

Siste innlegg