En dag for mange år siden fant jeg en kopp nedtrykt i skogbunnen ikke langt fra en husmannsplass. Da fikk fantasien min jobbe litt. Dette er resultatet:

Trykt ned i våt skogbunn lå den der. Uten hank! Koppen sukket trist. Gjennom årene hadde den forsøkt å komme seg opp. Den satt så godt fast, at den hadde egentlig gitt opp. Uten hank, var den sjanseløs. Det gikk ikke å snu seg rundt. Om den hadde klart det, så hadde den vel bare rullet ned på samme plass igjen. År etter år ble koppen liggende fastklemt i mosen. Så trist en skjebne for en hankløs kopp, tenkte den.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Blomsterbildet på siden av koppen ble utsatt for regn, sol, snø og vind. Bildet falmet etter hvert. En gang hadde det vært så vakkert, men nå var det bare et minne på den siden som vendte mot lyset. Bildet på den andre siden av koppen, lå trygt ned i mosen. Der lyset ikke kom til, glødet fargene fortsatt like vakkert. Før hadde koppen tjent husets frue med varm kaffe og en vannskvett i ny og ned. Den hadde stått på det hvitskurte bordet hver dag og vært fin for alle som bodde i huset. Lyset fra solen hadde skint inn gjennom rutete vinduer og gjennom hvite hjemmeheklede gardiner.

Den dagen det skjedde, var det forsommer og sola varmet godt. Utenfor vinduet hørtes fuglesang. Vinden rusket i trær, blomster, bærplanter og lyng. På bordet sto det oppskåret, hjembakt, velduftende brød, hjemmekinnet smør og årets første markjordbær. Mor Ella satt stille og drakk sin formiddagskaffe og spiste. Så banket det på døra. Naboen hadde veien forbi og ville ha henne til å komme ut for at de kunne beundre blomsterbedet sammen. De ble stående lenge der ute på tunet å prate.

Ingen av dem så villkatten som lurte seg inn. Den hoppet raskt opp på bordet og tok for seg av brødet.

Akkurat i det kona kom inn igjen, spratt katten fort under bordet og pilte ut av den halvåpne døra.

Men i farten rev den med seg koppen, så kafferestene skvatt omkring den. Koppen danset gjennom luften og med et ekkelt dunk falt den til ro på gulvet. Hanken gikk tvers av og et lite glasskår falt av på kanten. Kona, som bare hadde denne ene porselenskoppen, ble så sint at hun kastet koppen ut av døra. Hardt og brutalt kilte den seg ned i skogbunnen. Der ble den liggende.

Den ble mindre og mindre synlig etter som årene gikk. Mosen vokste og klemte den mer og mer fast. Aldri hadde den trodd at den skulle komme fram i lyset igjen.

Men det skjedde!!! Da konas oldebarn gikk tur i området mange år senere, så hun det lyse hvitt i skogbunnen borte ved den gamle husmannsplassen. Noen meter fra den mosegrodde grunnmuren lå den. En kopp med bleke blomster, nesten begravd i mose.

Forsiktig tok hun den opp og tørket av den det verste med fingrene. På baksiden lyste det i vakre blomster.

Ved siden av koppen vokste det markjordbær. Det var vakker pynt til en kopp uten hank. Koppen fikk bli med hjem fylt opp med bær fra skogen. Etter en god vask skinte den gamle koppen igjen.

Nå står den i hennes kjøkkenet. Den minner om at selv om noe blir gammelt og litt ødelagt, så har det likevel sin sjarm. Var det hennes oldemor som hadde eid den? Hun visst ikke, men ville likevel tro det. Gamle ting gir gode tanker om de som har levd før oss. Det er fint å vite at de har sin egen historie skjult under knekte hanker og glasskår.