Enda er jeg ikke truffet, men det er nære på mange ganger. Måkene har unger og de passer godt på dem. Jeg gikk i gresset og så ble det liv. Stupdykk og skittkasting av verste sort. Men de traff meg ikke, og jeg gikk raskt vekk.Ungen holdt seg godt skjult nede i gresset, men jeg vet at den er der. Gøy med måkestudie!
Mens jeg venter trimmer jeg litt i kunstneriske og vakre omgivelser.
Mens jeg venter er jeg på oppdagelsesferd.
Mens jeg venter spiser jeg jordbær og plukker litt blomster.
Jeg har tatt flere spaserturer langs gårder og enger.
Jammen fikk jeg med meg en solnedgang i går også, mens jeg venter. Hva jeg venter på? Sommeren vel!
Gule blomster er vakkert som sola. Nå er det mengder av “Marias gullsko”! Du kaller dem sikkert Tiriltunge du, som blomsten heter. Vakker er den, samme hva slags navn vi bruker.
Om du snur blomsten rundt, som på bildet til høyre, så minner det meg om en flokk med gule andunger!
Det er mange andre vakre gule blomster også. Gult er kult, selv om det ikke er påske. Håper dere har fine dager i forsommeren. Jeg titter innom når jeg har nett!
Det ble nok en tur i i dag, og denne gangen med nye blå sko. Jeg følte det som om skoene fikk tur med meg? De lyser jo så opp, at jeg nesten ønsker å møkke dem til litt! Men selv om jeg hoppet over søledammene og vasset i nyslåtte enger, var jeg likevel forsiktig. Man har jo lært at man skal ta vare på det man eier. Skoene skal jo vare en stund.
Etter en lang gårsdag med masse regn, kom sola og jeg bare måtte ut en tur. Jeg møtte ikke så mange, men en flott skogsnegle var på vei innover stien. Det gikk sakte med den, men den var i bevegelse. Sånn kan vi vel også tenke. En gåsaktetur i naturen, er bedre enn ingen tur eller?
Ser du på bildet i midten, så ser du et hestehovblad. Når vi ser formen, så skjønner vi jo hvorfor den gule vårblomsten har fått navnet Hestehov. For det første ligner blomsten kransen av hår rundt hoven på enkelte hester, og formen på bladet er jo som et avtrykk av en hestehov.
Om du snur bladet rundt, så er baksiden så myk som hanskeskinn og det minner om en semsket tekstil. I bryllupet til vårt Kronprinspar ble disse bladene brukt i dekorasjonene. Husker du alle de grønngråe ballene rundt omkring? De var dekket av hestehovblader. Egentlig burde jeg plukket med meg en haug hjem for å se hva det kunne bli ut av det, men det rakk jeg ikke i dag. Men nå gir jeg tipset til deg.
Det blir nok stille her igjen innimellom. Internetttilgangen er til tider stengt. Men jeg titter innom igjen så fort jeg har fikset dette.I dag er det lånepc og regn. Ikke akkurat det jeg ønsket meg for helga, men sånn er det. God helg!
Kan tro jeg får trimma meg om dagen! Det å fotografere i naturen gir mange og gjentatte bevegelser. For det første veier kameraet mitt litt med den store linsa på. Så armene får kjørt seg med å holde kamera eller svinge det hit og dit etter som jeg finner motiv. Om jeg skal ta blomsterbilder eller fange insekter i linsa er det enten ned på huk eller på magen, opp igjen for å sjekke at alt ble bra, og sånn gjentar jeg det igjen og igjen. Ned på knærne, opp på tå, under greiner og opp på stein og mose, ned på stien og snikende med ryggen bøyd under hengende halvveis nedblåste trær. Men så lyttet jeg da og oppdaget at hakespetten hadde unger! Lyden kjente jeg igjen fra årene før. Med hodet godt bøyd bakover forsøkte jeg å lokalisere redet.
Lyden var sterkere og jeg fant treet. Veldig fornøyd sto jeg klar med kamera, for jeg visste at forelsdrene snart ville komme med mat til de sultne der inne i trestammen. Men hva var dette? Jeg sto da godt skjult under ei stor gran, og fuglen kunne da umulig ha oppdaget meg? Men den landet langt oppe i treet og fløy igjen uten å besøke ungene? Dette gjentok seg mange ganger!
Da oppdaget jeg at det jammen enda et hull i treet, men et par meter høyere opp! Det ble så feil vinkel på nakken at kroppen protesterte. Jeg måtte legge meg ned i skogbunnen for å orke mer. Men da kom jammen foreldrene også, landet, så seg om og forsvant inn i redet.
Glemt var både maur, insekter og flått der jeg lå og forsøkte å få et bilde eller to! Det var et skikkelig høyt tre, så det var lang avstand, men jeg fikk bilde av fuglen i reirhullet. Nå er det bare å håpe at jeg kan komme tilbake om en ukes tid og se etter ungene. Jeg vet av erfaring at de kommer til å titte ut derfra så ofte de kan før de kan forlate redet. Morsomt med fototrim!
Ønsker dere alle en strålende dag!
Jeg måtte sette orm i overskriften, så har jeg advarte de som ikke vil se! Men egentlig er ikke dette en farlig orm, men en øgle. En øgle uten ben! Stålorm heter den! Den biter deg ikke, fredlig som den er. Men den kan virke ganske så livlig. Den er litt stålgrå eller brun, og kan bli opp til 40 cm lang! Halen er skjør, den kan lett falle av. Den mister den, for å redde livet kan man si. Mange tror det er en slange, men det er den ikke. Den mangler armer og ben og er en øgle.Den spiser mark og snegler og liker seg best i tussmørket. I følge folketro var den regnet som veldig giftig, og den var et ondt varsel om man møtte den. Fant man den i høyet under slåttonna, betydde det regn. Men jeg har møtt den mange ganger, og aldri har det skjedd noe skummelt etter det. Ikke regner det her heller i dag!
Den var ikke store knerten, men ut på tur ville denne ungen. Midt i veien kom den sigende i fine “svinger” da jeg kom gående. Jeg løftet den raskt opp og reddet den fra den sikre død. Ikke mindre enn fire biler kom etter hverandre i full fart. Stålormen hadde ikke hatt en sjanse.
Som betaling for livet fikk den være fotomodell for meg en liten stund.Den sa ikke takk for at jeg reddet den, men den stirret godt på meg der jeg lå på magen i mosen og forsøkte å få riktig kameravinkel.
Den krøllet og buktet seg en lang stund. Det ble nesten til en ormkringle og jeg var redd den skulle slå knute på seg selv. Men det gjorde den selvfølgelig ikke. Et herlig minne for meg, selv om jeg så ut som en liten unge selv etterpå. Med mose og grønske på knærne, barnnåler i håret og møkk på genseren, gikk jeg lykkelig hjem.
Ganske morsomt når rådyrmamma og kalven hennes leker gjemsel. Jeg så hvor hun la seg ned tidlig i går, og senere gikk jeg dit for å se. Men den ungen hadde hun gjemt så godt, at jeg greide ikke å lokalisere den. Ha du hørt en rådyrunge pipe? Her kan du høre lyden om du titter inn på Nrk`s side! (Håper jeg fikk til den linken da!) Ganske morsomt å stå i skogkanten og høre ungen pipe, mens mamma svarer lenger inn i skogen. Hun “bjeffet” og så ble det helt stille. Selv om jeg ikke så kalven, gjorde ikke det noe, for det viktigste for meg var å finne ut om hun hadde fått en kalv. Nå vet jeg, og da kan jeg kanskje få se dem fra mitt lille skjulested bak noen hvite halmballer nede på jordet en annen dag.Bilder som er tydelige får jeg kanskje ikke, men jeg får en opplevelse!
Skogen er bare herlig om dagen, og når jeg går tur alene, har jeg med kameraet hver gang. Finnes vel ikke bedre enn en tidlig morgen i solhellinga, lytte til fuglene og kjenne duften av varm skogsjord. I dag blir det nok en tur alene, for trimkameraten min har begynt å jobbe igjen. Godt fo rhenne men litt kjedelig for meg, men jeg skal nok komme meg ut selv om hun ikke er med. En time i skogen gir masse energi siden på dagen da jobben kaller. Sier som Lady August, så mye å gjøre altså!
