Gikk bra….
Nei, alt går ikke som tenkt bestandig. Jeg skulle lage sjokoladekrem og glemte meg bort. Min gamle mikser har tatt kvelden, så jeg tok opp en annen. Men den hadde ikke sånn beskyttelse rundt kanten på bollen. Skal si det ble kakao i lufta da jeg skulle lage kremen. Alt føyk ut over bord og stoler. Men jeg ble ikke sint. Det var min egen skyld, fordi jeg ikke fulgte med, så jeg vasket det opp og startet om igjen. Så ble den sjokoladekaken klar, og en til med gelelokk. Så ble det kaffekos med kanelsnurrer med en av mine søte. De andre kakene fikk vi ikke smake på, for de får vente til i morgen. Da er det min dag, nemlig!!!!
12 måneder har året
Juni var det liv overalt.
November bygde jeg meg en kirke.
Bygge et minne….
Vott til Johaug?
Snart VM 25. Jeg har prøvd meg på vottene til mesterskapet. En er klar, men den passer nok ikke Therese Johaug. Bruk restegarn sa de, men det var ikke så lurt. Mitt garn var for tynt, så dette ble vel vott til en ungpike, eller som meg med små hender. Sånn kan det gå. Jeg strikker en til jeg, så har i hvert fall jeg et par VM-votter. Kanskje jeg lager et par til en utøver også. Må bare kjøpe annet garn.
Jeg vant!!!!
Hjertelig tusen takk for utmerkelsen hos Gryende. For en ære. Ja, jeg er glad i kreativitet og deler gjerne med deg videre. Tusen takk igjen!
Jul i alle hus, del 22
Neste dag var det inn til Inga og hjelpe henne med å pynte pepperkakene de hadde bakt sammen noen dager før. Hun skulle ha de på juletreet sammen med røde sløyfer, gammel pynt og halmstjerner. Juletreet hennes hadde kommer på fot inne i finstua, men hun ville ikke pynte det før lille julaften. Døra dit inn var lukket, og ikke et lys var tent der inne, enda…..
Etterpå gikk de inn til alle de små husene og så. Snøen Ada og Inga hadde lagt over takene lyste så fint. Musene hadde fått bittesmå juletrær i rommene sine og Ada var fra seg av begeistring.
«Du har gjort det så fint du Inga. Jeg ønsker meg et sånt hus jeg, med bittesmå møbler og mus.»
Inga smilte og klemte henne.
«Men jeg har jo sagt at huset ditt er ditt, og Olivia og Even har valgt sine. Det får bli julegaven fra meg i år, tenkte jeg. Det skal bli jul i alle hus, både de for mennesker og disse bittesmå. Nå slukker vi taklampen og tenner julelysene Even.»
Han skrudde av, så det ble nesten mørkt i rommet. Så satte han i en kontakt. Plutselig lyste det i alle hyllene fra mengder av lyslenker. Det skinte og glitret overalt, og Ada måpte av undring.
«Men jeg kan ikke ta ut huset mitt! Da blir det jo ikke riktig. Kan det få bo her hos deg tror du? Så kan jeg komme hit å se til det?»
Inga nikket sakte.
«Ja, for en stund går det, men det blir nok forandringer, når jula er over. Men se så fint det lyser. Nå gleder jeg meg til jul. Jeg vil ha det som jeg alltid har hatt det. Lille julaften, da skal julefreden senke seg hos meg. Sånn hadde vi det i min barndom.
Så nysgjerrig jeg var på å få se juletreet. Jeg tittet i nøkkelhullet mer enn en gang, men det var ingenting å se. På julaften åpnet mamma dørene til stua, og da var hele stua pyntet til jul, bordet var dekket til middagen og juletreet sto der så staselig og skinte.
Nå har jeg jo glassdører inn til stua, så dere ser treet. Men jeg vil ikke ta på lyset der inne, før jeg skal pynte juletreet på lille julaften. Som jeg gleder meg. Det blir siste gang i den stuen det! Rart…..»
Fortsetter HER….
Jul i alle hus, del 20
20
Ada løp rundt som en propell etter skolen. Hun hadde nesten ikke tid til å spise, for nå ville hun av sted. Gummihanskene hadde hun stukket under genseren og Olivia hadde lurt på hva hun drev med. «Hemmeligheter!» hadde hun svart fort og heldigvis spurte hun ikke mer.
Turen over til Ingas gård gikk raskt, og snart sto de i vaskerommet i kjelleren. Inga hadde store hauger med farget, myk ull på benken.
«Nå skal vi jobbe Ada. Ullen river vi i biter og legger det opp her over den plasten. Så plasker vi på med varmt grønnsåpevann før vi filter, som det heter. Vi ruller, knar og trykker. Sånn. Skjønner du nå at det var lurt med gummihansker, selv om disse er store? Ellers hadde vi vel ikke hatt skinn på fingrene til jul. Vi må jo jobbe lenge med dette våte greiene.»
De la ull, knadde og vendte, rullet og trykte, dusjet på mer vann og knadde igjen. Ada hadde aldri sett noe så rart. Biten ble plutselig mindre og mindre, og så tykk og fast! Hun fikk lage to øyne og et smil av sort ull. Inga viste henne hvordan hun skulle få det til.
Innen kvelden hadde de tovet sammen flere sitteunderlag og grytekluter i fine farger. Ada var så stolt, at hun hadde lyst til å skrike. Aldri hadde hun tenkt at hun kunne lage så fine ting. Inga var enda flinkere, for hun lagde tøfler til Jon og pappa.
«Om noen år fikser du dette også vet du, men du får lære en ting av gangen. Nå skal det tørke, så vi kan pakke det inne på lille julaften. Du var da veldig flink. Nå skulle de andre ha sett deg.»
Etterpå gikk de inn til de små husene og med hvit ull pyntet de som om det hadde kommet snø på hustakene.
Musen Herman var kommet til rette. Han sto og liksom pyntet juletre med frua. Lille Ella hadde tatt med nissegutten hjem, så nå var de en liten familie igjen.
«Jeg skulle ønske de var levende jeg!» sukket Ada.
«Tenk så morsomt vi kunne hatt det da. Men uff, jeg ønsket meg en katt? Det tenkte jeg ikke på. Den spiser jo mus også av og til! Da er det kanskje godt at disse musene er av garn, kanskje?»
Plutselig buldret det til utenfor huset. Inga spratt opp og tittet ut. «Traktoren min! Hva i alle dager, er det noen som har stjålet den? Nå står den da krasjet rett inn i den gamle bjørka? Bare ikke noen mennesker er skadet!»
Fortsetter HER….
Fra førsten, Jul i alle hus.
Jul i alle hus, del 17
Inga hvisket til Ada at de bare kunne utsette julegavejobben til dagen etter.
«Vi klarer det helt sikkert, for jeg vil også være med å hente juletre.»
Neste ettermiddag var de alle samlet hos Jon og Even. Ungene skulle få sitte i sleden med Jon og Inga, og de andre gikk på ski etter. Det hadde frosset på igjen. Vinterlandskapet var rimfrossent og vakkert i ettermiddagslyset. Dombjellene klang for hesten ville nesten ikke stå stille. Men alle kom på plass. Jon roet hesten ned og tok tak i grima. Så leide han den ut av porten og hoppet på. I vill fart gikk det bortover den islagte veien. Ada kjente at vinden fikk tårene til å trille.
«Jeg er ikke redd og jeg gråter ikke altså. Jeg gråter ikke!» Men litt redd var hun likevel.
Turen var kort, og de svingte inn i skogen der trærne sto på rad og rekke. Hesten var roligere nå og tråkket seg fram i snøen før den stanset helt. Jon bandt den til et stort tre, og ga den en sekk med friskt høy.
Så gikk de på leting etter trær med sløyfer på. De skravlet og lo, lette og lette. Jon fant det første.
«Men vet dere hva? Her inne bor det ikke bare rever. Gjett hva jeg så på viltkameraet da? Jeg tror dere aldri gjetter det. Det er ikke bare mus som er redd for livet sitt. Følg den stien der inn til den gamle høyløa så får dere se. Godt ikke reven kommer inn der.»
De tre ungene gikk innover og fant fort den lille grå høyløa. Even åpnet døra forsiktig, og der inne lå det en katt med to store kattunger.
«Åååå, det er katten min! Jeg som trodde den var spist av reven. Nå ble jeg glad nå. Alt dør ikke! Hei pusen, du må da bli med hjem, for der er det mye varmere enn her.»
Han krøp inn i det gamle høyet. Katten malte når han strøk den over pelsen. Ada og Olivia kom seg inn også. Kattungene freste litt, men etter hvert roet de seg fint. Alle hadde helt glemt juletrehentingen.
Fortsetter HER….