Juni var det liv overalt.
November bygde jeg meg en kirke.
Bygge et minne….
Vott til Johaug?
Snart VM 25. Jeg har prøvd meg på vottene til mesterskapet. En er klar, men den passer nok ikke Therese Johaug. Bruk restegarn sa de, men det var ikke så lurt. Mitt garn var for tynt, så dette ble vel vott til en ungpike, eller som meg med små hender. Sånn kan det gå. Jeg strikker en til jeg, så har i hvert fall jeg et par VM-votter. Kanskje jeg lager et par til en utøver også. Må bare kjøpe annet garn.
Jeg vant!!!!
Jul i alle hus, del 22
Neste dag var det inn til Inga og hjelpe henne med å pynte pepperkakene de hadde bakt sammen noen dager før. Hun skulle ha de på juletreet sammen med røde sløyfer, gammel pynt og halmstjerner. Juletreet hennes hadde kommer på fot inne i finstua, men hun ville ikke pynte det før lille julaften. Døra dit inn var lukket, og ikke et lys var tent der inne, enda…..
Etterpå gikk de inn til alle de små husene og så. Snøen Ada og Inga hadde lagt over takene lyste så fint. Musene hadde fått bittesmå juletrær i rommene sine og Ada var fra seg av begeistring.
«Du har gjort det så fint du Inga. Jeg ønsker meg et sånt hus jeg, med bittesmå møbler og mus.»
Inga smilte og klemte henne.
«Men jeg har jo sagt at huset ditt er ditt, og Olivia og Even har valgt sine. Det får bli julegaven fra meg i år, tenkte jeg. Det skal bli jul i alle hus, både de for mennesker og disse bittesmå. Nå slukker vi taklampen og tenner julelysene Even.»
Han skrudde av, så det ble nesten mørkt i rommet. Så satte han i en kontakt. Plutselig lyste det i alle hyllene fra mengder av lyslenker. Det skinte og glitret overalt, og Ada måpte av undring.
«Men jeg kan ikke ta ut huset mitt! Da blir det jo ikke riktig. Kan det få bo her hos deg tror du? Så kan jeg komme hit å se til det?»
Inga nikket sakte.
«Ja, for en stund går det, men det blir nok forandringer, når jula er over. Men se så fint det lyser. Nå gleder jeg meg til jul. Jeg vil ha det som jeg alltid har hatt det. Lille julaften, da skal julefreden senke seg hos meg. Sånn hadde vi det i min barndom.
Så nysgjerrig jeg var på å få se juletreet. Jeg tittet i nøkkelhullet mer enn en gang, men det var ingenting å se. På julaften åpnet mamma dørene til stua, og da var hele stua pyntet til jul, bordet var dekket til middagen og juletreet sto der så staselig og skinte.
Nå har jeg jo glassdører inn til stua, så dere ser treet. Men jeg vil ikke ta på lyset der inne, før jeg skal pynte juletreet på lille julaften. Som jeg gleder meg. Det blir siste gang i den stuen det! Rart…..»
Fortsetter HER….
Jul i alle hus, del 20
20
Ada løp rundt som en propell etter skolen. Hun hadde nesten ikke tid til å spise, for nå ville hun av sted. Gummihanskene hadde hun stukket under genseren og Olivia hadde lurt på hva hun drev med. «Hemmeligheter!» hadde hun svart fort og heldigvis spurte hun ikke mer.
Turen over til Ingas gård gikk raskt, og snart sto de i vaskerommet i kjelleren. Inga hadde store hauger med farget, myk ull på benken.
«Nå skal vi jobbe Ada. Ullen river vi i biter og legger det opp her over den plasten. Så plasker vi på med varmt grønnsåpevann før vi filter, som det heter. Vi ruller, knar og trykker. Sånn. Skjønner du nå at det var lurt med gummihansker, selv om disse er store? Ellers hadde vi vel ikke hatt skinn på fingrene til jul. Vi må jo jobbe lenge med dette våte greiene.»
De la ull, knadde og vendte, rullet og trykte, dusjet på mer vann og knadde igjen. Ada hadde aldri sett noe så rart. Biten ble plutselig mindre og mindre, og så tykk og fast! Hun fikk lage to øyne og et smil av sort ull. Inga viste henne hvordan hun skulle få det til.
Innen kvelden hadde de tovet sammen flere sitteunderlag og grytekluter i fine farger. Ada var så stolt, at hun hadde lyst til å skrike. Aldri hadde hun tenkt at hun kunne lage så fine ting. Inga var enda flinkere, for hun lagde tøfler til Jon og pappa.
«Om noen år fikser du dette også vet du, men du får lære en ting av gangen. Nå skal det tørke, så vi kan pakke det inne på lille julaften. Du var da veldig flink. Nå skulle de andre ha sett deg.»
Etterpå gikk de inn til de små husene og med hvit ull pyntet de som om det hadde kommet snø på hustakene.
Musen Herman var kommet til rette. Han sto og liksom pyntet juletre med frua. Lille Ella hadde tatt med nissegutten hjem, så nå var de en liten familie igjen.
«Jeg skulle ønske de var levende jeg!» sukket Ada.
«Tenk så morsomt vi kunne hatt det da. Men uff, jeg ønsket meg en katt? Det tenkte jeg ikke på. Den spiser jo mus også av og til! Da er det kanskje godt at disse musene er av garn, kanskje?»
Plutselig buldret det til utenfor huset. Inga spratt opp og tittet ut. «Traktoren min! Hva i alle dager, er det noen som har stjålet den? Nå står den da krasjet rett inn i den gamle bjørka? Bare ikke noen mennesker er skadet!»
Fortsetter HER….
Fra førsten, Jul i alle hus.
Jul i alle hus, del 17
Inga hvisket til Ada at de bare kunne utsette julegavejobben til dagen etter.
«Vi klarer det helt sikkert, for jeg vil også være med å hente juletre.»
Neste ettermiddag var de alle samlet hos Jon og Even. Ungene skulle få sitte i sleden med Jon og Inga, og de andre gikk på ski etter. Det hadde frosset på igjen. Vinterlandskapet var rimfrossent og vakkert i ettermiddagslyset. Dombjellene klang for hesten ville nesten ikke stå stille. Men alle kom på plass. Jon roet hesten ned og tok tak i grima. Så leide han den ut av porten og hoppet på. I vill fart gikk det bortover den islagte veien. Ada kjente at vinden fikk tårene til å trille.
«Jeg er ikke redd og jeg gråter ikke altså. Jeg gråter ikke!» Men litt redd var hun likevel.
Turen var kort, og de svingte inn i skogen der trærne sto på rad og rekke. Hesten var roligere nå og tråkket seg fram i snøen før den stanset helt. Jon bandt den til et stort tre, og ga den en sekk med friskt høy.
Så gikk de på leting etter trær med sløyfer på. De skravlet og lo, lette og lette. Jon fant det første.
«Men vet dere hva? Her inne bor det ikke bare rever. Gjett hva jeg så på viltkameraet da? Jeg tror dere aldri gjetter det. Det er ikke bare mus som er redd for livet sitt. Følg den stien der inn til den gamle høyløa så får dere se. Godt ikke reven kommer inn der.»
De tre ungene gikk innover og fant fort den lille grå høyløa. Even åpnet døra forsiktig, og der inne lå det en katt med to store kattunger.
«Åååå, det er katten min! Jeg som trodde den var spist av reven. Nå ble jeg glad nå. Alt dør ikke! Hei pusen, du må da bli med hjem, for der er det mye varmere enn her.»
Han krøp inn i det gamle høyet. Katten malte når han strøk den over pelsen. Ada og Olivia kom seg inn også. Kattungene freste litt, men etter hvert roet de seg fint. Alle hadde helt glemt juletrehentingen.
Fortsetter HER….
Jul i alle hus, del 13
Luciamorgenen opprant med snø over det hele, og liv i huset hos Ada og Olivia. De hadde bestemt seg for å gå Lucia før skolen, så de hadde stått opp grytidlig. Mamma hadde hjulpet dem med å smøre på julekake med smør og brun ost og hun hadde funnet fram en boks meg pepperkaker, noen kjeks og litt sjokolade også. Alt ble lagt i en kurv med røde sløyfebånd på hanken. I de to termosene var det kakao og kaffe.
Ada hadde fått på hvit kjole etter Olivia. Den var så stor at hun hadde fått tykke gensere og stillongs under. Olivia hadde en av fars hvite skjorter med en glitterremse rundt magen. Mamma og pappa hadde kledd seg ut som nisser.
Så gikk de syngene over til Inga først, og så skulle de vekke Even og Jon.
«Santaaaaaaaaa luciiiiiaaaa!»sang de mens de gikk.
De bråstoppet utenfor døra hos Inga, for der kom hun ut i Luciakrone også. De hadde visst tenkt det samme denne mørke morgenen.
De sang sammen først hos henne, og så marsjerte de ned til Jon og Even. De hadde stått opp begge to, men så ganske så trøtte og overrasket ut begge to.
«I alle dager,» utbrøt Jon. «Hva er dette for et følge. Ikke er dere julebukker og ikke er dere engler heller vel? Så fine da, med lys og det hele. Har dere svenske tradijsoner dere da Ada og Olivia? For vi har vel aldri feiret Lucia så mye her i grenda? Inga? Er du med også? Men det da vakkert. Kom inn, kom inn.»
Det lille huset til Jon ble fylt av Luciasang denne morgenen, og så smakte de på alt det gode i kurvene. De måtte brått avslutte kosen, for det var tid for skole og jobb. De nesten løp hjem alle sammen, og ikke lenge etter var de klare for en ny dag i desember.
Snøen lå hvit. Mot skogen gikk det to spor etter rever. To tette spor og merker etter halene deres, var som fine tegninger i nysnøen. Ada ville løpe for å se om hun kunne finne dem, men Olivia var streng og sa at først var det skole. Så tok hun seg sammen og husket at Ada ikke likte den sinte stemmen hennes.
«Det går bra Ada. I ettermiddag går vi to på revejakt sammen. Jeg tror jammen vi må finne fram skiene våre!»
Fortsetter HER….
Jul i alle hus, del 7
7
Olivia reiste seg og strakte ut hånden. «Nei, jeg skal ikke erte deg. Æresord! Dette blir mellom oss. Jeg ante ikke hva du har vært igjennom. Hvordan klarer du det? Hva om jeg hadde mistet mine? Tenk at jeg har klaget på lillesøsteren min hver dag i det siste. Jeg er jo helt rar! Jeg burde jo takke Gud for at jeg har mine rundt meg. Vær trygg Even. Vi er venner nå. Men da kan du vel heller banke på døra hos oss, i stedet for på vinduene?»
Han lyste opp, og de lo godmodig til hverandre. Så fortsatte de med ludoen.
Ada så fra Olivia til Even.
«Du kan få være broren min da, for jeg har ingen bror jeg.»
Olivia lo.
«Du kan godt være broren hennes, men jeg vil ikke være søsteren din Even! Venner kan vi være, alle sammen, eller?»
«Takk det vil jeg gjerne, være venn mener jeg. Så rart jeg begynte å gråte? Jeg tror ikke jeg har grått på flere år jeg. I hvert fall føles det sånn. Jeg har liksom bare ryddet vekk tanken på foreldrene mine og ikke villet snakke om dem. Det er jo ikke lurt. Jeg har jo mange fine minner av dem. Stakkars bestefar. Han må jo ha trodd at jeg ikke sørget over dem i det hele tatt?»
Inga kremtet litt før hun svarte og tørket øynene hun også.
«Ja, det livet og vi mennesker er ikke alltid greit å forstå. Noen ganger må vi bare legge vekk alt vondt, for å kunne gå videre. Men jeg tror at når er tiden moden for å snakke, så må vi det. Ikke sant Even? Da kom liksom alle følelsene dine fossende fram. Vi kan snakke om det når du vil, for jeg er veldig interessert i å vite hvem foreldrene dine var. Du flyttet jo hit etter det som skjedde. Jeg kjenner jo bare deg, og bestefaren din da selvfølgelig. Han har jo bodd her lenger enn deg.»
Han nikket glad til svar.
Det var helt mørkt da de tre sa morna og skulle gå hjem. Ada oppdaget det først. «Det snør!» Hun jublet og danset rundt av glede. Så bråstoppet hun.
«Se der! Der er han igjen. Han rir fort! Jeg har snakket med han. Det må være nissen. Hva skal han nå tro?»
Fortsetter HER….