Tante Grønn kom jammen på besøk i skogen min i dag. Hun farger naturen i våren og får det til å vokse og gro! Utrolig spennende å følge hennes ferd.
Noen ganger har jeg lyst til å lage eventyr i naturen, og i dag var en sånn dag. Nei, alt det som henger i trærne er ikke noe jeg har gjort, men det inspirerte meg til å finne fram tante Grønn.
Nei, jeg aner ikke hva alle de tøystykkene i skogen er til? Det var menge, mange meter! Men kanskje det er noen som har spilt inn en film eller noe? jeg kunne tenke meg ballerinaer som svingte seg i dette til musikk. Ballerina klarer jeg ikke å være, så da ble det den rolige tante Grønn da. Artig var det å fantasere litt.
Påsken er visst krim for mange. Er dette skummelt????? Nei, det er det vel ikke?
Jeg er ikke glad i krim. Det er mye bedre å spre kreativitet og glede. Jeg skaper en ny figur om dagen. Ja, det tar mange timer å lage, men jeg koser meg og slapper av med dette. Egentlig kunne jeg stoppet her og hatt en hvit figur, men jeg har planer om noe annet.
“Hvorfor kan ikke denne genseren være min? Den er da stor nok. Jeg bryr meg ikke om at den er trang.” sa bamsen. “Mangler en arm ja, men du strikker fort. Jeg vil ha den på når jeg skal ut i våren!
Påskekaninen og den lille dukken får prøve, og du sier det passer til en av dem? Urettferdig. Jeg vil ha lik genser som den lille gutten! Traktorgenser.
Sååå fine de ble, og nå skal de ut og være varme og gode i våren. Hva med meg? Urettferdig.
Har jeg andre klær sier du? Ja, jeg har visst det. Til og med votter! Nå er vi klare til å gå ut alle sammen.”
Litt moro kan man da ha når man er klar med et strikkesett. Jeg fant et mønster til traktorstrikk på pinterest og resten fant jeg på selv. Håper han som skal ha det, blir fornøyd!!!!
Vårtegn sa Utifriluft. Er disse bildene vårtegn tenker kanskje du? For meg er det det. Skum i bekkene som danner fine mønster sammen med fjorårsløv og tørt gress. En bit av en knust takstein? Verdens fineste paradisstein da jeg var liten. Det var lykke å starte våren med hopp og sprett med en kantete stein på myk grus- og sandvei. Ettersom vårsola varmet, ble steinen kastet av oss og formet av sand og leire. Plutselig hadde alle de skarpe kantene blitt runde. Da var det sommer!
I går gikk jeg en tur på ettermiddagen. Det var ganske kaldt, så sandveien var hard, som asfalt. Det er også et vårtegn for meg. Da er det meste av is og snø borte. I min barndom var veiene så faste på sånne dager, at når jeg syklet til skolen på morgenen gikk det så lett! Noen vårdager snek jeg meg til å ta på småsko også. Lykkelig syklet jeg av sted til bussen og følte at det virkelig var vår, men så kom hjemturen. Sola hadde varmet og sandveien var så myk at den gynget. Med en gang jeg satte føttene ned fra bussen, kjente jeg at skoene ble våte helt inn til sokkene. Så var det å sykle hjem og forsøke å lure seg unna, så ikke mamma så det. Skoene ble vasket og pusset med skokrem og buksene som var fulle av søle også, ble vasket nederst, for å være klare til en ny dag. Vi hadde ikke så mye tøy, så det å vaske hele buksa hver dag nyttet ikke, da var de ikke tørre til neste dag må du vite. Tenk hvordan vi har det i dag. Vi har gortexsko og masse klær, asfaltveier og bekvemligheter.
Du forbinder vel disse bildene mer med vår? Nå har det begynt å sprette ut på de kvistene jeg tok inn. Kastanjebladene er irrgrønne og vakre, og morellen de kommer snart med blomster. Herlig med vårtegn.
Da var neste prosjekt klart. Prosjekt restegarn. Nå er det ikke mye igjen av rester, og det er så godt. Før jeg starter på noe nytt, måtte jeg rydde unna litt garn. Det ble første en pute, så en rød genser og nå til slutt ble det altså en vest og “armbånd”. Enda er det litt igjen av de siste fargene, og det blir nok en hals eller et pannebånd av det. Jeg trenger farger, og farger skal det bli. Nå har jeg sett meg ut et mønster til en genser med mange utfordringer. Lurer på om jeg klarer den, men det er vel bare å kjøpe garn og starte? Trenger jeg flere gensere? Nei, slett ikke, men da gir jeg bort noen hit og dit, som jeg pleier. Det er mange som ikke klarer å strikke seg en ullgenser selv.
Så godt. Jeg har klart meg fint. En kilo gikk jeg opp i jula, men den er borte nå. Januar har slett ikke vært tung og slitsom dette året, enda! All den hvite snøen har gitt meg godt humør. Ikke alle dager er like gode selvfølgelig, men de fleste er greie nå. Det er jeg takknemlig for. Vanligvis har jeg en sånn slags “oppvåkning” etter vintermørket i begynnelsen av februar, men i år kom den, denne uka? Så rart? På den “oppvåkningen” kjenner jeg som regel at jeg vil stelle meg litt ekstra, fikse håret, ta på fargerike klær, eller kjøpe noe nytt. Sånn ble det på lørdagen. Jeg var med en venninne, og hadde slett ikke tenkt å kjøpe noe, men hva skjedde? Jeg kom hjem med både en ny buksedress og litt annet. Men så artig med litt nye klær. Jeg måtte prøve den brune buksa til bluse, skinnjakke og skoletter da jeg kom hjem. Buksedressen sitter som bare den. Nå kan våren komme, og det beste er at jeg kan bruke denne i det vinteren vinker farvel også. Klipt meg? Jepp, det er også gjort. Jeg tenkte jeg skulle spare til en lang flette, men innser at mitt hår ikke egner seg. Jeg kan ikke gå med en flette som ser ut som en rottehale heller.
Noen ganger føler vi oss også som denne papirdukken kanskje? “Jeg ser ikke ut!” skrek hun til meg. Jeg prøvde med hatt og parykk med krøller, støvletter og sko, kåpe og foldeskjørt. Ingenting ble som hun ville. Hun gråt, og ville ikke vise ansiktet sitt.
Men så klipte jeg opp håret hennes, malte skjørtet i en annen farge og kneppet kåpen. Hun holdt seg for munnen av undring, så seg i speilet og smilte. Hva nå, tenkte hun sikkert. Hva nå?
Er det ikke noe som heter det? Lille 17.maiaften? Fint navn da. Jeg har tatt fram litt festpynt, og i morgen skal vaser med flagg og litt grønt komme på bordene.
Her var det barnehagetog ved hovedveien i dag, med korps og det hele. Masse herlige, forventningsfulle barn, og rosaruss! Nå er det innspurt for de fleste. Jeg tar det helt rolig, for det meste er klart til i morgen. Hipp hurra, for lille 17.maiaften.
Nydelig var det i går, og greit er det i dag også. Løvetannen lyste opp som små soler, og i dag er det grått.
I går var det spennende med sol og skygger, men i dag er det ikke mulig å kaste skygge noen steder. Men sånn er det. Naturen trenger vann også. Ny uke i morgen, og det er visst bare å ha regntøy, vanter og luer framme. Nyt kvelden.
Hva er det med hull og dagens mote? De selger olabukser som er verre reparert enn hva jeg noen gang har gjort? Merkelig. Nå er det bare å ta fram de gamle fillete buksene og reparere dem som jeg gjorde da jeg var ti år. Med litt sikksakk hit og litt sikksakk dit, frynser, filler og lapper i forskjellige størrelser blir det visst kult! Men hjelp, hva sånne bukser koster? Burde jeg fikse de jeg har liggende i kjelleren og selge de til høystbydende tro? Jeg husker jeg klipte opp diverse i biter av rester jeg fikk fra det andre som hadde sydd, og lagde forskjellig av det. Jeg hadde en kort, lett boblejakke som hadde 48 små biter som underarm! Resten av jakken var i større biter i alle mulige blåfarger og litt hvitt. Jeg fikk faktisk mye ros for den jakken, og den ble arvet av andre. I dag så jeg en skjørt som var sydd sammen av olabuksestoff i fra forskjellige fargenyanser og tenkte på det.
Ja, jeg gjorde mye sånt i mine tidlige tenår, for vi hadde ikke råd til så mye nytt. Da fikk man fikse det man hadde i skapene, arvet eller fått av andre. Om det var morsomt? Ja, det var gøy å lage, men jeg ble nok sett på som en utfrika hippi mange ganger. Jeg hadde vært så heldig å få flere “bøker” med stoffprøver til herredresser. Jeg satte det sammen til bukse og vest, og brukte det i mange år. Fargene var brune og mørke, men med forskjellige mønster i stoffet. Jeg fikk da noe nytt i hvert fall.
Flere sånne jakker hang det i butikkene i dag. De var i kordfløyel og andre stoffer med påsydde lommer av enkleste slag. Dette var en jakke jeg sydde mange av til både meg selv og andre. Men det så hjemsydd ut før jeg lærte meg å sy skikkelige lommer med stikninger og klaffer. Men nå skal det visst være sånn?
Ja, det føltes rart i dag da jeg gikk på kjøpesenteret. Mange av klærne som hang der, var som tatt ut av mitt klesskap da jeg var ung, for en evighet siden. Jeg har ikke mange bilder fra barndom eller ungdom, men her ser du meg på et lite bilde med hjemsydd slengbukse og hjemsydd innsvingt cordjakke med tykke metallglidelåser. Sirkelen er sluttet, alt kommer tilbake. Akrylgensere, skrukkete “silkeaktige” bluser og kjoler, striper, mye som lignet hjemsydd og lappede klær??? Jeg kan ikke si jeg ble imponert. Er det sånn man skal kle seg nå? Ja, det er vel mote da. Det ble ingen handel på meg, jeg ble bare lett oppgitt……
