Snøfnugg!
Strevsom vinter
Siste utfordring fra Frodith var Strevsom vinter! Vi mennesker er heldige som har varme klær og hus, mat og trygghet inne. Men fuglene har det ganske strevsomt i vinteren. Skjærene synes jeg er stilige. Når jeg mater de andre fuglene, kaster jeg litt ekstra til disse også.
De andre fuglene har jo både solsikker og fett tilgjengelig. For skjærene er ikke dette lett å få tak i. Da er det godt de får noe på bakken som smaker. Vinteren har sine prøvelser, men snart kommer våren og da blir alt så mye bedre for fugler og skogens dyr.
Vinterlandskap
Vinterklær
Forberedelser
Jul på hyllene, del 14
Der sto Elvira med skoene på. Kåpen var fortsatt godt kneppet igjen.
«Hei», sa hun! «Bor du her? Jeg hørte det var et ledig rom og vil gjerne flytte inn med det samme. Hjemme er det så fullt med alle søsknene mine. Går det bra? Du skjønner jeg prøvde å bo i et gammelt musehull, men nå som snøen kom, ble det iskaldt. Det var ikke noen mulighet til hverken peis eller ovn. Da jeg spurte om å få mure opp en pipe, ble jeg kastet ut. De andre i felleskapet kalte meg en pyse. Men jeg har ikke pels som de andre musene. Jeg er jo laget av papp og papir!»
Han skakket på hodet og kunne ikke annet enn smile. De var av samme slekt de to.
«Det går sikkert fint, men jeg er ikke den som eier dette huset. Jeg tror du bare kan vente til husverten kommer. Jeg bare flyttet inn her for en stund siden, og ingen har kastet meg ut enda. Det er jul snart, og alle skal vel ha tak over hodet i kalde tider. Velkommen er du! Jeg skal åpne en luke i veggen, så vi lettere kan holde kontakten og passe på hverandre. Men du, hvor har du de skoene fra?»
Hun tittet på han.
«Liker du de skoene. De er så søte. Jeg kjøpte de på auksjon etter lærer Musse! Han gikk med i forrige musefelletid. Han var litt vel ivrig etter rosiner og ost den mannen.»
Hagbart smilte. Det var sånn det var. Skoene var jo perfekte til henne.
Neste dag saget han opp et hull i veggen mot Elvira og skrudde opp en luke. Så kunne de åpne den om det var noe de ville hverandre. Da trengte de ikke gå ut døra på baksiden og kanskje møte katten!
Men Hagbart hadde ikke tenkt på at Sofie kunne glemme å lukke de store dørene i skapet. Plutselig stirret katten han rett i øynene….
Fortsetter HER….
Luciamorgen
Jul på hyllene, del 12
Edith takket vennlig for snømåkingen. Hans så ned.
«Jeg må jo hjelpe deg, selv om jeg ikke bor her lenger. Men du? Det finnes en knapp litt nede på den snøfreseren. Hare, eller skilpadde? Ja, du finner ut av det, så snøen kan kastes lenger…..» Så lo han godt, snudde seg og gikk til bilen.
Hun kjente en skjelving i hele kroppen. Den latteren savnet hun. Tenk om de kunne få det som før? Hun sukket tungt og gikk inn etter Sofie. Hun hadde lagt bag og klær rett på gulvet. Dørene i skapet sto på vid gap og hun var fullt opptatt der. Edith hadde laget en seng denne gangen, og snart sov den lille musa godt under dyna.
Da Hans ringte Sofie senere på kvelden, fortalte han at han gledet seg til mer av eventyret i musehuset. Hun fortalte at hun hadde tegnet og skrevet et skilt.
«Jeg kan ikke så mange bokstaver, men jeg skrev navnet sitt og tegnet flere hus rundt. Jeg er sikker på at alle mus ville forstå det!»
Edith fortsatte å sende han tekster hver kveld. Det ble etter hvert en koselig kommunikasjon mellom foreldrene. Det ble mer enn eventyret de skrev om……
Fortsetter HER…..
Jul på hyllene, del 10
Natten hadde vært rolig. Hun hadde en skrivebok på nattbordet. Det hadde hun lært av bestemor.
«Legg en bok på nattbordet sammen med en blyant. Har du for mye å tenke på, så er det ikke lett å sove. Skriv ned det du er bekymret for og bestem deg for at det skal du lese og tenke på i morgen! I morgen og ikke nå, som det er natt.»
Så smart det var. Nå var boka fylt med den ene tingen etter den andre. I går kveld skrev hun litt.
«Husk å spørre Hans om julen. Kan vi feire den sammen, for Sofies skyld?»
Hun kom seg opp og dro til side gardinene. Selv om det var mørkt enda, var det lett å se at det var som et eventyr der ute. Så lyst det ble! Tenk om Hans hadde vært der nå? Da ville gårdsplassen vært måkt allerede. Men hun klarte vel dette selv? Hun kledde på seg og gikk ut. Snøen var dyp, og hun ble fort våt inn til føttene. Det var bare å få på seg et par skikkelige lange støvletter. Hun kom seg inn i boden og fikk fram den lille snøfreseren. Startet gjorde den, og hun smilte stolt av seg selv. Men så sakte den gikk? Hva i alle dager skulle hun gjøre for å få den til å kaste snøen lenger vekk? Det ante hun ikke, men hun fikk da vekk nok snø så hun kom ut med bilen. Resten fikk hun ta i ettermiddag.
Dagen gikk fort og hun gledet seg til å komme hjem igjen og fortsette med alt i musehuset. Hun hadde fått fart på seg nå, og hadde handlet litt mer lim og små ting før hun dro hjem. Det snødde enda, og hun grudde seg til å forsøke å kjøre inn bilen.
Men hun ble overrasket. Hjemme var hele veien ryddet for snø og alt var feid og fint foran døra også. Hans? Det måtte være han. Hun kjente tårene renne nedover kinnene av takknemlighet. Han tenkte på henne. Det føltes så godt.
Fortsetter HER….