Siste utfordring fra Frodith var Strevsom vinter! Vi mennesker er heldige som har varme klær og hus, mat og trygghet inne. Men fuglene har det ganske strevsomt i vinteren. Skjærene synes jeg er stilige. Når jeg mater de andre fuglene, kaster jeg litt ekstra til disse også.
De andre fuglene har jo både solsikker og fett tilgjengelig. For skjærene er ikke dette lett å få tak i. Da er det godt de får noe på bakken som smaker. Vinteren har sine prøvelser, men snart kommer våren og da blir alt så mye bedre for fugler og skogens dyr.
Vinterlandskap var Frodits ord i romjulsutfordringen. Jeg er litt sent ute jeg, men skal da gjennomføre dette! Vi har da virkelig fått smake på vinteren nå. Så vakkert og stemningsfullt med snø og bål.
Vinterlandskap så langt øye kan se. Skikkelig herglig!
Nok en gang utfordrer Frodith oss. Denne gangen er det en romjulsutfordring. Jeg starter på 1 med vinterklær!
Noe så godt å ha gode vinterklær. I dag er vi så heldige å ha både ull og vanntett, pustende og luftig, varmt og lunt tøy. Vi kan gå ut i nesten all slags vær uten å fryse! Det var ikke sånn da jeg var liten. Klær hadde vi, men ikke i mengder. Jeg husker en gang venninna mi og jeg “basa i snøen”, som vi sa! Jeg kom hjem og var våt helt inn til huden. Mamma stakkars visste ikke sin arme råd. Klær måtte være tørre til neste dag og det var fullt over vedovnen allerede etter de andre søsknene mine! I dag er jeg så takknemlig for å ha godt med varme klær til oss alle. Det er gull.
Natten hadde vært rolig. Hun hadde en skrivebok på nattbordet. Det hadde hun lært av bestemor.
«Legg en bok på nattbordet sammen med en blyant. Har du for mye å tenke på, så er det ikke lett å sove. Skriv ned det du er bekymret for og bestem deg for at det skal du lese og tenke på i morgen! I morgen og ikke nå, som det er natt.»
Så smart det var. Nå var boka fylt med den ene tingen etter den andre. I går kveld skrev hun litt.
«Husk å spørre Hans om julen. Kan vi feire den sammen, for Sofies skyld?»
Hun kom seg opp og dro til side gardinene. Selv om det var mørkt enda, var det lett å se at det var som et eventyr der ute. Så lyst det ble! Tenk om Hans hadde vært der nå? Da ville gårdsplassen vært måkt allerede. Men hun klarte vel dette selv? Hun kledde på seg og gikk ut. Snøen var dyp, og hun ble fort våt inn til føttene. Det var bare å få på seg et par skikkelige lange støvletter. Hun kom seg inn i boden og fikk fram den lille snøfreseren. Startet gjorde den, og hun smilte stolt av seg selv. Men så sakte den gikk? Hva i alle dager skulle hun gjøre for å få den til å kaste snøen lenger vekk? Det ante hun ikke, men hun fikk da vekk nok snø så hun kom ut med bilen. Resten fikk hun ta i ettermiddag.
Dagen gikk fort og hun gledet seg til å komme hjem igjen og fortsette med alt i musehuset. Hun hadde fått fart på seg nå, og hadde handlet litt mer lim og små ting før hun dro hjem. Det snødde enda, og hun grudde seg til å forsøke å kjøre inn bilen.
Men hun ble overrasket. Hjemme var hele veien ryddet for snø og alt var feid og fint foran døra også. Hans? Det måtte være han. Hun kjente tårene renne nedover kinnene av takknemlighet. Han tenkte på henne. Det føltes så godt.
Det startet med et lite barkstykke, som jeg begynte å spikke litt på. Det ble en vott, og en vott til. Et stort barkstykke fikk etterpå en runde med kniven. Jeg synes det lignet en skogsnisse? Da jeg kom hjem pakket jeg det inn i litt ullstoff og saueskinnsbiter. Det ble et veldig fint marmormønster i barken når den tørket. Dette må jeg gjøre mer tenkte jeg.
I går ble det et katteansikt. Det var ikke stort, men det var heller ikke lett å finne bark som var tykk nok. Men det kommer sikkert nye muligheter utover våren…..
Dette var vakre fjær synes jeg. Jeg skulle gjerne hatt noen av dem, men det vågde jeg ikke å ta. Nydelig var de, bare synd de satt på en død skarv. Se det fargespillet! Jeg hadde vel aldri klart å fange dette på en levende, vill fugl.
Trist når man finner sånt i naturen. Kanskje den var gammel og utslitt? Jeg vet ikke. Men jeg fikk studere den hvor lenge jeg ville, med kameraet klart. Noen kommer og noen går, sånn er livet………………..
Det var ikke lett å få bilder av denne formørkelsen. Det ble veldig mange forsøk. Men så kom det et lett skydekke og der var det. Månen tok en bit av sola! Artig.
Noen dager er sånn, jeg vil ikke noe som helst. Men jeg bestemte meg for at å gå ut ville gjøre alt bedre. Det gjorde det. Jeg startet rolig, og trakk inn vårlufta. Da oppdaget jeg en “skulptur” mitt i skogen, som lignet en terning. Den ville jeg se nærmere på. Glemt var all uvilje til å anstrenge meg. Det var kjempebratt, så jeg skal si hjertepumpa fikk kjørt seg.
Jeg kom opp til et steinbrudd, der de i gamle dager hadde hogd stein. Utrolig vakkert i det området og tenkte jeg på at jeg ikke ville? Nei, den tanken var vekk. Jeg var ute på eventyr, brukte kroppen og kameraet.
Mosegrodde steiner og fine formasjoner. Bildet til høyre minnet om ei pute. Jeg måtte pynte den med ekornspiste konglerester.
Vil ikke, sa kroppen tidligere! Etterpå sa kroppen vil ikke igjen? Men denne gangen var det fordi jeg egentlig ikke ville inn igjen. Herlig følelse å snu tankesettet. Til dette området vil jeg tilbake.
