Ja, det er så sant altså. Dette ble siste kveld uten refleksvest og lommelykt. Det ble jo så mørkt innen jeg kom hjem i sjutiden. Nå er det høst nå, og det er sånn det er. Ikke noe å klage over akkurat. Men husk det dere også. Vi synes ikke uten de hjelpemidlene!
Det er september, og høsten banker på hos oss. Alltid vemodig, men fint også. Jeg liker lune kvelder, klar himmel, friskere luft og innhøstning. Jeg har enda ikke tatt opp potetene mine, og fortsatt er persilla i krukka grønn og fin. Bladene på trærne begynner å forandre farge, rogna er full av bær og trekkfuglene øver for å reise i fra oss.
I dag er det søndag, og så er det jammen nok en ny uke som ligger foran oss. Her er det tut og kjør med hyggelige ting. Til helga er det konfirmasjon i familien, og det er matlaging og kaker som skal lages. Jeg gleder meg til det hele. Håper du har noe å se fram til også? Nyt dagene, disse første i den gryende høst.
Noen ganger skulle man gjerne vist tenner og skremt vannet av de som får en til å føle seg liten og ikke sett. Men det får være med symbolikken. Tenner ble det. I papp! Store tenner oppe og små tenner nede. Jeg er sikker på at dette fantasidyret kan bite fra seg.
Men jeg brettet det sammen og limte det opp på ei isoporkule. Da klapret ikke det dyret mer med tennene. Det fikk visst annet å tenke på. Ble det et nebb, så figuren ble nebbete? Nei, slett ikke.
Med sortmaling ble det noe helt annet. Omdannet var de sinte tennene, til en rund form til glede for meg. Bak sint og bitende fasader, kan det gjemme seg skatter.
Jeg kunne ha malt dem som gullepler, men det ble sorte granatepler til å ha til pynt i blomsterpotten på terrassen. Nei, de tåler nok ikke så mye vann, men litt går bra. Mine står under tak, så jeg er sikker på at de varer hele sommeren. Vekk var sinnatennene, og fram kom det et lyspunkt i koronaland. Bak folks tøffe fasade, finnes det som regel en myk side!
Men det var ikke det? Ingen utfordring, men jeg gjorde det til det.
Mange av oss var med i Utifrilufts utfordring, og mange av oss fikk jammen post av denne snille damen også. Så spennende å kjenne på den posen! Jeg trodde det var noe som var pakket inn i bobleplast? Men det var et flott sitteunderlag. Pluss et hyggelig kort, med snille ord fra den herlige Margrethe. Tusen takk. Du finner hennes blogg HER!
Det var et så vakkert sitteunderlag, at jeg måtte bruke det til noe annet først. Så her er digitale blomster til Margrethe, og tusen takk skal du ha. Du er en skikkelig fin blomst selv! Men snart skal jeg ut på tur, med mitt nye sitteunderlag.
Jeg gikk en tur i formiddag. Det småregnet og mye av snøen hadde allerede forvunnet. Det var mildt og vårlig. Jeg hørte en flokk med gås fly over meg, og inne på sletta var det noen som ropte av fryd??? Jeg gikk etter lyden.
Der lå Vinteren og slappet av. Han smilte til regndråpene og lo. Det var ikke tvil i hans sjel, at det ikke er over enda. Vinteren altså. “Det kommer mer,” sa han høyt og plystret.
Han svømte hit og dit i restene av snø og vann, og riktig koste seg.
Veiene var fulle av vann, jordene hadde innsjøer, og på bøketrærne var fortsatt fjorårsløvet på plass. Enda er det ikke vår! Det visste Vinteren der den lå og tok seg et snøbad i restene av det hvite. Gårsdagens snøhest har snart smeltet. Vi drømmer om vårblomster og sol som varmer.
Vinteren svømte hit og dit, plystret og lo av alle som nevnte frøken Vår! Vi får vente da, så ser vi hvem som får rett???? Blir det mer Vinter, eller kommer Våren……
Jeg leste et innlegg i VG i dag, og fant ut at jeg er da visst ikke en sånn bestemor de vil vi skal være jeg heller. Skal bestemor sitte inne i armforkle og strikke hele dager, være sliten og trøtt, ikke orke noe og trenge hjelp til enhver tid? Noen gjør det kanskje, men det er da slett ikke alle. Bestemødrene av vår tid er da i farten, det jeg vet. Jeg lekte i snøen i dag, og det er vel kanskje ikke alle bestemødre som gjør det.
Dere som følger meg på Insta, har sett hesten allerede. Jeg skuffet sammen kram snø og satt i gang. Herlighet så artig om man bare lager en rund form, en snømann eller en vase også. Men jeg ville lage en hest. En stor hest.
For meg som liker å forme, går det lett. Jeg tenker egentlig ikke over det, jeg bare gjør det. Festlig å se hesten ligge der og kose seg på terrassen. Det er ikke ofte en hest ligger, men det gjør den, om den har plass.
Denne hesten varer nok ikke lenge, men “traver” snart av sted til de evige jaktmarker. Med tre pluss og tåke, blir det vel fort til vann. Det var gøy så lenge det varte.
Synes den ble så vakker. Tenk å eie en sånn i glass! Da kunne den vart evig. Jeg tviler på at min står der i morgen tidlig? Det gjelder å nyte øyeblikket.
Utifriluft som du finner HER , ba oss om å finne fram et vinterbilde, og så skulle hun siden lage en utstilling av bildene. Veldig gøy. Jeg har dette bildet jeg vil vise fram. Frosne bobler i isen! Så rart å se. Jeg skulle ønske jeg hadde tatt flere bilder. Det ble jo som et kunstverk med alle de trillrunde formene.
Endelig var det min tur til å tenne bål i vinteren. I dag var det så fint med sol og fem minus. Jeg “stakk” rett og slett av fra alt, og tok lunsjen ute. I all enkelhet ble det, men det smakte så godt.
I går kokte jeg litt eplesaft og det ble med på turen. Opp i minikjelen helte jeg safta og la i biter av wienerpølser og ei sitronskive. Så var det bare å vente.
Et rundstykke ble varmet på bålet. Litt brendt ble det, men hva gjør det! Fort var alt klart, på en gang. Pølsevannet ble drukket i koppen, og maten spist. Herlig var det!
For en finfin tur! Jeg var borte et par timer, og det var mer enn nok for meg som er en frysepinn. Selv om jeg hadde kledd meg godt, så var det godt å komme hjem igjen.
Glad jeg har skogen rett ved siden av der jeg bor. Det er så fint å gå ut en tur midt på dagen også om jeg vil.Man får energi av sånt.
