Noen dager er sånn, jeg vil ikke noe som helst. Men jeg bestemte meg for at å gå ut ville gjøre alt bedre. Det gjorde det. Jeg startet rolig, og trakk inn vårlufta. Da oppdaget jeg en “skulptur” mitt i skogen, som lignet en terning. Den ville jeg se nærmere på. Glemt var all uvilje til å anstrenge meg. Det var kjempebratt, så jeg skal si hjertepumpa fikk kjørt seg.
Jeg kom opp til et steinbrudd, der de i gamle dager hadde hogd stein. Utrolig vakkert i det området og tenkte jeg på at jeg ikke ville? Nei, den tanken var vekk. Jeg var ute på eventyr, brukte kroppen og kameraet.
Mosegrodde steiner og fine formasjoner. Bildet til høyre minnet om ei pute. Jeg måtte pynte den med ekornspiste konglerester.
Vil ikke, sa kroppen tidligere! Etterpå sa kroppen vil ikke igjen? Men denne gangen var det fordi jeg egentlig ikke ville inn igjen. Herlig følelse å snu tankesettet. Til dette området vil jeg tilbake.
I går ettermiddag ble det en tur i gammelskogen. Trærne sto der som levende, og jeg kunne jo hjelpe til med mine armer og ben. Det er mye rart å se på. Hakkespettene holdt konsert sammen med svartrost og meis, og over meg seilte musvåken. Lyden av dette, er vår.
Vridde røtter og gammel bark får fantasien i gang.
En tur som gir avslapning til kropp og sjel. Det er godt å sitte på den lille høyden og speide utover.
Innen jeg gikk hjem, hadde skyggene blitt lange.
Her og der i skyggepartiene, ligger det fortsatt snø. Da jeg gikk innover var det ingen spor i snøen, men da jeg fikk hjem, hadde elgen nettopp krysset stien. Herlig å gå i gammelskogen og se at det er liv overalt.
Det kan føles som om skogen har øyne og følger deg på ferden der inne. Magisk, synes jeg. I det sola gikk ned, var jeg nesten hjemme, for min gammelskog ligger ikke langt unna der vi bor. Føler meg heldig som kan gå dit på noen minutter. Gå dit og nyte………
Ja, det er visst sant at muskler det er ferskvare. Etter fjorten dager med influensa/forkjølelse var det ikke så lett å komme i gang igjen. Jeg er jo sliten av å gå opp trappa? Korona, tenkte jeg da, men jeg har ikke tatt noen test. Energien er vekk, men det er vel bare å trene seg opp igjen. Jeg har gått to turer ut siden lørdag, og ble like sliten hver gang. Uansett må det til. Ute blomster det som bare den og fuglene synger, så det var godt å komme ut i våren.
Godt jeg har rolige og hyggelige hobbyer jeg kan kose seg med. Ikke alle dager har jeg orket det heller. Det ble en reinflokk som jeg nå skal male litt. Jeg har strikket og sett på skirenn, slappet av og sovet. Blogg har fått være blogg ja.
Men der ute, har det blitt vår og det er herlig. Muskler er ferskvare, så nå er det bare å sette i gang igjen, sakte men sikkert…….
Finnes det trollskog tenker kanskje det. Ja, i fantasien finner man den. De siste dagene i desember har hatt lys og skygge i underskogen hos oss. Mye regn og tåke, men også solskinnsdager med magisk lys.
Noen dager har vært som blå, med frost og is på dammene.
Noen dager var blekt grå eller gule i morgenlyset. Litt eventyrlig var det da og binde bittesmå trær av bjørnemose.
Omkring meg var skogen grønnkledd og spennende. Nedfallstrær ble til troll, biter til hus og skygger til spennende figurer.
Utrolig fint å gå i sånt terreng, og jeg trenger ikke gå langt for å oppleve det. Trollskogen er magisk for meg, og jeg oppsøker den gjerne. Her løp barn og barnebarn da de var små, og snart skal andre små slektninger få være med på eventyr her. Nærturer er topp.
Så vakker den var der det satt. Jeg følte at den misunte meg maten. Men jeg tror ikke ekorn liker krydret kjøtt?
Eple liker den vel? Jeg la igjen en del eplebiter i skogbunnen, for jeg trengte da ikke alt. Skal lure på om den spiste det opp etter at jeg hadde gått?
De siste dagene har vi hatt mye tåke. Det kan føles tungt og trist. Men det gjelder å komme seg ut da også. Jeg synes naturen blir spennende, annerledes og eventyrlig innhyllet i tåke.
Det har regnet mye også, så det har blitt store vanndammer der det ellers er en sti. Det er godt å ha skotøy som passer, ellers kan det bli ubehagelig kaldt på føttene.
Fuglesangen denne dagen var helt nydelig, men det er dessverre ikke lyd til bildene.
Våren er virkelig på gang der ute, selv om de fleste av trærne står der uten et eneste løv enda.
Men “det livnar i lunder” der ute, og snart er det full fart overalt av vekst og insekter, blomster og dyr. Det er godt å gå tur i tåke også, for etter det kommer jo sola.
Man kan jo lure på om dette er den aller siste gang for vinter denne våren? Jeg fikk skikkelig julestemning av å dra unna litt kvist på hogstfeltet i går ettermiddag.
Men våren venter under snøen den. Rart å se fargene på blomstene gjennom det hvite.
Men jeg lagde engler i snøen og koste meg i vintertøy en lang stund.
I dag regner det noe veldig, så jeg har ikke lyst til å gå ut og klemme et tre!!!
Selv om det var Utifrilufts helgeutfordring denne gang. Men jeg fant fram dette bildet fra arkivet. Litt rart bilde tenker du kanskje. Men jeg skal si deg jeg klemte treet noe veldig den gangen. Det er noen år siden, og treet er skåret ned og har blitt til ved på. Jeg hadde dette hengende treet over stien som en utfordring i lange tider. Hver gang jeg skulle gå under det, så måtte jeg forsøke om jeg klarte å henge under der, som et dovendyr. De første gangene klarte jeg det ikke. Det var umulig å henge der lenge nok til å få et bilde av det en gang. Men så etter over et år med øvelser, klarte jeg det. Jeg klemte treet og selvutløserene på kameraet mitt foreviget det. Klarer jeg noe sånt i nå tro? Jeg må snart ut i våren og lete etter et nytt tre……
Vårtegn sa Utifriluft. Er disse bildene vårtegn tenker kanskje du? For meg er det det. Skum i bekkene som danner fine mønster sammen med fjorårsløv og tørt gress. En bit av en knust takstein? Verdens fineste paradisstein da jeg var liten. Det var lykke å starte våren med hopp og sprett med en kantete stein på myk grus- og sandvei. Ettersom vårsola varmet, ble steinen kastet av oss og formet av sand og leire. Plutselig hadde alle de skarpe kantene blitt runde. Da var det sommer!
I går gikk jeg en tur på ettermiddagen. Det var ganske kaldt, så sandveien var hard, som asfalt. Det er også et vårtegn for meg. Da er det meste av is og snø borte. I min barndom var veiene så faste på sånne dager, at når jeg syklet til skolen på morgenen gikk det så lett! Noen vårdager snek jeg meg til å ta på småsko også. Lykkelig syklet jeg av sted til bussen og følte at det virkelig var vår, men så kom hjemturen. Sola hadde varmet og sandveien var så myk at den gynget. Med en gang jeg satte føttene ned fra bussen, kjente jeg at skoene ble våte helt inn til sokkene. Så var det å sykle hjem og forsøke å lure seg unna, så ikke mamma så det. Skoene ble vasket og pusset med skokrem og buksene som var fulle av søle også, ble vasket nederst, for å være klare til en ny dag. Vi hadde ikke så mye tøy, så det å vaske hele buksa hver dag nyttet ikke, da var de ikke tørre til neste dag må du vite. Tenk hvordan vi har det i dag. Vi har gortexsko og masse klær, asfaltveier og bekvemligheter.
Du forbinder vel disse bildene mer med vår? Nå har det begynt å sprette ut på de kvistene jeg tok inn. Kastanjebladene er irrgrønne og vakre, og morellen de kommer snart med blomster. Herlig med vårtegn.
Svanefar jobbet hardt i går for å få opp en større råk i sjøvannet, men så oppdaget han meg! Da var far på vakt ja.
Han var rask til å avslutte jobben med isen, og kom for å vokte meg! Med bestemte skritt kom den opp på land, og det var bare å flytte seg for meg. Jeg vil ikke slåss med en svane!
Roen senket seg fort, og familien samlet seg i sola. Så vakkert å se!
