Helsa, ja den helsa. Jeg tenker fortsatt på den. Utfordring? Ja, hele tiden. Det har vært “fjell” å bestige, “veier” å finne, utfordringer og tanker. Sånn er det vel for de fleste. Det blir spennende å se hva 2025 vil bringe? Jeg har mine mål som jeg jobber mot. Det gjelder å ikke “se skogen for bare trær”, eller se negativt på utfordringene. Vi kommer oss videre, over bekker og myrområder, gjenneom tåke og vind, ut i regn og snø, om vi bestemmer oss. Godt å ha noe å tenke på når januar begynner. Forsett har jeg ikke, for de blir gjerne av kort karakter. Det er bedre å sette seg mål midt i sommeren, og gjennomføre.
Solen har gått opp og ned gjennom året og gitt oss mange fine soloppganger og solnedganger. Kulda har tittet så vidt innom, og gitt oss noen blå dager. Nå venter et nytt år og det er spådd snø på nyttårsaften. Det kan jo bli spennende om det skjer. Nye dager kommer, og jeg skal møte dem med nysgjerrighet og glede. Håper det blir sånn for deg også.
Utifrilufts helgeutfordring var TÅKE. Dette er mitt svar på oppgaven. Vi kan tåkelegge bilder og få det til å minne om gamle tider. Et slør av hvitt som danser over oss som et eventyr. Bilder over hverandre som lager spennende formasjoner og tanker. Ting går i hverandre, utfyller eller slører.
Tåke er drømmende og vakkert, synes jeg. Men jeg liker slett ikke å kjøre bil i sånn grøt, pluss at tåke dag etter dag, kan gjøre meg ganske så trøtt. Men vakkert er det!
Finnes det trollskog tenker kanskje det. Ja, i fantasien finner man den. De siste dagene i desember har hatt lys og skygge i underskogen hos oss. Mye regn og tåke, men også solskinnsdager med magisk lys.
Noen dager har vært som blå, med frost og is på dammene.
Noen dager var blekt grå eller gule i morgenlyset. Litt eventyrlig var det da og binde bittesmå trær av bjørnemose.
Omkring meg var skogen grønnkledd og spennende. Nedfallstrær ble til troll, biter til hus og skygger til spennende figurer.
Utrolig fint å gå i sånt terreng, og jeg trenger ikke gå langt for å oppleve det. Trollskogen er magisk for meg, og jeg oppsøker den gjerne. Her løp barn og barnebarn da de var små, og snart skal andre små slektninger få være med på eventyr her. Nærturer er topp.
Nå senker julefreden seg over meg i hvert fall. Så godt å kjenne det sånn, for det er ingen selvfølge. Noen år er mer vemodige og triste enn andre. I år tror jeg alt blir fint og det håper jeg det blir hos deg også. God jul!
Det tok tid innen de fikk oppklart alt. Pappa hadde blitt helt rød i ansiktet først. Han måtte si unnskyld for at han ikke hadde sagt det som det var.
«Inga eier dette huset vi bor i, det hører til gården hennes. Men hun vil selge. Selge alt! Jeg ville så gjerne ha en gård, men mamma var ikke sikker. Men nå som vi har vært her en stund, er vi to enige. Vi vil bo på gård. Men vil dere det? Jeg har bare tenkt på meg selv jeg. Unnskyld.»
«Det hadde vært bedre om dere hadde sagt det, men jeg er med! Hva med deg Ada?»
Ada nikke og nikket.
«Kan jeg få katt, så er jeg med! Å, det lille huset mitt hos Inga da!!! Det trenger ikke å flytte. Så fint. Vi skal bo i julegata vi.»
De fire tok hverandres hender rundt bordet og lovet at heretter, skulle de ikke ha sånne store hemmeligheter for hverandre.
Det hadde kommet mye nysnø natt til julaften, og det var som et eventyr der ute. Jon selte på hesten på formiddagen og ba ungene med på en sledetur. De ble pakket ned i sleden med skinnfeller og tepper, før de for av sted nedover veien. Ada mistet nesten lua i farten, og tårene trillet i vinden.
«Jeg gråter ikke, jeg gråter ikke!» sa hun og lo.
«Olivia? Blir rever kjærester som oss mennesker? Gifter de seg? Skal du gifte deg snart? Med Even?»
Men i dag var Olivia i godt humør. Hun bare lo av alle spørsmålene og ga Ada en klem.
«Du spør, og du spør du. Jeg kan ikke svare på noe av det der. Men revekjærester hørtes koselig ut da.»
Jon slapp jentene av hjemme hos dem etterpå, og så vinket de til Even og Jon som raskt dro ned med hesten mot gården igjen.
«Det er julaften!» Ada raste inn i stua og klappet i hendene av glede. Juletreet i år var så stort at stjerna streifet taket. Mamma hadde tent mengder av stearinlys og det duftet jul.
Dagen ble likevel lang for Ada. Enda de spiste nissegrøt til lunsj og gikk ut med grøt til nissen i det det mørknet. Hun snek litt på gavene som sto i gangen. Alt var klart til julekvelden hos Inga.
Klokka fem ringte klokkene i kirken inn til høytid. De satt tett i tett i kirkebenken og sang julens sanger sammen.
Kirken lå bare noe hundre meter fra gårdene, så de gikk i samlet tropp hjem igjen. Det hadde blitt mørkt, og det var stjerneklart og kaldt. Husene deres lå der tett i tett og det lyste så fint fra vinduer og utebelysning. Jon stoppet dem og ba alle være stille litt.
«Lytt etter tidligere liv, og drøm om hva som skal komme. Jeg kjenner det helt inn i hjertet. Inga flytter til oss snart, og da blir alt som det skal tenker jeg.»
Han klemte Inga og Even inntil seg. En god stund sto de sånn og liksom lyttet i vinterkulda. Så fortsatte vandringen mot julekveld, mat, gaver og hygge med de andre.
Stjernene lyste over dem og nok en gang så de revene danse på jordet ved skogkanten. Ada strakk hendene over hodet og jublet.
«Dette er den beste julen jeg har hatt, enda det ikke har vært hele julekvelden enda. Det er jul i alle hus, og vi er sammen. Kan vi ikke synge «Lang, lang rekke»!
De tok hverandre i hendene og sang av full hals, mens en og en gikk inn og ut av rekka på den snødekte veien. Revene forsvant av lydene, og Ada var sikker på at hun så nissen fare over himmelen. At det var et stjerneskudd, sa ingen av de andre. Men Even og Olivia tittet på hverandre og smilte. De visste at ved et stjerneskudd kunne de ønske seg noe. Hva de ønsket seg, kan du sikkert tenke deg……
SLUTT
God jul til dere alle. Takk for at dere har lest og kommentert. Nyt dagene!
«Nå ser dere rare ut jenter, men dette går bra! Jeg skal flytte til våren. Det er helt sant det.
Nye eventyr venter. Nå tar vi denne jula først. Hoppla, dette skulle jeg kanskje ikke avslørt, for det er jo en overraskelse? Men nå er det sagt. Det er ikke lett å holde på alle hemmeligheter, når hemmelighetene er så koselige. Even har visst det en stund. Han sier det er greit, og da må det da være det for dere også jenter? Men nå er det kveld snart, og slutt for i dag her hos meg. Kos dere videre i alle hus. Vel hjem.»
Hun nesten skysset de ut og lukket døra. Ingen så tårene til Inga etterpå. Det ville bli rart å flytte fra barndomshjemmet, men hun gledet seg også.
Jentene sa ikke stort på den korte veien hjem. Begge var litt lei seg når de tenkte på at Inga skulle flytte. Hun som var så snill.
Lille julaften opprant med sol over snøen. Alle tretingene hadde tørket, og de satte i gang i snekkerverkstedet. De pakket gaver til alle. Enda ble det noen fugler og hjerter igjen, som de selv skulle få etter jul. Jon mente det kunne være godt å ha noe å gjøre sammen til neste år også.
Olivia klarte ikke la være, så hun spurte om Jon visste at Inga skulle flytte. Han lo godmodig.
«Ja, hun skal det, til våren. Hun har jo ingen barn som kan overta gården sin. Det blir for mye for henne. Men jul i alle hus, skal det bli, i år! Hun flytter ikke så langt vet du. Jeg er sikker på at vi skal kose oss da også. Men i år skal huset hennes skinne, en siste gang. Så får vi se hva annet som skjer til neste år.»
Den kvelden samlet den lille familien seg rundt kjøkkenbordet. Mamma, pappa, Ada og Olivia tente lys og drakk kakao med krem. Pappa kremtet litt.
«Nå jenter, har dere det bra her? Vi har jo ikke bodd her så lenge, men vi må vel si at det har gått fint?»
Alle nikket, og han fortsatte.
«Jeg har fått et spørsmål. Kunne dere tenke dere å feire jul nede hos Inga i år? Hun vil så gjerne ha huset fullt en siste gang, som hun sier. Hun skal flytte skjønner dere.»
Da lo Ada.
«Det var hemmelig det. Men vi vet det, vi vet det! Klart vi kan være hos henne på julaften. Kommer Jon og Even også?»
Pappa ble litt rar i ansiktet.
«Vet dere dette? Hvorfor har dere ikke sagt noe da? Jeg tenkte det skulle bli årets julegave jeg, men nå kan vi jo snakke om det sammen. Så rart at dere vet, og ikke har sagt noe? Merkelige unger.
Inga flytter jo ned til Jon og Even. Vi skal flytte inn i Ingas hus og overta den lille gården. Da blir vi småbønder og dere kan få kaniner, hund, katter, høner og hest om dere vil.»
«Hva?» ropte Olivia. Stolen veltet bak henne.
«Hva sa du nå? Dette har vi da slett ikke hørt noe om?»
Neste dag var det inn til Inga og hjelpe henne med å pynte pepperkakene de hadde bakt sammen noen dager før. Hun skulle ha de på juletreet sammen med røde sløyfer, gammel pynt og halmstjerner. Juletreet hennes hadde kommer på fot inne i finstua, men hun ville ikke pynte det før lille julaften. Døra dit inn var lukket, og ikke et lys var tent der inne, enda…..
Etterpå gikk de inn til alle de små husene og så. Snøen Ada og Inga hadde lagt over takene lyste så fint. Musene hadde fått bittesmå juletrær i rommene sine og Ada var fra seg av begeistring.
«Du har gjort det så fint du Inga. Jeg ønsker meg et sånt hus jeg, med bittesmå møbler og mus.»
Inga smilte og klemte henne.
«Men jeg har jo sagt at huset ditt er ditt, og Olivia og Even har valgt sine. Det får bli julegaven fra meg i år, tenkte jeg. Det skal bli jul i alle hus, både de for mennesker og disse bittesmå. Nå slukker vi taklampen og tenner julelysene Even.»
Han skrudde av, så det ble nesten mørkt i rommet. Så satte han i en kontakt. Plutselig lyste det i alle hyllene fra mengder av lyslenker. Det skinte og glitret overalt, og Ada måpte av undring.
«Men jeg kan ikke ta ut huset mitt! Da blir det jo ikke riktig. Kan det få bo her hos deg tror du? Så kan jeg komme hit å se til det?»
Inga nikket sakte.
«Ja, for en stund går det, men det blir nok forandringer, når jula er over. Men se så fint det lyser. Nå gleder jeg meg til jul. Jeg vil ha det som jeg alltid har hatt det. Lille julaften, da skal julefreden senke seg hos meg. Sånn hadde vi det i min barndom.
Så nysgjerrig jeg var på å få se juletreet. Jeg tittet i nøkkelhullet mer enn en gang, men det var ingenting å se. På julaften åpnet mamma dørene til stua, og da var hele stua pyntet til jul, bordet var dekket til middagen og juletreet sto der så staselig og skinte.
Nå har jeg jo glassdører inn til stua, så dere ser treet. Men jeg vil ikke ta på lyset der inne, før jeg skal pynte juletreet på lille julaften. Som jeg gleder meg. Det blir siste gang i den stuen det! Rart…..»
Jula er jo rød, synes jeg. Rød og varm i fargen, men egentlig er det visst mest grønt og hvitt hos oss denne jula. Noen ganger kan rødt bli litt for mye kjenner jeg, men noen røde innslag må til for å få fram stemningen her. I år ble det beige bånd på pepperkakene i vinduet og hvite lys her og der. Nå nærmer det seg raskt, og juletreet står grønt i stua. Kun stjerna er i toppen enda, men snart skal det bli både lys og pynt. Jeg gleder meg. Nå går det mot lysere tider. Dette var mitt svar til Utifrilufts utfordring om hvilke farger jeg velger til jul!
Inga kom seg ut i en fart. Fra låven kom Jon. Han ropte og skrek av forskrekkelse.
«Hva skjedde, hva skjedde? Plutselig hoppet den traktoren til og levde sitt eget liv. Jeg skulle bare vise Jens hvordan han skulle gire og gasse. Gutten har jo aldri kjørt traktor før. Hvordan gikk dette?»
«For en fart og for et eventyr! Aldri hadde jeg vel trodd at Gråtasstraktoren skulle ta meg med på tur uten å spørre først. Men jeg klarte å tråkke ned bremsen. Unnskyld, at jeg krasjet. Men dette blir jo mitt problem å rette opp. Jammen godt jeg er mekaniker.»
De to mennene gikk rundt traktoren og sukket, oppgitt over at den ene lykta var knekt av og forhjulet var punktert. Ada hadde også kommet ut.
«Men pappa, nå er Gråtass blind og halt. Du har ødelagt han du.»
Hun gråt og klappet den lille traktoren. Inga trøstet og sa at den snart ville være god igjen.
«Sånne gamle traktorer klarer seg alltid Ada. Bare vent. Pappa fikser den. Snart er det du som får være med å kjøre tur tenker jeg. Nå kommer Olivia og Even. Dere skal være med i snekkerbua til Jon. Jeg får ikke lov! Hemmeligheter, sa Jon…..»
Pappa hentet verktøykassen sin og begynte å skru. De andre gikk av sted til snekkebua. Der hadde Jon gjort klart til juleverksted. Han hadde skåret ut fugler og hjerter av furuplanker. Snart satt de side om side og først pusset alt jevnt, før de malte fine farger på trestykkene. Det ble både dompaper og kjøttmeis av fuglene, og hjertene fikk fine mønster med dremmelen og sandpapir. Olivia smilte og pusset igjen på sitt.
«Vi er vel verdens heldigste. Aldri har jeg laget noe så fint. Tenk å fikse julegavene selv da, det trodde jeg ikke jeg kunne. Det å flytte til huset vårt her, er det beste som har hendt.
Even tittet opp, og det glapp ut av han.
«Men dere blir vel ikke der så lenge?»
Jon kremtet og hyttet mildt med neven.
«Nå er det nok Even. Vi tar en dag av gangen. Det har vi snakket om, ikke sant?»
