I morgen er det første august. Jeg møter den måneden med forventning. Sommeren hittil har slett ikke blitt som jeg forventet. Stadig har ting kommet på, som har forandret alt. Men når det blir sykdom i nær familie er det sånn det blir. Jeg vil ikke ha det annerledes enn det ble heller. Det var bare å reise hjem og ta dagen som den kom. Men solskinn og varme har vi hatt. Brunfargen kom, og har nesten gått igjen. Jeg hørte nettopp på nyhetene og der sier de at det kommer nok en varmebølge på Østlandet. Jeg har bestemt meg for at august skal bli min måned. Da roer alt seg ned omkring meg, tror jeg, og kanskje jeg kan få noen timer til i sola, bade i lune viker, lese og nyte. Selv om min sletkning fortsatt er veldig syk, så er det rart hvordan man vender seg til ting. Jeg setter ekstra pris på at jeg er frisk og kan nyte dagen.
August kan være så fin med lune kvelder, stearinlys og stjernehimmel i kvelden. Dagene kan være like varme som en julidag og himlen er så klar. Det er blåbær inne på skogen, kantareller og bringebær. Jeg har syltet litt og gleder meg til å røre tyttebær, kanskje finne multer og vandre i skogen. Det er lenge siden jeg jaktet på rådyrene med kameraet og lenge siden jeg fulgte bekkens løp. August er min, det er sikkert. Jeg gleder meg.
