Nei, i år fikser jeg det ikke. Det blir ikke noe julehefte denne gangen. Jeg har totalt skrivesperre, ikke har jeg hatt lyst til å tegne. Å skrive dikt har vært umulig. Det har vært veldig lite aktivitet med kamera, og det å finne nye ideer og innfallsvinkler gikk ikke. Så, da ble det var ikke noe av det i år. Jeg har følt meg helt tom lenge, og da må man bare droppe stress. Joda, meg strikker og syr, lager figurer og er kreativ på mange andre måter, men det blir ikke julehefte av det. Det som er klart, får ligge der til et annet år. Kanskje jeg lager noe ut av det siden. Hvem vet….
Stadig skjer det noe i musehuset. Jeg legger til og trekker fra. Hvordan det blir til slutt vet jeg ikke enda. I dag ble det murstein inne i peisen og så ble den pyntet med noen krukker og granbar. Det ble da virkelig stemning over det? Et bilde med snømenn kom på plass, og den røde dunken ble fylt opp med ved. Før jeg fikk stanset musemor, så hadde hun jammen hengt opp et par julestrømper også. Altfor tidlig forklarte jeg, men hun ga seg ikke. Hun skulle være klar til desember og da var det bare å stå på fikk jeg vite…..
Jeg var ute for å ta bilde av noen bittesmå sopper i blomsterbedet, da jeg oppdaget at noen så på meg! En snegle stirret skikkelig. Festlig dyr egentlig. Den har hodet på foten, øyne på stilker, tenner på tunga, endetarmåpningen i neseborene, og kan leve i evigheter uten annet enn vann!
Den er både han og hun, eggene de legger kommer fra hodet! De drikker gjennom huden og bærer huset sitt på ryggen! Nesten så man lurer på om det er sant!
Nei, jeg har aldri studert segler skikkelig, men det står da litt om de i fagbøker og på nett. Soppene på fem centimeter i høyde som jeg skulle ta bilde av, glemte jeg nesten, for sneglene var mer interessante.
Vi har vel alle våre minner fra barndommen. Mine barnebarn sier ofte at jeg må ha vokst opp i gamle dager. Noen ganger føler jeg det virkelig sånn også, men jeg hadde det finfint! I går kjøpte jeg medisterfarse og da kom tankene, mens jeg stekte. Først var det slakt på gården og det var veldig aktivt noen dager da, med kjøtt og flesk som skulle tas vare på. Vi hadde ikke fryse, så jeg vet jo at de unge av i dag lurer på hvordan vi klarte oss? Men maten ble saltet og tørket, tilberedt og tatt vare på. Medister ble ofte laget av slakteren hos oss. Han drev forretning og hadde kverner og store maskiner til sånt. Vi leverte kjøtt og fikk farse og kjøttdeig tilbake. Mengder ble det fra vilt, svin og storfe.
Når jeg forteller om prosessen, så skjønner de unge at mine foreldre og besteforeldre hadde mengder av Norgeglass! Medisterkaken ble stekt og lagt på glass de. I matkjelleren eller boden, sto det glass på glass med hermetiske pærer og epler sammen med stekte koteletter og kjøttkaker. Vi stappet pølser også, og la de ned på glass. Utrolig rart å tenke på i dag, for jeg har arvet noen av de Norgeglassene. De unge i familien har de til knapper og kjeks, makaroni og ris. Men da jeg var liten, var de glassene gull for å oppbevare mat. Hos meg er det pærer i noen i år, men ellers er det bånd og tråd pluss gamle sandkakeformer som står der til pynt.
Jeg ønsket meg en olavest. For lenge siden hadde jeg det, og den ble virkelig mye brukt. I dag satte jeg i gang.
I skapet mitt lå det ei ny olabukse, som jeg neppe får på meg igjen!!!! Den ble klipt i fra hverandre og en gammel vest jeg hadde, ble brukt som mønster. Jeg ville ikke ha knapper i den, men bare en sånn vest man trer over hodet i full fart.
Foran på bryststykket sydde jeg sammen en mengde biter for å få nok!!!! Litt hit og dit, tråretning alle veier og ikke alle like store. Da ble det litt artig, synes jeg. Skråbånd som skjulte klippeflatene i ermhull, hals og nederst. Det var igjen to olalommer. De ble veske sammen med beltekanten, som hank. En knapp på hver side av vesken, så jeg kan varierer. Vil jeg lukke det store rommet, bruker jeg stor knapp og vil jeg lukke den ene lommen, liten knapp. Vips fikk jeg det jeg ønsket meg og vesten passer perfekt til hvite bukser eller til en mørk olabukse. Juhu!
Utrolig hvor glad man kan bli av å se vårblomstene. Her bugner det av hvitveis og i hagen har jeg skilla, påskelinjer og blåveis. Det nærmer seg påske og da er det også gøy med egg.
Inne på skogen fant jeg eggeskall her om dagen. Så det våres hos fuglene også.
Det er aldri lett å miste et kjeledyr. De setter avtrykk i hjertet. Noen synes at det ikke er noe å bry seg om, men da lurer jeg på om de noen gang har vært glad i et dyr? Det er stille når et husdyr blir borte. Noen av dem har jo fulgt oss i mange, mange år, og de har blitt en naturlig del av familien. Jeg er ikke det store dyremennesket som har dyr selv, men jeg er da glad i dyrene som mine i familien har. De skal ha det godt og stelles pent med ja.
En av våre bloggere mistet katten sin i uka som var, og da gikk tankene hos meg. Jeg måtte inn og se bilder, for jeg husket at det var en veldig pen katt. Så kom tegnesakene fram, for jeg oppdaget noe! Ser du det i pannen til høyre??? Skyggespillet i pelsen danner et hjerte! Da ble det mange tanker. Kattepoter i hjertet hos Vera, og hjertetanker hos meg. Nå løper Vinja på de evige jaktmarker, og for koser seg……
Noen dager er sånn, jeg vil ikke noe som helst. Men jeg bestemte meg for at å gå ut ville gjøre alt bedre. Det gjorde det. Jeg startet rolig, og trakk inn vårlufta. Da oppdaget jeg en “skulptur” mitt i skogen, som lignet en terning. Den ville jeg se nærmere på. Glemt var all uvilje til å anstrenge meg. Det var kjempebratt, så jeg skal si hjertepumpa fikk kjørt seg.
Jeg kom opp til et steinbrudd, der de i gamle dager hadde hogd stein. Utrolig vakkert i det området og tenkte jeg på at jeg ikke ville? Nei, den tanken var vekk. Jeg var ute på eventyr, brukte kroppen og kameraet.
Mosegrodde steiner og fine formasjoner. Bildet til høyre minnet om ei pute. Jeg måtte pynte den med ekornspiste konglerester.
Vil ikke, sa kroppen tidligere! Etterpå sa kroppen vil ikke igjen? Men denne gangen var det fordi jeg egentlig ikke ville inn igjen. Herlig følelse å snu tankesettet. Til dette området vil jeg tilbake.
Ja, jeg fortsetter med skogturer, bevegelse, foto og opplevelser. I går møtte jeg elgene inne på skogen. De var godt gjemt i krattet, men jeg hadde hørt noen kvister knekke og tenkte mitt. Tre par ører talte jeg. Det var elgkua med fjorårsungene. De var ikke mer en kanskje femti meter fra meg her. Vi studerte hverandre lenge.
Jeg gikk videre rundt den lille høyden og på andre siden så jeg blant annet ferskt elgmøkk og spor over jordet.
Jeg kjente at det var noen som så på meg på høyden i skogen. Der sto elgen igjen og stirret. Denne gangen var vi ikke mer enn 20 meter fra hverandre. Det er fryktelig bratt opp til der den sto, så den var trygg. Men ikke trygg for noen skudd med kameraet. Hos oss er det mange elger nå, og de er så staselig. Jeg ønsker slett ikke å komme dem for nær, så det gjelder å se seg for om dagen. Snart skal jo de ungene jages vegg, før dette årets kalver kommer
Det er greiere med rådyrene. Denne bukken begynner å få horn, men den miste lyd så er den avsted i hopp og sprett. Jeg fikk da noen bilder før den forsvant.
Et eventyr i farger! Herlig med vårblomster og sommerfugler. Til og med ei flue hadde kommet seg fram i går.Både i skog og hage titter det fargerike blomster opp. Hvitveisen er enda vare i knopp, men det er ikke lenge før den lyser hvit overalt.
Det dufter vår der ute, men enda er det is her og der.
Men nå skal det skye til her hos oss. Det trengs vel litt regn før de skal begynne på jordene med våronna. Jeg får ta en tørn i hagen. Der er det mye fjorårsløv som må vekk før det igjen begynner å spise i det grønne!
