Bare en som våger?

Ja, tenk det, det er bare en som våger å gjett på hva juleeventyret i år skal hete. Aina har forsøkt seg, men hun har ikke gjettet rett. Den som klarer det får en premie i posten da selvfølgelig. Vil du lese eventyret mitt så starter det på lørdag, og det blir litt tekst hver dag fram til julekveld! Gjett da…. Jeg sa at bildet ga en liten ledetråd, men lett er det ikke.

#juleeventyr #advent #blogg #foto

Fotarbeide.

Jeg tror ikke Lady blir lei seg for at jeg viser et bilde hun har laget. Det henger på veggen min, og i dag passet det virkelig. Jeg  føler at noen har spent ben på meg, og jeg sliter med å holde balanse. Da var det godt å lese Ladys ord.

“Om veien blir for vanskelig og kroglete, setter jeg bare den bakerste foten foran den første…..

Mistet en viktig venn i dag. Aner ikke hva dagene framover bringer, så jeg trenger en pause for å finne igjen tankene mine……

Ringen er sluttet…..

Ringen er sluttet. Jeg tar min søndagskveld! Nå er jeg totalt tom i hodet, samtidig som jeg har skuldrene høyt, er kvalm og uvel. Nok er nok, heter det, og nå har jeg visst fått nok. I dag var jeg klar med et flere års langt jobbeprosjekt. Nå  kan jeg ikke gjøre mer. Jeg tar søndagen som var i går. Da jobbet jeg, så klart jeg har rett på en frikveld nå? Men det er ikke lett å klare å slappe av etter lange tider med stress. Tror det tar litt tid, før jeg lander liksom. Sukk, jeg er så gjennom sliten i kropp og sjel.I morgen er det en ny dag, og jeg kan sette i gang med nye prosjekter. Heldige meg egentlig, som er frisk og kan jobbe. I morgen er første dagen av resten av mitt liv, og ditt…….

#foto #blogg #hverdag

Rekker ikke….

Dessverre rekker jeg nok en gang, ikke det jeg vil. Men blogge litt kan jeg jo ta meg tid til tenkte jeg i dag. Jeg skulle så gjerne vært innom dere alle og lest, men som sagt går ikke det om dagen. Jeg setter så pris på dere som er innom og leser og legger igjen kommentarer til meg. Tusen takk. Dere forgyller min dag. Noe rart er det med bloggen her også???? Det tar jo en evighet å legge inn et bilde? Det har jeg ikke tid til å vente på. Så i dag blir det uten det. Ønsker dere alle en fin dag og nyt den gryende høst.

Roseduft

Hjelp, for en oppstart etter ferien. Jeg trenger ferie jeg! I går tok jeg meg tid til å lukte på rosene i hagen og noen jeg har fått i gave. Ute blåste det noe veldig og mange av rosene var på hell. Jeg plukket med meg kronbladene inn og la det ut over et brett oppe på kjøkkenskapet. Hva jeg skal med det? Når vinteren jamrer på utsiden, kan jeg legge alle de tørre rosebladene på et fat sammen med kongler og nøtter og annet kriskrams. Når jeg dytter nesen ned i det og lukter, kan jeg minnes en herlig sommer med roseduft! Denne duften av roser er også vemod for meg. Det minner om en som har levd et lagt liv, men som nå har sovnet inn. I morgen er det begravelse…..

Hankløs kopp.

En dag for mange år siden fant jeg en kopp nedtrykt i skogbunnen ikke langt fra en husmannsplass. Da fikk fantasien min jobbe litt. Dette er resultatet:

Trykt ned i våt skogbunn lå den der. Uten hank! Koppen sukket trist. Gjennom årene hadde den forsøkt å komme seg opp. Den satt så godt fast, at den hadde egentlig gitt opp. Uten hank, var den sjanseløs. Det gikk ikke å snu seg rundt. Om den hadde klart det, så hadde den vel bare rullet ned på samme plass igjen. År etter år ble koppen liggende fastklemt i mosen. Så trist en skjebne for en hankløs kopp, tenkte den.

Blomsterbildet på siden av koppen ble utsatt for regn, sol, snø og vind. Bildet falmet etter hvert. En gang hadde det vært så vakkert, men nå var det bare et minne på den siden som vendte mot lyset. Bildet på den andre siden av koppen, lå trygt ned i mosen. Der lyset ikke kom til, glødet fargene fortsatt like vakkert. Før hadde koppen tjent husets frue med varm kaffe og en vannskvett i ny og ned. Den hadde stått på det hvitskurte bordet hver dag og vært fin for alle som bodde i huset. Lyset fra solen hadde skint inn gjennom rutete vinduer og gjennom hvite hjemmeheklede gardiner.

Den dagen det skjedde, var det forsommer og sola varmet godt. Utenfor vinduet hørtes fuglesang. Vinden rusket i trær, blomster, bærplanter og lyng. På bordet sto det oppskåret, hjembakt, velduftende brød, hjemmekinnet smør og årets første markjordbær. Mor Ella satt stille og drakk sin formiddagskaffe og spiste. Så banket det på døra. Naboen hadde veien forbi og ville ha henne til å komme ut for at de kunne beundre blomsterbedet sammen. De ble stående lenge der ute på tunet å prate.

Ingen av dem så villkatten som lurte seg inn. Den hoppet raskt opp på bordet og tok for seg av brødet.

Akkurat i det kona kom inn igjen, spratt katten fort under bordet og pilte ut av den halvåpne døra.

Men i farten rev den med seg koppen, så kafferestene skvatt omkring den. Koppen danset gjennom luften og med et ekkelt dunk falt den til ro på gulvet. Hanken gikk tvers av og et lite glasskår falt av på kanten. Kona, som bare hadde denne ene porselenskoppen, ble så sint at hun kastet koppen ut av døra. Hardt og brutalt kilte den seg ned i skogbunnen. Der ble den liggende.

Den ble mindre og mindre synlig etter som årene gikk. Mosen vokste og klemte den mer og mer fast. Aldri hadde den trodd at den skulle komme fram i lyset igjen.

Men det skjedde!!! Da konas oldebarn gikk tur i området mange år senere, så hun det lyse hvitt i skogbunnen borte ved den gamle husmannsplassen. Noen meter fra den mosegrodde grunnmuren lå den. En kopp med bleke blomster, nesten begravd i mose.

Forsiktig tok hun den opp og tørket av den det verste med fingrene. På baksiden lyste det i vakre blomster.

Ved siden av koppen vokste det markjordbær. Det var vakker pynt til en kopp uten hank. Koppen fikk bli med hjem fylt opp med bær fra skogen. Etter en god vask skinte den gamle koppen igjen.

Nå står den i hennes kjøkkenet. Den minner om at selv om noe blir gammelt og litt ødelagt, så har det likevel sin sjarm. Var det hennes oldemor som hadde eid den? Hun visst ikke, men ville likevel tro det. Gamle ting gir gode tanker om de som har levd før oss. Det er fint å vite at de har sin egen historie skjult under knekte hanker og glasskår.

#blogg #foto #historie #eventyr #koppogskål

Melder pass….

Ikke alle dager er like gode. I går ettermiddag kløp jeg fingeren min i terrassedøra så blodet rant, jeg mistet det store kameraet på foten og det gjorde vondt. På toppen av det var jeg så uvel som om jeg skulle ha influensa? Magen verket og kroppen var tung. Ikke slapp ulumskheten i natt heller, men så forsøkte jeg å komme i gang med dagen. Det gikk en time, så krøp jeg inn i senga igjen, og sovnet. Aner ikke hva det er med meg i dag, men det kan kanskje være noe jeg har spist mente mannen i huset. Ja, si det? Bedre er det nå, men formen er som på en eldgammel dame. Ikke annet å gjøre ennå ta det med ro en stund. Ute skinner sola og jeg burde vært i gang med jobben. Men i dag melder jeg pass……

Hva nå?

I alle dager. Hun har sovnet?

Snødamen var våken, fin og lubben da jeg lagde henne.

Hun skikkelig koste seg der ute i kulda. Hva nå? Kommer hun til å smelte helt til slutt?Det tar tid i år innen vinteren er over. Vi er midt i mars og det betyr snart farvel til kulde og snø.

For å få henne litt mer vårlig pyntet jeg henne med tulipaner. Hun likte det, men hun likte slett ikke sola.

Vinteren ligger visst på terrassen og holder på å sovne for denne gang. Våren er på gang, for det smelter litt her og der.

Rett eller ikke.

De siste årene har jeg fått fryktelig mange rare kommentarer, og de er ikke av det snille slaget. Jeg kan ikke noe for det, men jeg blir lei meg. Kanskje er jeg hårsår, men det er håret det gjelder mest nå om dagen. Selv om jeg også har fått kommentarer om vekt og fasong.Ingen av oss er like, så hvem er det som har rett til å fortelle andre hva som er rett?

Men det var håret jeg skulle snakke om. Jeg har latt det bli grått, og hjelp for kommentarere man får. Folk får hakeslepp og sier de ikke kjenner meg igjen. Det hjelper slett ikke på selvtilliten alle de ordene som strømmer ut. Jeg har møtt flere som sier rett ut hva de mener. Noen har til og med ledd av meg. “Du kan ikke gå sånn. Se til å farge håret. Grått hår er så stygt. Langt, grått hår er enda verre. Du blir så gammel og nesten usynlig. Stell deg! ” Da jeg var yngre fikk jeg høre at langt hår kunne man ikke ha når man hadde barn. Det måtte settes ordentlig opp i hvert fall. Ikke kunne man ha for store krøller heller og ikke fletter. Var man voksen så gikk visst ikke det? Hvem er det som skal bestemme hva som er pent eller stygt? Ikke vet jeg. Noen sier at rødt hår er ille, musebrunt hår er trist, svart hår ser billig ut og de blonde har jo ikke noe i hodet eller? Hvem er disse menneskene som slenger rett ut hva de mener uten å forstå at de sårer den som står der? Jeg må innrømme at i dag gikk jeg ut av kjøpesenteren klesbutikken med tårer i øynene. Handle? Nei, jeg orket ikke se det grå trynet mitt i speilet. Ikke hjelper det at andre sier jeg er ok heller, for det går liksom ikke inn i hodet mitt lenger. Må jeg begynne å farge håret igjen for å slippe sånne kommetarer, eller skal jeg sette nesa i været og blåse i dem. Hva hadde du gjort? Jeg er visst alt for veloppdragen til å svare tilbake med samme mynt, men det er jeg glad for. Hvorfor må vi såre hverandre? Jeg liker det ikke. Vi er forskjellinge vi mennesker. Noen liker det ene og noen noe annet, men det er da ingen fasit på hva som er rett eller? Men jeg kan ikke noe for det, av gammel vane, lar jeg meg duppere av disse menneskene.

Sånn da fikk jeg blåst av meg litt her. Jeg har fortsatt grått hår og om mulig enda flere grå hår ble det av ergrelse over dumme kommetarer av mennesker jeg møter på min vei. Neste gang jeg ser en av dem, kommer jeg til å gå en omvei for å slippe flere kommentarer. Om det virker uhøflig, så får det heller være det. Jeg hadde en god dag da jeg dro hjemmefra i går, men jeg ble jammen fort vippet av pinnen.

#blogg #foto #hverdag

Nytenkning.

Dette er siste bildet jeg malte/tegnet i fjor.Noen ganger må man tenke seg om. Når det er et nytt år på gang, kan det kanskje være lurt å finne på noe nytt? Jeg begynte med tegningene mine. Skal jeg forandre meg og lage andre bilder, eller skal  jeg fortsette som de siste årene? Valget er enkelt. Jeg legger fram ark og blyanter, maleskrin og viskelær og så får jeg se hvor veien fører meg. På den siste dagen i året, tegnet jeg litt med kulepenn, farget litt, rev bildet i stykker og limte restene opp på kartong. Så tegnet jeg litt til. Ja, det ligner det jeg vanligvis gjør, men det ble likevel annerledes. Brått ble det januarsalg på de gamle bildene min. Er du interessert, så finne du min hjemmeside HER!

Når januar er over, har jeg tenkt å slette alt jeg har der inne og begynne på nytt. Litt nytenkning er ikke dumt.Noen ganger har jeg lyst til å kaste alle tegninger og malerier ut av vinduet og se hva som skjer. Vil jeg bli anmeldt for rot i nabolaget eller vil folk plukke det med seg? Rare tanker i det nye året.

#male #kunst #hverdag #blogg