Livet er for tiden som å tråkle! Et langt sting hit og et langt stig dit, opp og ned. Jeg tråkler meg fram mot vår, og håper på en jevnere, tettere søm etter hvert. Det å tråkle, kan mange ganger være både nyttig og praktisk. Da ser man litt av hva som kan komme av utfordringer, uten at man har ødelagt det som skal komme siden. Planlegning kan det også hete. Som jeg har skrevet før, så har jeg evig utfordring i å vente. Jeg liker det slett ikke, men har ikke noe valg. Når jeg har sendt i fra meg noe jeg har skrevet eller laget, så er det ikke lenger jeg som bestemmer. Nei, det er de som mottar det. Ofte svarer de aldri???? Jeg klarer ikke forsone meg med det. Det må da være mulig å svare nei om de ikke liker det? Det ender med at jeg mister litt motivasjonen her. Hvorfor skal man ikke respekteres for det arbeidet man har lagt ned, med et svar??? Ja, jeg tråkler videre, sting for sting…….
Men noen svarer da heldigvis. Før helga kom jeg til finalen i Brød&Korn med oppskriften min på dessert med bygg. Artig. Det blir premie i posten snart.
Randis BYGGRYNSFROMASJ
(4-6 pers.)
2 dl hele byggryn
ca. 5 dl vann
Kok vann og gryn i ca. 15-20 minutter. Sil av vannet og avkjøl grynene.
1 pk Freia bringebærgelépulver
4 dl vann
1 dl yoghurt naturell (gjerne laktosefritt)
ca 90 g Philadelfiaost (gjerne laktosefri)
½ dl grovhakkede mandler
4 dl friske bringebær
Legg til side noen spiseskjeer med byggryn og bringebær, som skal brukes til pynt.
Kok opp 4 dl vann og trekk kjelen av platen. Hell i gelépulveret og rør om til det er oppløst. Bland inn Philadelfiaost og yoghurt. Rør til alt er blandet.
Hell grynene i fromasjen sammen med bringebær. Rør det lett rundt. Fordel det i porsjonsskåler. La det stå kaldt, til det stiver.
Sett fram fromasjen en times tid før servering. Om du serverer den rett fra kjøleskapet, mister den mye av smaken.
Pynt med gryn, bringebær, hakkede mandler og et dryss av melis. Server desserten med is, eller pisket krem.
BRØD&KORN
Jeg deltok med denne desserten i Brød&Korns #byggkonkurranse, der byggryn var hovedingrediensen.
Jeg gikk en tur i formiddag. Det småregnet og mye av snøen hadde allerede forvunnet. Det var mildt og vårlig. Jeg hørte en flokk med gås fly over meg, og inne på sletta var det noen som ropte av fryd??? Jeg gikk etter lyden.
Der lå Vinteren og slappet av. Han smilte til regndråpene og lo. Det var ikke tvil i hans sjel, at det ikke er over enda. Vinteren altså. “Det kommer mer,” sa han høyt og plystret.
Han svømte hit og dit i restene av snø og vann, og riktig koste seg.
Veiene var fulle av vann, jordene hadde innsjøer, og på bøketrærne var fortsatt fjorårsløvet på plass. Enda er det ikke vår! Det visste Vinteren der den lå og tok seg et snøbad i restene av det hvite. Gårsdagens snøhest har snart smeltet. Vi drømmer om vårblomster og sol som varmer.
Vinteren svømte hit og dit, plystret og lo av alle som nevnte frøken Vår! Vi får vente da, så ser vi hvem som får rett???? Blir det mer Vinter, eller kommer Våren……
Jeg leste et innlegg i VG i dag, og fant ut at jeg er da visst ikke en sånn bestemor de vil vi skal være jeg heller. Skal bestemor sitte inne i armforkle og strikke hele dager, være sliten og trøtt, ikke orke noe og trenge hjelp til enhver tid? Noen gjør det kanskje, men det er da slett ikke alle. Bestemødrene av vår tid er da i farten, det jeg vet. Jeg lekte i snøen i dag, og det er vel kanskje ikke alle bestemødre som gjør det.
Dere som følger meg på Insta, har sett hesten allerede. Jeg skuffet sammen kram snø og satt i gang. Herlighet så artig om man bare lager en rund form, en snømann eller en vase også. Men jeg ville lage en hest. En stor hest.
For meg som liker å forme, går det lett. Jeg tenker egentlig ikke over det, jeg bare gjør det. Festlig å se hesten ligge der og kose seg på terrassen. Det er ikke ofte en hest ligger, men det gjør den, om den har plass.
Denne hesten varer nok ikke lenge, men “traver” snart av sted til de evige jaktmarker. Med tre pluss og tåke, blir det vel fort til vann. Det var gøy så lenge det varte.
Det slo om og ble mildvær. Nei, ikke sånn snømannvær, enda, men mildt nok til at det ble istapper her og der.
Jeg samlet sammen noen og lagde en lyskrone. I midten la jeg en bitteliten lysslynge med batterier, og så var det bare å vente på kvelden.
Det har småregnet og snødd, så krona fikk ekstra påfyll. Istappene ble ekstra blanke av regnet.
Synes den ble så vakker. Tenk å eie en sånn i glass! Da kunne den vart evig. Jeg tviler på at min står der i morgen tidlig? Det gjelder å nyte øyeblikket.
Føler at jeg trenger litt ekstra kos i disse koronatider. Smultringene i frysa fikk pynt med melis og kakekrymmel. Riskaken med egg ble en bamse! Man spiser jo litt med øynene også.
I denne nedstengte tiden i Koronaland er det viktig å finne på koselige ting i kvelden. Jeg smurte inn to flasker med lim og pakket de inn i avispapir. Et par vanter som var ødelagte ble klipt av, og fylt med litt vatt. Så fikk vanterestene bli hanekammer til flaskefuglene mine. Jeg malte første strøket med gult, men det er da ikke påske enda?
Neste strøk ble hvitt, og det ble jeg mer fornøyd med. Jeg prøve meg litt fram med røde papphanekammer og lys også. Valget er jo mitt og mitt alene. Jeg kan male de i hvilken farge jeg vil, jeg kan ha de med eller uten kam, med eller uten lys, eller sette kvister i flaskene med fargerike fjær til fastelavnhelga.
Ja, dagene går i et nytt år. Snart har vi knekt januar og det lysner mer og mer. Godt er det i hvert fall.Jeg liker årstidene og gleder meg alltid til den neste. Kroppen er ok, og jeg jobber videre med å forbedre meg mot våren. Legebesøket gikk som vanlig. Jeg skulle hatt noen flere undersøkelser for sikkerhetskyld, men vi utsatte det til neste gang. Det var alt for mange på det venteværelset som virkelig var syke. Mitt er jo bare blåbær, men mine problemer er mine da.
Lett er det ikke, men det gjelder å bestemme seg og ikke sette for store mål. Jeg er så utålmodig med både det ene og det andre. Å vente, er visst ikke min greie. Jeg venter på så mye! Blandt annet venter jeg på at denne blekkbokskrona skal ruste! Jeg venter på å gjøre som jeg vil, uten korona og jeg venter på svar på mailer jeg har sendt.I dag bestilte jeg bloggbok for 2020, så nå skal jeg vente på den. Det er dessverre ikke mulig å bestille bloggbok lenger fra denne bloggen her, men jeg har en nesten kopi på en annen blogg, så da har jeg fått fikset det likevel. Jeg liker å se bloggen som bok. Det er mye lettere å finne fram om det er noe jeg leter etter.
Jeg rydder i mine tekster og mailer om dagen og det er litt av en jobb. Men nå har jeg samlet alle i et par mapper på dataen, og det blir letter å holde oversikt. Jeg rydder i aviser og papirer også. Brått surra jeg noe rundt en melkekartong og det ble et par nye vaser. Dorullene ble jammen et føll. Litt gøy må man ha mens man venter på bedre tider…… Jeg venter og venter på det!
Blåis på gata er ikke gøy, men blåisen i isbreer er fantastisk vakkert. Det er ikke noe jeg har omkring huset, isbreer altså. Da jeg fikk fikse litt selv.
Jeg støpte litt is og malte det med utblandet kondittorfarge. Da fikk jeg blåis! Synes det ble vakkert.
Jeg fylte et par melkekartonger med litt vann også, og det ble som de fineste uthugde isblokker. Jeg har sett noen som støpte i mengder av det og lagde skulptur.
Det har jeg ikke tenkt å gjør. Ikke er det kaldt nok så lenge her til at jeg rekker å gjøre det, og ikke har jeg plass i frysa til bare tull. Der skal det jo være mat, i min fryse! Men litt gøy kan man ha.
Så var dagen her. Jeg elsker advent, så den tiden før, kunne gjerne vart lenger. Etter julaften kommer romjula, og det er også så fint. Men først er det julekveld!
Jeg har bakt og kost meg i advent. Noe er allerede spist, og annet ligger klart i kakebokser og fryse. Planlegning er halve jobben, mener jeg. Jeg rakk slett ikke alt jeg hadde satt på lisen min, men jeg rakk det som var nødvendig. Kjøpe inn mat, pynte, bake litt og kose meg ikke minst.
Julekrybbe og annet er koselig å se på i advent, og det skal få stå til godt ut i januar hos meg.
Kos dere massevis i dag om dere er alene eller om dere er flere. Vemodet følger gjerne med hos meg, men sånn er det med høytidsdager. Jeg gleder meg til å høre masse julemusikk, spise god mat og se de jeg kan i jula. Så får vi håpe at innen neste år er alt mer normalt. GOD JUL!
Per vinket fra sleden og Mari var ikke sen å be. Snart satt de to side om side i sleden, og hesten kjørte av sted nedover mot kirken. Per holdt godt rundt henne og lo hjertelig.
«Jeg har kjøpt meg hest! I går! Det er en de hadde på nabogården! Dette er en julegave til meg selv, og deg kanskje? Vil du dele gaven med meg? Gjett om vi kan ha mange eventyr med denne da. Tenk å ri i solnedgangen en sommerdag, eller tidlig en vårmorgen når fuglene synger og som nå? Så ofte vi vil, kan vi fare av sted!»
Mari nikket mange ganger og smilte. Tårene trillet av vinden, men også av takknemlighet. Hun hadde ønsket seg en sledetur i gave til jul, og så fikk hun det med Per! Han måtte jo ha lest tankene hennes? Ingen hadde hun sagt det til? Det var jo magi. Nissemagi? Hun måtte le.
«Vet du hva? Jeg tror nissen har en finger med i spillet, for jeg har jammen gave til hesten jeg. Det var tenkt til deg egentlig, men du kan jo få mer av det siden. Jeg vever bånd skjønner du, i flere farger. Jeg tenkte du kunne henge det til pynt på kornnekene dine foran døra. Men det hadde vært fint å flette de inn i manen på hesten. Så blir den julefin!»
Nissen lo så tårene trillet. Ja, han hadde hvisket dem i ørene i ett sett og dette ville han ikke gå glipp av. Da sleden fòr av sted, satt han på stigtrinnet bak på sleden og lo. Han lo så han glemte å holde seg fast. I en veldig fart gikk han gjennom lufta. Klærne flagret og han viftet med armene som en fugl. Hvor ville han lande nå?
Han havnet på hodet i snøen. Han klarte å komme seg opp igjen og fikk snøen ut av munn, nese og ører. Litt irritert ropte han på Nordavinden, for det var et godt stykke å gå tilbake til gården. Men denne gangen kom det ingen hjelp. Han forsto at det var ikke lurt det han hadde gjort, igjen….
Det var bare å begynne å gå. Han strevde seg fram i den løse snøen og lovet seg selv at han måtte tenke seg bedre om en annen gang.
De to i sleden smilte til hverandre og var enige om at de begge hadde fått de fineste julegavene dette året. De sang og tøyset, før det var tid for å kjøre hjem igjen til fjøsstellet. Per inviterte henne med, og hun fikk låne en kjeledress til å trekke utenpå klærne.
Først fikk de selet av hesten og børste den, før de gikk til fjøset. Per viste henne de tre nye kalvene, som hadde blitt født i desember. Hun fikk klappe de så mye hun ville. Hun elsket det, så snart satt hun midt i halmen med dyr rundt seg på alle kanter.
Da julen ringtes inn, hadde alle samlet seg i huset på gården. Foreldrene til Mari var litt skeptiske først, men forsto snart at det ikke bare var Oda som hadde funnet tonen med en mann.
De ble mange rundt bordet den kvelden og stemningen var som om de hadde kjent hverandre bestandig. Osvald leste juleevangeliet med innlevelse. Etterpå begynte han å synge bordverset, som de alltid hadde gjort der i huset. De unge kunne det ikke, men det var vakkert å høre de andre synge.
«Gledens Herre vær vår gjest, ved vårt bord i dag.
Gjør vårt måltid til en fest, etter ditt behag.»
Ute i låven sto nissen og så på den digre grøtbollen Osvald hadde båret ut. Han hentet grøtspannet sitt og fylte det opp til randen. Nå ville alle bli lykkelige når han kom hjem til Vinterland. Men han passet vel på å gjemme igjen litt grøt, smeltet smør, kanel og sukker. Han smattet og spiste bittelitt selv, men så lot han resten være igjen til katten.
Alle hadde visst fått juleglede i år. Han hadde gitt hestn en siste klapp og katten hadde fått det beste den visste, grøt! Menneskene var fornøyde, og revene hadde fått sitt. Per hadde spikret opp mange koteletter på en tømmerstokk i skogkanten. Der spiste de to revene seg mette i mørket og mer var det igjen. At det var et viltkamera som knipset og tok bilder av dem, merket de ikke.
Månen seilte sin bane over himmelen og stjernene blinket. Julefreden senket seg over bygd og by. Nissen lot Nordavinden føre han av sted og han kjente at han var fylt av grøt og juleglede. Han vinket og ropte ut i natten:
«Gledelig jul til store og små, ta vare på hverandre i tiden som kommer nå.
Dager kommer og dager går, kan du drømme, så kommer jeg tilbake neste år…..
Slutt!
Så var det slutt for i år. Håper dere har hatt en fin opplevelse med dette juleeventyret mitt. Ønsker dere en vakker jul, og håper koronaen holder seg lagt unna oss. Så kan vi feire jul, om enn på en annen måte enn vanlig. Nyt dagene og ta var på hverandre, så blir det juleglede i år også!
Det var reven som dro med seg Odas røde lue. Han hadde vært så heldig å finne den da hun falt, etter å ha bli dyttet av nissen. I mange dager hadde han hatt den skjult under bua på gården. Men i kveld hadde han funnet ut hva han skulle gjøre. Stolt tygde han på den, og strammet i vei.
Nissen dro reven i halen. Det ble bråstopp, og lue fòr av sted som et lite akebrett. «Hei, hva har jeg gjort nå da, din rampenisse? Slipp meg.»
Anskar slapp og rettet seg opp. «Det er lua til Oda. Men nå har du tygd den i stykker, akkurat som de treskoene som er spikret opp på veggen der. Dette går ikke. Nå må du slutte med å ta alt fra menneskene. Skogen er da full av kongler og kvist som du kan tygge på.»
Reven hang med hodet og forsøkte å forklare seg. «Du skjønner, jeg er så forelsket i den revefrøkna. Hun sa at jeg måtte gi henne hjertet mitt???? Jeg har ikke noe hjerte å gi henne, men denne lua ligner da et hjerte etter at jeg har tygd den til eller? Jeg vil så gjerne ut å gå med revefrøkna, skjønner du. Hun dufter dame, og da mener jeg skikkelig revedame!»
Nissen lo og hentet lua. «Hjertet ditt du liksom. Hun vil ha deg, skjønner du. Ok, gi henne lua, og si at da har hun noe varmt å sove på i natt, så er hun sikkert din. Lykke til!»
Mari og tante pyntet videre i begge husene. Mennene hugde juletrær, bar inn ved, hentet kvister og greiner, måkte snø og ble servert de lekreste kaker og matretter i ett sett. Latteren satt løst, og de gledet seg til jul alle sammen.
På lille julaften skulle trærne pyntes. Per gikk over til Mari, og Oda ble hos Osvald. I det lille huset tredde de popkornlenker og flettet kurver, lagde halmstjerner og malte kongler. Mari hadde ikke stort med pynt og slett ikke til et digert tre som hun nå hadde fått, så hjemmelaget fikk det bli.
Etter hvert fikk de på plass det meste. Per tente lysene, ett for ett. Mari hadde alltid hatt levende lys på sitt lille tre. Det ville hun ha i år også. Treet sto der så fint. Det hadde god avstand mellom greiene. Noen kvister måtte de klippe vekk, for at det ikke skulle være fare for brann. All elektrisk belysning i huset hadde de slukket, og så sto de der i skinner fra stearinlysene og holdt rundt hverandre. Mari fortalte at hun tenkte på tidligere tider. «Hvordan hadde de det her da? Huset er jo gammelt, men velholdt, som et eventyr. Jeg synes jeg hører lyden av sang fra en bestemor og det dufter vedfyring, nybakt brød og granbar. Lykke og glede, juleglede!»
Han kysset henne og sa at hun var som et eventyr selv. «Nå blåser vi ut lysene og så går vi og sniker på vinduet til de gamle!»
