Plutselig spratt låsen opp. Ut stormet de alle, uten å takke en gang. De var vel så redde for at reven skulle komme tilbake, før de var trygge. Hagbart ryddet oppgitt sammen sakene sine, og forlot fangerommet han også. Hva nå? Hvor skulle han gå? Det var jo ikke trygt et sted på denne reisen.
Men sola skinte og han vandret på. En ravn lot han få sitte på et stykke og en trost skaffet han noen brødsmuler og viste han hvor det var vann å drikke. Han hjalp en kjøttmeis som hadde fått en torn i munnviken av nebbet, plastret foten til en rotte og snakket litt med en elg. Den var stor og skremmende, men den forsiktet han om at hos han var han trygg. Snart satt han i elgens digre horn og følte det som om han seilte på havet. Det vugget godt der oppe når vinden tok tak. Lua forsvant og han måtte holde på alt han eide! Elgen satte han av like ved en liten gård og ba han gå til låven.
«Disse menneskene er snille og hjelper både dyr og mennesker. Jeg tror jammen de tar vare på fjøsnissen sin også. Du minner litt om han. Du ser ut som en mus, men mus er du da ikke i kroppen. Mus har pels og lukter helt annerledes. Du dufter som en ekte nisse du. Bank på katteluka i fjøset, så kommer du deg inn før natten. Det er iskaldt ute nå, og kaldere skal det bli. Sann mine ord. Lykke til!!
Hagbart gjorde som elgen sa, men var redd han igjen var lurt. En hvit katt lekte med en stripet katt ute på tunet. Hvordan skulle han komme seg forbi dem.
Han listet seg under et stabbur og studerte dyrene. De var så opptatt av hverandre at han fortsatte til katteluken som han så nede ved fjøset. Han hadde akkurat kommet fram og var klar til å banke på, da den hvite katten sto foran han i tussmørket…..
«Herr Mus. Du kan bli med meg hjem, og se om du kan innrede nabohulen hos meg. Der har det bodd en grevling, men han har flyttet ut. Jeg er sikker på at vi kan få et riktig godt naboskap der. Skikkelig velsmakende! Vellykket, mener jeg!»
Hagbart satte seg opp på ryggen til reven, selv om både haren og ekornet advarte han. Han følte seg som en konge der oppe på den varme pelsryggen og vinket til de andre.
Han ble tatt med langt inn i skogen. Trærne ruvet tunge over dem. Det var bare å holde seg fast i pelsen, for det gikk fort. Det var morsomt for han hoppet opp og ned.
Ikke lenge etter var han sluppet inn i grevlinghiet. Men så skjedde det! Smijernsdøra dundret igjen etter han. Reven låste, og gikk.
Der satt han innestengt i et mørkt, fuktig hull. Etter hvert som han vendte seg til mørket så han flere levende mus og harer……
De andre dyrene så forskrekket på han. De visste alle hvilken skjebne de gikk til. Hver kveld hentet reven en av dem, og de kom aldri mer tilbake…..
Heldigvis hadde Hagbart kofferten sin. Han var sint og sulten. Den reven hadde møtt sin overmann av en mus. Det var han sikker på. Han var da full av kreativitet, og utdannet til både skredder og skomaker! Fort, fikk han fram sysakene sine. Han hadde med seg både sakser og nåler. Han lirket og lirket med en av de store nålene i låsen på døra. Alle fulgte med for de var redd for at reven skulle komme tilbake…..
Herr Hagbart Mus, frøs så han ristet. Katten hadde båret han langt ut i skogen, filleristet han og slengt han av sted. Heldigvis var han like hel. Men kroppen verket, og han var redd og kald. Han hadde funnet seg et hull under et grantre og krøpet inn der, men varmt var det ikke. Han tittet ut. Snødekket lå hvitt som et vakkert, mykt teppe. Sola kom heldigvis fram og den lille snøen forsvant fort. Han satte seg i mosen og tenkte. Hva nå?
Flere dyr kom nærmere. De lurte på hvem musen var. Ingen hadde sett en av hans slag før. Ingen mus i skogen hadde klær på seg, eller gikk med sko. Han forsøkte så godt han kunne å forklare at han var en leke som ble levende når han var alene og vekk fra menneskene.
«Inne i huset jeg var, er det bare så kjedelig. Jeg vil ut i verden og oppleve noe. Da katten tok meg i nakken og bar meg ut, trodde jeg at denne julereisen var over, før den hadde startet.
I går hørte jeg på den bildeboksen deres i huset, at de snakket om ferie og reiser. Juleferie og julereiser. De skulle reise hjem til jul! Jeg har ikke noe hjem, så det er det reisen min skal fikse. Jeg må finne et hjem, og en frue. Da kan vi få oss en familie og feire jul sammen. Tror jeg da? Katten bare lo av mine ideer, men jeg skal da vise den. Bare ikke det er flere sånne katter her ute? Jeg vil ikke bli bitt i nakken igjen.»
Reven nikket og tenkte sitt. En musestek hadde ikke vært dumt.
«Her skal det bli et kalendereventyr. Det blir artig, ikke sant? Vi kaller det «Jul på hyllene». Dette skapet skal vi fylle opp med møbler og ting, og en fin mus kommer til oss innen jul, det er jeg sikker på. Ikke en sånn levende mus, men en hjemmelaget mus av papir, garn og tekstiler. Han, ja det er en han og han heter Hagbart! Han har lagt ut på en reise nå i advent. Jeg skal fortelle deg om det etter hvert, så du får vite hva som skjer!»
Edith kjente på seg, at nå måtte hun gjøre mer enn bare å stå der. Hun hadde ikke tenkt å vise så mye enda, for det var jo musen som skulle ha startet eventyret. Raskt gikk hun inn i boden og hentet fram noe av det hun hadde laget tidligere på høsten. Sofie smilte da det kom på plass en bokreol, en stol, noen bittesmå bøker og litt annet. Det var så smått, og Sofie smilte fra øre til øre.
«Å mamma. Dette blir så morsomt. Tenk å ha en egen dukkestue. Jeg gleder meg til den musen kommer. Er den her når jeg kommer tilbake neste gang?»
Edith fant ikke noe svar. Hvor i alle dager var den musen?
Så satte hun fra seg den lille musa hun hadde laget klær til, slukket lyset i kjøkkenet, reiste seg og gikk for å pusse tennene.
Den lille musa rettet seg opp og var stolt over de nye klærne. Han hadde aldri følt seg så fin før! Kofferten var pakket, og en julereise ventet han hadde fruen sagt. Fru Edith! Det var steder han skulle besøke i huset skjønte han. Han var ikke så lysten på det, for de hadde skaffet seg katt! Noe så skummelt. Han likte ikke den dumme katten. Passet han seg ikke, så ville han vel bli spist med klær og det hele, før jula ble ringt inn. Han ville finne seg et nytt hjem. Et musehull med egen familie. Han ville vel aldri finne det inne i dette huset. Han løftet kofferten, trakk lua ned over ørene og åpnet katteluka i døra. Katten stanset han med et kraftig fres. Han ble truet inn i et hjørne. Der trodde han at hans siste time hadde kommet.
Katten kom nærmere! Han tok et godt tak i nakken på musa og bar han med seg ut gjennom den åpne kattedøra. Det kom så uventet at Hagbart Mus fikk ikke sagt et pip, før de var langt ute i skogen. Der var det allerede hvitt av snø. Sporene etter dem forsvant fort i uværet …..
Det er så artig å pynte kaker. Her har jeg tegnet på marsipan og sukkerpasta, skåret ut med kniv og malt med konditorfarger. Tusjene jeg bruker er selvfølgelig spiselige.
Klart jeg kunne dynget på med kremtopper og diverse, men jeg synes dette var mer enn nok. Bursdagskake til minsten er klar for kvelden. To kaker til står der til pynting. Jeg må bare finne ut hva jeg skal gjøre først. Denne gutten på kaka, kan jeg jo tegne igjen og male til nisse nærmere jul?
Ja,veldreid. Ikke jeg da, men kakene! Nå er to kaker klare, og en ble pyntet i dag. Ute har det vært nydelige soloppganger i flere dager og i natt kom det snø!!! Hvitt og fint der ute. Snøen så mer ut enn hagl enn snø, men den var hvit!!!
Det ble en vinterkake. Veldreid, med snø den også. Ble den for juleaktig? Jeg droppet røde bær og bånd, men brukte rosa i stedet. Hva synes du?
Det ligner eller? Kongler altså. Jeg øver på å lage vinterpynt til et par festkaker.Rester av en sjokoladekake ble blandet med litt sjokoladepålegg og et par skjeer med kaffe. Jeg trillet det ut litt avlange kuler og bygde det opp med cocopops! Litt pirk, men det ble da festlig.
Nå står det klart i frysa til den dagen jeg skal bruke det. Om det smakte? Ja, jeg kunne da ikke la være å knuse resten av de popsen og trille litt kakedeig i det. Godt til en kopp kaffe. Det er noe jeg vil lage igjen, både kongler og kuler, til konfekt eller til kakepynt,
Nei, i år fikser jeg det ikke. Det blir ikke noe julehefte denne gangen. Jeg har totalt skrivesperre, ikke har jeg hatt lyst til å tegne. Å skrive dikt har vært umulig. Det har vært veldig lite aktivitet med kamera, og det å finne nye ideer og innfallsvinkler gikk ikke. Så, da ble det var ikke noe av det i år. Jeg har følt meg helt tom lenge, og da må man bare droppe stress. Joda, meg strikker og syr, lager figurer og er kreativ på mange andre måter, men det blir ikke julehefte av det. Det som er klart, får ligge der til et annet år. Kanskje jeg lager noe ut av det siden. Hvem vet….
Stadig skjer det noe i musehuset. Jeg legger til og trekker fra. Hvordan det blir til slutt vet jeg ikke enda. I dag ble det murstein inne i peisen og så ble den pyntet med noen krukker og granbar. Det ble da virkelig stemning over det? Et bilde med snømenn kom på plass, og den røde dunken ble fylt opp med ved. Før jeg fikk stanset musemor, så hadde hun jammen hengt opp et par julestrømper også. Altfor tidlig forklarte jeg, men hun ga seg ikke. Hun skulle være klar til desember og da var det bare å stå på fikk jeg vite…..
