Hagbart strevde seg av sted. Han fulgte en sti mot et hus, og tenkte at han fikk banke på der å spørre om husvære. At han fortsatt var ved huset han hadde kommet fra, forsto han ikke. Alt var ukjent i all snøen. De små bena hans strevde seg fram og svetten silte. Han ble så sliten at han følte at han ville besvime. Da kjente han at noen grep om han. Han hadde ikke krefter til å protestere, så han sank sammen i fortvilelse.
Sofie studerte den lille musa og klemte den inn til kinnet. Så søt den var.
«Mamma, pappa! Se hva jeg fant i snøen! Maaaammaaaa!»
Edith åpnet døra og lurte på hva det var. Hun holdt klokelig munn da hun så musa. Der var den. Men uten lue! Den hadde nok elgen fortsatt! Det måtte være katten som hadde tatt musa med seg. Den elsket jo å leke med sine tøymus. Så bra den ikke var ødelagt.
«Se der Sofie. Nå kom den musa jeg snakket om, som skal bo i musehuset vårt. Det er plass til flere her i skapet vårt. Skal vi lage et skilt på utsiden etterpå?»
Hans smilte forsiktig til dem.
«Ha en fin uke da Sofie, ja du også Edith. Men kan du ikke sende fortsettelsen av det eventyret til meg hver kveld? Jeg synes det var artig å følge med! Da vet jeg hva Sofie snakker om til neste uke. Hun er veldig opptatt av alt dette ser du!»
Så trakk han lua ned over ørene og skulle til å gå. Han ble stoppet av at Edith tok han i ermet!
Fortsetter HER….
Åååå så bra – nå er musa tilbake! Og…. det skjer ting
Takk du. Ha en fin dag! 🙂
Takk for dagens eventyr:)
Hyggelig å dele det med deg også!
Hvorfor tok Edith han i ermet, tro…
Ja, si det. Nå kan du lese videre! 🙂
Så godt han kom hjem til skapet 🙂
Ja, det er jo snart jul!!!!
Følger med i spenning! Har måtte lese meg opp igjen 😉 Koselig å lese. <3
Så koselig da!!!!