Så kom snøen for alvor tilbake på kvelden, og det ble hvitt og vakkert overalt. Kontraster i januar mellom vinterfølelse og vårfornemmelse, men det er også fint!
VÆR
Vintervarme
Helsetanker i januar
Jeg rydder julepynt og jammen fikk jeg knust ei kule også. Typisk meg. Ute skinner sola og det er holke overalt, men jeg kan trimme her inne jeg. Helsa har vært mine forsetter de siste årene og det skal fortsette. Så glad jeg kan klare å måke tung snø, gå turer og vaske hus. Med de tankene om helsa, så går alt så mye bedre.
Nærtur!
Mitt vinterland
Blåtimen er så fin med en egen stemning. Jeg håper dette varer lenge nå. For våren kommer ikke fortere om vi får regn og rusk. For meg kan det være vinter først, og når sola begynner å varme i februar en gang, da kan jeg lengte etter vår.
Trollskogen
Jul i alle hus, del 22
Neste dag var det inn til Inga og hjelpe henne med å pynte pepperkakene de hadde bakt sammen noen dager før. Hun skulle ha de på juletreet sammen med røde sløyfer, gammel pynt og halmstjerner. Juletreet hennes hadde kommer på fot inne i finstua, men hun ville ikke pynte det før lille julaften. Døra dit inn var lukket, og ikke et lys var tent der inne, enda…..
Etterpå gikk de inn til alle de små husene og så. Snøen Ada og Inga hadde lagt over takene lyste så fint. Musene hadde fått bittesmå juletrær i rommene sine og Ada var fra seg av begeistring.
«Du har gjort det så fint du Inga. Jeg ønsker meg et sånt hus jeg, med bittesmå møbler og mus.»
Inga smilte og klemte henne.
«Men jeg har jo sagt at huset ditt er ditt, og Olivia og Even har valgt sine. Det får bli julegaven fra meg i år, tenkte jeg. Det skal bli jul i alle hus, både de for mennesker og disse bittesmå. Nå slukker vi taklampen og tenner julelysene Even.»
Han skrudde av, så det ble nesten mørkt i rommet. Så satte han i en kontakt. Plutselig lyste det i alle hyllene fra mengder av lyslenker. Det skinte og glitret overalt, og Ada måpte av undring.
«Men jeg kan ikke ta ut huset mitt! Da blir det jo ikke riktig. Kan det få bo her hos deg tror du? Så kan jeg komme hit å se til det?»
Inga nikket sakte.
«Ja, for en stund går det, men det blir nok forandringer, når jula er over. Men se så fint det lyser. Nå gleder jeg meg til jul. Jeg vil ha det som jeg alltid har hatt det. Lille julaften, da skal julefreden senke seg hos meg. Sånn hadde vi det i min barndom.
Så nysgjerrig jeg var på å få se juletreet. Jeg tittet i nøkkelhullet mer enn en gang, men det var ingenting å se. På julaften åpnet mamma dørene til stua, og da var hele stua pyntet til jul, bordet var dekket til middagen og juletreet sto der så staselig og skinte.
Nå har jeg jo glassdører inn til stua, så dere ser treet. Men jeg vil ikke ta på lyset der inne, før jeg skal pynte juletreet på lille julaften. Som jeg gleder meg. Det blir siste gang i den stuen det! Rart…..»
Fortsetter HER….
Fra førsten, Jul i alle hus.
Jul i alle hus, del 17
Inga hvisket til Ada at de bare kunne utsette julegavejobben til dagen etter.
«Vi klarer det helt sikkert, for jeg vil også være med å hente juletre.»
Neste ettermiddag var de alle samlet hos Jon og Even. Ungene skulle få sitte i sleden med Jon og Inga, og de andre gikk på ski etter. Det hadde frosset på igjen. Vinterlandskapet var rimfrossent og vakkert i ettermiddagslyset. Dombjellene klang for hesten ville nesten ikke stå stille. Men alle kom på plass. Jon roet hesten ned og tok tak i grima. Så leide han den ut av porten og hoppet på. I vill fart gikk det bortover den islagte veien. Ada kjente at vinden fikk tårene til å trille.
«Jeg er ikke redd og jeg gråter ikke altså. Jeg gråter ikke!» Men litt redd var hun likevel.
Turen var kort, og de svingte inn i skogen der trærne sto på rad og rekke. Hesten var roligere nå og tråkket seg fram i snøen før den stanset helt. Jon bandt den til et stort tre, og ga den en sekk med friskt høy.
Så gikk de på leting etter trær med sløyfer på. De skravlet og lo, lette og lette. Jon fant det første.
«Men vet dere hva? Her inne bor det ikke bare rever. Gjett hva jeg så på viltkameraet da? Jeg tror dere aldri gjetter det. Det er ikke bare mus som er redd for livet sitt. Følg den stien der inn til den gamle høyløa så får dere se. Godt ikke reven kommer inn der.»
De tre ungene gikk innover og fant fort den lille grå høyløa. Even åpnet døra forsiktig, og der inne lå det en katt med to store kattunger.
«Åååå, det er katten min! Jeg som trodde den var spist av reven. Nå ble jeg glad nå. Alt dør ikke! Hei pusen, du må da bli med hjem, for der er det mye varmere enn her.»
Han krøp inn i det gamle høyet. Katten malte når han strøk den over pelsen. Ada og Olivia kom seg inn også. Kattungene freste litt, men etter hvert roet de seg fint. Alle hadde helt glemt juletrehentingen.
Fortsetter HER….