Noe av grafittien rundt omkring liker jeg, og da jeg skulle lage meg noe huslignende selv, ble det plutselig en rev på husveggen! Jeg tok bilde og tegnet det først opp i paint. Så streket jeg opp med emn kritt og malte. Artig, synes jeg. Dette er baksiden av husrekken jeg driver med. Framsiden? De får du se senere.
Noen dager er sånn, jeg vil ikke noe som helst. Men jeg bestemte meg for at å gå ut ville gjøre alt bedre. Det gjorde det. Jeg startet rolig, og trakk inn vårlufta. Da oppdaget jeg en “skulptur” mitt i skogen, som lignet en terning. Den ville jeg se nærmere på. Glemt var all uvilje til å anstrenge meg. Det var kjempebratt, så jeg skal si hjertepumpa fikk kjørt seg.
Jeg kom opp til et steinbrudd, der de i gamle dager hadde hogd stein. Utrolig vakkert i det området og tenkte jeg på at jeg ikke ville? Nei, den tanken var vekk. Jeg var ute på eventyr, brukte kroppen og kameraet.
Mosegrodde steiner og fine formasjoner. Bildet til høyre minnet om ei pute. Jeg måtte pynte den med ekornspiste konglerester.
Vil ikke, sa kroppen tidligere! Etterpå sa kroppen vil ikke igjen? Men denne gangen var det fordi jeg egentlig ikke ville inn igjen. Herlig følelse å snu tankesettet. Til dette området vil jeg tilbake.
Ja, jeg fortsetter med skogturer, bevegelse, foto og opplevelser. I går møtte jeg elgene inne på skogen. De var godt gjemt i krattet, men jeg hadde hørt noen kvister knekke og tenkte mitt. Tre par ører talte jeg. Det var elgkua med fjorårsungene. De var ikke mer en kanskje femti meter fra meg her. Vi studerte hverandre lenge.
Jeg gikk videre rundt den lille høyden og på andre siden så jeg blant annet ferskt elgmøkk og spor over jordet.
Jeg kjente at det var noen som så på meg på høyden i skogen. Der sto elgen igjen og stirret. Denne gangen var vi ikke mer enn 20 meter fra hverandre. Det er fryktelig bratt opp til der den sto, så den var trygg. Men ikke trygg for noen skudd med kameraet. Hos oss er det mange elger nå, og de er så staselig. Jeg ønsker slett ikke å komme dem for nær, så det gjelder å se seg for om dagen. Snart skal jo de ungene jages vegg, før dette årets kalver kommer
Det er greiere med rådyrene. Denne bukken begynner å få horn, men den miste lyd så er den avsted i hopp og sprett. Jeg fikk da noen bilder før den forsvant.
Ja, jeg går på jakt. Sniker meg på byttet, stopper, holder pusten og sniker meg videre. Utrolig hvor gode de dyrene er til å kamuflere seg.
Denne bukken så jeg først fordi den gikk ned en sti over et åpent område. At den la seg ned hadde jeg aldri oppdaget om jeg ikke hadde sneket meg på den først. Men da jeg oppdaget at den var borte fra min synsrand, byttet jeg posisjon. Jeg gikk en runde og fikk øye på den igjen.
Siktet inn, og der var den. Rolig så den på meg der den hvilte. Hvert skritt jeg tok, ble fulgt. Men jeg hadde en fordel. Det sto en hvit staur litt foran meg. Jeg siktet meg inn på den, og da oppdaget ikke bukken at jeg beveget meg. Den stirret ikke på meg, men på stauren, og lå like rolig. Skikkelig stilig. Jeg siktet inn og skjøt av, med kameraet!!!! Det er slett ikke jakttid, og jeg jakter bare med kameraet jeg.
Utrolig hvilke kontraster vi har i januarværet i år! For to dager siden hadde vi ingen snø og isen gikk opp nede i havna.
Fuglene holdt konsert både på dagen og kvelden. På dagen var det fart i kvinendene og på kvelden i mørket, holdt sangsvanene konsert. Skikkelig vårfornemmelse.
Stranda var myk og fin, så jeg tegnet litt der i sanden.
Å lage snømann var bare en drøm, og det var kontrast mellom brunt og hvitt.
Så kom snøen for alvor tilbake på kvelden, og det ble hvitt og vakkert overalt. Kontraster i januar mellom vinterfølelse og vårfornemmelse, men det er også fint!
Går det an å bygge et minne? Jeg forsøker. Huset jeg vokste opp i ser i dag ikke ut som da jeg var veldig liten. Nå er det modernisert og bygd på i flere retninger. Jeg finner ingen bilder av hvordan det så ut opprinnelig, men jeg husker litt.
Så da bygger jeg et minne da. Vi hadde en sånn overbygd inngang med krakker vi kunne sitte på og ta av gummistøvlene i regnvær for eksempel. Vinduene var store og lange og det var en liten bod ute til venstre. Der hadde vi ryggsekker, bærplukkere, hageredskap, bøtter, glass og annet. Et veldig spennende sted å gå inn i og se på alt som sto i hyllene eller hang på veggene.
Om sommeren var da svaler under takmønet og mot nord var det et kott i i en ene enden og trappa gikk opp i den andre enden, med et rom i midten. Mot sør var soverommene våre, og jeg husker at vinduet ved min seng rimte ned på vinteren så jeg nesten ikke kunne se ut. Jeg pustet et hull og så ut i natten, når jeg ikke fikk sove. Rare minner, men jeg bygger på…….
Det ble båltur i dag, for det synes jeg passet i dette været. Jeg lovet meg dette i høst da jeg besøkte den lille grotta vi har her i nærheten. I dag var valget mellom skitur, eller bål. Det ble bål til lunsj, med varmt ostesmørbrød. Der inne under fjellveggene var det lunt og tørt.
Jeg tente noen stearinlys på kanten, og de fikk svingt seg i vinden der utenfor.
Jeg løftet de innenfor ved bålet i stedet. Det hadde drysset ned litt snø i hullet i hula tidligere på dagen. Hullet er som en skorstein der røyken går opp fra mitt bål. Der sto de fint.
Utifrilufts helgeutfordring var TÅKE. Dette er mitt svar på oppgaven. Vi kan tåkelegge bilder og få det til å minne om gamle tider. Et slør av hvitt som danser over oss som et eventyr. Bilder over hverandre som lager spennende formasjoner og tanker. Ting går i hverandre, utfyller eller slører.
Tåke er drømmende og vakkert, synes jeg. Men jeg liker slett ikke å kjøre bil i sånn grøt, pluss at tåke dag etter dag, kan gjøre meg ganske så trøtt. Men vakkert er det!
