Jeg tegnet og malte på en rev, noen katter og et par reinsdyr også. Da ble det litt julestemning over denne tina. Hvem som får den i år? Har ikke bestemt meg enda. Alltid morsomt å gi den videre, for da må den som får den, finne på noe nytt en annen jul! Men det er også lov å ha den til pynt noen år før den forvandles og får et nytt utseende. Morsomt med gjenbruk.
Der sto Elvira med skoene på. Kåpen var fortsatt godt kneppet igjen.
«Hei», sa hun! «Bor du her? Jeg hørte det var et ledig rom og vil gjerne flytte inn med det samme. Hjemme er det så fullt med alle søsknene mine. Går det bra? Du skjønner jeg prøvde å bo i et gammelt musehull, men nå som snøen kom, ble det iskaldt. Det var ikke noen mulighet til hverken peis eller ovn. Da jeg spurte om å få mure opp en pipe, ble jeg kastet ut. De andre i felleskapet kalte meg en pyse. Men jeg har ikke pels som de andre musene. Jeg er jo laget av papp og papir!»
Han skakket på hodet og kunne ikke annet enn smile. De var av samme slekt de to.
«Det går sikkert fint, men jeg er ikke den som eier dette huset. Jeg tror du bare kan vente til husverten kommer. Jeg bare flyttet inn her for en stund siden, og ingen har kastet meg ut enda. Det er jul snart, og alle skal vel ha tak over hodet i kalde tider. Velkommen er du! Jeg skal åpne en luke i veggen, så vi lettere kan holde kontakten og passe på hverandre. Men du, hvor har du de skoene fra?»
Hun tittet på han.
«Liker du de skoene. De er så søte. Jeg kjøpte de på auksjon etter lærer Musse! Han gikk med i forrige musefelletid. Han var litt vel ivrig etter rosiner og ost den mannen.»
Hagbart smilte. Det var sånn det var. Skoene var jo perfekte til henne.
Neste dag saget han opp et hull i veggen mot Elvira og skrudde opp en luke. Så kunne de åpne den om det var noe de ville hverandre. Da trengte de ikke gå ut døra på baksiden og kanskje møte katten!
Men Hagbart hadde ikke tenkt på at Sofie kunne glemme å lukke de store dørene i skapet. Plutselig stirret katten han rett i øynene….
Fortsetter HER….
Edith limte og fikset til musehuset. Av knapper, korker og ståltråd ble det både krukker og kjeler. Fyrstikkeskene ble tømt for tennstikker, og det ble benker og skuffer i det lille kjøkkenet.
Fortsetter HER…..
Natten hadde vært rolig. Hun hadde en skrivebok på nattbordet. Det hadde hun lært av bestemor.
«Legg en bok på nattbordet sammen med en blyant. Har du for mye å tenke på, så er det ikke lett å sove. Skriv ned det du er bekymret for og bestem deg for at det skal du lese og tenke på i morgen! I morgen og ikke nå, som det er natt.»
Så smart det var. Nå var boka fylt med den ene tingen etter den andre. I går kveld skrev hun litt.
«Husk å spørre Hans om julen. Kan vi feire den sammen, for Sofies skyld?»
Hun kom seg opp og dro til side gardinene. Selv om det var mørkt enda, var det lett å se at det var som et eventyr der ute. Så lyst det ble! Tenk om Hans hadde vært der nå? Da ville gårdsplassen vært måkt allerede. Men hun klarte vel dette selv? Hun kledde på seg og gikk ut. Snøen var dyp, og hun ble fort våt inn til føttene. Det var bare å få på seg et par skikkelige lange støvletter. Hun kom seg inn i boden og fikk fram den lille snøfreseren. Startet gjorde den, og hun smilte stolt av seg selv. Men så sakte den gikk? Hva i alle dager skulle hun gjøre for å få den til å kaste snøen lenger vekk? Det ante hun ikke, men hun fikk da vekk nok snø så hun kom ut med bilen. Resten fikk hun ta i ettermiddag.
Dagen gikk fort og hun gledet seg til å komme hjem igjen og fortsette med alt i musehuset. Hun hadde fått fart på seg nå, og hadde handlet litt mer lim og små ting før hun dro hjem. Det snødde enda, og hun grudde seg til å forsøke å kjøre inn bilen.
Men hun ble overrasket. Hjemme var hele veien ryddet for snø og alt var feid og fint foran døra også. Hans? Det måtte være han. Hun kjente tårene renne nedover kinnene av takknemlighet. Han tenkte på henne. Det føltes så godt.
Fortsetter HER….
Edith strevde videre med møbler og bittesmå ting i hyllene. Hver kveld skrev hun ned hva musen opplevde, sendte det til Hans og ba han lese det for Sofie som et adventseventyr. Hun håpet av ungen synes det var gøy?
Men jo mer hun skrev, jo flere ting måtte hun lage i stand. Hva hadde hun tatt på seg? Det var da så veldig mange dager i advent. Ville hun klare å lage en morsom historie av dette? Men hvor i alle dager var den musen? Hun fikk skrive litt mer først……
«God dag du,» sa katten.» Hvor kommer denne fine herren fra da? Jeg er vakt for fjøsnissen forstår du, og alle besøk må godkjennes av meg. Kjenner du herr Anskar?»
I det samme åpnet katteluken seg, og en mann med rød lue nikket vennlig til Hagbart.
«Morn du. Har jeg fått fint besøk. Jeg har bestilt skredder, for buksa mi har revnet. Jeg trodde det var en dame som kom, men så var det deg?»
Hagbart måtte fortelle at han var skredder, men at han slett ikke var budsendt til nissen. Han stotret fram at han var på julereise og lette etter et hjem. Da ble han bedt inn på varmt drikke og kaker. Han bukket dypt og fulgte med inn gjennom luka.
De svingte til høyre og fortsatte innover en gang dekket av halm. Det duftet godt og det var mykt å gå på. Nissen åpnet en liten dør, og så var de inne i et koselig rom med lys og varme. De røde julebuksene til nissen lå over en stol og Hagbart så at den var revnet både her og der. Han tilbød seg å sette i gang med det samme.
Da banket det på døra. Nissen åpnet. Hagbart rødmet så det virkelig syntes……
Fortsetter HER…..
Reven vred på seg og forsøkte å se vennlig ut.
«Herr Mus. Du kan bli med meg hjem, og se om du kan innrede nabohulen hos meg. Der har det bodd en grevling, men han har flyttet ut. Jeg er sikker på at vi kan få et riktig godt naboskap der. Skikkelig velsmakende! Vellykket, mener jeg!»
Hagbart satte seg opp på ryggen til reven, selv om både haren og ekornet advarte han. Han følte seg som en konge der oppe på den varme pelsryggen og vinket til de andre.
Han ble tatt med langt inn i skogen. Trærne ruvet tunge over dem. Det var bare å holde seg fast i pelsen, for det gikk fort. Det var morsomt for han hoppet opp og ned.
Ikke lenge etter var han sluppet inn i grevlinghiet. Men så skjedde det! Smijernsdøra dundret igjen etter han. Reven låste, og gikk.
Der satt han innestengt i et mørkt, fuktig hull. Etter hvert som han vendte seg til mørket så han flere levende mus og harer……
De andre dyrene så forskrekket på han. De visste alle hvilken skjebne de gikk til. Hver kveld hentet reven en av dem, og de kom aldri mer tilbake…..
Heldigvis hadde Hagbart kofferten sin. Han var sint og sulten. Den reven hadde møtt sin overmann av en mus. Det var han sikker på. Han var da full av kreativitet, og utdannet til både skredder og skomaker! Fort, fikk han fram sysakene sine. Han hadde med seg både sakser og nåler. Han lirket og lirket med en av de store nålene i låsen på døra. Alle fulgte med for de var redd for at reven skulle komme tilbake…..
Fortsetter HER…..
Edith satt der i kvelden og sukket for seg selv. Denne høsten hadde vært så slitsom, med mye strev på jobben og utfordringer i hjemmet.
Utenfor hadde det begynt å mørkne, og det blåste ganske kraftig. Hun kunne skimte snøfnugg i lufta. Vinteren var på gang.
Så satte hun fra seg den lille musa hun hadde laget klær til, slukket lyset i kjøkkenet, reiste seg og gikk for å pusse tennene.
Den lille musa rettet seg opp og var stolt over de nye klærne. Han hadde aldri følt seg så fin før! Kofferten var pakket, og en julereise ventet han hadde fruen sagt. Fru Edith! Det var steder han skulle besøke i huset skjønte han. Han var ikke så lysten på det, for de hadde skaffet seg katt! Noe så skummelt. Han likte ikke den dumme katten. Passet han seg ikke, så ville han vel bli spist med klær og det hele, før jula ble ringt inn. Han ville finne seg et nytt hjem. Et musehull med egen familie. Han ville vel aldri finne det inne i dette huset. Han løftet kofferten, trakk lua ned over ørene og åpnet katteluka i døra. Katten stanset han med et kraftig fres. Han ble truet inn i et hjørne. Der trodde han at hans siste time hadde kommet.
Katten kom nærmere! Han tok et godt tak i nakken på musa og bar han med seg ut gjennom den åpne kattedøra. Det kom så uventet at Hagbart Mus fikk ikke sagt et pip, før de var langt ute i skogen. Der var det allerede hvitt av snø. Sporene etter dem forsvant fort i uværet …..
Fortsetter HER.…
