Godt nytt år!

Farger? Ja, det nye årsarket mitt trenger det virkelig! For nå er det gamle året nesten over, og vi venter på det nye. Hva vil det bringe? Det er jeg spent på.

2018 var ikke et morsomt år for meg, selv om jeg selvfølgelig også hadde det fint. Jeg har da hatt mat i skapet, klær på kroppen, bensin på bilen, snill familie og snille naboer. For ikke å forglemme alle mine venner her på bloggen. Jeg setter veldig pris på dere og at dere har tålmodighet med meg om jeg sier hvordan jeg har det eller ikke.

Nå kommer et nytt år og hva med det? Jeg har bestemt meg for å fylle det med godhet. Ved å dele med andre, så gir det glede tilbake til meg, tenker jeg. Hver dag skal man være glad for at man kan stå opp, for at man har alt man trenger og får kjærlighet fra sine nærmeste. Det er ingen selvfølgelighet. Så herved griper jeg tak i det nye året med begge hendene og holder det hardt. Året er som en gave. Gjett om jeg kommer til å bli overrasket over innholdet. Hva det nye året bærer med seg vet vi jo ikke, men det er i hvert fall helt nytt. Det nye arket mitt har ikke en strek og ikke en farge. Det er min jobb å fylle det opp dagene som kommer med liv. Godt nytt år!

Årskavalkade 2018

Så er snart året 2018 over. Hva bragte det? I januar hadde vi skiføre og snø.

Februar var vakker, og jeg gikk og både hørte og så sangsvanene.

I mars farget jeg egg til påskepynt.

I april blomstret det overalt.

Mai hadde epleblomster og varme dager.

Juni hadde sommerfugler og fine farger.

Juli ble akkurat sånn en sommermåned skal være.

Så kom august med sine lune solnedganger. Tørt var det, så mange av trærne hadde allerede mistet en del løv i varmen.

I september begynte sommeren å blekne og høsten banket på.

Oktober hadde mange fine dager og mange vakre solnedganger også.

Det ble stille da november gjorde entre.

Til slutt kom desember med advent, jul og iskald natur. I dag er årets siste søndag. I morgen er det nyttårsaften og vi går snart inn i et nytt år. Velkommen 2019.

Romjul.

God romjul! Det ble bilder fra dagens soloppgang og dagens solnedgang her nå. Bloggen lever litt sitt eget liv, så det blir litt så som så med bloggingen i jula.

Julas første dager gikk fort. Lillejulaften var vi samlet her, men de andre dagene har vi vært i selskap etter selskap. I år fant jeg ikke den store julestemningen. Nei, det er ikke hvert år man finner den, men koselig har jeg hatt det med masse god mat, prat og pent dekkede bord både her og der. Her hjemme satset jeg på kunstige amaryllis, for de står fint hele jula. Koselig det også.

Håper dere nyter dagene. Jeg har sett snøen i jula, men ikke stort her jeg bor. En time fra meg var det flott med skiføre til og med, men i dag regner det visst der også.  Typisk julevær med glatte veier og rimfrost. I morgen er det fredag og helg igjen. Snart et nytt år, med nye muligheter.

Fortsatt god jul.

Så var jeg ferdig med juleeventyret for i år. Nå skal jeg tilbake til normal blogging, hva nå det er? Først kom jeg ikke inn her i det hele tatt.  Men etter en del forsøk åpnet det seg jammen, og jeg kan få ønske dere alle en fortsatt god jul.

Her er det selskapeligheter og kos i hele julehelga og da rekker man ikke så mye blogg. I dag våknet vi til denne fine julehimmelen og det var godt å se sola igjen. Kos dere videre. Jeg titter snart innom etter hvert!

Den hvite nissen, del 23

23

«Se så vakkert,» sa Olga. De beundret skrinet sammen. «Det lokket er skåret ut så fint. Her er Maria, Josef og Jesusbarnet. På siden ser du hyrder, sauer og de vise menn. Jeg elsket denne spilledåsen og trodde jeg hadde mistet den for alltid. Tenk at den lå her.»

Hun åpnet lokket og den lille melodien klang så fint en gang til. «Dette er en friergave. Jeg fikk beholde den, selv om jeg sa nei. Han var så god den gutten, men jeg var ikke forelsket i han. Man kan ikke gifte seg uten å kjenne at man elsker i hjertet, nemlig. Det mener jeg i hvert fall. Men dette skrinet elsket jeg. Jeg våget ikke ta det med da vi ryddet her. Mannen min, han jeg giftet meg med altså, ville kanskje blitt sjalu på en sånn god håndverker som kunne lage så vakre ting.»

Per fortalte at de hadde hatt en akkurat maken, men at flommen hadde tatt det. «Det er som om dette huset kan trylle. Så fint å høre den melodien igjen. Kan vi virkelig beholde den bestemor?» Olga nikket og ga han en klem. «Ja, det er faktisk bestefaren din Nina, Ivar, som laget den. Fra i dag er det deres!»

Per bar skrinet forsiktig opp på rommet sitt og de tre nede i stua kunne høre at han spilte melodien om og om igjen der oppe.

Kåre satt og tenkte. Han kom på hva han kunne gjøre. Hjemmelaget gave! Det var romantikk det. Han hadde da noe som passet! Plutselig fikk han det fryktelig travelt. Ikke lenge etter unnskyldt han seg og sa han måtte ordne noe før jula skulle ringes inn. Juletreet lyste i stua og det glitret i øynene på Nina da hun fulgte han ut. «Vi fikk visst ikke snakket ferdig vi Kåre. Tenk om jeg sa ja!» Han klemte henne inn til seg og lo. «Det hadde vært fint det! Men jeg tror vi bruker litt mer tid sammen først. Jeg liker deg!»

Så vinket han og gikk fort ut, så ikke de andre skulle se hvordan han rødmet. Men nissen så det og kniste. Så rare de menneskene var. Hvorfor svarte de ikke hverandre ordentlig med en gang? Merkelig. Sånn var ikke nisser. Enten likte de hverandre, eller ikke. Han likte nissejenta og hun likte han.

Jul rettet seg opp og så mot stjernene. Han var så lykkelig at han følte at han kunne både slå hjul og danse. Fort løp han ned til uthuset for å møte vennene sine i natten. Snart var det julekveld og det var mye de skulle ha på plass innen kirkeklokkene skulle ringe.

Katten? Nå måtte han ordne opp, og det litt fort!

Julaften snødde det stille da Per tittet ut av vinduet på morgenen. Han kjente det duftet kakao. Fort løp han ned trappa. Inne i stua lyste juletreet og mamma hadde dekket på der inne med både nystekte boller, pepperkaker og kakao med krem. Det brant i grua på kjøkkenet og der midt på gulvet sto det gamle hundeburet til Andreas? Mamma nikket og smilte. «Ja, den lille katten, den ble vår den. Om du vil ha den da? Ola har snakket med dyrlegen og han visst hvor den kom fra. Den var allerede merket i øret, sa han. Vi kunne bare beholde den om vi ville! Koselig med en julegave på morgenen vel?»

Fort åpnet Per buret og den lille katten strekte seg og mjauet fornøyd. De satte seg tett sammen på saueskinnet foran varmen og Per følte seg virkelig hjemme. Det var jul og de var trygge alle sammen.

Nina hadde satt fram julekrybben hun hadde fått av Kåre. Den var så vakker i sin naturlige, trehvite form. Hun løftet en de største figurene opp og måtte le da hun så navnet under den. Bestefar hadde laget dette også. Nå hadde hun fått den av Kåre, og den fikk dobbel verdi for henne. Hun leste juleevangeliet for Per og de så på alle figurene i krybben og julefreden senket seg over dem begge. Per flyttet på figurene og gjenfortalte historien for Nina.

«Jesusbarnet var så liten at det kunne ikke gå en gang. Derfor måtte han ligge i høyet og se på stjernene. Hyrdene hadde med sauer med ull til teppe og alle kongene ga bort gull. Masse gull, som de putte inn i stjerna, så den kunne skinne hele natten!» Nina lo. «Nå tuller du felt. Det viktigste er at det er fødselsdagen til det lille Jesusbarnet i dag. Han ble født for å fortelle oss at vi for alltid kan føle oss trygge om vi slipper gudskjærligheten inn i hjertene våre.» Per så på henne en lang stund. «Du gjør det så vanskelig du. Jesusbarnet ble født, da ble det jul og vi er trygge. Sånn er det bare!» Han klappet den lille katten og dro mamma ned til seg. «Jeg vet en overraskelse jeg. Men jeg fikk ikke lov til å si det. Det er en julegave og den er fin. Bestemor Olga skal si det til deg selv!»

Eva hadde bedt sammen alle til julekvelden. Bordet var vakkert dekket og de hadde kledd seg i det de synes var fint. Olga skulle for første gang på mange år, ikke være alene. Tårene satt løst hos henne denne dagen og kvelden. Hun hadde tatt på seg bunaden sin og Per synes hun lignet en dronning.

I det kirkeklokkene ringte jula inn, satt de alle side om side på kirkebenken. Kåre hadde også kommet, og kan holdt Nina i hånden under hele gudstjenesten. Han skulle spise middag med sin familie, men lovet å komme innom gården senere.

Jul ble ergerlig da Kåre kom gående til gården utpå kvelden. Menneskemannen hadde kledd seg ut som nisse!!! Var det lov? Dette var da de virkelige nissenes jobb?

Siste del kommer i kveld. Ha en fin lillejulaften!

Den hvite nissen, del 9

9

Natten hadde vært varm og god for nissen som sov i kjøkkenet. Da han våknet, glødet det fortsatt i peisen. Olga hadde for lengst gått hjem. Han slengte inn en pinne til. Flammene danset og han løp opp trappa og hentet saueskinnet fra loftet. Han la det på gulvet, satte seg godt til rette og koste seg. Tankene jobbet i hodet, men ute hadde det begynt å blåse hørte han. Noen greiner piske på vinduet og regnet plasket ned i snøen. Han så ut av vinduet og ble helt forskrekket. Nesten all snøen er borte. Nå ville jo alle se han, om han gikk ut. Han hadde lært å gjøre seg helt usynlig, men han visst også, at om han gjorde det for ofte, kunne han bli usynlig for alltid.

Nede ved gården så han noe hvitt som beveget seg. Var det flere som hadde mistet fargen? Samtidig var det noen som trampet av deg ute i gangen. Han løp opp på loftet igjen og gjemte seg under den lille senga. Men det kom ingen inn denne gangen.

Det hvite nede ved gården var en katt. Den likte ikke at det regnet, så den løftet potene høyt og trippet fram og forsøkte å finne tørre steder å sette ned bena. Bak han kom Olga. Hun mente han trengte å lufte seg litt selv om det var dårlig vær. «Pelsen din tåler vann skjønner du. Alle trenger litt trim hver dag. Kom igjen! Snart er vi inne igjen og kan kose oss.»

Hun hadde tenkt seg en tur ut i skogen etter noen kongler. Litt naturlig julepynt måtte hun ha. Huset hennes var moderne og fint, men hun trengte litt annet for å få det koselig. Hun sukket og tenkte. Som hun savnet sine! Mannen hennes døde for mange, mange år siden og noen annen familie hadde hun ikke hatt. Naboene hilste, men det var ikke mer enn det. Egentlig var hun ganske sjenert selv, og følte seg mange ganger som usynlig.

Særlig når det nærmet seg jul, kom tankene. Tenk så mange de hadde vært før. Alle venninnene, naboungene, gamle tanter og onkler, besteforeldre og skolevenner. Drømmen om å bo i det gamle huset streifet henne igjen. Jul og barndomshjemmet ga et stille vemod. Men det gikk ikke å bo der for henne. Ikke orket hun å måke snø selv, og hun følte seg så trygg der hun nå var. Varme i gulvene var det også. Hun smilte og tittet opp mot huset på høyden. Katten svinset litt hit og dit og gledet seg til å komme inn snart. Plutselig oppdaget den noe mellom trærne. Glemt var vann og regn. Halen sto rett opp og han kom seg raskt framover.

Olgas ryggsekk ble fylt med kongler og litt mose. Hun søkte lenger og lenger inn i skogen og vandret veier hun aldri hadde tenkt. Katten så hun ikke noe til, men stadig skimtet hun noe hvitt mellom trærne? Hun ble så nysgjerrig. Var det katten? Uten at hun forsto det, så ledet den hvite nissen henne fram dit han ville hun skulle gå.

Inne mellom trærne oppdaget hun plutselig en liten gutt. Han hadde en søt oppstoppernese med fregner, og på seg hadde han fargerike klær som skikkelig lyste i det dunkle lyset. Stille satt han der på bakken og koste med katten hennes. Olga gikk forsiktig nærmere og smilte til han. «Små unger skulle vel ikke være ute alene på denne måten? Leker du her du da? Finner du veien hjem igjen selv eller?»

Fortsetter….

#familie #blogg #advent #adventskalender #jul