Velkommen 2020

Her er det nye året, sånn jeg ser det! I dag er nest siste dagen av 2019. Det nye året kommer fram mer og mer om en liten stund. Vil det bli et fargerikt år? Vil det bli harmoni og glede? Får vi solskinn og fine dager, eller…..Ja,hvem vet?

Det gamle året har bleknet,løfter på hatten og går videre. Det nye året har ikke helt slått ut vingene enda, men er i bevegelse mot nye tider.

Jeg har forsiktig begynt på et nytt ark for 2020. Moodboard kaller de det visst. Det får meg til å tenke litt over hva jeg vil og ønsker framover. I dag er det bare dette utklipsbildet fra et ukeblad, som står der. Veien framover virker glatt og vanskelig her. Det er kaldt og ikke mye sol i det bildet. Men om vi fortsetter, så kommer det både vår og sommer, det er jeg sikker på. Det er bare å fortsette….

Gledelig jul!

Så var dagen her! Gavene er pakket inn og roen senker seg vel etterhvert hos de fleste. Jeg har hatt en vakker advent, med fine minner og gode dager. Det ble en reise til Kiel der vi gikk på julemarked og vi har allerede feiret en julaften med våre. I dag skal vi feire med min familie og gjett om jeg gleder meg. Nei, vi gir ikke de voksne dyre gaver, ikke de unge heller forresten. Men en gave kan da være fin likevei. I år har jeg pakket inn et kubbelys til hver av de voksne og pyntet med utklipte ansikter fra noen kort, pent papir som jeg brettet litt og så bånd da selvfølgelig. Synes det ble koselig.

Musefamilien feirer allerede jul  hylla, og det er liv skal jeg si deg.

Julebordet er pyntet. I år ble det i rosa, grønt og rødt. Det ble da jammen spennende det også.

Ønsker dere alle en vakker julekveld med kos og hygge. Samle minner og gled dere! Juleklem fra meg til dere!

Avslutning. En gnist av juleglede 22.

22

Foran Tuva dinglet en skinnende svale fra et kjede. Ole smilte og festet det rundt halsen hennes.

«Min onkel, gullsmeden, lot meg få skjære ut en bitteliten sølvfugl til deg, og pusse den blank. Når du ser denne svalen blir du minnet om at jeg vil møte deg til sommeren!»

Lenge sto de der tett inntil hverandre, før de vandret stille hjemover med snøen dalene ned fra himmelen.

Den natten drømte Tuva om kanefart til midnattsmesse på julaften, kyss under trærne og klokker som ringte.

Plutselig var hun tilbake i det gamle huset og der var det også julekveld. Hun følte en lykke i hjertet og smilte i søvnen.

 

En gnist tente det hele.

En gnist for juleglede, forelskelse, samhold og hygge, slektskap, fortid, framtid og forundring.

En gnist er nok til å tenne et bål, til å brenne veden, til å varme de som fryser.

En gnist er nok til å vekke julefryden.

En gnist…….

 

Hun trakk teppet godt over seg og sov videre.

Julenatten var fin med stjerner og en skinnende måne. Bytuva og Skogstuva hadde funnet ro. Gammelt og nytt ble flettet sammen i drømmen.  Tuva sov hardt, men tørket en tåre av vemod som trillet ned over kinnet.

Utenfor sang skogen sin sang i den forsiktige vinden. Fra tidligere tider smøg lyden av felespill seg fram fra glemte hus og hjem. I julenatten kan alt skje, for den er magisk.

Om du hører kirkeklokker ringe ved midnatt en julekveld, kan du tenke på denne lille gnisten som ble til noe stort.

Det er ikke mye som skal til for å spre lys i mørket.

Tenn et lys og tenk på hva du vil dele med dine ved juletid.

Dyre gaver er slett ikke alt.

Et minne, en drøm, et eventyr eller en klem kan være mer verdt enn alt annet.

Jeg håper du har hatt glede av å lese det jeg har skrevet her. Ønsker dere alle en fredfull og trivelig Julehøytid!

GOD JUL!

En gnist av juleglede… 21, Adventseventyr

21

Kirken var flombeslyst. Hun ble møtt av en rad fakler som brant i natten. De store eiketrærne på kirkegården sto der og liksom strekte greiene mot snøen som dalte ned. Langt inne mellom trærne så hun Ole. Smilende kom han mot henne. Han grep hendene hennes og så henne inn i øynene smilte.

«Jeg kan ikke være for lidenskapelig her på kirkegården, for det passer seg vel ikke for en anstendig dame som deg? Sånn sa de det vel i gamle dager. Takk for at du kom. Jeg ville gi deg et minne i gave, forstår du. Sånn sto din oldemor her en gang har det blitt meg fortalt. Kom skal jeg vise deg noe.»

Hun fulgte villig med. Merkelig å gå der på kirkegården i mørket. Han førte henne til hennes oldeforeldrenes grav. Da visste hun hva gaven var. Hun hadde hørt den historien om da oldefar kysset oldemor for første gang. Nå var det hun selv som sto de der og ventet. Det føltes spennende og fint.

Akkurat idet kirkeklokkene begynte å ringe klokka tolv, dro han henne inntil seg. Snøen dalte fredfullt ned over dem, og faklene blafret litt i den svake vinden

«Et kyss under himmelen, og et løfte om å møtes igjen når svalene kretset rundt kirketårnet, er det jeg vil gi deg. Det var ordene din oldefar sa den gangen, og nå sier jeg de til deg Tuva!»

Hun klemte seg inntil ham og lo. For en herlig gutt. Dette var den beste gaven hun kunne få. For tilbake ville hun, til gården, slektningene sine og til Ole. Hva fremtiden ville bringe dem, ante de ikke, men hun ville for alltid huske sin første, virkelige forelskelse med glede, til klangen av kirkeklokkene i ørene.

Ole holdt henne inntil seg samtidig som han fisket noe opp av lommen i jakken. «Onkelen min hjalp meg med dette. Jeg har virkelig forsøkt å få det til, og jeg håper du liker det?»

Avsluttes i morgen……

En gnist av juleglede…20. Adventseventyr

20

Tuva hadde sett at tante tok på seg juleforkleet og gjorde klart til kaffebordet. Men hun kunne ikke hjelpe til nå. Brevet liksom brant mellom fingrene.

«I dag har vi kommet til Julekvelden. Jeg har sett efter dig i hele dag, men du har vel hatt nok aa staa i med tenker jeg? Jeg haaper du liker gaven jeg vil gi dig. Den er ikke som andre gaver. Jeg har tenkt og tenkt på hva du skulle faa, og til slutt fant jeg ute at det beste jeg kunne gi deg var dette. Haaper du tar det vel imot med glede, og vil huske det for alltid. Jeg er din for evig.

Ps.

Når klokkene ringer inn til messe, møter jeg deg på utsiden av kirken.»

Tuva lot arket synke. Kirken. Var det noe mening i å møte han der? For det måtte da være Ole? Hvilken messe mente han. Hun var ikke så vant med å gå i kirken, at hun skjønte det. I kveld hadde det vært julegudstjeneste og i morgen var det kanskje noe, fordi det var første dag jul? Hun følte seg litt lurt? Hva slags gave var det han ville gi henne på utsiden av kirken? Og når? Hun sukket tungt og skulle til å legge brevet ned i konvolutten igjen. Da så hun det andre brevarket som lå der.

Dette arket var hvitt, og skriften var helt annerledes.

«Søte Tuva!

Joda, jeg synes du er søt nemlig! Dette første brevet er en kopi av et gammelt brev etter dine oldeforeldre. Jeg fikk litt hjelp av tanta di, fordi jeg ville gi deg et minne. Midtnattsmesse er det ikke lenger her i kirken hos oss, men kan du ikke komme til kirkegården klokka fem på tolv i kveld.  Der vil du få gaven din.

Hilsen Ole.»

Tuva la brevene ned igjen og gikk inn til de andre. Tante så opp og blunket til henne. Hun rødmet og så ned. Selv om dette var annerledes og spennende, så var det også så rart? Ingen av guttene i byen ville funnet på noe sånt!

De andre i stua fortsatte med sitt, så Tuva kunne sitte der og drømme. Så fint alt hadde blitt denne adventstiden. Mamma var nesten frisk igjen. Hun tok opp en ny gave og pakket den forsiktig opp. Det var fra mamma og det var en nydelig glasskule med årstallet på. En minnekule!

Tante ropte henne til seg kvart på tolv, og sa det lå en ny fakkel i skapet i gangen. De andre i stuen så forundret på Tuva der hun sto i yttertøyet.

«Det er julaften vet jeg, og da skjer det ting som ikke alle skal vite,» lo tante. «Skynd deg nå, du må ikke komme for seint.»

Fortsetter….

En gnist av juleglede….19, Adventseventyr

19

Tuva raste inn i nissedamens armer, for det var mamma. Aldri hadde hun kjent en sånn glede i hele sitt liv. Mamma hadde kommet. De hadde lurt henne alle sammen. Tante lo så tårene trillet over det overraskede fjeset hennes.

«Jeg kunne ikke si noe, for moren din ville overraske deg skjønner du. Så nydelig dere to er. Fram med tallerkenen som står på benken Mats, for du vet at hun skal spise med oss. Hvordan går det, orker du dette da Inger?» Mamma Inger satte seg rolig ned på en kjøkkenstol og smilte.

«Orker og orker. Jeg vil orke dette, så da går det. Hvile kan jeg da gjøre siden.»

Da alle var samlet rundt bordet følte Tuva at jula var fullkommen. Rundt bordet gikk praten lett og juletreets kuler skinte og det glitret i lyset fra alle stearinlysene i huset. Men samme hvor koselig det var, så ventet hun på at klokka skulle bli ti. Da skulle hun åpne brevet.

Etter middagen maste June om gaver, men det tok enda ei stund innen de voksne hørte på henne. De bar inn eske på eske med fargeglade pakker. Noen var store, og andre var små. June klappet i hendene og hoppet opp og ned. Tuva måtte le hun også. Så koselig det var å være mange på julekvelden. Mamma var ikke i så god form som hun latet som da hun kom, så hun lå på sofaen med et pledd over seg. Tuva smilte til henne og hun sendte slengkyss tilbake.

Tante hadde pyntet gavene med pepperkakeformer, silkeroser og nydelige bånd. Tuva synes nesten det var ille å ødelegge innpakningen.

Gaven fra tante inneholdt et album. Tuva bladde og bladde. Det var bilder fra de to gårdene hun hadde blitt kjent med, og de som bodde der for lenge siden. Flere av bildene var inne fra husene og Tuva drømte seg helt bort.  Så glad hun var for en sånn gave. Tante fikk en god klem og Tuva hadde tårer i øynene av takknemlighet. Tiden her hadde blitt så helt annerledes enn hun hadde trodd. Hun hadde virkelig ikke kjent slektningene sine, men nå var de sammensveiset.

Overalt i stua ble det revet i papirer, smilende mennesker jublet og lo. Stemningen grep Tuva og hun håpet dette ikke ble siste gang de feiret jul sammen. Plutselig kom hun til å tenke på brevet sitt. Klokka var snart ti nå.  Hun unnskyldte seg med at hun måtte en tur på toalettet. Innenfor døra satte hun seg på kanten av badekaret og åpnet brevet. Det var fem minutter igjen, men det fikk da være måte på å være nøyaktig.

«Kjære Tuva!» sto det på et gammeldags gulnet ark. Brevet var ikke langt, men hun sukket av glede over å se den vakre, litt snirklete håndskriften på arket.

Fortsetter…..

En gnist av juleglede….18, Adventseventyr

18

Mats gliste stort og dyttet til Tuva.

«Tror du på nissen du da? Sånn kan det gå når byfolka kommer på landet, vet du. Jeg tror nok jeg vet hvem den nissen var ja. Jeg har sett han før, forstår du.»  Han rusket henne i håret og sprang flirende av sted. June klemte bamsen inntil seg og sprang etter han for å fortelle foreldrene hva hun hadde fått.

Tuva sto igjen alene og trykte konvolutten inntil brystet. Hun hadde så lyst til å åpne den. Hva sto det tro? Hun smilte drømmende for seg selv, og gikk sakte inn til de andre.

Der var bordet dekket og stearinlysene tent. Tante sto i kjøkkenet og onkel fant fram julehefter, frukt og litt og drikke. Enda var det en stund til middagen.

Da banket det på døra og inn kom nok en julenisse. June ble fra seg av begeistring.

«Enda en, enda en. Så mange julenisser jeg får. Hei, hvem er du? En damenisse?”

Nissen hadde skjørt og lange fletter. Den gikk litt kroket og alle kunne høre at nissedamen lo. June ble litt usikker på denne nissen og gjemte seg bak Mats.

Nissen trampet av seg på føttene og det ble helt vått på gulvet. «Unnskyld», kniste nissedamen helt i fistel! Hun strevde noe veldig med å få av seg jakka og pusten gikk tungt.

«Nei, jeg orker visst ikke dette. Hjelp, så slitsomt og varmt det er å være nisse! Så vrengte hun av seg maska og June hoppet til side.

«Du er ikke nisse du, så dum du er.»

Fortsetter…..

 

 

En gnist av juleglede…. 17, Adventseventyr

17

June klappet i hendene av glede. Plutselig så de nissen komme gående fra fjøset. Han var ikke så tykk og stor, og han bar på et fuglenek. June skrek av fryd. Nissen bukket dypt og overrakte henne en liten pose med karameller. Så klappet han henne på hodet og sa:

«Gaven får du siden i kveld. Jeg fikk ikke til innpakningen forstår du. Stor gave du får i år. God jul alle sammen! Nå må jeg få på plass maten til fuglene.» Så gikk han av sted i en veldig fart.

June brydde seg ikke mer om nissen, for hun spiste karameller så kjakene var store. Mats og Tuva smilte til hverandre, de visste at denne nissen var onkel.

Da sto det plutselig en ny nisse foran dem. Alle tre ble like overrasket. Denne nissen hadde sekk med seg og June glemte å tygge.

«Nissen, enda en nisse! Er det mange av dere?» Nissen satte seg på huk foran henne. Den forrige nissen hadde strikkegenser, nikkers og strømper, men denne hadde røde klær. Skjegget var grått og lua var ikke kjøpt i butikken, men var hjemmestrikket. Tuva synes det var noe kjent ved denne nissen og smilte.  June måpte og klappet skjegget hans.

«Hvem er du? Du ser da ut som en nisse jeg har på et julekort. Så pen du er.»

Hun ga nissen en klem og så rygget hun litt tilbake og så på han igjen. Nissen åpent sekken og dro fram en hvit bamse.

«Denne ropte så fælt i hylla mi, at jeg måtte ta den med til deg. God jul lille June!»

Så tok han opp et brev og rakte det til Tuva. Hun snudde forundret på det. «Må ikke åpnes før klokka ti!»  sto det på utsiden. Så bukket nissen og gikk av sted nedover veien.

Fortsetter…

 

En gnist av juleglede…..16, Adventseventyr

 

16

Da hesten dro dem av sted ved kirketid, tente de faklene. Både de som var stukket i snøen på utsiden av huset, og faklene de skulle ha i hendene under ferden.

Månen lyste opp veien og lyden av sledemeiene og hestens føtter var fin. Onkel kjørte til kirketrappa og alle gikk av i stillhet. Han satte hesten i prestegården, mens de var til gudstjeneste.

Presten fortalt så levende om juleevangeliet. «Det er derfor vi ferier jul, for det er fødselsdagen til det lille Jesusbarnet. Tenk så rart at det som skjedde i Betlehem for over to tusen år siden, fortsatt er en så levende fortelling. Det hadde vært fint om vi kunne sett den store engleskaren og hørt sangen. Men vi kan tenke oss det, kan vi ikke? Hyrdene på marken, vismennene, stjerna på himmelen og freden i stallen med foreldrene og det nyfødte barnet.  Det står så fint å lese «Eder er i dag en frelser født» og det var jo det som skjedde. Nå synger vi «Et barn er født i Betlehem» og ønsker hverandre god jul!»

Juletreet der framme i korken skinte og alle smilte så koselig til hverandre. Tuva så Ole lenger fram i kirken sammen med sin familie. Han snudde seg av og til og blunket til henne. Hun smilte og kjente hvordan julegleden flammet i hjertet.

På hjemveien sa ingen så mye. Alle hadde sitt å tenke på. Noen tenkte på prestens tale, noen tenkte på julepresangene, onkel tenkte på den deilige julemiddagen og Tuva tenkte på mamma. Tenk om de hadde kunnet opplevd dette sammen. Mamma, hadde som barn kjørt slede til kirken på julaften. Det måtte ha vært morsomt for henne å oppleve det igjen?

Tuva var overrasket over sine egne tanker. Hun ville faktisk hit og ferie jul igjen til neste år. Rart hvordan man forandret mening. Rart hvordan det hadde blitt. Hesten travet fint i vei, bjellene klang og faklene sprutet gnister i julekveldsmørket.

Da de svingte inn på tunet, så de det at fortsatt lyste borte ved uthuset. Tuva, Mats og June løp for å se hva det var. Der brant fjøslykta fortsatt, men bollen med grøt var tom.

Fortsetter…