7

Mot kvelden hadde de fått beskjed om at mammas operasjon var vellykket. Tante stekte vafler, og de gledet seg over at det hadde fått fint.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Den kvelden kjente Tuva mer ro enn på lenge. Mamma hadde det bra og det var de viktigste. Hun dro dyna godt om seg i det kalde soverommet og lukket øyene. Snart var hun tilbake på gården fra drømmen. Der var det morgen og alle var i full gang med sine sysler mot julekveld.

Det var den store kjøttdagen på Skogsgården. Alle visste at det ville bli en dag med mye arbeide for alle. Slakteren hadde vært der noen dager før. Grisen hang klar i låven. Bror og Tuva hjalp til så godt de kunne. Far delte grisen opp i steiker, ribbe, steikeflesk, kotelettkam og annet de skulle ha til jul. Inne på kjøkkenet var de i full gang med å male farse til pølser og kjøttkaker. De hadde vasket tarmer dagen før, så de var klare til å stappes. Mor sydde rull og tilberedte sylte. Det var liv og røre, stekeos og kjøttlukt over hele huset. Ungene elsket duften i kjøkkenet. De voksne var sjeleglade da dagen var omme. Da var mengder av mat forberedt til høytiden, og bare den store nedvasken i kjøkkenet sto igjen.

Det ble seint den kvelden, før ungene fikk ta seg litt fri. Men månen lyste så fint ute, at Bror fikk Tuva med seg ut denne kvelden også. Rolig gled skiene mot den gamle gården. De behøvde ikke si noe til hverandre. Skiene styrte dit inn, som om de hadde avtalt det.

De hørte felemusikken ei god stund før de var framme. Den virket kraftigere denne kvelden. De stanset noen meter fra gården og lyttet. Det gikk i julesanger. Det måtte være to feler? Den ene begynte og den andre svarte.

De børstet snøen av hverandre, før de banket på og gikk inn. Det ble besvart fra innsiden, og i lyset fra peiset satt bestefaren og en ung gutt og spilte på hver sin fele. Buene bråstanset hos dem begge da Tuva og Bror kom fram i døra. Tuva så bare gutten. Han hadde lyst krøllet hår og øynene så bedende på henne. Bak han brant bålet, så han rent satt i stråleglans der på peiskanten. Han smilte forsiktig og rakte Tuva hånden sin. Han sa unnskyld og strøk henne varlig over pannen der hun hadde slått seg. Før hun visste ordet av det danset de ut på golvet i en feiende polka. Hva var dette? Hun kunne da ikke danse, i hvert fall ikke gammeldans. Men jo da, hun kunne det visst! Bestefaren spilte, og alle de andre sto rundt og klappet takten.

Like fort som de danset over gulvet, var det over. Gutten smilte og sa han het Henry. Han bukket til takk for dansen, og grep fela igjen. Tuva smilte usikkert til han, og satte seg ned på gulvet sammen med de små ungene. Det var en gutt og en pike med det samme lyse håret som han med fela. Buene svingte over strengene og huset fyltes av musikk, glede og sang. Tuva følte seg så lykkelig, at hun ikke ville at kvelden skulle ta slutt. En gnist av juleglede ble tent i henne og den glødet og varmet, for å vokse til noe mer. Bror så forundret på henne, og da de gikk hjemover fikk hun høre det.

«Du er forelsket du! Tror du ikke jeg ser det på deg eller? Likte du gutten, eller var det fela du falt for?» Han kastet litt snø på henne, og så gikk han i vei. Tuva brydde seg ikke, men nynnet videre på Glade jul. Dette var den beste kvelden i hennes liv. Hun måtte dit igjen, og det snart.

Fortsetter….

6

Hun sovnet i stolen og i drømmen spente hun på seg igjen treskiene og ga seg i vei til gården der hun trodde hun hørte hjemme sammen med Bror. Kanskje hun ville få husrom der for natten?

Månen lyste over jordene. Hun fant fort sine egne spor tilbake. Det lyste så koselig fra de rutete vinduene i huset da hun nærmet seg, og i døra sto mamma. Hun tok i med stavene og nesten falt inn i armene på henne. Hun var hjemme nå, det kjente hun. Den gamle skogsgården var hennes hjem. Bytuva var bare en del av henne en gang i fremtiden. Sikkert like rart for Bytuva å kjenne på Skogstuvas følelser, som det var for Skogstuva og kjenne på hennes?

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Tuva snudde seg i søvnen og tørket vekk tårene som rant nedover kinnet. Men et smil kom over ansiktet hennes, før hun fant roen igjen.

Da Tuva våknet til en ny dag, så hun seg forundret omkring i rommet. Hun var på plass hos tante! Hvorfor vekslet tankene hennes sånn i tid? Så rart at hun husken alle de rare drømmene? Hun kjente på at hun savnet mamma, og hun ønsket at drømmen var virkelig? Den gutten ville hun mer enn gjerne bli bedre kjent med. Men drøm var drøm, og virkeligheten var her hos tante. Hun gikk fort ut på badet, og sto lenge i dusjen. Så var det bare å trekke pusten dypt, og møte dagen. Men en liten gnist hadde begynt å gløde i henne, en bitteliten gnist av juleforventning.

De andre satt allerede ved frokostbordet. Onkel Fred, tante Gyda, Mats på fjorten og attpåklatten lille June, på fem år. Tuva smilte forsiktig til dem, og ble usikker. Tante så bedrøvet ut? Hva var det nå?

«Tuva, jeg snakket med mamma`n din i morges. Hun blir operert i dag. De fant ut at hun hadde blindtarmsbetennelse. Den måtte ut, og det fort, men det går bra. Hun kan klare seg fint uten den, forstår du. Er hun heldig, så kanskje hun kommer hit til julaften. Går alt som det skal, så kommer hun kanskje enda tidligere. Tror du det blir fint? Nå må vi sette i gang med forberedelsene. Vi må bli klare. I dag tror jeg vi baker litt? Vil du det Tuva?”»

Tante snakket til henne som hun var fem, men Tuva nikket til svar. Det var ingen vits å krangle nå. Hun måtte være her, om hun ville eller ikke. Akkurat nå, etter nattens drømmer var det egentlig greit. Hun hadde fått en slags ro, og hun likte det.

Dagen gikk fort. Før de visst ordet av det var det kveld igjen. Tuva hadde hele dagen gått og tenkt. Alle trodde hun var så stille, fordi hun tenkte på mamma. Selvfølgelig gjorde hun det også, men det var drømmen som kvernet rundt hos henne. Hvorfor var alt så kjent? Hun måtte få til å drømme videre, men hvordan?

Fortsetter…..

5

Døra gikk opp, og alle der inne tittet ut i mørket. Bror ropte igjen, og snart var de inne i stua sammen med de andre. Tuva bare lå der med hodet i fanget på damen i huset. Kluten hun holdt over såret var rød av blod, og Bror var redd. Damen nynnet forsiktig og vugget Tuva i armene sine. Etter ei stund åpnet hun øynene og smilte. De andre i rommet flokket seg rundt henne, for å se hvordan det gikk. Tuva forsøkte å få samlet tankene, men det var ikke lett. Hvem var hun egentlig, hørte hun til her i dette huset eller? Drøm, eller virkelighet? Drøm eller……

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hun rynket pannen og tenkte på skituren hit inn. Den husket hun, men ikke stort mer. Bror smilte til henne og hun tok hånden hans. I denne tiden hadde hun en bror, så koselig.

«Vi to mot røkla!» sa hun. Bror tittet forskrekket på henne, hva mente hun? Det var stygt å si sånn. Akkurat som om de menneskene som nettopp hadde hjulpet dem, var fienden? Han så seg rundt, men de andre hadde visst ikke oppfattet hva hun sa.

Bror fikk henne til slutt med seg ut igjen. Han hjalp henne med skiene og de vinket da de gikk. Damen i huset ba Tuva love at hun tok det litt rolig nå, og at de begge måtte komme snart tilbake.

Ved låven sto gutten å så etter dem. Han håpet også at de ville komme tilbake snart, for han hadde ikke våget å gi seg til kjenne. At det gikk an å være så ubetenksom? Han visste da godt at istappene hang spisse fra taket. Det eneste han hadde tenkt, var å skremme dem litt! Men neste gang måtte han snakke med den vakre jenta.

Turen hjem gikk helt greit, og Tuva tenkte så det knaket over hvem hun var!

Brått våknet hun opp i gyngestolen hos tante. Hun frøs og hadde vondt i hodet. Gikk det virkelig an å drømme så mye tull som hun gjorde? Men hun hadde vondt i hodet? Hun kjente etter, og der var det en diger kul. Hadde hun sovnet og slått hodet i søvne, eller var drømmen sann? Dro hun over i en annen dimensjon da hun sov, og hvorfor var hun våt på sokkene? Fort dro hun dem av føttene, så krabbet hun inn i senga og sovnet igjen.

Ute på gårdsplassen virret «drømmeskyggen» hennes videre for å finne seg selv. Hun fòr hit og dit i snøkvavet og undret på om hun noen gang ville bli gjenforent med Bytuva? Kulen i hodet gjorde så vondt, men det var hjertet som ga mest smerte. Hun følte seg så delt og ensom. Ville hun finne tilbake til sin egen tid, eller måtte hun vandre i ingenmannsland for alltid?

Fortsetter….

4

De snek seg inn mot huset og tittet forsiktig opp i det ene vinduet. De hørte musikken innenfor, og det var en gammel mann som spilte. Han satt i lyset fra peisilden og dro buen over fela så vakkert, at Tuva ble helt satt ut. Over bålet i peisen hang kaffekjelen. Den var svart og vel brukt, og det røk av tuten på den. Det var så stemningsfullt å titte inn av det rimfrosne vinduet. På gulvet rundt mannen satt det to små barn og smilte til han. Det var tent mengder av stearinlys i rommet og flammene blafret litt i det trekkfulle rommet. Bror og Tuva så på hverandre. Så snudde de seg mot vinduet igjen. Melodien var så sørgmodig, men vakker. Etter hvert som de vendte seg til lyset, så de damen som sto og skar brød i den mørkeste kroken. Det var nok tid for kveldsmat der også?

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Plutselig hørte de fottrinn bak seg. Det knitret i snøen, som det gjør når kulda er hard. De huket seg fort ned og stirret mot låven. Der kom det en mann gående fra stallen. Han trampet godt av seg, før han gikk inn i den lille stua. Tuva og Bror skyndte seg å titte inn igjen.

Men de så ikke unggutten som kom fra skogen.

Ungene fløy mannen om halsen da han kom inn, og fela fikk lystige toner i seg. Det så koselig ut, og de to der ute frøs så de hakket tenner, og ønsket seg inn.

Da raste det fra taket. Istapper og snø drysset over dem, så de skrek. Tuva holdt seg for hodet og blodet rant fra et stort kutt under øyet. Bror ble redd og ropte alt han kunne. De der inne måtte da høre dem gjennom de gisne veggene?

Det sto en unggutt borte ved låveveggen. Han forsøkte å gjøre seg usynlig, for det var han som var skyld i snøraset. Snøballen hadde truffet akkurat der han ville, men skade dem ønsket han jo ikke?

Fortsetter….

3

Da alle satt rundt bordet følte hun seg så hjemme. Faren blunket til henne, og hun ble fylt av en glede hun ikke hadde kjent før. Hun var hjemme, men i en tid som ikke var hennes. Her var sjelen hennes i ro. Kakao ble helt i alle krus og stearinlysene blafret og brant. Rundt bordet satt mor, far og to gutter. Alle smilte til henne og rakte fram brødskiver i en kurv, syltetøy, ost og pølse. Hun smurte på skive for skive og tygde godt, mens hun så seg omkring. Dette måtte være bestemor Tuvas tid? Hun hadde da hatt to brødre? På veggen hang ei kaffekvern, og under ovnen lå katten og tittet på henne. Over ovnen hang votter og sokker til tørk. Det dryppet av det da snøen smeltet. Duften av våt ull bredte seg i rommet, idet dråpene fresende traff vedovnen. Hun hørte til her, kjente hun. Praten gikk lett rundt bordet. Noen ganger følte hun seg som en tilskuer, men innimellom var hun liksom på rett plass. De kjente henne, men hun kjente ikke dem, enda.

Da måltidet var over, hjalp hun til med å rydde av, som om det var hennes oppgave i hjemmet. Den lille gutten satte seg ned på gulvteppet og strøk katten jevnt og trutt over ryggen. Faren i huset leste avisen, og den store gutten dro henne plutselig i fletta. Hun snudde seg brått, og så inn i et smilende ansikt.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Skal vi gå ut igjen Tuva? Blir du med på en skitur i måneskinnet?

Plutselig var all tvil borte og hun var deltager i denne rare tiden på lik linje med de andre. Hun bodde på Skogsgården i en annen tid og hadde en bror som het Bror! Hun smilte og full av latter kledde de på seg og la i vei på ski, så snøen sprutet omkring dem. Det var fullmåne og den lyste opp alt omkring dem. Snøen var over en meter dyp og de kunne gå rett over nedsnødde gjerder. Det hadde vært frost i mange dager, og skaren var hard. Det gnistet rent rundt dem, der de for fram. Tuva smilte så det nesten gjorde vondt i ansiktet. Tårene trillet nedover kinnene fordi vinden var kald.

De nærmet seg ødegården innerst i dalen. Da saknet de farten. Det var lenge siden noen hadde bodd der, så det virket litt skummelt å nærme seg. Det røk av pipa og det var mengder av spor fra vedskjulet og fram til inngangsdøra. Månen lyste i vinduene, så det så ut som om det var lys inne. Men det var virkelig lys? Noen hadde flyttet inn der, men hvem? Tuva ble litt usikker og stanset opp, Bror gjorde det samme. Jo da, han het Bror og var broren hennes, det kjente hun. Han hadde tatt av seg lua og det glinset av svette i panna hans.

«Jeg så det tidligere i dag, at det var noen her altså. Derfor ville jeg ut nå, for å se i ly av mørket. Ingen kan vel bo her i den iskalde rønna? Hvem er disse menneskene, for det er tydelig flere. Se der da, sporene er små og store i snøen. Det snødde for tre dager siden, men da var det helt stille her, så de må ha kommet forrige natt. Kom så tar vi av skiene og sniker oss nærmere.»

Fortsetter…..

Del 2

Hun glippet med øyene og så seg storøyd omkring. Hvor var hun? Ute? Musikk tonte imot henne fra et hus litt lenger inne i skogen. Det lå der for seg selv, omringet av digre grantrær fulle av snø. Øyne stirret på henne fra skogen, men hun ble ikke redd. Øynene var vennlige liksom. Hun så nedover seg selv. Hvor kom disse klærne fra, de var så rare? På bena hadde hun beksømstøvler, sånne som bestemor hadde på loftet. Sokkene var tydelig hjemmestrikkede, men varme. Flotte vridde strikkefletter tvinnet seg rundt foten hennes. Så vakre de var! Skjørt hadde hun, skjørt! Grovvevd og brunt, med et sort bånd nederst. Hadde det blitt for kort til henne, så de hadde sydd på et stykke tro? Hva hun hadde under, ante hun ikke. Hun kniste ved tanken. Men utenpå hadde hun ei vakker strikkejakke i rødt og hvitt, selbuvotter på hendene og sløyfebånd i flettene. Hun hadde langt hår, var det mulig da? I hånda holdt hun ei lue med likt mønster som jakka, og hun dro den nedover ørene. Det var isende kaldt, så hva gjorde hun ute?

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Forsiktig nærmet hun seg huset. Blafrende stearinlys skinte i vinduene. Hun tittet inn av et av vinduene og merket at hun smilte av det hun så. Det brant lystig i peisen og foran den satt en liten gutt og klappet katten sin. Ved kjøkkenbordet sto ei blid dame og gjorde i stand kveldsmaten. Det var ferskt grovt brød i en kurv, og Tuva kjente at hun var sulten. Kunne hun gå inn tro? Hun ville forsøke, men hun visste ikke om hun måtte banke på, eller om hun hørte til i huset? Hun bestemte seg for det siste, trampet snøen godt av seg, la lua på hylla i gangen og gikk inn. Damen smilte da hun kom inn.

«Skynd deg å få av deg beksømmen nå, for maten er ferdig. Så du noe til far og storebror der ute? De burde være her snart nå? Hjelp meg litt da Tuva, så blir vi fort ferdige. «

Tuva så seg forundret omkring, hjernen føltes plutselig helt tom. Hvor var hun egentlig nå?

Fortsetter…..

EN GNIST AV JULEGLEDE

En gnist er nok til å tenne et bål, til å brenne veden, til å varme de som fryser. En gnist er nok til å vekke julefryden. En gnist…….

Mer skal det ikke til for å få det til å lyse, kun en gnist.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg klarte ikke la være! I år skrev jeg årets julehistorie JUL FOR ALLE i august og la den ut for salg, for de som var interessert. Koselig det også, men jeg liker livet på bloggen ved juletid. Det har blitt en vane for meg gjennom over ti år, så det var rart og ikke skulle legge ut en fortelling i år som vanlig. Så her er en historie i reprise, som jeg skrev i 2008. Det er vel ikke så mange av dere som fulgte meg på den bloggen jeg da hadde, så jeg tenkte det gikk bra. Håper dere kan senke skuldrene og glede dere over dagene mot julekveld.

Del 1

Det var den julen hun fylte fjorten, som alt ble forandret. Mamma hadde blitt syk den høsten, veldig syk! Det endte med at hun måtte innlegges på sykehus over lengre tid, og gjett hvem som måtte pakke sakene sine? Det var Tuva det. Hun kunne jo ikke være igjen i leiligheten i byen alene over julen? Selvfølgelig forsto hun det, men til tante? Måtte hun dra til tante? De kjente ikke hverandre en gang. Tuva var skikkelig opprørt, men sånn ble det.

Det var advent og faklene var tent på utsiden av huset. Det skulle vel få henne til å føle seg velkommen, men hun lukket øynene. Hun eide ikke en gnist av juleforventning. Ikke en bitteliten gnist en gang!

Jul hos tante på en gård langt ut i ingenmannsland, kunne det bli annet enn trist? Hun stirret ned på hendene sine og tårene dryppet ned på dem. Tante skravlet i vei om kornnek, sledekjøring og julekurver, gaver og mat. Tuva hørte ikke etter. Hun liksom lukket ørene uten å holde for dem. Hun ville ikke involveres i dette landlivet. Hun ville hjem. Hjem til byen med alle lysene, til naboene i trappoppgangen, venninnene og butikker! Men her var hun, og sånn var det bare.

Senere den kvelden lå hun i senga på soverommet og tittet ut av vinduet. Der ute var det vakkert, det måtte hun innrømme for seg selv. Hun dro dyna med seg og satte seg i gyngestolen. Stolen vugget henne fram og tilbake. Det ble som en trøst. Hvorfor skulle mamma bli syk akkurat nå? Det var så koselig når de to feiret jul sammen. De skulle ha bakt kakene de likte, gått i Operaen og sett Nøtteknekkeren og ledd av hovmesteren på lillejulaften. Ingenting ble sånn nå. Hun var plassert til  ”oppbevaring” hos tante. Jo da, tante var grei hun, men hun var ikke mamma. Tuva måtte smile litt av seg selv. Mammadalt, var hun det tro? Det hadde alltid vært de to på lag liksom. ”Vi mot røkla!” pleide mamma å si. Bare de fant ut hva som var galt med henne, så kunne hun dra hjem igjen. Kanskje før jul? Det hadde vært fint, så slapp hun å være i dette gamle, trekkfulle huset i jula.  Det knirket litt i gulvplankene og hun ble søvnig. Ikke lenge etter sov hun og drømmene fòr av sted med henne Hun ble så rar, akkurat som delt i to! En del av henne sov i stolen, men en annen del gikk ut på tur?

Fortsetter….