EN GNIST AV JULEGLEDE

En gnist er nok til å tenne et bål, til å brenne veden, til å varme de som fryser. En gnist er nok til å vekke julefryden. En gnist…….

Mer skal det ikke til for å få det til å lyse, kun en gnist.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg klarte ikke la være! I år skrev jeg årets julehistorie JUL FOR ALLE i august og la den ut for salg, for de som var interessert. Koselig det også, men jeg liker livet på bloggen ved juletid. Det har blitt en vane for meg gjennom over ti år, så det var rart og ikke skulle legge ut en fortelling i år som vanlig. Så her er en historie i reprise, som jeg skrev i 2008. Det er vel ikke så mange av dere som fulgte meg på den bloggen jeg da hadde, så jeg tenkte det gikk bra. Håper dere kan senke skuldrene og glede dere over dagene mot julekveld.

Del 1

Det var den julen hun fylte fjorten, som alt ble forandret. Mamma hadde blitt syk den høsten, veldig syk! Det endte med at hun måtte innlegges på sykehus over lengre tid, og gjett hvem som måtte pakke sakene sine? Det var Tuva det. Hun kunne jo ikke være igjen i leiligheten i byen alene over julen? Selvfølgelig forsto hun det, men til tante? Måtte hun dra til tante? De kjente ikke hverandre en gang. Tuva var skikkelig opprørt, men sånn ble det.

Det var advent og faklene var tent på utsiden av huset. Det skulle vel få henne til å føle seg velkommen, men hun lukket øynene. Hun eide ikke en gnist av juleforventning. Ikke en bitteliten gnist en gang!

Jul hos tante på en gård langt ut i ingenmannsland, kunne det bli annet enn trist? Hun stirret ned på hendene sine og tårene dryppet ned på dem. Tante skravlet i vei om kornnek, sledekjøring og julekurver, gaver og mat. Tuva hørte ikke etter. Hun liksom lukket ørene uten å holde for dem. Hun ville ikke involveres i dette landlivet. Hun ville hjem. Hjem til byen med alle lysene, til naboene i trappoppgangen, venninnene og butikker! Men her var hun, og sånn var det bare.

Senere den kvelden lå hun i senga på soverommet og tittet ut av vinduet. Der ute var det vakkert, det måtte hun innrømme for seg selv. Hun dro dyna med seg og satte seg i gyngestolen. Stolen vugget henne fram og tilbake. Det ble som en trøst. Hvorfor skulle mamma bli syk akkurat nå? Det var så koselig når de to feiret jul sammen. De skulle ha bakt kakene de likte, gått i Operaen og sett Nøtteknekkeren og ledd av hovmesteren på lillejulaften. Ingenting ble sånn nå. Hun var plassert til  ”oppbevaring” hos tante. Jo da, tante var grei hun, men hun var ikke mamma. Tuva måtte smile litt av seg selv. Mammadalt, var hun det tro? Det hadde alltid vært de to på lag liksom. ”Vi mot røkla!” pleide mamma å si. Bare de fant ut hva som var galt med henne, så kunne hun dra hjem igjen. Kanskje før jul? Det hadde vært fint, så slapp hun å være i dette gamle, trekkfulle huset i jula.  Det knirket litt i gulvplankene og hun ble søvnig. Ikke lenge etter sov hun og drømmene fòr av sted med henne Hun ble så rar, akkurat som delt i to! En del av henne sov i stolen, men en annen del gikk ut på tur?

Fortsetter….