Jeg bare spør i dag om det er lov å male sånne keramikkplater med blomster og greiner som har hengt på veggen i en årrekke. Nå passet den liksom ikke inn. Selv om det er høsttid og rognebær. Jeg vil ha den lysere. Så da var det fram med malekosten, før jeg vasket av litt her og der, så rognebærene fortsatt synes. Men er det lov tro? Jeg sier ja. Akkurat da jeg svingte malekosten over det, tenkte jeg på farmor. Hun malte alt sitt kobber da jeg var liten. Det ble malt grønt, for det var den fargen som var inn da, slett ikke kobber. Mamma skura det av igjen, da hun overtok det siden i livet. Jeg har gjort det litt enklere enn farmor. Hun malte med oljemaling! Det var ikke lett å få av igjen. Jeg har brukt vannbassert. Så det er bare å legge det i vann, malingen forsvinner og alt blir som før. Hvor den platen blir hengende nå, er jeg ikke riktig sikker på. Jeg tror jeg skal forsøke meg på veggen i stua etterpå. Bare det får tørket først.
En annen ting jeg tenkte på. Er det lov å gi blomster til noen du kjøper noe av? Tenk det da, at jeg solgte et maleri og en fotokopi og da det skulle hentes, fikk jeg både betalt og blomster! Kjempegøy for meg, men helt overraskende. Jeg har hatt en kul dag med masse prat, kaffe og honningkake. Er det lov da, en helt vanlig arbeidsdag mitt i uken? Ja, det er det, for dette er visst også jobb for meg. Å se, lytte og lære. Litt artig å tenke på.
Som jeg har kost meg i helga. Lørdag var vi på Fiskarens marknad i Smögen, og gjett om jeg fikk masse god mat.Her var det selvfølgelig mange fiskeretter å velge i, men jeg liker skalldyr. Blåskjell, krepeshaler og reker gikk ned på høykant.
Morsomt å treffe Grillmester 2016 også. Jessica stekte kamskjell og stilte villig opp på bildet! Men nå begynner hun vel å vende seg til all oppstyret etter tv-programmet.
En skikkelig kosehelg ble det i finværet. Håper jeg kan komme tilbake neste år og være med på dette. Godt med fine sommerminner. Det blir noe å tenke på til vinteren det, når vinden uler, snøen drysser og isen ligger der så kald.
Ikke vet jeg om det enkleste er det beste. Jeg har kjøpt meg en ny hylle, og hjelp så vrient det er å finne ut hva som passer hos meg. Først hadde jeg den som den var fra butikken. Enkel og grei i trehvitt med hvite skuffer. Men så kjedelig da! Brått forsøkte jeg meg med svart elektrikerteip for å se hvordan det var med kontraster. Men det ble for hardt! I går svingte jeg malekosten og hele hylle ble hvit. Men er jeg fornøyd? Tror jeg må vende meg til den, for nå ble den veldig usynlig på veggen. Vil jeg bytte farger? Ja, si det, ting tar tid å vende seg til, så sånn får den være en stund nå.
Fant jammen raskt ut hva den fuglen var også. Jeg tok tipset til Fruensvilje og spurte på “fuglevennen”. Det var en musvåk.I flere år har jeg lurt på hva det er for slags fugl. Det var først i år jeg fikk et bilde med tydelige farger, så det gikk an å bestemme hvilken art det var. Gøy. Det enkleste var det beste her også. Spør, og så får du svar! God helg!
Her regner det i dag og skogen kjennes mørk og kald. Men hva det som titter fram under de tunge trærne tro? Synes det midterste bildet minnet om et troll.
Selv i regn og gråvær er det mye artig å se. Larvene danser i løvet om dagen og spiser seg store og fine.
Ungene til disse fuglene har også blitt store. I år hadde foreldrene jammen gått to flotte eksemlarer på vingene. Nå er det bare øvelse som skal til. Artig å se dem. Jeg er ikke sikker på hvilken fugle det er? En eller annen hauk vel? Jeg er ikke flink til å se hvilke fugler det er når de er oppe i lufta. Men de er fine å se på!
Så mye fint det er i grønt der ute! I år har jeg funnet litt Myk Kråkefot og et Mikkemo(u)sehode! Mosehodet tok jeg bare bilde av, men Kråkefoten måtte jeg plukke med meg litt av.
Kråkefot er en spennende plante. Den vokser ofte i skogkanten mellom lyng og mose. Utrolig lange stengler kryper bortover på bakken! Den kalles også lusegras, fordi avkok av den er fin til lusemiddel. Men det har jeg aldri forsøkt. Sporene på planten gir fra seg et hvitt pulver som tryllekunstnerene brukte i gamle dager, ja, kanskje noen bruker det enda? Kaster du det pulveret i bålet, så freser det skikkelig og spraker til. Det pulveret kalles også heksemel og ble brukt i fyrverkeri og for å få fram fingeravtrykk.
Jeg lagde meg en saftig krans. Hvor holdbar den er, aner jeg ikke. Dette er første gang jeg har prøvd meg med dette. Jeg synes grønt er skjønt.
Lett er det også å lage. En ståltrådring ble formet til enten et hjerte eller en krans, så var det bare å surre rundt kråkefoten. Etterpå festet jeg det med litt tynn bindtråd, så det sitter godt. Om noe av ståltråden synes, bryr jeg meg ikke om det. Jeg vet at den vil ruste der ute i vinden, og da forsvinner den brått inn i kransene som ektra pynt.
Er det noen av dere som har erfaring med disse bærene? Jeg trodde det var Åkerbær, men etterhvert fant jeg ut at de heter Teiebær eller Tågebær. Har aldri lagt merke til dem noe særlig før.
Jeg plukket et par desiliter og frøs det ned. Bærene var vakre som små perler. Minnet litt om frukten i Granateplet.Nå har jeg lest meg litt opp her. Det er en urt som finnes over hele landet. Bærene kan brukes til både saft og syltetøy. Smaken minner litt om bringebær, men de har stein som multene.
Blomstene er hvite.
Artig med litt nytt. Jeg tror jeg skal forsøke å bruke dem snart. Da blir det kanskje å blande dem med sukker og pisket fløte til en Tågebærkrem! Har du forsøkt det noen gang?
Mange mener at høsten er kjedelig, men da har de ikke sett denne blomsterprakten. Nei, det er ikke fra min hage.
Bonden som har åkrene sine rett mot kirken i Torsnes har gjort det til tradisjon å lage en vegg av blomster. Dette er synet som møter deg når du går ut av kirkedøra!
De friske fargene får jo fram sola selv på en gråværsdag.
Jeg elsker å stoppe der og ta bilder, og det skjønner du sikkert. Når det visner ned om høsten, er det også så fint. Solsikkene står der og er mat til småfuglene, og de lange stilkene med brune kroner blir som skulpturer i det den første rimfrosten pynter opp. Jeg skal ta bilder av det senere i høst, så da får du titte innom å se hva du synes.
Se der ja, nå ble det mye bedre bilder. Da jeg ryddet i uglebildene mine fra i går var jeg litt skuffet over at de ikke var skapere! Jeg hadde bedre bilde med det lille lommekameraet mitt så jeg? Da jeg skulle ut i dag tidlig forsto jeg hva jeg hadde gjort. Når jeg klatrer og kryper rundt i skogen svinger jeg speilrefleksen som henger i remmen sin bak på ryggen, for at det ikke skal være i veien. Hvordan jeg hadde klart det, vet jeg ikke, men zoomlinsen sto på manuellfokus??? Når jeg tok bilder på sport da, ble det ikke så veldig skapt akkurat. Men litt gøy var det også, for været var like fint i dag, så det var bare å hilse på uglen igjen.
Den satt der tålmodig høyt oppe i sitt tre og fulgte med på alle som gikk tur på skogstien i morgenlyset. Men folk så ned på stien og slett ikke opp på den søte uglen. Jeg må innrømme at jeg gjemte meg inne i grantrærne da det kom noen joggende. Det var ikke fordi at jeg ikke vil snakke med folk, men for at de ikke skulle oppdage uglen!!! Den skal da få være i fred for kongekastere og de som finner på verre ting.
I dag så jeg ekornungene også. To stykker raste trestammene opp og ned, og holdt leven.
Noen synes gammelskogen er tung og dyster, men jeg synes den er spennende. Fortsatt er det skogsområder rett ved der jeg bor med tunge grantrær, kongler og myk skogbunn. Jeg elsker å snike meg rundt der inne, se etter sopp, høre på hakkespettene jobbe og ekkoet fra ravn og svartspett rulle. Noen ganger møter jeg rådyr som forsiktig tripper fram over gamle kvister og mose. Ja, jeg liker meg i sånne områder. I går var jeg der inne i kveldingen, og gjett hva jeg så?
Mose selvfølgelig og mange fuglefjær. Jeg begynte å “snuse” litt rundt. Var det grevlingen tro, eller reven? Det var mange fine huler under digre steiner, men en av trestammene var full av hvite flekker av fuglemøkk. Jeg tittet oppover stammen. Ser du det jeg ser på den bildet nede til høyre?
Men det var tussmørkt og masse kvister i mellom meg og uglen. Jeg snek meg opp på noen store steiner for å se bedre. Da stirret den rett på meg, før den tok vingene fatt og forsvant mellom de gamle trærne.
I dag tidlig måtte jeg gå avsted igjen. De har sine trær de uglene og der sitter de om dagen og sover. Så jeg fikk den samme veien og huket meg inn under tunge greiner. Der satt den og så på meg igjen. Herlig.
BIldene ble slett ikke så suverene, men det spiller ingen rolle. Dette var første gangen i mitt liv at jeg har sett og tatt bilde av en perleugle ( for jeg tror det er det den heter) i et tre! Vi hører denne ugla fra terrassen vår om våren og jeg har skimtet den i luften noen ganger inne på skogen, men aldri har jeg stirret den i øynene. Til og med to dager på rad! O lykke.
Gammelskogen har sine hemmeligheter og jeg skal snart innover igjen. Jeg skal vedde på at den uglen vender tilbake til det treet hver natt for å sove seg gjennom dagen. Og ser jeg den ikke igjen, så ga den meg et minne for livet.
