Hva tror du? Får du et juleeventyr i år også. Ja, det er min adventstradisjon, i 15 år.
Hvert år skriver jeg en ny fortelling og legger ut litt hver dag på bloggen i desember, mot julekveld. De fleste har jeg laget bok eller hefte av til meg selv, som et minne. Noen av dem har jeg også solgt til dere på bloggen og venner ellers.
I morgen tidlig kan du lese første del av årets eventyr. Barnslig? Hvorfor ikke? Må vi ta alt så seriøst bestandig da? Jeg liker koselige historier med snille mennesker og julestemning. Dette gir meg mye mens jeg skriver, og jeg håper det gir dere litt glede også. Ondskap og krig er det nok av i nyhetene.
heter fortellingen i år, og nissen Anskar løper heseblesende mellom de som trenger hjelp i adventstiden.
~ Han hadde også hørt det rope. Hva var det? Gaupe, rev, rådyr, eller var det et sånt lite menneskebarn som de han så gikk fort av sted, vekk fra lyden? Han snek seg rundt hushjørnet og løp mot der lyden hadde kommet fra. Nisser har veldig god hørsel, så han kunne oppfatte det miste klynk om noen var i fare. Der, skrek det til igjen. Noe galt måtte det være…………………
Følg med i morgen, så kan vi sammen telle ned til jul.
I kveld kom Hermann hjem med nye børster. Først var det en gammel sur oppvaskbørste. Den er jo flat på den ene siden, så den ville hun ikke ha. “Du er jammen kravstor!” smelte han til med. Hva vil du ha da? Denne?”
Han kom inn med en flaskekost. Da lo hun. “Dette var jammen det beste du har kommet med hittil. Denne har jo form som et tre i hvert fall, og ikke lukter den vondt heller. I morgen går vi ut sammen. Det må da være noe bedre enn denne der ute? De menneskene kaster jo fra seg det utrolige!” Vi gir oss ikke. Her skal det ikke være hva som helst skal jeg si deg. Fint skal det bli, vær sikker. Jeg har da en viss stil. “Jåle!” freste Hermann. Men heldigvis hørte hun det ikke……
Hurra, jeg er i bedre form! Jeg sover ikke lenger som bedøvet hver natt, og har virkelig lyst til å være aktiv. Jeg smiler mer og har drømmer som er gode. Endelig framgang! Det er tirsdag og tid for helse. Ja da, helse er viktig. Det er november, grått og mørkt, men det går mot desember og masse kos. Det er alltid mye god mat på denne tiden av året, godteri står framme, og det er kaker til kaffen. Jeg skal prøve å holde på lørdagskosen nå også, men det er ikke alltid lett. Det nytter ikke å droppe maten heller, til fordel for godteri og kaker. Jeg kjøper inn frukt, så det kan være i fokus. Vitaminer trenger vi. Men om man spiser seg mett på god sunn mat, så frister ikke heller alt det godteriet for meg. Lykken er de kiloene som er vekk, og da kan jeg ikke tillate at de kommer tilbake, bare fordi det er advent og jul. Men kose meg skal jeg også gjøre. Det går fint, bare jeg begrenser meg. Julematen har ikke vondt at å ha masse grønnsaker og salat ved siden av. Her hjemme, som jeg tilbringer mest tid, går det fint. Jeg gleder meg til desember for klærne passer! Ny uke og nye muligheter!
Det går for seg i musehuset om dagen. Tror du ikke Hermann, ja det er det han heter, dro med seg en diger børste hjem.
“Her snuppa! Jeg fant denne utenfor huset nede i veien. Det var tungt, men hjem kom den. Dette skal bli juletre. I år skal vi være moderne og ha plastre. Bare vent til jeg får klipt det til! Det kommer til å bli som dreid det her! Hvitt som snøen, og så trer vi inn på greinene tyttebær fra skogen, som kuler. Er jeg ikke smart!”
“Ser du ikke hva det er? En DOBØRSTE! Kom deg ut med den litt fort og fram med klorin. Her skal det vaskes. Jeg tror du har blitt helt spinnvill jeg mann!”
Det nærmer seg desember, og jeg føler at jeg ikke rekker det jeg burde. Men blås heller, jeg rekker å kose meg. Det er vel enda mer viktig. Vaske og rydde kan jeg gjøre etter jul. Nå skal pynten fram, litt etter litt, og det er så koselig. Jeg holder på norsk, gammel tradisjon med først advent, og så jul, deretter en lang romjul!
Men jammen blir jeg påvirket av nye trender jeg også. Da jeg var barn var det lys og pynt i lilla i adventstiden, og det var ikke en tanke en gang med rødt før lille julaften. Egentlig var det veldig koselig. Vi hadde en så stor forventning til det røde og jula! Men som sagt, tidene forandrer seg og jeg med. Her hos oss er det noen lilla adventslys. Jeg har ikke lilla kjøkkengardiner, løpere og brikker på bordene i lilla eller lilla pynt lenger. Det går for det meste i grønt og hvitt, og så litt sølv og messing.
Plutselig har noen engler kommet fram, og så julekrybben. Den hadde jeg glemt i helga. Det er jo allerede første advent. Noe rødt sniker seg fram gjennom desember og plutselig er det et julehus her også. Men jeg pynter ikke juletreet før rett før jul. Selv om jeg har kunstig, så skal det være på plass som den siste kosen, før jula ringes inn for meg. Minner fra barndommens forventning ligger visst i hjertet.
Her er platen med sanger og tekst som Heidi etterlyste på radioen. Familien min har den, men vi fant bilde av den på nett også bare vi visste navnet på den!
“Barna synger julen inn” het den, og den ble visst spilt inn 1960. Det er noen år siden det. Vi fikk vår plate til jul i 1964, og den har fulgt oss siden som en skikkelig juleplate. Håper Heidi kan finne denne platen et eller annet sted nå. Det er jo så mye enklere når man har både bilde og navn på plata! Les innlegget hennes HER!
Bursdagskaken er snart klar. Det ble en ostekake med marsipanpynt.
Men alt gikk ikke som tenkt……………………………Kaken ble fin den, med marsipanbamser og roser. Jeg satte den i kjøleskapet og var fornøyd med meg selv. Men jeg tok ikke bilde av den etter noen timer. Alt kakekrymmel, stjerner og perlesukker hadde løst seg opp i den fuktige ostekakemassen! Joda, de skinte fint i vanndammer, men det var jo ikke hyggelig å servere en sånn kake. Da var jeg glad jeg hadde laget kaken en dag i forveien.
Nå er den klar med sjokoladetrekk, nye roser og nye marsipanbamser. Om jeg skal våge meg på å drysse på perlesukker nå? Jeg viser ikke hele kaken, for der står navnet på jubilanten. Men litt hakket sjokolade skal jeg ta på i morgen.
Hun stoppet i døra av forundring. “Er du hjemme? Endelig. Så koselig!” Hun kvitret av fryd og så bare han, og ikke alt det andre.
Hun var ikke hjemme da han kom. Han hadde ikke sagt hvilken dag eller uke han skulle komme, så det var ikke så rart. Han hadde satt i gang med det samme. Spikret vegger, fått satt inn et vindu, slept inn møblene han hadde laget, og pyntet med både krystall og kvister.
Hva i alle dager er det Heidi får meg til? Hun er jo radiokjendis, så her måtte noe gjøres. Du finner innlegget HER! For meg ble det fram med den gamle båndspilleren jeg kjøpte for konformasjonspengene i 1972!!!!!
Det ble litt av en prøvelse, for den virker slett ikke som før. Båndet hang seg opp, den nektet å spole, og det er så mye støy at man nesten ikke hører noe.
Men jeg fikk den i gang til slutt og kunne spille “Du Arne!” på den. Heidis minner er visst mine minner også. Det er en liten singel dette her, og med noen klokker og en gutt på framsiden tror jeg. Min mamma har den enda, så nå skal jeg snart hjem til henne å lete. Nei, Heidi får slett ikke denne platen av meg, for den tilhører vår familie. Ingen hos oss vil kvitte seg med den. Men vi kan kanskje få til en kopi til henne, om jeg er heldig. Det beste hadde jo vært om hun fikk en sånn plate selv. Men nå har jeg forsøkt å sende en liten smakebit på messenger til henne. Håper det er rett plate?
Da Zoeticworld ga oss verdens fineste juleminne kom jeg til å tenke på noe. Du finner det HER!
Barn av i dag forstår neppe gleden over å få frukt i gave. Jeg husker ved juletid et år som jeg var sammen med nabovennene mine. Faren deres hadde vært helt i Oslo på morgenen for å levere noe arbeid han hadde laget. Han hadde samtidig vært på markedet og kjøpt rester av frukt. Vi fikk en hel trekasse med klementiner på bordet, og så sa han. “Et unger!” Vi var ikke vonde å be. Glemmer det aldri, for hjemme fikk vi kanskje EN klementin hver i jula, og her fikk vi spise det vi orket.
Frukt til jul var det beste vi visste. Vi hadde et epletre i hagen, og det var vinterepler. De ble varlig ett og ett pakket i silkepapir og lagt ned i en eske som om det var egg. De skulle få modne til jul. Jeg synes jeg kjenner duften av de eplene bare ved tanken. Grønngule i fargen og så saftige. Ikke alltid like søte, men det var så godt. Noen hadde fått stygge flekker etter lagringen, og de ble skåret opp i biter til fruktsalat. “Himmels lapskaus” kalte mamma det. Som regel hadde hun kjøpt en boks med hermetisk frukt til dette og så ofret hun en appelsin også. Sammen ble dette julekveldsdesserten hos oss. Den kvelden fikk vi lov å ha sukker på frukten, selv om saften som den hermetiske frukten hadde vært i også var god. Så var det pisket krem. Med et dryss på den kremen også av sukker, så funklet desserten like mye som vinternatten der ute.
Men Zoe ga meg andre fine minner også. Jeg vant på hennes innlegg nr 2000!!!! I dag kom det brev i posten fra henne. For en lykke. Et lite stykke Norge. Eventyrlig godt til formiddagskaffen og så alle de fine ordene. Dette skal jeg ta med meg videre. Digre gaver kan være fint det, men sånne gaver som dette er noe jeg kommer til å huske, leeeeeeeeeeeeeeeenge! Heldige meg.
