Jul på hyllene, del 24
Hun reiste seg og løp inn på rommet der musehuset sto. Så åpnet hun dørene og så at juletreet deres også var pyntet. Hermann og Josefine holdt rundt hverandre og Elvira og Hagbart gjorde det samme. De små musene pilte liksom overalt og alle var glade. Det ønsket Sofie seg også. Her klarte hun å si det høyt. Hun nesten ropte det ut.
«Jeg ønsker meg pappa hjemme. Pappa, mamma og jeg!»
Hun ropte det en gang til! De to i stua hørte det godt. Begge svarte i kor.
«Ja, det vil vi. Pappa, mamma og deg!»
Sofie stormet inn i stua og så på dem. Hun måtte være sikker på at de mente det.
«Ja, Sofie. Pappa flytter hjem igjen. Da blir det oss tre. Men gjør det noe om vi blir flere? Du får en bror eller søster i det nye året. Det blir vel spennende!»
Sofie sperret øynene opp.
«Har nissen sagt det til dere? Han sa at det måtte jeg ikke si det ønsket høyt. Nå ble jeg glad. Da kan vi leke i musehuset sammen til neste år. Men det siste ønsket, vet bare jeg og nissen……..»
Hun hoppet opp og ned av glede. Nå kunne det bli jul, jul i huset både hos dem og hos musefamiliene.
På julaften dalte snøen stille ned hele dagen. Den lagde landskapet hvitt og vakkert. Utpå ettermiddagen tittet nissen ut av katteluka i låven og smilte opp imot himmelen. Så fint det ble vintersnø dette året. Raskt snudde han lua og ble usynlig, før han gjorde seg stor som et menneske. Nå var det tid for forberedelser til gaveutdeling til store og små. Men etterpå ville han gjøre seg synlig og liten igjen. For i år var han invitert til Elvira og Hagbart. Langbord ble det ikke denne julen, for Hermann hadde skadet seg skikkelig. Men sammen skulle de være, og spise risengrynsgrøt og kaker til de ikke orket mer. Etterpå skulle de danse rundt juletreet og synge til det ble natt. Som han gledet seg. Han stupte kråke over tunet og glemte seg helt bort. Lua falt av og han ble synlig!
Sofie som så ut av vinduet, lo av forundring. Hun sa ingenting, men vinket og smilte. Det var jul, og da kunne alt skje. Alle ønskene hennes var oppfylt! Til og med ønsket om å se en ekte nisse.
Inne i kjøkkenet hørte hun mamma og pappa prate koselig. Det duftet granbar, ribbe og pepperkaker. Dette ville bli den beste julen hun hadde hatt. Den aller beste……
SLUTT
Tusen takk for at du fulgte med helt til slutt. Ønsker deg en vakker jul!
Jul på hyllene, del 23
Edith, sydde musen sammen igjen og smilte for seg selv. Det hadde visst blitt ganske livlig i det musehuset, men jammen var det livlig i huset deres eget også. Inn av døra kom først et juletre, og så Hans. Snø og barnåler drysset over de nyvaskede gulvene, men hun klarte ikke annet enn å le av det.
Hermann haltet hjem og Josefine ble glad over å se han, men sint også. “Jeg trodde du var spist av katten. Jeg har aldri vært så redd. Hvordan kunne du? Tenk å stikke av midt i julestria da mann. Jeg trenger hjelp her, mye hjelp. Kom igjen nå.”
Hermann dro opp buksebenet og viste henne bittet etter katten.
“Buksa mi er sydd sammen, men det vil ta lang tid innen dette benet er godt igjen. Menneskeungen fant meg der jeg lå besvimt. Hadde hun ikke kommet, så hadde jeg vel ligget der enda.”
Han var lei seg over mottagelsen og haltet inn til skrivepulten sin. Josefine unnskylte seg og ga han en varm klem.
“Unnskyld og unnskyld igjen. Jeg ante det ikke. Sett deg, så kommer jeg med kaker og kaffe. Jul blir det da om vi rekker alt eller ikke. Du er viktigere enn rengjøringen vet du!”
Det var lille julaften. Treet satte Hans på fot, så det skulle få tørke litt. De spiste middag før de hentet eskene med pynt. Sofie danset rundt med glitter i håret. Snart var juletreet fullt av gammelt og nytt, ting fra barnehagen og ting de hadde laget sammen de siste dagen. Det var heklede kurver og brettede stjerner, kongler og papirengler, nisser og hjerter.
Sofie satte seg rett ned på gulvet og studerte treet i det lysene ble tent.
«Det er det fineste juletreet jeg noen gang har sett. I morgen er det julaften, og jeg håper jeg får det jeg har ønsket meg. Jeg har sagt det til nissen i kjøpesenteret. Han sa jeg skulle si noe av det høyt til dere, for da kunne det kanskje gå?»
Edith og Hans så på hverandre. Hva ønsket hun seg tro?
Sofie holdt hendene foran ansiktet.
«Jeg klarer ikke si det!»
Siste del kommer senere i dag. Du finner den HER
Hva vil jeg ha til jul?
Utifriluft lurer på hva jeg MÅ ha til jul! Det fikk meg jammen til å tenke etter! Jeg må ha juleevangeliet, juletre, pynt, tradisjonsrik mat og kaker! Men også turer ut i skog og mark. Ellers er det vel fred og ro som er det viktigste for meg. God jul!
Jul på hyllene, del 22
Det var bitte lillejulaften og Edith følte seg mye bedre. Hun kommanderte de andre rundt i kvelden. Selv kokte hun kakao og pisket krem. De skulle sette seg foran peisen og spise popkorn, når de var ferdige.
Hans vasket gulv for harde livet og Sofie ryddet. Det var hun som fant Hermann. Han lå med hodet ned i en sokk og hun fikk han fort opp i skapet igjen. Da oppdaget hun hullet i buksen hans. Katten, den katten hadde vært der igjen. Hun gikk sint inn til mamma, og forklarte hva hun mente om katten deres. Men mamma bare lo.
«Lille venn. Hadde du husket å lukke igjen dørene du, så hadde dette aldri skjedd. Tenk så fristende en mus må være for en katt. Det er akkurat like fristende som de kakene som står der i kakeboksen på benken. Det er vel ikke du som har spist av dem? Det er vel katten det også, eller?»
Sofie ble litt flau. Hun hadde ikke spist bare en kake, men mange. Sånn var det vel om man likte noe, og katter, de liker visst mus!
«Unnskyld mamma og unnskyld mus. Jeg skal huske å lukke igjen døra til skapet nå. Men pappa har også spist kaker!»
Så la hun den ødelagte musen på bordet og gikk.
Fortsetter HER….
Jul på hyllene, del 21
I musehuset ryddet de det de kunne. Hagbart var oppgitt over alt rotet. Ingen vil vel ha det sånn til jul. Etter som timene gikk fikk de ting på plass igjen. Ikke alt ble satt der det hadde vært, men det ble da fint likevel. Så var det juletreet som skulle inn. Han kledde på seg. Så dro han av sted på hogst.
Josefine krøp ned i badekaret og forsøkte å finne litt ro inni seg. Det var mye som skulle på plass innen julekvelden. Men nå var i hvert fall klementinskallstjernene klare. Klærne var ryddet og julestrømpene på plass!
Men Hermann stakkars, han var satt helt ute av spill etter møtet med katten. Han lå igjen nede mellom sko og sokker, og klarte ikke å reise seg.
Elvira bakte videre, for julekaker måtte de da ha. Mye av det hun hadde laget var ødelagt, men hun blandet det med smør og lagde kakebunner av det. Sammen med melis og sjokolade, ble det fint dekorerte kakefirkanter på fatet.
Hagbart hadde revet veggen mellom rommene deres, så det hadde blitt stort, lyst og fint. På julekvelden skulle de dekke langbord og spise sammen, alle i huset. Men hvor skulle de få et langbord fra? Hermann hadde lovet å ordne det, men enda hadde hun ikke sett noe til det? Hvor var egentlig Hermann?
Fortsetter HER….
Jul på hyllene, del 20
Da Sofie kom ut i kjøkkenet den morgenen begynte hun å gråte.
«Katten mamma, katten! Den har ødelagt alt. Mammmaaaaaa!!!!”
Hun hylte, men ingen mamma kom. I stedet kom pappa? Hun så undrene på han. Hadde han flyttet tilbake?»
Hun kastet seg i armene hans og lo.
«Å pappa. Det var det eneste jeg ønsket meg til jul. Du er her!»
Han visste ikke helt hva han skulle si og kremtet litt før han svarte.
«For en stund er jeg her nå. Mamma har vondt i ryggen og klarer ikke med alt til jul vet du. Men om jeg skal bo her etterpå? Det får vi se på!»
Sofie bøyde hodet og tenkte.
«Da håper jeg mamma blir dårlig, lenge!»
Så gikk hun inn på rommet sitt og lukket døra hardt etter seg.
Hans sukket og begynte å rydde i musehuset. Han forsto at ungen var frustrert, men det var jammen han også. Hvordan skulle de løse dette. Alt var jo opp til Edith.
Fortsetter HER…..
Jul på hyllene, del 19
Musene strevde med sitt. Gulv skulle vaskes, kaker skulle bakes, dyner og tepper luftes, alle skulle bade og de måtte rydde i klesskap og skuffer. Det nærmet seg jul. Hermann hadde satt opp et moderne ståltrådtre, men det var ikke godtatt av Josefine. Hun skulle ha ekte vare i stua.
Elvira bakte så melet danset om henne. Det var ikke bare barna som forsynte seg ulovlig i kakeboksene hennes. Hagbart og Hermann var som små unger selv. De smilte fra øre til øre. Kake etter kake gikk ned inne på spiskammeret. Men da Elvira ropte om hjelp, hørte de det heldigvis. Katten var der igjen. Med poten feide han kaker og benker, oppvask og kjeler ut over gulvet under dem. Elvira sto stiv inne i et hjørne og skrek av redsel. Hva skulle de gjøre? Redningen ble kakene. De kastet kaker i øynene på katten så den måtte gi seg. Ergerlig feide den vekk kakesmulene og gikk.
Det ble en veldig jobb å få alt på plass. Men med lange tau klarte de å hale opp møblene igjen. Hermann reparerte det som hadde gått i stykker. Han var på vei ned for å hente det siste, da katten kom igjen. Han dinglet i et tau og kunne ikke beskytte seg. Tennene boret seg inn i benet hans, og så besvimte han…….
Fortsetter HER…..
Jul på hyllene, del 18
Hans tok hånden hennes over bordet og så lenge på henne.
«Klarer du dette da? Nå vet vi hva det er, men ryggen din vil du nok slite med en stund framover. Jeg må på jobben, men jeg kommer igjen i kveld. Skal jeg finne fram noe til deg av drikke og mat? Trenger du noe i butikken, eller? Jeg kan lage middag etter at jeg har hentet Sofie.»
Hun nikket og tårene trillet.
«Takk, jeg klarer meg fint nå. Det er bare å hvile i godstolen med strikketøy og god musikk. Det får vel bli en strikkemus til da!» Hun sukket oppgitt, men smilte. Ikke lenge etter var hun fullt opptatt med klær og diverse til nye mus!
Dagen gikk fort. Det gikk bedre enn tenkt. Kanskje ville hun klare seg alene likevel? Men ville hun det? Hun kunne da ikke spille syk heller, bare for å beholde Hans der i kvelden. Det var bare å innrømme det. Hun ville ha han hjem igjen, med en gang. Men ville han?
Fortsetter HER…..
Jul på hyllene, del 17
Han smilte vennlig.
«Uansett, så skal du til legen i morgen. Jeg sover på sofaen i stua her i natt. Du skal ikke være alene nå vet du. Er det det jeg tenker, så går det nok ikke over på en stund. Og det humøret ditt??? Unnskyld, men det har vi to vært med på før. Hormonene danser visst……»
Edith rødmet og kjente at tankene liksom stoppet opp i hodet. Før? Typisk. Ryggverk hadde hun hatt før ja. Hvorfor hadde hun ikke forstått det? Hun sukket og dro dyna over hodet. Da hørte ingen at hun gråt. Hun var ikke lei seg, bare så oppgitt over seg selv……
Neste morgen var hun ikke verre. Hans kom med kaffe til henne. Så kjørte han Sofie i barnehagen. Ikke lenge etter sto han der igjen.
«Jeg har snakket med legen din, og du har time ganske snart. Selv om du føler deg bedre, så tror jeg det er lurt å sjekke litt av hvert her! Ja, du vet hva jeg tenker?»
Hun klarte å komme seg opp selv og etter en dusj med varmt vann, følte hun seg ganske fin. Men det nyttet ikke å droppe legetimen. Hans var bestemt der!
Da de kjørte hjem etterpå, sa ingen av de noe. Stillheten var ikke ubehagelig eller trykkende, men den var visst nødvendig. Vel hjemme, satte Hans på litt tevann og dekket bordet til lunsj. Alt var jo der som før han flyttet ut, så det var helt naturlig. Edith tente adventsstaken og så inn i flammene. Det var snart jul og hun hadde bare et eneste ønske i år. Ville han forstå det tro?
Fortsetter….