Hagbart strevde seg opp til øverste etasje og hilste på Hermann.
«Du er jo god med de musefellene vet jeg. Det er jo jakttid nå. Tror du jeg kan hjelpe deg? Om Elvira skal lage mat til oss alle, så trenger vi ost, leverpostei, peanøttsmør og rosiner ikke sant! De bruker mye godt i de fellene!»
Edith skrev og fantaserte og Sofie lekte eventyret i musehuset. Hans kom med innspill og sammen lagde de både det ene og det andre av ting de fant. Det ble en peis av ispinner, en klokke av en stor fyrstikkeske, lampe av et deksel til en sprayboks og bilder på veggene. Smilet kom fram hos Edith mer og mer og hun kjente seg i bedre form også.
Da Hans kom innom den kvelden, skulle hun bare strekke seg for å ta ned en fin liten eske hun ville vise han. Den kunne vel bli til et klesskap, eller noe? Da plutselig følte hun at ryggen låste seg. Hun nesten falt ned i armene hans og tårene trillet.
Hans holdt varlig om henne og fikk hjulpet henne inn i sengen. Hun klarte ikke å rette seg opp og tusen tanker for gjennom hodet hennes. Det måtte da gå over fort?
Hun ble liggende i sengen hele kvelden og Hans ordnet opp med Sofie, middag og oppvask. Hun hørte de to le og hygge seg ute i kjøkkenet. De spilte visst Ludo og etterpå utforsket de mer i musehuset. Hvordan skulle hun få skrevet mer nå? Nei, hun fikk la være å bekymre seg. Den ryggen ville sikkert bli bedre.
Stadig var Sofie inne hos henne for å se at alt gikk bra. Hans sto i døra og så på dem.
«Er du her igjen. Kastet ikke jeg deg ut? Skjønner du ikke at jeg vil ha betalt da mann? Poten hans kom farlig nær Hagbart, men han veltet bordet sitt og følte seg litt tryggere. Brått ble katten løftet vekk, for Edith hadde oppdaget den.
«Du din lille rampekatt! Her har du ikke noe å gjøre. Ned på gulvet med deg!» Så lukket hun dørene!
Elvira hadde fått inn både benker og skap. Nå sto det flere kakedeiger klare og ventet. Hun slo de små hendene sammen da hun så Hagbart i luken.
«Hallo! Der er du? Så koselig. Jeg liker meg allerede. Det ble jobb på meg med det samme. Hermann med familie, i øverste etasje, ville ha en hushjelp skjønner du. Jeg skal lage maten deres, og da kan jeg lage til deg også kanskje? Vil du det?»
Hagbart kjente at han rødmet. Han smilte og takket ja. Mat trengte han jo hele tiden. Om hun kunne fikse det, var det jo så mye enklere å leve. Han ville få bedre tid til å lese også. Men så kom han til å tenke på at Elvira måtte ut å skaffe det som skulle til for et måltid. Sånn kunne det ikke være.
Der sto Elvira med skoene på. Kåpen var fortsatt godt kneppet igjen.
«Hei», sa hun! «Bor du her? Jeg hørte det var et ledig rom og vil gjerne flytte inn med det samme. Hjemme er det så fullt med alle søsknene mine. Går det bra? Du skjønner jeg prøvde å bo i et gammelt musehull, men nå som snøen kom, ble det iskaldt. Det var ikke noen mulighet til hverken peis eller ovn. Da jeg spurte om å få mure opp en pipe, ble jeg kastet ut. De andre i felleskapet kalte meg en pyse. Men jeg har ikke pels som de andre musene. Jeg er jo laget av papp og papir!»
Han skakket på hodet og kunne ikke annet enn smile. De var av samme slekt de to.
«Det går sikkert fint, men jeg er ikke den som eier dette huset. Jeg tror du bare kan vente til husverten kommer. Jeg bare flyttet inn her for en stund siden, og ingen har kastet meg ut enda. Det er jul snart, og alle skal vel ha tak over hodet i kalde tider. Velkommen er du! Jeg skal åpne en luke i veggen, så vi lettere kan holde kontakten og passe på hverandre. Men du, hvor har du de skoene fra?»
Hun tittet på han.
«Liker du de skoene. De er så søte. Jeg kjøpte de på auksjon etter lærer Musse! Han gikk med i forrige musefelletid. Han var litt vel ivrig etter rosiner og ost den mannen.»
Hagbart smilte. Det var sånn det var. Skoene var jo perfekte til henne.
Neste dag saget han opp et hull i veggen mot Elvira og skrudde opp en luke. Så kunne de åpne den om det var noe de ville hverandre. Da trengte de ikke gå ut døra på baksiden og kanskje møte katten!
Men Hagbart hadde ikke tenkt på at Sofie kunne glemme å lukke de store dørene i skapet. Plutselig stirret katten han rett i øynene….
Natten hadde vært rolig. Hun hadde en skrivebok på nattbordet. Det hadde hun lært av bestemor.
«Legg en bok på nattbordet sammen med en blyant. Har du for mye å tenke på, så er det ikke lett å sove. Skriv ned det du er bekymret for og bestem deg for at det skal du lese og tenke på i morgen! I morgen og ikke nå, som det er natt.»
Så smart det var. Nå var boka fylt med den ene tingen etter den andre. I går kveld skrev hun litt.
«Husk å spørre Hans om julen. Kan vi feire den sammen, for Sofies skyld?»
Hun kom seg opp og dro til side gardinene. Selv om det var mørkt enda, var det lett å se at det var som et eventyr der ute. Så lyst det ble! Tenk om Hans hadde vært der nå? Da ville gårdsplassen vært måkt allerede. Men hun klarte vel dette selv? Hun kledde på seg og gikk ut. Snøen var dyp, og hun ble fort våt inn til føttene. Det var bare å få på seg et par skikkelige lange støvletter. Hun kom seg inn i boden og fikk fram den lille snøfreseren. Startet gjorde den, og hun smilte stolt av seg selv. Men så sakte den gikk? Hva i alle dager skulle hun gjøre for å få den til å kaste snøen lenger vekk? Det ante hun ikke, men hun fikk da vekk nok snø så hun kom ut med bilen. Resten fikk hun ta i ettermiddag.
Dagen gikk fort og hun gledet seg til å komme hjem igjen og fortsette med alt i musehuset. Hun hadde fått fart på seg nå, og hadde handlet litt mer lim og små ting før hun dro hjem. Det snødde enda, og hun grudde seg til å forsøke å kjøre inn bilen.
Men hun ble overrasket. Hjemme var hele veien ryddet for snø og alt var feid og fint foran døra også. Hans? Det måtte være han. Hun kjente tårene renne nedover kinnene av takknemlighet. Han tenkte på henne. Det føltes så godt.
Det var en diger elg. Sto den ikke der og spiste på kornneket hun hadde bundet fast i epletreet. Den var fin da. Men hva var det i toppen av det ene hornet? Der vippet luen hun hadde laget til musen sin. Hvordan i alle dager hadde den kommet dit? Var det trolldom. Hun hadde jo akkurat skrevet at musa reiste videre i hornet til en diger elg?
Hun satte seg ned og så hvordan det elgen spiste og spiste. Den var nok sulten stakkars. Hun kunne da bare kjøpe seg et nytt kornnek en annen dag.
Dagene gikk fort, og det nærmet seg helg igjen. I morgen skulle Sofie komme hjem for en ny uke. Edith hadde handlet inn matvarer og vasket huset. Hun hadde også fått på plass mye i skaphyllene til eventyret. I morgen kunne de kanskje bake litt sammen og på lørdag ble det vel en tur ut i snøen. Hun gledet seg, selv om hun følte seg sliten bare ved tanken. Sove, det var det hun trengte. Sove, i timevis. Men det gikk ikke? Hun hadde da en jobb å passe også. Det var bare å smøre matpakken og sette vekkeklokka på ringing igjen. I morgen ventet enda en lang dag i interiørbutikken. Varemengden økte for hver dag, og det var mye å få på plass. Hun sukket igjen, pusset tennene og forsøkte å smile til sitt eget speilbilde. Så blek hun var? Høstslapp var hun, om det var noe som het det? Hun sukket og så ut i snøværet. Ville hun klare å måke seg fram i morgen? Kom det store mengder, ble det vel bare å gå på ski! Hun måtte le ved tanken, og krøp under dyna i senga si. Det var godt å hvile.
Ute snødde fortsatt, og snart var alt dekket der ute av mengder av det hvite…..
Det var en vakker musefrøken med rød kjole og fine sko som kom inn av døra. Jakken hadde hun hengt av seg i gangen. Hagbart elsket sko og denne musa hadde de søteste han hadde sett på lenge. De minnet han om noe han selv hadde laget en gang? Han fikk stotret fram navnet sitt, da hun hilste. Hun het Elvira! De ble enige om at de kunne reparere klærne sammen. Hagbart tredde i nåler og sydde de rette sømmene og Elvira broderte de fineste mønster, der det var hull. Snart var nissens klær gode som nye. Som lønn fikk de mer mat, og hver sin lille sekk med korn og nøtter.
Hagbart var urolig, for det gikk mot kveld. Hvor skulle han sove? Han spurte forsiktig om han kunne sove i låven før han reiste videre. Det fikk han lov til. Elvira bodde ikke langt derifra sa hun, så hun ble fulgt hjem av den hvite katten. Hun forklarte at han ikke trengte å være redd for katter. De kunne være litt ekle og voldsomme, men de spiste aldri mus som var av tøy eller papir.
Hagbart bredte halm og høy over seg, og angret på at han ikke hadde fått adressen hennes. Men om faren hennes var hans gamle lærer Musse, så var han nok ikke velkommen der. Læreren hadde vært sint fordi Hagbart sydde bedre klær og sko enn han. Han sukket og sovnet likevel fort. Selv i søvnen så han de søte føttene til Elvira. Da hun hadde stått på kne og lagt opp buksene til nissen hadde han sett det han hadde tenkt. Under den ene skoen hennes, sto det HH! Hans merke. Herr Hagbart sto det for. De skoene var hans eksamensoppgave. Han hadde laget de, men læreren hans hadde tatt de med seg. Han mente de burde være på skolen og vises fram til nye elvene. Men han hadde altså gitt de bort som gave da, eller? Uten å spørre Hagbart? Der var de, på hennes små føtter. De passet perfekt…..
Edith la fra seg pennen og smilte. Det var koselig å skrive sånt. Da forsvant de dumme tankene og hun glemte bort alle bedrøveligheter.
Ute snødde det noe veldig nå. Hun ble redd da hun så noen bevege seg foran vinduet ute i kjøkkenet. Hun listet seg nærmere og tittet forsiktig fram bak gardina. Forskrekkelsen var stor da hun skjønte hvem det var…..
Edith strevde videre med møbler og bittesmå ting i hyllene. Hver kveld skrev hun ned hva musen opplevde, sendte det til Hans og ba han lese det for Sofie som et adventseventyr. Hun håpet av ungen synes det var gøy?
Men jo mer hun skrev, jo flere ting måtte hun lage i stand. Hva hadde hun tatt på seg? Det var da så veldig mange dager i advent. Ville hun klare å lage en morsom historie av dette? Men hvor i alle dager var den musen? Hun fikk skrive litt mer først……
«God dag du,» sa katten.» Hvor kommer denne fine herren fra da? Jeg er vakt for fjøsnissen forstår du, og alle besøk må godkjennes av meg. Kjenner du herr Anskar?»
I det samme åpnet katteluken seg, og en mann med rød lue nikket vennlig til Hagbart.
«Morn du. Har jeg fått fint besøk. Jeg har bestilt skredder, for buksa mi har revnet. Jeg trodde det var en dame som kom, men så var det deg?»
Hagbart måtte fortelle at han var skredder, men at han slett ikke var budsendt til nissen. Han stotret fram at han var på julereise og lette etter et hjem. Da ble han bedt inn på varmt drikke og kaker. Han bukket dypt og fulgte med inn gjennom luka.
De svingte til høyre og fortsatte innover en gang dekket av halm. Det duftet godt og det var mykt å gå på. Nissen åpnet en liten dør, og så var de inne i et koselig rom med lys og varme. De røde julebuksene til nissen lå over en stol og Hagbart så at den var revnet både her og der. Han tilbød seg å sette i gang med det samme.
Da banket det på døra. Nissen åpnet. Hagbart rødmet så det virkelig syntes……
Er det ikke det ene så er det det andre! Nå går det da ikke å legge ut nye bilder??? Jeg blir like ergerlig som sinnataggen. Dette er gamle bilder fra tidligere desemberdager. Vakkert var det jammen da. I dag har vi sett sola, og det var så herlig. Håper det kommer flere sånne dager, og nye muligheter til å legge ut NYE bilder!!!
Ikke mye som minner om dette i år! Det regner og det regner her hos oss. I kveld gadd jeg ikke gå ut. Det blir vasking av toalettrommet i stedet. Her måtte noe gjøres så jeg.
Morsomt å pusse opp med enkle midler. Byttet såpeholdere og satte noen grankvister i et sort glass. Det ble da artig. Nå skal jeg vaske der henge opp rene håndklær og et bilde på veggen. Så kan jeg tilsette litt rødt nærmere jul. Fin trim og vaske også. Etterpå blir det kaffekos og strikking.
«Her skal det bli et kalendereventyr. Det blir artig, ikke sant? Vi kaller det «Jul på hyllene». Dette skapet skal vi fylle opp med møbler og ting, og en fin mus kommer til oss innen jul, det er jeg sikker på. Ikke en sånn levende mus, men en hjemmelaget mus av papir, garn og tekstiler. Han, ja det er en han og han heter Hagbart! Han har lagt ut på en reise nå i advent. Jeg skal fortelle deg om det etter hvert, så du får vite hva som skjer!»
Edith kjente på seg, at nå måtte hun gjøre mer enn bare å stå der. Hun hadde ikke tenkt å vise så mye enda, for det var jo musen som skulle ha startet eventyret. Raskt gikk hun inn i boden og hentet fram noe av det hun hadde laget tidligere på høsten. Sofie smilte da det kom på plass en bokreol, en stol, noen bittesmå bøker og litt annet. Det var så smått, og Sofie smilte fra øre til øre.
«Å mamma. Dette blir så morsomt. Tenk å ha en egen dukkestue. Jeg gleder meg til den musen kommer. Er den her når jeg kommer tilbake neste gang?»
Edith fant ikke noe svar. Hvor i alle dager var den musen?
