Så var det fortsettelsen med denne dukken i papir ser du. Det var ikke lett, men det ble da klart til slutt. Skrekk og gru, det var slett ikke sånn jeg så det for meg!
Etter forsøk på forsøk, ble dette resultatet. Joda, den går an, så nå er det nok. Den får bli med på noen bilder, og så får jeg se om den ikke havner rett i søpla etterpå.
Mer trening må til for å få det søte uttrykket jeg var ute etter.
Hva gjør man ikke for kjærligheten, tenkte han. Men han ville ikke bli bare diktert heller. Han hadde da egne meninger. Hvit kanin fikk det bli. Hvit! Gul kunne hun selv være. Men han visste at hun ville aldri kle seg ut som kanin for han, eller?
Hun smilte i hvert fall da han kom. Likte hun det hun så?
Han hadde med blomster og et påskeegg fullt av godteri, og hun sukket av forundring. Så vakker han var, og så snill! Hvitt var fint, og stilig.
Du ser døra står på gløtt? På gløtt, for jula! Ja, nå begynner jeg litt. Jeg begynner å pynte litt, jeg begynner å glede meg og jeg begynner å kjenne på julegleden! Mine gamle barneski fikk for første gang kommer fram i gangen vår. Dukkene nederst til venstre, fikk jeg av søsteren min for mange år siden og nissen har jeg laget selv.
Nissen min kom på plass i gangen. Med grankvister og lys, ble det så innbydende. Nå åpner jeg for mer og mer jul, for det nærmer seg så fort! Det er snart ikke mer enn fjorten dager til julaften. Tenk det da!
Så morsomt å fantasere litt. Damen jeg lagde for litt siden, har fått en venn.
Det er to måneder til julaften og nissen er jammen ute allerede for å forberede dagene. Men jeg lurer på om han rekker det hans skal? Han kan fort glemme seg bort, når han blir opptatt med kjæresten sin kanskje?
Noen ganger føler vi oss også som denne papirdukken kanskje? “Jeg ser ikke ut!” skrek hun til meg. Jeg prøvde med hatt og parykk med krøller, støvletter og sko, kåpe og foldeskjørt. Ingenting ble som hun ville. Hun gråt, og ville ikke vise ansiktet sitt.
Men så klipte jeg opp håret hennes, malte skjørtet i en annen farge og kneppet kåpen. Hun holdt seg for munnen av undring, så seg i speilet og smilte. Hva nå, tenkte hun sikkert. Hva nå?
Hva driver jeg med nå da, tenker du kanskje. Nisser er da litt tidlig. Men skal jeg få det klart før desember, må jeg begynne. Ståltråd, papir og teip blir fine figurer. Så lurte jeg på om jeg skulle male dem, eller ikke? Jo, det ble farger på figurene etter hvert.Først forsøkte jeg med vannfarger, men det ble mer akryl til slutt. Det ble ikke sterke nok farger med vannfarger synes jeg.
Jenta fikk fluesopp ved siden av seg, og så ble hun til en høstdekorasjon. Og nissen? Den får vente en stund til.
Lenge enda til jul tenker du, men det går fort dit. Jeg lager julefigurer til låven min om dagen. Noen må jo bo på gården. Det ble en hest i papir, og da kom jammen nissen også fram. Han ble så glad over å få selskap. Hesten er ikke klar. Den skal males og flikkes litt på, men nissen trengte den NÅ!
Det kan jo være godt å få litt hjelp til å få inn det ene og det andre før kulda kommer. Da er en hest til god hjelp.
Høyet skulle opp på låven, men jeg hadde ikke gjort klar låvebroa enda, så der kunne han ikke bruke hesten Jeg ga han et par kurver til hjelp, men da ble han skikkelig irritert. Kurver med hank, fungerte ikke for han. Det ble en jobb for meg å lage kurver som de hadde i gamle dager da.
Hanken måtte vekk, og så fikk han en bærestropp i tre i stedet.
Det ble en liten trollunge, som kan sitte på hylla og se på meg. Du kan se litt av prosessen HER! Cernitleiren min hadde blitt så hard der den lå i hobbyskapet, at jeg trodde ikke jeg skulle få det til. Men med litt jobbing fikk jeg leiren ganske myk igjen. Jeg hadde laget føttene og hendene for lenge siden, men nå fikk den et hode også, med garnhår.
Lurer på hva hun tenker? Hun ser ganske så underfundig ut. Hun er ikke større enn at hun kan sitte i hånden min. Sitte må hun, for jeg har limt henne sammen på den måten hun er her.
Tre småtroll har det blitt. Hva jeg skal med dem? Aner ikke, men de er morsomme å lage.
Før det grydde av dag i morges var Herman ute etter er juletre som frøkna kunne like. Han hadde akkurat hugd ned en fin gran i veikanten da reven kom. Han forsøkte å gjemme seg så godt det gikk mellom løv og kvist, for reven var ute i samme ærend. Han ville også ha et fint juletre! Dette var jo ferdig hugd, så som den frekke reven han var, kunne han vel bare ta det! Men han var sulten også. Det luktet mus! Nå gjaldt det å stå helt stille og overraske den musesteken. Det praslet til å løvet bak reven og da benyttet Herman sjansen. Han var livredd men krøp fort fram og dro treet med seg.
Heldigvis var reven ikke så ivrig til å jakte etter juletre, så han lot Hermann være i fred.
Men for et slit. Et ekte tre er jo supertungt i forhold til en sånn flaskekost! Tenk om det hadde vært snø, da hadde det gått så mye lettere. Svetten silte under nisselua, men hjem kom han trygt.
Josefine, som damen hans het, ble så overrasket. Hun hadde akkurat våknet og oppdaget at han ikke var hjemme. Men så kom han med det fineste juletreet hun hadde sett. En vase hadde de fra før som det var slått skall av, men ved å vende den mot veggen ble det en perfekt juletrefot. “Julelys Hermann, vi må ha lys og masse pynt.” Han sukket og dro seg i værhårene. Hvordan skulle han skaffe det tro? Men de menneskene glemte og mistet mye ved juletid, så han fikk komme seg ut igjen ganske snart.
I kveld kom Hermann hjem med nye børster. Først var det en gammel sur oppvaskbørste. Den er jo flat på den ene siden, så den ville hun ikke ha. “Du er jammen kravstor!” smelte han til med. Hva vil du ha da? Denne?”
Han kom inn med en flaskekost. Da lo hun. “Dette var jammen det beste du har kommet med hittil. Denne har jo form som et tre i hvert fall, og ikke lukter den vondt heller. I morgen går vi ut sammen. Det må da være noe bedre enn denne der ute? De menneskene kaster jo fra seg det utrolige!” Vi gir oss ikke. Her skal det ikke være hva som helst skal jeg si deg. Fint skal det bli, vær sikker. Jeg har da en viss stil. “Jåle!” freste Hermann. Men heldigvis hørte hun det ikke……
