Hva synes du? Som kuer i enga? Herlig med hagen full av blå blomster nå. Snart er det kuslipp i våren.
For dere som følger meg andre steder og her, så vet dere at jeg koser meg med å lage ting av papir og teip. Det ble noen kuer i våren, og en okse med ring i nesen!
Så var det fortsettelsen med denne dukken i papir ser du. Det var ikke lett, men det ble da klart til slutt. Skrekk og gru, det var slett ikke sånn jeg så det for meg!
Etter forsøk på forsøk, ble dette resultatet. Joda, den går an, så nå er det nok. Den får bli med på noen bilder, og så får jeg se om den ikke havner rett i søpla etterpå.
Mer trening må til for å få det søte uttrykket jeg var ute etter.
Påsken er visst krim for mange. Er dette skummelt????? Nei, det er det vel ikke?
Jeg er ikke glad i krim. Det er mye bedre å spre kreativitet og glede. Jeg skaper en ny figur om dagen. Ja, det tar mange timer å lage, men jeg koser meg og slapper av med dette. Egentlig kunne jeg stoppet her og hatt en hvit figur, men jeg har planer om noe annet.
Dette skal bli en liten jente med en bamse i armene. Avispapir, fryseteip og fantasi.
Så kom det som jeg synes ser litt skummelt ut. Ansiktet dekket av gasbind. Skikkelig zoombi? Hvordan blir fortsettelsen? Mer senere…….
Hva gjør man ikke for kjærligheten, tenkte han. Men han ville ikke bli bare diktert heller. Han hadde da egne meninger. Hvit kanin fikk det bli. Hvit! Gul kunne hun selv være. Men han visste at hun ville aldri kle seg ut som kanin for han, eller?
Hun smilte i hvert fall da han kom. Likte hun det hun så?
Han hadde med blomster og et påskeegg fullt av godteri, og hun sukket av forundring. Så vakker han var, og så snill! Hvitt var fint, og stilig.
Så morsomt å fantasere litt. Damen jeg lagde for litt siden, har fått en venn.
Det er to måneder til julaften og nissen er jammen ute allerede for å forberede dagene. Men jeg lurer på om han rekker det hans skal? Han kan fort glemme seg bort, når han blir opptatt med kjæresten sin kanskje?
Noen ganger føler vi oss også som denne papirdukken kanskje? “Jeg ser ikke ut!” skrek hun til meg. Jeg prøvde med hatt og parykk med krøller, støvletter og sko, kåpe og foldeskjørt. Ingenting ble som hun ville. Hun gråt, og ville ikke vise ansiktet sitt.
Men så klipte jeg opp håret hennes, malte skjørtet i en annen farge og kneppet kåpen. Hun holdt seg for munnen av undring, så seg i speilet og smilte. Hva nå, tenkte hun sikkert. Hva nå?
