Adventskalender del 23-24, Juleglede

Per vinket fra sleden og Mari var ikke sen å be. Snart satt de to side om side i sleden, og hesten kjørte av sted nedover mot kirken. Per holdt godt rundt henne og lo hjertelig.

«Jeg har kjøpt meg hest! I går! Det er en de hadde på nabogården! Dette er en julegave til meg selv, og deg kanskje? Vil du dele gaven med meg? Gjett om vi kan ha mange eventyr med denne da. Tenk å ri i solnedgangen en sommerdag, eller tidlig en vårmorgen når fuglene synger og som nå? Så ofte vi vil, kan vi fare av sted!»

Mari nikket mange ganger og smilte. Tårene trillet av vinden, men også av takknemlighet. Hun hadde ønsket seg en sledetur i gave til jul, og så fikk hun det med Per! Han måtte jo ha lest tankene hennes? Ingen hadde hun sagt det til? Det var jo magi. Nissemagi? Hun måtte le.

«Vet du hva? Jeg tror nissen har en finger med i spillet, for jeg har jammen gave til hesten jeg. Det var tenkt til deg egentlig, men du kan jo få mer av det siden. Jeg vever bånd skjønner du, i flere farger. Jeg tenkte du kunne henge det til pynt på kornnekene dine foran døra. Men det hadde vært fint å flette de inn i manen på hesten. Så blir den julefin!»

Nissen lo så tårene trillet. Ja, han hadde hvisket dem i ørene i ett sett og dette ville han ikke gå glipp av. Da sleden fòr av sted, satt han på stigtrinnet bak på sleden og lo. Han lo så han glemte å holde seg fast. I en veldig fart gikk han gjennom lufta. Klærne flagret og han viftet med armene som en fugl. Hvor ville han lande nå?

Han havnet på hodet i snøen. Han klarte å komme seg opp igjen og fikk snøen ut av munn, nese og ører. Litt irritert ropte han på Nordavinden, for det var et godt stykke å gå tilbake til gården. Men denne gangen kom det ingen hjelp. Han forsto at det var ikke lurt det han hadde gjort, igjen….

Det var bare å begynne å gå. Han strevde seg fram i den løse snøen og lovet seg selv at han måtte tenke seg bedre om en annen gang.

De to i sleden smilte til hverandre og var enige om at de begge hadde fått de fineste julegavene dette året. De sang og tøyset, før det var tid for å kjøre hjem igjen til fjøsstellet. Per inviterte henne med, og hun fikk låne en kjeledress til å trekke utenpå klærne.

Først fikk de selet av hesten og børste den, før de gikk til fjøset. Per viste henne de tre nye kalvene, som hadde blitt født i desember. Hun fikk klappe de så mye hun ville. Hun elsket det, så snart satt hun midt i halmen med dyr rundt seg på alle kanter.

Da julen ringtes inn, hadde alle samlet seg i huset på gården. Foreldrene til Mari var litt skeptiske først, men forsto snart at det ikke bare var Oda som hadde funnet tonen med en mann.

De ble mange rundt bordet den kvelden og stemningen var som om de hadde kjent hverandre bestandig. Osvald leste juleevangeliet med innlevelse. Etterpå begynte han å synge bordverset, som de alltid hadde gjort der i huset. De unge kunne det ikke, men det var vakkert å høre de andre synge.

«Gledens Herre vær vår gjest, ved vårt bord i dag.

Gjør vårt måltid til en fest, etter ditt behag.»

Ute i låven sto nissen og så på den digre grøtbollen Osvald hadde båret ut. Han hentet grøtspannet sitt og fylte det opp til randen. Nå ville alle bli lykkelige når han kom hjem til Vinterland. Men han passet vel på å gjemme igjen litt grøt, smeltet smør, kanel og sukker. Han smattet og spiste bittelitt selv, men så lot han resten være igjen til katten.

Alle hadde visst fått juleglede i år. Han hadde gitt hestn en siste klapp og katten hadde fått det beste den visste, grøt! Menneskene var fornøyde, og revene hadde fått sitt. Per hadde spikret opp mange koteletter på en tømmerstokk i skogkanten. Der spiste de to revene seg mette i mørket og mer var det igjen. At det var et viltkamera som knipset og tok bilder av dem, merket de ikke.

Månen seilte sin bane over himmelen og stjernene blinket. Julefreden senket seg over bygd og by. Nissen lot Nordavinden føre han av sted og han kjente at han var fylt av grøt og juleglede. Han vinket og ropte ut i natten:

«Gledelig jul til store og små, ta vare på hverandre i tiden som kommer nå.

Dager kommer og dager går, kan du drømme, så kommer jeg tilbake neste år…..

Slutt!

Så var det slutt for i år. Håper dere har hatt en fin opplevelse med dette  juleeventyret mitt. Ønsker dere en vakker jul, og håper koronaen holder seg lagt unna oss. Så kan vi feire jul, om enn på en annen måte enn vanlig. Nyt dagene og ta var på hverandre, så blir det juleglede i år også!

 

Adventskalender del 22, Juleglede

De hadde kledd seg godt, for det var bitende kaldt ute nå. Ned på jordet så de revene leke, og på låvebroa satt den gamle katten og slikket potene sine. Per hvisket til Mari. «Katten har visst slått seg til nå. Det er ingen i bygda som eier den, så her kan den da få bo. Den har funnet seg fint til rette og vet veien inn i låven om den fryser. Katteluka har jeg reparert, så den kommer lett inn og ut om den ikke vil være inne hos oss.»

Stille listet de seg nærmere huset. Juletreet lyste allerede, og myk musikk strømmet mot dem. Der inne i det dunkle lyset holdt Osvald Oda i armene. De svingte seg forsiktig rundt i stua. Det var så koselig å se på, at de ble stående lenger enn de hadde tenkt. De begynte å fryse, og skyndte seg inn i varmen. Osvald kokte gløgg og så satt de og beundret juletreet. Her var det glitter fra topp til tå, fargerike kuler, figurer og stjerner i skinnet av mange lyslenker i gammel stil. I peisen spraket det i veden og julefreden senket seg over dem.

Neste dag skinte en blek sol over snødekt skog. Revene lå tett sammen under den store grana og frøkna hadde lua til Oda under seg. Kulda hadde laget et rimlag i pelsen, men de enset det ikke.

Katten kom tassende fra låven og spiste brødskivene som Mari hadde lagt ut. Denne gangen var det kattemat ved siden av, og den spiste seg mett.

Nissen hadde ryddet litt snø igjen og feid trappa. Han så utover gården og tenkte, at det var det. Nå var det bare å gjøre ferdig den vanlige jobben, før han sikkert skulle få fråtse i julegrøt i det julen ringtes inn. Han rettet seg opp og var fornøyd.

I stallen fikk hesten litt ekstra havre av Anskar. I fjøset hadde visst kuene fått mat av husbonden allerede. For et velholdt fjøs. Det var ingen fare for at ikke alt skulle gå som smurt i året som kom, med den unge bonden som sjef. Han var fornøyd med folka på denne gården. Kjente han dem rett, ville det bli bedre og bedre innen neste jul. Oda kom nok ikke til å bo lenge i den leiligheten over butikken, selv om den var veldig koselig. Hun og Osvald ville passe perfekt i det lille huset, og de unge kunne overta både dyrene og arbeidet på gården.

Hos Oda var det full fart med støvsugeren og skurefille på morgenen. Hun serverte Mari kaffe på senga, og sa hun bare kunne hvile seg en stund til. Litt senere ropte hun at frokosten var klar.

Så satt de der i skinnet fra stearinlysene og småpratet. Oda smilte og strøk håret vekk fra ansiktet. «Skal undre meg på hva neste år vil gi? Skal jeg spå? Jeg tror at neste jul bor jeg her med Osvald og du er gardskjerring med Per? Hadde ikke det vært suverent?» De lo til hverandre og så over mot gården. En hest med slede kom i vill fart. Snøen virvlet og dampen danset over sleden. De kunne høre dombjellene klinge. Ikke lenge etter stoppet ekvipasje foran trappa.

Avsluttes i morgen…

Adventskalender del 21, Juleglede

Det var reven som dro med seg Odas røde lue. Han hadde vært så heldig å finne den da hun falt, etter å ha bli dyttet av nissen. I mange dager hadde han hatt den skjult under bua på gården. Men i kveld hadde han funnet ut hva han skulle gjøre. Stolt tygde han på den, og strammet i vei.

Nissen dro reven i halen. Det ble bråstopp, og lue fòr av sted som et lite akebrett. «Hei, hva har jeg gjort nå da, din rampenisse? Slipp meg.»

Anskar slapp og rettet seg opp. «Det er lua til Oda. Men nå har du tygd den i stykker, akkurat som de treskoene som er spikret opp på veggen der. Dette går ikke. Nå må du slutte med å ta alt fra menneskene. Skogen er da full av kongler og kvist som du kan tygge på.»

Reven hang med hodet og forsøkte å forklare seg. «Du skjønner, jeg er så forelsket i den revefrøkna. Hun sa at jeg måtte gi henne hjertet mitt???? Jeg har ikke noe hjerte å gi henne, men denne lua ligner da et hjerte etter at jeg har tygd den til eller? Jeg vil så gjerne ut å gå med revefrøkna, skjønner du. Hun dufter dame, og da mener jeg skikkelig revedame!»

Nissen lo og hentet lua. «Hjertet ditt du liksom. Hun vil ha deg, skjønner du. Ok, gi henne lua, og si at da har hun noe varmt å sove på i natt, så er hun sikkert din. Lykke til!»

Mari og tante pyntet videre i begge husene. Mennene hugde juletrær, bar inn ved, hentet kvister og greiner, måkte snø og ble servert de lekreste kaker og matretter i ett sett. Latteren satt løst, og de gledet seg til jul alle sammen.

På lille julaften skulle trærne pyntes. Per gikk over til Mari, og Oda ble hos Osvald. I det lille huset tredde de popkornlenker og flettet kurver, lagde halmstjerner og malte kongler. Mari hadde ikke stort med pynt og slett ikke til et digert tre som hun nå hadde fått, så hjemmelaget fikk det bli.

Etter hvert fikk de på plass det meste. Per tente lysene, ett for ett. Mari hadde alltid hatt levende lys på sitt lille tre. Det ville hun ha i år også. Treet sto der så fint. Det hadde god avstand mellom greiene. Noen kvister måtte de klippe vekk, for at det ikke skulle være fare for brann. All elektrisk belysning i huset hadde de slukket, og så sto de der i skinner fra stearinlysene og holdt rundt hverandre. Mari fortalte at hun tenkte på tidligere tider. «Hvordan hadde de det her da? Huset er jo gammelt, men velholdt, som et eventyr. Jeg synes jeg hører lyden av sang fra en bestemor og det dufter vedfyring, nybakt brød og granbar. Lykke og glede, juleglede!»

Han kysset henne og sa at hun var som et eventyr selv. «Nå blåser vi ut lysene og så går vi og sniker på vinduet til de gamle!»

Fortsetter….HER

 

Adventskalender del 20, Juleglede

Butikksjefen smilte til Oda som pakket sammen. Han tok henne i hånden og takket for hva hun hadde gjort. Hun måtte fortelle en gang til, hvem hun var hos, og samtidig fortalte hun at hun gjerne skulle ha flyttet til bygda etter nyttår.

«Så fint!» sa Larsen. «Vi trenger sånne som deg her. Du minner meg om bestemor! Unnskyld, det hørtes kanskje ikke greit ut? Men du er veldig koselig og kreativ! Jeg har nettopp pusset opp leiligheten over butikken. Den kan du få førsterett på, om du bestemmer deg fort.» Hun sa ja med en gang og begynte å le.

«Der svarte jeg raskt, men du aner ikke hvor mye jeg lengter vekk fra byen nå! Jeg skal være hos Mari til over jul. Så må hente sakene mine i byen, og få sagt opp kontrakten der. Nå gleder jeg meg! Tusen takk.» Han lo, ga henne en juleklem og takket han også. «Du har jo ikke sett den enda, men det kan du få gjøre snart, når du vil?»

Da hun var alene igjen, gikk Osvald med bestemte skritt mot henne.

«Vil du være kjæresten min, eller har du andre planer. Nå må jeg gå rett på sak, for om du liker Larsen bedre enn meg, er det best jeg trekker meg unna litt fort, så ikke hjertet mitt får skader!»

Han så alvorlig på henne, men hun bare smilte.

«Du da Osvald. Tror du virkelig at jeg vil bytte ut deg med Larsen? Han er vel trivelig nok han, men jeg kunne vært moren hans. Nei, du er god som gull.»

Hun lente seg inntil han, og han kjente at hjertet hans hoppet av glede. Arm i arm gikk de sammen til bilen. Oda fortalte blidt om leiligheten som ventet på henne. De ble enige om å se på den en dag senere.

Han kjørte Oda hjem til døra. De smilte begge da de så det var hengt opp to flotte julenek ved trappa. Snøen dalte fortsatt stille ned og det lyste fra vinduene. De ble sittende i bilen en stund å prate. Osvald fortalte om fjøsnissen på gården.

«Han er alltid veldig aktiv i advent. Ja, jeg ble i hvert fall fortalt det av min mor. Hver desember kom nissen seg ut av høyløa og hjalp til. Du ser ikke et spor etter han i snøen, men det skjer ting som kun nissen kan ha gjort. Ser du spor under kornnekene her for eksempel? Nei, ikke noe er synlig, så nissen har nok fikset dette til fuglene. Eller er det Per tro?» Så lo de. «Bare vi gir han julegrøt, så skal det nok gå bra med nissestreker i år også. Julegrøt med masse sukker, kanel og smørøye!»

Nissen som sto inntil bilen og lyttet, slikket seg om munnen og smilte stort. Han ville få grøt, skikkelig grøt! Det ville bli juleglede det!

Men der borte ved garasjen var det noe rundt og rødt som viste seg. «Hva i all verden????» hvisket han, og snek seg av sted, for å finne ut hva det var?

Fortsetter….HER

Adventskalender del 19, Juleglede

Reklame |

Læreren smilte og hvisket. «Du fikser det Sunniva. Hold den fine julekulen din høyt. Så ser folk på den, og du klarer å slappe av. Fortell det du husker.»

Hun trakk pusten dypt, holdt opp julekulen og fortsatte.

«Så kom Jesus til jord, akkurat sånn var det! Han ble født midt oppe i der høyet lå, og jeg kan tenke meg det stakk noe veldig på kroppen hans. Moren, hadde jo ikke kjøpt klær i det hele tatt? Kaldt var det sikkert også, for bestemor har sagt at det kan snø, til og med i Betlehem. Vil du ligge uten klær i snøen kanskje? Jeg tror han fikk låne noen klær av gjeterne. De vise mennene som kom, hadde med mat. For jeg vet hva gull er, men røkelse og myrra var sikkert noe spiselig. Jeg ville hatt ei brødskive jeg da. Men Jesus ble født, det er det viktigste i hele historien.

Nå husker jeg noe mer. På søndagskolen har jeg lært at vi skal bry oss om hverandre og være glad i Jesus, akkurat som de var på Betlehemsmarken den første julekvelden. Jeg skulle ønske jeg hadde vært der, men vi kan bry oss om hverandre her også. Gratulerer med dagen lille Jesusbarn. Nå er det jul.»

Hun neide dypt, og så sang hele klassen «Deilig er jorden». Folk stemte i sammen med dem. Alle klappet. Sunniva var stolt over at hun hadde klart det.

Etterpå serverte butikksjefen gløgg og pepperkaker til de som ville ha. Snøen begynte å dale ned over dem, og alle følte seg i slekt, der under himmelen. Smil og latter overtok raskt. Handelen var i gang, med julemusikk til.

Oda solgte ut alt hun hadde laget, men hun skulle ikke ha pengene selv. Hun hadde det hun trengte. Pengene skulle gå til Frelsesarmeen, hadde hun bestemt. Hun hadde tegnet en plakat der det sto både bankkontonummer og vipps, om folk ikke hadde penger med seg. Det ble flere tusen kroner, og hun var så stolt og lykkelig. Hun kjente seg nesten sliten i kjevene av å smile så mye.

Osvald synes hun var det vakreste han hadde sett noen gang. Han håpet at hun ikke bare ville forsvinne tilbake til byen igjen, når jula var over? Men hun hadde sagt at hun skulle være til over nyttår, så han trengte ikke tenke på det, enda…..

Men hva var dette? Han kjente at han ble sjalu. Hvorfor innyndet butikksjef Hans Larsen seg hos Oda? Han var da mye yngre enn henne? Men det var ikke godt å si hva Oda mente om det? Hun strålte som sola der hun sto…..

 

Vil du gi til julegryte til Frelsesarmen, så kan du gjøre det her:

Vipps til 2309

Send SMS “GRYTA” til 2309 (200 kr)

Gi et bidrag til kontonummer 3000.15.07350

Fortsetter…..HER

 

Adventskalender del 18, Juleglede

Tante klappet i hendene. «Hei. Dere kjenner ikke meg, men jeg er Oda, tanten til Mari. Jeg vet noe vi kan gjøre for å holde varmen og humøret oppe. Elverket jobber sikkert på spreng med saken, men det er da ikke helt mørkt her i all snøen. Kan vi ikke ta hverandre i hendene og gå rundt juletreet sammen. Så kan vi selge sakene våre etterpå, for da er vi i hvert fall varme. Hodelykter har de fleste ser jeg. Om butikksjefen spanderer noen flere fakler, er jeg sikker på at vi får en fin stund.

Alle var med, både små og store. Det ble to ringer utenpå hverandre rundt det store treet. Kvartetten som skulle underholde til markedet stemte i, og så sang alle sang etter sang, mens de gikk rundt og rundt i det dunkle lyset. Aldri hadde Per sunget som nå, der han holdt Mari i hånden på den ene siden og Oda på den andre. De smilte og lo og kjente seg som del av en diger familie, en bygdefamilie med plass til alle.

Nissen da? Hva gjorde han? Han satte seg på butikktrappa, ganske så usynlig og så på dem.

Etter en halv time, lyste plutselig juletreet igjen. Butikksjefen stilte seg opp i døra og ropte at de måtte være stille.

«Som sjef for butikken vår og som leder av velforeningen ønsker jeg alle velkommen. Nå skal vesle Sunniva fra fjerde klasse lese juleevangeliet for oss, mens de andre i klassen viser oss fortellingen. Her er Maria og Josef, hyrder og vismenn. Lille Mathias, naboens barnebarn er Jesusbarnet og hunden min er esel. Ja, dette blir spennende! Vær så god.»

Sunniva begynte å lese, men det lille Jesusbarnet kastet teppet av seg og skrek av sinne. Han ville ikke legge seg enda! Til slutt hylskrek han og kavet med armer og ben. Læreren kom og reddet dem. Hun hentet fort en bamse inne i butikken, Mathias fikk fri og bamsen ble lagt i krybba. Ungene kunne fortsette med juleforestillingen.

De sang «Et barn er født i Betlehem» og Sunniva leste videre. Så ble det stille. Hun hadde glemt det siste arket hjemme. Tårene trillet nedover kinnene. Hun så desperat på læreren.

Fortsetter…..HER

Adventskalender del 17, Juleglede

Det hadde snødd hele natten og naturen var som et eventyr! Tante bandt kranser og lagde dekorasjoner ute i garasjen. Hun hadde kledd seg godt og fått låne med seg den lille radioen, en kaffetrakter og noen småkaker. Hun trallet og sang til julesangene, og gledet seg til julemarkedet i kveldsmørket. Alle i nærheten jobbet visst med ting og tang de skulle selge, så det skulle bli spennende å se hva andre hadde funnet på.

Utpå dagen kom katten forsiktig innom henne. Hun klappet den og ba den vente. Ikke lenge etter hadde den fått det den ønsket seg mest, ei stor skål med fet fløte. Hun trengte da ikke alt det hun hadde i kaffen. Katten malte og malte, og tenkte at nå var det nok. Her ville han bo. Hele livet hadde han vandret rundt fra gård til gård. Det var på tide å slå seg til ro, gammel som han var. Dette stedet var perfekt. Her fikk han kos og mat, kunne gå inn og ut av to hus og det var nok mus han kunne jage. Han var hjemme.

Osvald kom innom som avtalt, og roste Oda for alt hun hadde fått til. Hun ordnet kaffe til dem, og han tilbød seg å kjøre alt ned til butikken litt senere. Han fortalte at Per hadde fikset pyntede fuglenek, og han selv hadde utskårne trefigurer.

«Jeg har vært en skikkelig surpomp i høst, skjønne du. Jeg synes så synd på meg selv, da jeg brakk både arm og ben. Pluss at jeg ville være ung og sterk igjen, men det går jo ikke! Surheten gikk jo bare ut over meg selv, trodde jeg, men stakkars Per. Han har nok ikke hatt det så koselig, og det skammer jeg meg over. Hver dag hinket jeg til verkstedet mitt og spikket sint i vei på trestykkene. Jeg skal si det ble mange nisser og engler av det.»

Nissen kom også og så på alt de samlet sammen ved butikken. Han ønsket han kunne vært med. De skulle bare visst hvor flink han var til å strikke. Han hadde lært det av kona si. Joda, ei god kone hadde han da hjemme i Vinterland. Bare julaften kom, så skulle han reise hjem til henne igjen og være der til neste desember. Han sukket og mintes hva Kong Vinter hadde sagt. Nei, det var bare å ta seg sammen og oppføre seg voksent. Snøen måtte feies vekk ved butikken også.

Julegrana skulle tennes. Det var høyt og fullt av lys og kuler. Alle sto musestille og beundret treet foran bygdas eneste butikk. De telte ned, og så lyste det over hele treet. Stjerna i toppen blinket litt til, og så ble det svart overalt. Lyset hadde gått, på grunn av all den tunge snøen. Måtte de avlyse hele arrangementet? Alle sto der og så spørrende på hverandre.

Fortsetter….HER

Adventskalender del 16, Juleglede

Kongen hyttet med neven og var ikke blid!

«Du er meg litt av en nisse du Anskar. Når skal du bli voksen tro? Jeg skjønner at du ville ha litt fart på forholdet mellom de to der borte, men å dytte noen utfor på den måten som du gjorde med Oda? Nei, det er ikke noe jeg godtar. Uten lue skulle du få gå, lenge, om det ikke hadde vært så kaldt. Damen kunne ha skadet seg skikkelig, eller brukket både ben og armer, som Osvald. Nå gikk det godt, men du må begynne å tenke deg om.

Takk for at du reddet hanen. Han var visst like ubetenksom som deg. Men nå er alt på sin plass, skjønner jeg. Ta deg sammen nå, og finn ikke på flere dumme nissestreker. Du er ingen unge lenger. Jeg følger med! Ta på deg lua igjen, og sett i gang!»

Like fort som de kom, var de vekk. Gården hadde blitt full av dyp snø etter dem, og nissen visste hva han nå måtte gjøre. Han dro lua godt ned over ørene og skuffet snø så svetten silte!

Hele natten jobbet han, for det var store mengder med snø han hadde fått å betjene. Men han klarte det innen daggry. Osvald trodde det var Per som hadde ryddet så fint, og Per trodde det var Osvald. Katten mjauet på utsiden og ville inn. Den så seg om i det julepyntede huset og sukket. Nå begynte det å ligne noe på denne gården. Det manglet bare litt fløte i en skål, men det kom vel det også kanskje?

Da kvelden kom, banket Per på hos Mari igjen. Han hadde tatt med en kjelke. Den var av gammel dato, men den fungerte fortsatt. Han hadde lagt på et saueskinn og ba henne sette seg. Så dro han henne opp bakken innover skogsveien. På toppen snudde han kjelken. Tett inntil henne satte han seg, og så gikk det i full fart utfor bakken. Mari hadde ikke hatt det så gøy siden hun var liten.

De veltet i den siste kneika. Per holdt godt om henne der de rullet inn under noen grantrær. Snø fra greiene danset over dem, og han strøk det vekk fra ansiktet hennes. Brått fikk hun et kyss, før han dro henne med seg opp. Så gikk de hånd i hånd tilbake til huset. Utenfor viste hun han hvordan han skulle lage engler i snøen og han gjorde som hun sa. Han takket for turen med en klem.

Oda sto i vinduet og så på dem. Hun følte seg nesten misunnelig på deres ungdom og styrke, men så kom hun til å tenke på Osvald. Da smilte hun og begynte allerede å glede seg til neste dag. Han hadde lovet å komme innom henne.

Fortsetter...HER

Adventskalender del 15, Juleglede

Oda snufset litt og forklarte.

«Jeg føler jeg har levd som i en boble, men nå sprakk boblen og mengder av nye bobler kommer fram? For en rar følelse? Alt har liksom vært så grått og trist. Men det er vel bra å endelig få snakke om det? Barndomshjemmet mitt brant ned, for noen år siden. Foreldrene mine levde enda da, men de hadde flyttet inn på sykehjem. Alt gikk opp i flammer hjemme. Det var så trist alt sammen. Jeg fikk tilbud om å bygge det opp igjen, men jeg orket ikke. Plassen ble solgt til et ungt par, og jeg flyttet inn til byen. Det var lettere for meg som ikke har sertifikat. Der gikk det raskt med buss til sykehjemmet, og til jobben min der inne. Perfekt egentlig….»

Osvald bøyde seg ned og holdt forsiktig rundt henne. Han klarte heller ikke å holde tårene tilbake. Nissen Anskar som fulgte med, gråt han også. Noe så sørgelig.

Sammen plukket de ut mer av eskene, smilte og tørket tårer. Bordet i stua ble fullt av de fineste ting. Oda spurte om hun kunne få dekorere, eller om han ville gjøre det selv? Han ville de skulle gjøre det sammen, og litt etter litt fikk både stue og kjøkken julestemning.

Etterpå skrelte Oda poteter, mens Osvald stekte kjøtt. Da Per kom inn, var bordet dekket og lysene tent i den gamle adventsstaken i vinduet. De to hadde ringt Mari, så nå var de fire til bords, som en liten familie i adventstiden.

Tante og Mari gikk arm i arm hjem igjen i kveldsmørket. De hadde begge hatt en skikkelig spennende dag, og det skulle bli godt å sette seg foran tv og strikke for en stund. Tante var sitt vanlige igjen. De så på hverandre og smilte da de litt senere så snøen begynte å falle utenfor.

Kulda grep mer og mer om seg, og det glitret i snøkrystaller i det Nordavinden kom farende med Kong Vinter. Nissen Anskar bukket nesten til bakken og ønsket dem velkommen. Kongen nappet av han lua. Der sto Anskar undrende, barhodet, litt redd og frøs.

Fortsetter….HER

Adventskalender del 14, Juleglede

De våknet til snø! Per feide av trappa og kom seg i fjøset. I dag hadde han klart å komme seg opp i rett tid. Han var stolt av seg selv. Osvald var like blid som dagen før. Han hadde kokt kaffe og ordnet frokost, for første gang på veldig lenge. Han hadde sagt unnskyld for oppførselen sin og lovet, at nå skulle han hjelpe til mer. All vondt var som vekk, etter at han traff denne Oda. «For ei dame», sa han og smilte. «Hun skal komme over og hjelpe til med julepyntingen.» Per hadde sett at han gledet seg som en unge!

Eskene ble båret opp fra kjelleren, men Osvald åpnet dem ikke. Ville han reagere tro? Han hadde ikke hatt fram noen pynt siden moren hans døde. Det minnet for mye om henne, enda. Men i natt hadde han tenkt mye. Han kunne vel ta vare på minnene, de var verdifulle. Det var fire år siden hun døde. Nå hadde han sørget nok kanskje? Nye tider kunne komme, og han kjente at det ville bli fint.

Oda kom stille inn da han åpnet døra. Hun var litt skeptisk, for hun hadde ikke vært alene med en mann på mange år. Siste kjæresten hun hadde bodd sammen med, var mer opptatt av at hun skulle vaske klærne hans og skure, lage mat og handle, enn å ta vare på henne. Hun var da ikke hans hushjelp. Da hun sa det, ble hun jaget ut av døra. Utakknemlige kjerring, hadde han skreket og hun hadde ledd. Hva skulle hun med sånne menn? Men Osvald hadde møtt henne på en annen måte. Han virket så omsorgsfull, og hadde humor. Hun hadde gledet og grudd seg til denne formiddagen.

Eskene sto der midt på gulvet og ventet. Osvald sa det var hun som fikk åpne dem. «Jeg orker ikke det, enda. Men jeg vil ha det fram. Vi kan ta det sammen etter hvert, bare du begynner. Jeg har ikke rørt dette siden mor ble syk og døde. Ingen damer har jeg heller hatt de siste årene som har brydd seg med hvordan jeg har det. Men jeg vil forsøke å gjøre det koselig til jul i år. Nå som guttungen er her og skal overta, blir det vel hans etter hvert, dette huset? Da kan det være fint å liksom ta farvel med stil, i pyntet hus. Broren min og kona kommer på julekvelden, ja de er foreldene til Per da.»

Forsiktig åpnet Oda lokket på en av eskene og tittet ned i pynten. Hun løftet forsiktig ut engler og nisser, lysestaker og julekuler. Tårene trillet mer og mer for hver ting. Minnene strømmet inn over henne.

«Unnskyld at jeg gråter. Men du forstår det, at jeg har ikke igjen en eneste ting av min families julepynt. Dette er som å få det tilbake!»

Fortsetter….HER