Den hvite nissen, del 24, slutten!

24

Jul fikk et blikk av Julie som stoppet han fra å si noe. Kåre var riktig fin i tykke bukser, røde strømper i skolettene, islender og rød lue. På ryggen hadde han en sekk med gaver. Kong Vinter kom plutselig og klappet Jul på hodet. Han forklarte hviskende at man ikke måtte forstyrre de som hjalp dem på julekvelden. «Gå til vinduet, så kan Julie og du se hvor glade mennesker kan være på en sånn dag.»

De listet seg nærmere og som de fine nissene de var, kunne de høre hvert ord gjennom veggen.

Kåre hadde ikke maske på, så alle visste hvem han var da han bukket og sa god kveld. Opp av sekken sin trakk han gaver til alle. Eva og Ola fikk en twistpose, Andras og Per fikk hver sin marsipangris, Olga fikk et gavebrev. Der sto det at Kåre skulle hjelpe henne med små ærend i det året som kom. Han lovet henne turer i skogen også, og hun fikk en liten kikkert han hadde hatt liggende.

Så kom turen til Nina. Hun pakket ut gaven og der lå det en vakkert utskåret spekefjel. Han hadde laget den for lenge siden, men nå hadde har skrevet inn noen ord han synes passet. Ordene var preget inn med en svipenn: «Et hjem, er et sted der du er virkelig trygg!» Nina la armene om halsen hans og takket. Per krøp mellom dem. «Nå må dere slutte å klemme, for vi skal gå rundt juletreet har tante Eva sagt.»

Det ble en stor ring rundt treet denne kvelden. De sang den ene sangen etter den andre. Litt senere fikk guttene gå ut med grøt til nissen sammen med Kåre. De tente hver sin lykt og diskuterte seg imellom om hvor de skulle sette det. «Tror du ikke nissene ville være glade for litt riskrem på toppen?» spurte Per. Alle lo, men riskrem med rød saus ble det i en skål. Forsiktig balanserte de to guttene nissematen og satte det på hver side av låvebroa ved siden av grantrærne med kornnek. Lenge sto de der og ventet på å få se nissene. Til slutt gikk Kåre inn. Guttene holdt hverandre i hendene, for det var ganske mørkt. Plutselig hørte de en lyd. Vinden liksom hvisket fram ordene.

«Gledelig jul til gutter små,

her kan dere ikke lenger stå.

Nissebarna er sultne og trøtte,

tusen takk for årets støtte!»

Så ble det stille. De så på hverandre og begge var overbeviste om at de hadde sett to nisser fulle av snø som kysset under lampen ved fjøsdøra. De ble enige om at dette fikk de holde for seg selv. Ingen ville tro dem likevel, men det var julekveld, en magisk julekveld.

De leide hverandre tilbake til huset. I stua var det dekket på med kaker og godteri. Guttene spilte et nytt spill de hadde fått, Olga knekte nøtter og Ola klunket noen julesanger på pianoet. Plutselig begynte det å bjeffe ute i kjøkkenet. Jul og Julie hadde knisende båret hundeburet inn i kjøkkenet før de skulle dra av sted til Vinterland. Da de åpnet døra, begynte den lille hunden å gjø av glede. Ola for opp. «Jeg satte da det buret nede i fjøset? Hvem har båret det inn? Merkelig. Jul med din magi!» Hunden begynte hoppe rundt dem og snuse på alt og alle. Rundt halsen hadde den et bånd og der sto det til Andreas fra Nissen! Han ble så glad at han gråt ned i pelsen på den lille hunden. «Den beste julen jeg har hatt. Den aller beste!»

«Ja, nå skal jula bli den beste for andre også!» Olga reiste seg og tørket noen tårer igjen. «Du får nok mange flere fine julaftener siden også Andreas. Min gave til deg i år er denne hunden. Sammen med foreldrene dine og nissen synes vi du skulle få en hund med fin stamtavle. Gratulerer. Så var det Per. Du får en annerledes gave denne gangen. Du må dele den med mamma, til du blir voksen. Jeg har skrevet huset på høyden over på deg lille venn. Det er nå ditt og bare ditt. Sånn, nå vet mamma hemmeligheten vår. Der kan dere bo trygt og godt. Jeg håper jo at det blir tassende føtter av andre der også om noen år.» Hun blunket til Kåre! «God jul!»

Alle satt der med åpne munner av forundring. Olga fikk klemmer og kysser og tårene trillet hos flere av dem. Hun var glad for at hun kunne gi bort huset til noen som likte det. Ringen var sluttet, tenkte hun. Ivar, bestefaren til Nina og Eva, som hun hadde elsket som en bror, ville vært glad nå. Eva hadde gården og Nina det lille huset. Hun kjente Kåre godt, og om alt gikk som det skulle, ville nok huset snart få et oppsving.

Nissene samlet seg til avreise. I år hadde Jul med noe ekstra hjem. Han hadde selvfølgelig fått seg en kjæreste i Julie, men i skålen sin hadde han riskrem med rød saus. Den skulle han dele med alle de små nisseungene i Vinterland. De skulle lære seg at å dele, det er den beste gaven man kan gi.

Nordavinden løfte Jul og Julie opp sammen med alle de andre nissene og av sted reiste de i vinternatten.

Om du går ut og lytter under stjernehimmelen på julekvelden, er jeg sikker på at du hører vinden synge. Det er lyden av alle nisser som gleder seg til det blir jul igjen. Da kommer de tilbake i adventstiden og skaper liv og røre for alle som har fantasien i behold.

SLUTT

Så var juleeventyret over for denne gang. Jeg håper jeg har spredt litt glede og fantasi i adventstiden.

Nå vil jeg ønske dere alle en vakker juletid med ro og fred i hjertet og fine tanker.

Juleklem fra meg.

Den hvite nissen, del 23

23

«Se så vakkert,» sa Olga. De beundret skrinet sammen. «Det lokket er skåret ut så fint. Her er Maria, Josef og Jesusbarnet. På siden ser du hyrder, sauer og de vise menn. Jeg elsket denne spilledåsen og trodde jeg hadde mistet den for alltid. Tenk at den lå her.»

Hun åpnet lokket og den lille melodien klang så fint en gang til. «Dette er en friergave. Jeg fikk beholde den, selv om jeg sa nei. Han var så god den gutten, men jeg var ikke forelsket i han. Man kan ikke gifte seg uten å kjenne at man elsker i hjertet, nemlig. Det mener jeg i hvert fall. Men dette skrinet elsket jeg. Jeg våget ikke ta det med da vi ryddet her. Mannen min, han jeg giftet meg med altså, ville kanskje blitt sjalu på en sånn god håndverker som kunne lage så vakre ting.»

Per fortalte at de hadde hatt en akkurat maken, men at flommen hadde tatt det. «Det er som om dette huset kan trylle. Så fint å høre den melodien igjen. Kan vi virkelig beholde den bestemor?» Olga nikket og ga han en klem. «Ja, det er faktisk bestefaren din Nina, Ivar, som laget den. Fra i dag er det deres!»

Per bar skrinet forsiktig opp på rommet sitt og de tre nede i stua kunne høre at han spilte melodien om og om igjen der oppe.

Kåre satt og tenkte. Han kom på hva han kunne gjøre. Hjemmelaget gave! Det var romantikk det. Han hadde da noe som passet! Plutselig fikk han det fryktelig travelt. Ikke lenge etter unnskyldt han seg og sa han måtte ordne noe før jula skulle ringes inn. Juletreet lyste i stua og det glitret i øynene på Nina da hun fulgte han ut. «Vi fikk visst ikke snakket ferdig vi Kåre. Tenk om jeg sa ja!» Han klemte henne inn til seg og lo. «Det hadde vært fint det! Men jeg tror vi bruker litt mer tid sammen først. Jeg liker deg!»

Så vinket han og gikk fort ut, så ikke de andre skulle se hvordan han rødmet. Men nissen så det og kniste. Så rare de menneskene var. Hvorfor svarte de ikke hverandre ordentlig med en gang? Merkelig. Sånn var ikke nisser. Enten likte de hverandre, eller ikke. Han likte nissejenta og hun likte han.

Jul rettet seg opp og så mot stjernene. Han var så lykkelig at han følte at han kunne både slå hjul og danse. Fort løp han ned til uthuset for å møte vennene sine i natten. Snart var det julekveld og det var mye de skulle ha på plass innen kirkeklokkene skulle ringe.

Katten? Nå måtte han ordne opp, og det litt fort!

Julaften snødde det stille da Per tittet ut av vinduet på morgenen. Han kjente det duftet kakao. Fort løp han ned trappa. Inne i stua lyste juletreet og mamma hadde dekket på der inne med både nystekte boller, pepperkaker og kakao med krem. Det brant i grua på kjøkkenet og der midt på gulvet sto det gamle hundeburet til Andreas? Mamma nikket og smilte. «Ja, den lille katten, den ble vår den. Om du vil ha den da? Ola har snakket med dyrlegen og han visst hvor den kom fra. Den var allerede merket i øret, sa han. Vi kunne bare beholde den om vi ville! Koselig med en julegave på morgenen vel?»

Fort åpnet Per buret og den lille katten strekte seg og mjauet fornøyd. De satte seg tett sammen på saueskinnet foran varmen og Per følte seg virkelig hjemme. Det var jul og de var trygge alle sammen.

Nina hadde satt fram julekrybben hun hadde fått av Kåre. Den var så vakker i sin naturlige, trehvite form. Hun løftet en de største figurene opp og måtte le da hun så navnet under den. Bestefar hadde laget dette også. Nå hadde hun fått den av Kåre, og den fikk dobbel verdi for henne. Hun leste juleevangeliet for Per og de så på alle figurene i krybben og julefreden senket seg over dem begge. Per flyttet på figurene og gjenfortalte historien for Nina.

«Jesusbarnet var så liten at det kunne ikke gå en gang. Derfor måtte han ligge i høyet og se på stjernene. Hyrdene hadde med sauer med ull til teppe og alle kongene ga bort gull. Masse gull, som de putte inn i stjerna, så den kunne skinne hele natten!» Nina lo. «Nå tuller du felt. Det viktigste er at det er fødselsdagen til det lille Jesusbarnet i dag. Han ble født for å fortelle oss at vi for alltid kan føle oss trygge om vi slipper gudskjærligheten inn i hjertene våre.» Per så på henne en lang stund. «Du gjør det så vanskelig du. Jesusbarnet ble født, da ble det jul og vi er trygge. Sånn er det bare!» Han klappet den lille katten og dro mamma ned til seg. «Jeg vet en overraskelse jeg. Men jeg fikk ikke lov til å si det. Det er en julegave og den er fin. Bestemor Olga skal si det til deg selv!»

Eva hadde bedt sammen alle til julekvelden. Bordet var vakkert dekket og de hadde kledd seg i det de synes var fint. Olga skulle for første gang på mange år, ikke være alene. Tårene satt løst hos henne denne dagen og kvelden. Hun hadde tatt på seg bunaden sin og Per synes hun lignet en dronning.

I det kirkeklokkene ringte jula inn, satt de alle side om side på kirkebenken. Kåre hadde også kommet, og kan holdt Nina i hånden under hele gudstjenesten. Han skulle spise middag med sin familie, men lovet å komme innom gården senere.

Jul ble ergerlig da Kåre kom gående til gården utpå kvelden. Menneskemannen hadde kledd seg ut som nisse!!! Var det lov? Dette var da de virkelige nissenes jobb?

Siste del kommer i kveld. Ha en fin lillejulaften!

Den hvite nissen, del 22

22

Skrinet var akkurat likt det hun selv hadde fått av sin bestefar da hun var liten. Var det mulig. Han hadde sagt at han hadde laget skrinet selv? Hadde han laget flere skrin? Hennes hadde jo forsvunnet i flommen. Lenge satt hun der og strøk over det vakre lokket med utskjæringer og alle de fine figurene. Det var som å få en klem fra barndommen rett i hjertet. Da Per våknet, hørte de på den lille melodien sammen. Nina fortalte om da hun fikk skrinet sitt.

Etter frokost åpnet de eske etter eske. I noen av dem var det klær, andre kakebokser og esker, en hadde mengder av gammel julepynt, en hadde pene glassboller og en hadde mange gamle julehefter og ukeblader. De glemte helt å rydde, men ble sittende å lese julehefter, le og snakket.

Brått tutet en bil på utsiden. Der, sto Kåre. I en fart fikk de kledd seg og snart var de på plass på Fretex. Per fant noen fine leker. De ville han så gjerne ha, enda han mente at han sikkert ville få noe til jul.

Kåre tøyset og tullet litt med dem begge. Han satte på seg en nissemaske og lurte på om han var velkommen på julekvelden. I en eske fant han en vakker utskåret julekrybbe og den kjøpte han til Nina. Hun likte den med en gang og gledet seg til å sette den på plass i stua i det lille huset.

Da de kom på utsiden av butikken etterpå, oppdaget de Frelsesarmeens julegryte. Per spurte hva det var. «Er det her de samler grøt til julenissene eller? Så rart med en gryte sånn helt for seg selv!»

Han fikk forklaringen av Kåre og han tenkte seg nøye om før han sa noe mer. «Det blir jo akkurat som adventskurven til Andreas. Noen putter hemmeligheter i den, og andre tar det ut og gleder seg. Fint. Kan jeg legge i resten av pengene jeg har i lommen mamma?» Alle tre la i penger i gryta, og Per følte at det var godt. Under flommen hadde mamma og han fått hjelp, og nå kunne de hjelpe andre som trengte det.

Etterpå drakk de alle tre kaffe og spiste kaker hos Olga. Nina fortalte om alt de hadde funnet både i huset og på bruktbutikken. Olga lo og ba henne ta det hun ville ha og gi bort resten.

Per studerte noen fine julekort som lå framme på bordet og plutselig kom han på noe. «Vi skal ha pannekaker i dag. Liker du det du bestemor Olga? Bli med da! Neste gang kan vi spise hos deg. Ikke sant? Hun kan lage gode vafler mamma.» De voksne så på hverandre og smilte. Kåre ville også ha pannekaker, så Nina gikk hjem litt før de andre. Hun måtte skynde seg å lage mer røre, så det var nok til alle. Per ville kjøre med Kåre og Olga opp, for han likte så godt biler.

Pannekakeduften spredte seg i rommet etter hvert som hun stekte. Men de andre kom ikke med en gang. Hun la et kjøkkenhåndkle over haugen med pannekaker og fortsatte i eskene. Det var så spennende å se hva det var.

Det var mer julepynt og broderte duker, vesker og drakter, perlekjeder og tallerkener.

I en av eskene lå det en vakker hvit kjole. Hun kunne ikke motstå å prøve den. Den passet perfekt. Jul sto på utsiden og var helt forundret. Ble mennesker også hvite av og til? Merkelig. Nå var jo jenta helt hvit som snø?

Hun satte på seg den røde vesten sin og gikk ut i gangen og så på seg selv i speilet. Dette var da fint til julekvelden, selv om hun lignet en brud uten vesten. Lattermild løftet hun opp noen kunstige Amaryllis. Akkurat da åpnet døra seg. Der sto Kåre. Han rødmet. «Du er visst klar allerede du. Jeg har da ikke fridd enda. Men ok, jeg vil gjerne gifte meg med deg.» Nå var det Nina som rødmet.

Kåre og Nina sa ikke noe mer, for inn kom både Per og Olga med armene fulle av esker og poser. De hadde funnet nye nyttig i bruktbutikken. Olga så opp og smilte. «Nei, se der da. Har du funnet sommerkjolen min. Den har jeg sydd selv, for hånd. Skikkelig fin var du i den.»

Det ble liv rundt middagsbordet. Pannekakene gikk ned på høykant og latteren runget i rommet.

Etterpå gikk de i samlet tropp inn i stua og begynte å pynte juletreet. Olga kunne fortelle om hver ting de fant fram fra hennes esker, så det ble som en eventyrstund for alle. «Den fuglen der, fikk jeg da jeg var fem. Den er av glass, så den tåler ikke stort. Å, der er kurvene jeg flettet med bestemor, og se den konglen.» Grankonglen var malt hvit og var overstrødd med glitter. «Så mye fint det var i esken. Jeg hadde helt glemt dette, men jeg håper du liker det Nina?»

Da Per åpnet lokket på spilledåsen snurret Olga rundt i en fart. «Fant du den. Å, så fint den ikke var borte!» Nina så undrende på henne og lurte på hva historien var med skrinet. Olga klappet på lokket som hun selv hadde gjort tidligere.

Fortsetter….

 

Vil du gi til Frelsesarmeens julegryte

kan du sende en SMS med GAVE til 2309. Da gir du kr 80,-

Du kan også velge å vippse et valgfritt beløp til 2309.

Den hvite nissen, del 20

20

Dagen gikk fort, men guttene fant ikke ut av gåten før de hørte dombjellene utenfor huset på ettermiddagen. Der sto det en hest med slede. Bak tømmene satt Kåre og under en stor skinnfell satt Olga.

Andreas spratt opp. «Nå vet jeg det. Hugge juletre!» Alle nikket og det ble full fart med varme klær, luer, votter og støvler. Snart satt de, både voksne og barn, på plass under tykke pledd. Av sted bar det inn over skogen. Bjellene klang og snøen virvlet. Eva og Nina tok skiene fatt, for det var ikke plass til alle i sleden. Ingen så nissene som satt fint på plass bakerst på sleden i snøkavet som ble virvlet opp. Hånd i hånd satt de der og kniste.

Inne på hogstfeltet som tilhørte gården var det mengder av vakre juletrær. Guttene løp i løssnøen og lette etter de beste trærne. Ola tente bål og kokte kaffe. Etter en stund hadde de voksne hugd trær og guttene hadde dratt dem til sleden. Etterpå grillet de pølser i bålet og så på stjernehimmelen.

Nissene hadde funnet seg et tørt sted under en av de gamle grantrærne. Der satt de og småkysset og var kjærester.

Det mørknet fort, men ingen hadde lyst til å dra hjem med det samme. Olga gråt av glede over å få delta. «Tenk at jeg skulle få oppleve dette da. Det er som om jeg er liten igjen. Måtte det vare. Ja, måtte det vare…..» Hun lyste opp, for akkurat da visste hun hva hun skulle gi den lille gutten i julegave.

Per så alvorlig på henne. «Hvor gammel er du egentlig? Du gråter jo som en unge?» Olga lo. «Jeg ble 76 i høst, så jeg er veldig gammel nå!» Da skrattet Kåre til. «Gammel du? Det blir hva du gjør det til. Min bestemor er 92, og hun er da i farten som vanlig. Kom igjen Olga. Nå skal du lage engler i snøen med meg!» Ikke lenge etter lå de to side om side og lo. Engler ble det, og fine ble de også. Olga kravlet opp igjen og tok Kåre i hånden på at hun skulle begynne å trene mer. «Jeg blir visst nødt til det, om jeg skal holde følge med deg og Per innover skogen til våren!»

Vel hjemme igjen stablet de av trær dit de skulle. Nina skulle ha et som gikk helt til taket i det lille huset. Olga hadde et som var bare en halvmeter høyt. Per hadde lovet at han skulle hjelpe henne å pynte det. Eva fikk et til stuen og begge guttene fikk hvert sitt lite tre til å ha på rommene sine.

Så var det to tynne trær som skulle festes på låvebroa på gården. Der skulle det henge kornnek. Jul vred seg da Ola nevnte det. Var det flere nek igjen i uthuset? Han hadde da tatt de som var og hengt dem overalt i skogen til fuglenes glede.

I ly av mørket strevde nissen seg fram for å ta noen av kornnekene ned igjen. Men det første hadde reven tatt som madrass, det andre var helt spist opp av fuglene og det neste var revet i stykker av et par elger. Han hadde ikke lyst, men det var ikke annet å gjøre enn å gå til det gamle huset på høyden og hente de to som var der.

Kåre hadde satt fra seg hesten i stallen nede på gården igjen og hjalp Nina og Per opp med trærne. Per dro sitt lille tre på en gammel kjelke de hadde funnet i uthuset. Kåre bar det store treet og vel innenfor fikk de satt det ned i en gammel sinkbøtte. Det sto ganske ustødig, men ved å dytte ned noen gamle håndklær i bøtta, ble det bedre. Det duftet gran i stua og i skinner fra stearinlysene på bordet følte Nina forventningen til fremtiden komme. Per, som hadde gledet seg hele dagen til å sove i huset, fikk på seg pysjen og gikk opp å la seg i Ninas seg. Han forsøkte å lese en julehistorie, men det ble til at han så på bildene. Roen senket seg over dem alle. Nina kokte litt kakao og så satt Kåre og hun ved kjøkkenbordet og småpratet.

Da han skulle gå hjem holdt han henne inntil seg en liten stund. Hun fikk en klem som varmet helt inn i hjertet. Etter at han gikk, ble hun stående på utsiden å se opp mot stjernehimmelen. Nå kunne hun tenke framover med et smil om munnen. Det som hadde vært, hadde vært. Nye tider var på gang, selv om hun ikke hadde så mange eiendeler lenger.

I morgen skulle Kåre hente dem etter at hun kom fra jobb. Så fikk de lete opp litt julepynt i bruktbutikken.

Jul smilte borte ved uthuset. Han hadde løst oppdraget med kornnek til fuglene. Bare hun kom seg inn, så skulle han fikse det.

Fortsetter….

Den hvite nissen, del 19

19

Kattungen hadde kommet med Nordavinden og var fortsatt ganske svimmel etter ferden. Han ristet på hodet noen ganger, slikket labbene og mjauet. Eva løftet den opp og koste med den. Den malte fint og gned seg inn til kinnet hennes. «Nå vet jeg en som blir glad! Nina! Jeg tror jammen det har kommet inn en katt!»

De undersøkte den, men kunne ikke finne noe som fortalte hvor den kom fra. Ingen halsbånd eller noe? Men i det ene øret var den merket. Eva hentet fram et gammelt hundebur de hadde stående. Katten likte det ikke, men etter at den hadde fått litt mer kos, en skål melk roet den seg. De hadde lagt et pledd inn i buret så den hadde det lunt og godt. De fikk spørre dyrlegen neste dag.

Da Andreas og Per våknet neste morgen ble de overrasket over en voldsom mjauing i kjøkkenet. De tittet inn i sprinklene på hundeburet, som sto midt på gulvet. Noen små labber strevde der inne. Fort åpnet de døra og den lille katten malte så det skikkelig kunne høres. Per klappet den og smilte. «Så fin den er. Hvor kom du fra da? Kanskje det er en julegave, men det er vel din det tenker jeg? Jeg ønsker meg også en katt.» Katten hoppet av lykke over all oppmerksomheten. Andreas smilte og koste med den. «Katt er fint det, men jeg har ønsket meg en hund jeg. En hund jeg kan gå tur med og som kan bjeffe når det kommer fremmede på gården.»

Ved frokostbordet fortalte Eva at de ikke visste hvem som eide katten. «Vi skal spørre litt rundt her, men en kattunge kan ikke ha gått så langt alene. Merkelig. Den får bo her så lenge og dere får stelle pent med den. Pass på så den ikke går ut. Da fryser den i hjel i den kulda vi har nå.»

Guttene var spente på hva adventskalenderkurven inneholdt denne dagen. Hver dag hadde de vekslet om å se hva den rommet. En dag fikk de kakeformer og da var det mange deiger klare i kjøleskapet. Fort fikk de bakt og fylt kakeboksene med søte kjekser av flere slag. De hadde fått eventyrbøker og Lego, et lite puslespill og i dag var det en tegning av en øks. Guttene så oppgitt på hverandre. Andreas vred på seg. «Skal vi hugge ved? Det har du alltid sagt at er farlig for barn mamma?» Eva lo og ba han se på andre siden. Der var det bilde av en hest. Per kniste. «Med øksen kan vi jo hugge ut en hest av en trestubbe eller noe!» De fikk beskjed om å ikke røre øksen, men tenke skikkelig over bildene. Det var jo en gåte.

Jul klødde seg i hodet og lurte han også. Han fikk holde seg i nærheten så han fikk vite hva svaret var.

Fortsetter….

Den hvite nissen, del 18

18

Han løp ned til gården og hentet stigen på andre siden av låven. Så godt han ikke hadde fått ryddet den inn enda. Han hadde brukt den da han hang opp kornnekene.

Forsiktig la han seg på magen og skjøv stigen utover det islagte vannet. Han hadde lært dette forrige vinteren. «Ingen må gå ut på isen og redde andre, uten at de selv er trygge!» Det gikk akkurat. Den våte kroppen som lå der og skrek, tok tak i enden av stigen og han dro det hele forsiktig innover.

Det var nissejenta som hadde gått gjennom isen. Hun gråt og klamret seg til han, så han også ble ganske våt. Hun var hvit som han og hulket av lykke over å ha blitt reddet. Jul tenkte hardt. Fort løftet han henne opp i armene sine og bar henne til uthuset ved det gamle huset. Vel innenfor pakket han henne inn i høyet og ba henne ligge stille til han kom tilbake.

Han løp alt han kunne ned til gården igjen. Nordavinden ropte etter han, men nå hadde han ikke tid til småprat. Nå gjaldt det liv og eller død for nissejenta. Hver kveld drakk de noe varmt i det huset. Han så at de satt foran peisen med hvert sitt krus. Det måtte da være igjen litt i kjelen til nissejenta også? Han kom seg fort inn, og det var heldigvis mer igjen. Kaka, koka eller hva nå det het? Kakao eller var det kake i? Han hadde sett at de brukte myke sukkerbiter på toppen. Var det godt tro? Han smakte på en av dem, og i det han skulle legge fra seg posen, danset det små marshmallows over hele gulvet. Helt fortvilet begynte han å plukke det opp, men han fant ut at det hadde han ikke tid til. De fikk bare tro at han drev med nissestreker.

Ikke lenge etter var han tilbake hos nissejenta. Hun var fortsatt hvit av skrekk. Han rakte henne koppen og hun nippet forsiktig til den varme drikken. Jul forklarte at han skulle holde rundt henne. «Du liker ikke meg, men akkurat nå trenger du masse varme. Jeg kan varme deg. Greit?»

Hun lot det skje og de satt tett sammen en lang stund. Etter hvert fikk hun litt farge igjen og smilte matt. «Unnskyld Jul. Jeg skulle ikke vært så lei mot deg. Du er jo snill. Jeg gikk over dammen for ikke å møte deg. At isen ikke var trygg, tenkte jeg ikke på da. Tenk om du ikke hadde vært på gården, da hadde jeg druknet. Du reddet meg du. Takk! Jeg heter forresten Julie. Du er ikke sånn som jeg trodde. Du har forandret deg mye siden du dro fra Nisseland. Jeg fulgte litt med deg før du dro!»

Hun kysset han på kinnet og Jul fikk farger så han riktig lyste. «Nå har jeg skjønt det Julie! Om vi nisser snakker pent til hverandre, så har vi farger, men begynner vi å bli ekle, skryte av oss selv eller erte andre, så blir vi hvite! Er det mulig at det er svaret på den gåten? Hjelp, for en skrythals jeg var. Jeg forstår godt at alle ble lei meg. Aldri skal jeg være sånn igjen. Tenk så koselig det er å samarbeide og skryte av hverandre i stedet!» Han var helt normal i fargene plutselig! Han ble så glad at han gråt.

Med varm kakao på deling og varmen fra hverandre ble de søvnige. Da haren tittet innom litt senere, sov de to med armene omkring hverandre.

Nede på gården gikk Eva ut i kjøkkenet for å hente mer kakao. Hun skrek til av ergrelse da hun så alt rotet. «Hvem har vært her? Det ser jo ikke ut. Men i alle dager? Hvem er du?» Borte i kroken satt det en vettskremt liten, hvit kattunge. Han hadde kakaobarter og rundt omkring han trillet det en haug med marshmallows.

Fortsetter….

Den hvite nissen, del 16

16

Kåre smilte stort! «Når huset har stått tomt så lenge, må der ses over før vi setter på strømmen igjen. Går det bra med deg? Jeg har fortsatt litt vondt i ribbena, men dette skal jeg da klare. Rørleggeren er der nå. Det er vann i kranene igjen og toalettet fungerer som det skal. Blir du med eller?»

Sammen kjørte de i bilen hans oppover bakken og ikke lenge etter lyste det koselig fra vinduene i det lille huset. Nina gikk fra rom til rom og kjente seg skikkelig glad for første gang på lenge. Olga skulle ikke ha så store summen i leie heller, så hun kunne slippe å jobbe ekstra hele tiden. Lønnen for den vanlige jobben ville holde til det meste. I morgen skulle hun handle etter jobben, og så fikk de se hva de fikk til i det lille huset. De låste døra da de gikk. Kåre lovet å komme tilbake når hun skulle sette inn flere lamper, kjøleskap og komfyr.

Den natten sov ikke Nina stort. Hun drømte og drømte om hvordan det skulle bli. Tenk at de kunne være så heldige. Per likte Olga og huset, så han kom til å trives. Med slektningene på gården her, ville de klare seg fint. Kåre! Hva med Kåre, tenkte hun i det hun sovnet. Kinnene skinte av rødme og hun smilte i sovne.

Den hvite nissen vandret hvileløst omkring i natten. Huset var låst nå. Klart han kunne gå inn likevel, om han gjorde seg usynlig, men han følte at hans tid der var over.

Jul så hva som skjedde hos menneskene og ønsket seg det samme. Kinnene ble varme da han tenkte på den vakre nissejenta han hadde truffet for noen dager siden. Men hun hadde oversett han helt, fordi han var uten farger. Han bøyde hodet og kjente at han var skikkelig lei seg. «Gi meg en sjanse,» hvisket han ut i natten. «Gi meg en sjanse! Jeg kan forbedre meg!»

Plutselig sto Kong Vinter foran han og kinnene ble iskalde igjen.

Fortsetter….

 

Den hvite nissen, del 15

15

Bussen stanset og ut kom det en vakker jente med pene klær og høyhælte skoletter. I hånden hadde hun en stor veske. Da hun løftet blikket måtte Olga le. Hun visste med en gang hvem dette var.

«Er det deg?» De så på hverandre en stund og så kom smilet fra jenta. «Ja, det er meg, og du er deg! Det var da koselig.» Olga fikk en varm klem. «Er det deg han treffer i skogen? Jeg som nektet han å gå tilbake dit igjen. Var det deg?» Olga nikket og en tåre listet seg ned over kinnet hennes.

«Jeg ante ikke at det var din ungen. Han er så søt og hyggelig.» Per måpte der han sto. Han så fra mamma til Olga og tilbake igjen.

«Kjenner dere hverandre liksom? Sånn på ordentlig? Mamma, hvorfor gråter du?» De to voksne holdt om hverandre igjen. Mamma løsnet grepet og satte seg på huk.

«Jeg traff Olga i går skjønner du. Vi kan få låne huset hennes. Snart skal vi flytte dit.»

Per bøyde hodet. «Jeg vil ikke flytte mer! Hvor skal jeg være når du er på jobb da?»

Han rev seg løs og løp gråtende av sted. Nina ble helt oppgitt. «Han kommer vel tilbake tenker jeg. Det er jo snart mørkt. Han er så sår etter det som hendte. Kan jeg ikke få telefonnummeret ditt, så holder vi kontakten om huset! Som jeg gleder meg! Per!!!!!!!» Hun ropte og løp etter han, men den ungen var rask. Etter en time, var han fortsatt ikke kommet hjem. Alle ble med å lete. De ropte, men fikk ingen svar.

Nissen gikk nesten rundt seg selv, for han visst hvor gutten var. Til slutt gjorde han seg usynlig. Denne gangen var det helt nødvendig. Han snek han seg inn i huset på gården og hvisket litt i øret på Andreas. Gutten spratt opp. Han var også redd for at det hadde skjedd noe med Per. Fort løp han inn i kjøkkenet og skravlet i vei. «Per har sagt at han har tenkt seg inn i det gamle huset. Jeg sa han ikke skulle gjøre det, men døra er jo åpen bestandig. Vi må lete der!»

I samlet tropp gikk de oppover bakken. De ropte og lette, men ingen gutt fant de. Andreas gikk opp på loftet og så seg om. Det var han som oppdaget gjemmestedet. I den lille sengen lå Per og sov. Han hadde fortsatt tårer på kinnene, men han lå der med tommelen i munnen og en hvit katt ved siden av seg.

Alle ble så glade da de fant ham. Nina kysset Per på kinnet og han våknet brått opp. Med det samme kom han på hva som hadde skjedd. «Jeg vil ikke flytte, så jeg blir her. Da kan jeg gå ned til Andreas å spise og så får du bo hvor du vil. Jeg har til og med skaffet meg en katt.» Nina lo og klemte en motvillig gutt inntil seg. «Vi skal bo her, her i dette huset! Det er dette huset som Olga lar oss låne forstår du. Du er visst hjemme allerede, så dette går nok fint. Katten er Olga sin den, men du får sikkert låne den av og til.»

De leide hverandre alle sammen da de gikk ned til gården igjen i en lang rekke. Per kjente at nå hadde han begynt å glede seg litt til jul. Katten hoppet lett etter dem, men fortsatte ned til Olgas hus da de andre gikk inn.

Da guttene hadde sovnet, banket det på døra. Eva åpnet og der sto Olga og bygdas elektriker Kåre. De ville ha med Nina opp til huset igjen og vise henne et og annet. Nina rødmet da hun så hvem det var. Det var mannen som jobbet som frivillig i Røde Kors, Kåre, som hadde reddet henne og Per ut fra vannmassene da flommen kom. De hadde følt seg så trygge med han. Han bukket galant til henne, og sa at han nok en gang ville redde henne.

Fortsetter…

Den hvite nissen, del 14

14

Nissen våknet tidlig neste dag og bestemte seg for at han ikke skulle være så sur. Lue og votter kom på, og han strammet seg opp. Nå måtte han se til å få orden på livet sitt. Å sitte under en seng å gråte, hjalp ingenting. Ute skinte sola og han møtte en hare ute på tunet. Den var hvit som han og så seg urolig omkring. «Jeg håper et det snart kommer mer snø, ellers blir jeg nok spist. Reven ser meg jo med en gang på det brune forårsgresset. Hvordan gjemmer du deg? Det er da rart med en hvit nisse? Det har jeg aldri møtt før. Du er ganske stor også. Om jeg hopper inntil deg, så kan jeg kanskje redde livet!»

Jul smilte vennlig og klappet den. I det samme kjente han at han fikk farge i kinnene. Vottene var også ganske røde? Merkelig. «Hold deg inntil meg du, så er du trygg. Jeg leter etter et sted å sove. Vet du om noe?»

De to nye vennene gikk side om side ned mot uthuset. Haren kjente dette stedet godt. På baksiden var det en løs planke og haren hoppet inn. Nissen gjorde seg så tynn han kunne. Vel innenfor var det mye høy. Varm og godt var det, og haren hadde til og med mat den kunne spise. Han spiste høy så det skikkelig knaste. Litt lenger inn lå det flere kornnek, så nissen tok seg litt av det. Det var vanskelig å rense kornene, men det var da mat. Haren lo og var fornøyd. «Hit kommer ikke reven tror jeg, men skulle den det, så er vi to. Synd det ikke er skikkelig mat til deg her, men du får vel vente på julegrøten du.»

Jul smilte vemodig. «Blir det grøt i år tro? Jeg kan jo håpe. Vi klarer oss godt vi nisser uten mat til enhver tid, men uten julegrøt så kan vi lett bli usynlige for alltid. Da er det jammen bedre å være hvit.»

Han smilte og tenkte at det å hjelpe andre var jammen koselig. I det han tenkt det, ble skoene brune igjen. Han lo av fryd og klappet de røde vottene sammen. Var det det som skulle til. Om han bare brydde seg om seg selv, så forsvant fargene, men om han tenkte litt på andre, kom fargene tilbake. Han var så lykkelig at han nesten kjente det som om han vokste. Genseren strammet godt over magen og jammen hadde han ikke fått litt skjegg også.

Ute ulte vinden igjen og snøen dalte ned. Alle spor etter de to var snart visket ut og de kunne hvile sammen, varmt og godt.

Da Jul våknet neste morgen hadde haren hoppet av sted igjen. Han tittet ut og fikk det travelt. Det var snø overalt. Nordavinden sveipte over han og ropte. «Kom igjen nå, her må det måkes. Jeg hjelper deg litt med veien, men inne ved husene er din jobb.»

Det virvlet av snø omkring nissen og plutselig var han like hvit og usynlig som før. Men det nyttet ikke å klage. Han satte i gang og fikk måkt både trappetrinn og stier, fjernet litt fra vinduer og tak. Svett ble han, men det var godt å bruke kroppen etter nattens søvn. Dagen gikk og han fulgte med den lille gutten så godt det gikk mens han arbeidet. Innimellom synes han at han skimtet nissejente også, men hun gjemte seg så fort han nærmet seg. Han ville jo bare snakke litt med henne. Hun var så søt!

Da bussen kom til holdeplassen den ettermiddagen, leide Per med seg Olga nedover veien. Litt rart var det, og skummelt! Tenk om moren hans ikke ville at hun skulle snakke med guttungen hennes?

Fortsetter….

Den hvite nissen, del 13

13

Olga la hånden på armen hennes. «Alle mine kjære er døde, og jeg er ganske alene. Dette huset er etter mine besteforeldre, men jeg bodde her som liten med mine foreldre. Jeg har ingen som kan overta, derfor vil jeg selge. Tenk om noen som virkelig liker plassen kunne bo her? Jeg trodde det måtte rives, for å gjøre rom for nye tider. Et nytt hus på denne plassen kunne jo bli fint, men du ville beholde mye av det som er du kanskje?»

Nina nikket, og nå var det hun som fikk tårer på kinnene. «Jeg har ikke så mye penger, men jeg tenkte jeg kunne spørre om å få leie det. Jeg sparer til hus, men det er ikke lett. Huset vi leide på Vestlandet forsvant med flommen i høst. Alt jeg eide er borte. Søsteren min overtok barndomshjemmet vårt for noen år siden. Men det vet du jo, de bor rett ved deg, nede på gården. Jeg har ikke så stor familie jeg heller lenger, men jeg er glad jeg har søsteren min. Hun ordnet plass til oss med en gang etter ulykken. Jobb fikset hun også, på sykehuset her. Jeg er utdannet sykepleier.» Hun så foran seg og tårene trillet.

«Det er fryktelig å miste alt, men vi reddet livet, og det er det viktigste. Gutten min har blitt redd for elver og vann etterpå. Dette huset ligger jo så trygt på høyden. Her kunne jeg gjerne bo.»

Olga ble stille for en stund. Hun klappet og klappet på armen til den unge piken og svelget gråten sin. «Klart du kan leie dette. Jeg skal få dem til å skru på vann, strøm og varme med det samme jeg kommer hjem. Men en ting. Kan jeg få lov til å besøk deg av og til? Jeg er så glad i denne plassen. Du må ikke tro jeg skal komme hver dag og forstyrrer deg. Jeg vil bare gå litt omkring i hagen, eller sitte på trappa kanskje? Du er Nina du da? Barnebarnet til Ivar og Johanne?»

I det samme gikk det i gangdøra og plutselig sto Eva der. Hun rødmet og ba om unnskyldning for at de hadde trengt seg på. Men Olga bare smilte og reiste seg. «Nå går jeg hjem Eva. I skapet står det et krus til, så ta deg en kopp kaffe sammen med denne søte piken. Kos dere så lenge dere vil. Nå skal jeg ordne opp med en gang!»

Eva sto der med munnen åpen. Hva var dette? Alle i nabolaget sa at Olga aldri var hverken blid eller vennlig? Hun bare nikket til hilsen når de møttes og gikk videre. Da Nina fortalte hva som hadde skjedd, begynte de å le. De klemte hverandre av glede. Endelig hadde de noe fint å se fram til. De tisket og hvisket, kniste og danset rundt i rommene. Mange av de gamle møblene sto der, og Nina planla allerede hvordan hun ville ha det. Nå var det bare å vente til det var klart med strøm og vann.

Men under den lille sengen oppe på loftet gråt den hvite nissen sine bitre tårer. Nå måtte han flytte. Kanskje han ble nødt til å sove i skogen alene. Hvorfor ble ingenting som han ønsket.

Fortsetter….