16

Det hadde begynt å mørkne innen de var hjemme. Plutselig var nordlyset over dem, og over grenda i nord. Det bølget fram og tilbake i fine farger. Lenge sto de der å så på det. Astrid tenke på faren sin. Han bodde visst der oppe i himmelen. Kanskje det var han som vinket ned til henne med vingene sine? Engler, tenkte hun. Hun vågde ikke spørre mamma om det, men Ole kunne kanskje svaret? Han så på henne som om han tenkte veldig.

«En fin tanke det der! Kanskje din pappa, min mamma og Hedviks foreldre vinker til oss nå? Bestemor sier at englene passer på oss alle.»

Astrid stoppet opp, og så kom det stille.

«De passer nok på Hedvik også, så hun ikke trenger å være lei seg lenger.……»

Oda var klar til å gå hjem da de kom. Ole satte Inger på sparken, og fulgte dem hjem. Oda dro med seg kjelken med de tre juletrærne som skulle ned til det lille huset de bodde i. Astrid var så glad at hun danset foran dem på veien. Over dem flammet nordlyset fortsatt og det ble så fint fargespill på himmelen.

Hedvik satt igjen alene i sitt hus, men hun følte seg ikke ensom lenger. Hun lurte på hvorfor hun helt hadde glemt å være glad? Hans hadde fått fram smilet i henne innimellom. Hun hadde truffet han en dag hun gikk i skogen en vinterdag for over to år siden. Han var som en stor, snill bamse, som ga varme og omsorg så hun hadde smeltet helt. Da han hadde spurt om han fikk besøke henne, hadde hun svart ja, uten å tenke. Aldri hadde hun angret på det. Men så var det familien hans da? Bare tanken på å gå dit, hadde gjort henne redd.

Da Mari kom på døra i høst og ba om hjelp til jul hadde hun først smilt, men så kom det gamle humøret over henne. Hun hadde lovet å komme, men grudd seg noe veldig. Hva om Mari ikke ville likt henne? Men nå hadde hun oppført seg så ille, at hun ante ikke om hun ville være velkommen der oppe igjen? Hun måtte forsøke, for sin egen og Hans sin skyld.

Hva hadde hun tenkt? Mari var da bare koselig. De var egentlig ganske like hverandre. Orden måtte de ha i huset. Hedvik ville jo så gjerne ha familie. Her hadde hun flere som kunne bli til glede, og så hadde hun bare hogd de av med den dumme munnen sin. Hun skulle gjøre det godt igjen.

Hedvik sovnet fort den kvelden, med et smil og munnen. Hun drømte om Hans og om faren sin og hans milde vesen, og hjerterytmen ble rolig.

Neste morgen var hun mye bedre. Hun satte over kaffen og så ut av vinduet mens hun spiste frokost. Tankene gikk av sted med henne, men nå var tankene gode. Sorgen over faren hadde vært stor og vond, for hun hadde ingen annen familie lenger. Selv om hun hadde arvet både penger og møbler, så hadde hun ikke funnet glede i annet enn å jobbe hardt.

Hun åpnet døra til det hemmelige rommet sitt. Nå hadde hun bestemt seg. Det skulle bli jul på en annen måte i år.

Fortsetter  HER…..

15

Hedvik lo vennlig til henne.

«Omsorg min lille venn, det er å bry seg om andre det. Sånn som du klappet meg på håret og kinnet da jeg gråt. Det er omsorg. Et rart ord. Det er jeg enig med deg i. Vi bør ha omsorg for hverandre, vi mennesker, både barn og voksne. Å bry seg om, altså. Mari tenkte på meg og ba meg komme å jobbe, akkurat som din mamma ble spurt. Så får vi penger for den jobben, og vi kan vise omsorg for de vi har omkring oss. Jeg gir noen av penger til de som ikke har noe selv, og din mamma kjøper mat, klær og annet så dere har det bra. Det er omsorg. Det er å bry seg om hverandre. Skjønner du? Sorg er å være lei seg, men det er ikke omsorg. Men når andre viser omsorg, kan kanskje sorgen vi kjenner, bli mildere og snillere!»

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

De to så på hverandre og nikket. Hedvik haltet ut i kjøkkenet igjen.

«Vil du hjelpe meg å pynte til jul i dette hemmelige rommet i morgen tror du? Jeg trenger visst hjelp på både den ene og den andre måten jeg. Det var så fint du kom i dag. Jeg kjenner meg så takknemlig og glad sammen med deg.»

«Du er verdens snilleste! Kan jeg virkelig få leke med de dukkene?»

Hedvik nikket og smilte. Uten å tenke spratt Astrid opp og lukket armene rundt magen på Hedvik og klemte til. De to sto sånn lenge. Hedvik kjente at hun ble fylt av kjærlighet til den lille. Det sorte humøret hennes hadde forsvunnet, og hun skammet seg over oppførselen sin. Tenk at en liten unge kunne være klokere enn hun som var voksen. Hun fikk nok be de der oppe på gården om unnskyldning. Det var ingen mening i å avvise alle omkring seg.

«Nå finner vi fram klærne og så gjør vi dukken julefine!»

Det var røde kjoler med hvite heklede blonder, lakksko og så heklede vesker, hjemstrikkede strømpebukser og yttertøy. Astrid var så glad at hun kunne gråte mente hun. Dukke etter dukke fikk på seg juleklærne. Noen var gutter og de hadde overaller og islendere, røde votter og skjerf. Hedvik fortalte at hun hadde laget alt selv. Støvletten og skoene hadde hun sydd og limt av skinn. De så helt ekte ut mente Astrid.

«Så fine sko og støvler de har. Jeg ønsker meg mye støvler jeg også. Tenk om du kunne laget sånne til meg. Men mine må jo være så store, at de må vi nok kjøpe.»

«Hvem av dukkene liker du best da?»

Astrid studerte de nøye, men til slutt pekte hun på en dukke i rød kjole og kåpe.

«Den ligner meg med det gule håret. Tenk om jeg hadde hatt sånne klær da. Hun er heldig den dukken som får bo hos deg.»

Litt senere gikk Astrid og Ole gikk sakte oppover bakken igjen til gården. De sa ikke stort, men begge tenkte på Hedvik. Han visste at hun kom fra et hjem uten så mye penger. Moren hadde vært mye syk, men likevel jobbet hardt for å få endene til å møtes. Men hun døde da Hedvik var bare sju år. Hedvik hadde siden vært hos gamle tante Olga etter skolen. Der måtte hun sitte stille og ikke bråke. Hun hadde fortalt at hun nesten hatet den damen, selv om hun var tanten til faren hennes.

Men hun hadde elsket faren sin. Han måtte jo jobbe, men da han kom og hentet henne hver dag, var det som alt lyste av vennlighet og glede. Årene hadde gått, og de to holdt seg for seg selv. Ole forsto ikke hvorfor hun ikke kunne smile like vakkert til andre som hun smilte til ham og faren hans? Han ble varm om hjertet ved tanken på Hedvik, og grep hånden til Astrid.

Hun så opp på han og lo. Tenk om hun kunne fortelle mamma og Inger om det rommet? Men det var jo hemmelig. Fikk hun lov å gå dit i morgen tro? Hun var så nysgjerrig på alt den damen hadde i eskene sine.

Fortsetter  HER…..

14

Rommet var ikke så stort. Rundt alle veggene var det hyller. Hedvik fortalte at det hadde Ole satt opp for henne. Midt på gulvet sto det mange kurver med julepynt. På hyllene på den ene siden satt det dukke etter dukke, med de vakreste klær, sko og hatter. På den andre siden av rommet var alle hyllene dekket med hvit vatt. Der sto flere store julekrybber. En var utskåret i tre og den i glass var den fineste, synes Astrid. Men dukkehuset, spilledåsene og de vakre figurer av glass og var enda finere. Hun stirret og stirret. Hvem eide dette? Ikke Hedvik i hvert fall. Hun likte ikke jul hun. Det hadde hun hørt de voksne si.

Hedvik haltet inn til henne.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

«Alle de tingene der på hyllene har jeg arvet etter mine foreldre. Dukkene har jeg arvet etter tante Olga. Hun passet meg da jeg var liten. En fryktelig streng dame. Jeg fikk se på disse dukkene av og til, men aldri røre dem. Jeg var helt syk etter å leke med dem, men nei, det var forbudt. Da jeg fikk dem i arv, ble jeg først glad, men nå er jeg jo for stor til å leke, eller? Jeg har sydd mengder av klær til dem, for det synes jeg er så gøy selv om jeg er voksen. Liker du å kle på dukker?»

Astrid rødmet og så ned.

«Vi har ikke så mange dukker vi. Bare tøydukker som mamma har sydd selv. Jeg ønsker meg en ordentlig dukke jeg. Inger også……»

Hedvik ble rørt.

«Du kan få leke med mine dukker. Vi må jo skifte på dem til juleklærne. Men først skal vi se på alt det andre kanskje? Ser du all julepynten i kassene? Det er også etter dem. Jeg har ikke klart å ta det fram. Det minnet meg for mye om hva jeg en gang hadde. Det var bedre å lukke det inn her i dette rommet, og glemme at det var jul! Jeg har savnet mine så ille, at jeg nesten ble syk av det. Jeg ble så fryktelig misunnelig, og sint på alle som hadde familie og venner. Det er kanskje ikke så rart jeg er alene? Ingen liker vel sure, sinte damer? Eller hva tror du? Er du redd meg?»

Astrid nikket, og så ned.

«Du er ganske skummel. Unnskyld. Jeg skulle ikke sagt det, men det vare plumpet ut av meg.»

Hedvik måtte le. Så fint det var å snakke med denne ungen!

«Jeg skjønner deg godt jeg Astrid, for sånn var tante Olga mot meg. Alltid sint, sur og så steng. Jeg skulle oppføre meg, og ikke hverken synes eller høres, når jeg var hos henne. Jeg satt ganske forknytt på en stol og tenkte. Da drømte jeg om prinser og prinsesser, fine hjem og smil. Men pappa var god som gull, når jeg endelig fikk gå hjem.

Vi feiret alltid jul med stor glede, bare vi to. Tante Olga ville slett ikke komme, for jul var bare tull for henne. Ikke en gang juleevangeliet ville hun høre om? Merkelig. Etter at jeg mistet min pappa, ble jeg visst bare sur hele tiden jeg også, og spesielt hver jul. Skikkelig sur. Jeg misunte alle, og alt. Det er ingen god følelse og jeg synes så fryktelig synd på meg selv. Skjønner du det?»

Den lille piken smilte forsiktig.

«Jeg er ofte misunnelig på Inger jeg. Hun får alltid mye mer trøst enn meg. Mamma sier hun er like glad i oss begge. Men hun ljuger. Jeg ser at hun ofte er sint på meg, når jeg ikke oppfører meg ordentlig!»

«Du er større vet du, og da forlanger vi mer også. Men jeg er helt sikker på at din mamma er like glad i deg, som i lillesøster. Men vi kan hjelpe hverandre med å bli flinkere begge to kanskje? Jeg kan da ikke som voksen, fortsette å være så sur. Hans blir helt fortvilet når jeg krangler med moren hans. Hvorfor gjør jeg det? Han sier at jeg må begynne å tenke annerledes. Det jeg har opplevd før, bør jeg bruke som et godt minne. Jeg må streve etter å bli hyggeligere. Han viser så god omsorg den gutten.Kanskje det ikke så dumt å snakke med andre, som deg? Du skjønner savnet mitt du, enda så liten du er.»

Astrid skakket på hodet og nikket.

«Men du, hva betyr omsorg? Handler det om sorg?»

Forsetter  HER…..

I dag er det Lucia, og jeg markerte dagen med stearinlys, musikk, konsert på svensk tv 2 og varme rundstykker. Nei, jeg er slett ikke svensk, men jeg synes det er så koselig med alle sangene denne dagen, og det å minne oss selv, om at det er elleve dager til julaften. Etterpå har jeg bakt Sara Bernardkaker. Ja, vi har prøvesmakt i kveld, og de må jeg nok gjemme i fryseren om det skal være igjen noen til jul.

13

Døra smalt igjen etter Ole, og de to ble sittende å se på hverandre en lang stund. Så kremtet Hedvik, og ba Astrid sette seg nærmere.

«Har du mistet faren din også? Men du er jo så liten? Jeg mistet faren min for tre år siden jeg, og det har jeg visst fått helt på hjernen. Jeg har følt meg så alene. Moren min døde for lenge siden, så henne husker jeg ikke så godt. Men da du strøk meg over håret, husket jeg at hun pleide å gjøre sånn. Du har gode og varme hender!»

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Astrid tørket tårene.

«Jeg har bare et bilde av pappa. Han er så pen. Men jeg husker han ikke!»

«Var du så liten? Uff, nå ble jeg trist i hjertet, for din skyld. Hva i alle dager klager jeg over? Jeg har da mange minner fra faren min. Mange! Nå er det slutt på min klagesang. Vi kan vel være venner? Jeg tror jeg må revurdere mine tanker om barn. Du er da virkelig en klok liten pike. Trøste og vise omsorg, kan du jammen også. Merkelig å tenke på at så små som deg, kan være til hjelp? Men det er da fint også!»

Astrid vred på seg.

«Mamma er snill da, Hans og Ole også, men tenk å ha en egen levende pappa. Det hadde vært fint det. Jeg liker stemmen til mennene. De brummer liksom!»

Hun lo høyt, men tok seg i det, og ble stille.

«Ja, de brummer akkurat som du sa. Men du! Jeg tror du skal spørre din mamma om hun kan fortelle om pappaen din. Min pappa fortalte mye om min mamma. Det ble akkurat som om hun ble levende igjen, og jeg fikk minner i hodet. Din mamma husker sikkert mye dere gjorde sammen.»

Astrid smilte overrasket.

«Det har jeg ikke tenkt på. Mamma husker jo pappa. Så fint at du minnet meg på det.»

«Du er en klok unge du Astrid. Aldri mer skal jeg si at du skal tie. Du er jo klokere enn meg! Har du hemmeligheter? Det har jeg. Vil du se min hemmelighet? Ikke en gang Hans vet om den. Men Ole har vært der og hjulpet meg. Han er god den gutten. Jeg føler nesten at jeg kunne vært moren hans.»

Hun pekte på en lukket dør.

«Jeg tror jammen jeg har noe du kan se på og glede deg over, sammen med meg! Titt inn der du, så vil du nok bli overrasket. Men husk det er hemmelig! Ingen andre må få vite om det.»

Astrid åpnet forsiktig døra, og nesten rygget tilbake av forskrekkelse. Men så ble ansiktet et eneste stort smil….

Fortsetter  HER….

12

«Astrid? Du heter Astrid, gjør du ikke?»

Hun forsøkte å være snill i stemmen, for hun så at jenta var redd. Så trist! Hva i alle dager hadde hun gjort med de ungene til Oda? Hun hadde jo oppført seg som tante Olga! Forskrekket grøsset hun ved tanken. Det var lenge siden hun hadde tenkt på den strenge damen, men nå hadde hun blitt sånn selv?»

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Astrid sto fortsatt midt på gulvet og så ned. Hun visste ikke hva hun burde gjøre.

«Du lille, flinke pike. Kan du hente en av mennene på gården tror du? Du har vært så snill, men du er ikke sterk nok til å hjelpe meg med det jeg trenger. Gå forsiktig, så du ikke faller også. Hils til moren din, og si at hun har en fin unge.»

Astrid skyndte seg av sted. Hun var lykkelig for å være ute igjen, men samtidig forundret over at Hedvik virkelig kunne være hyggelig?

Fort grep hun sparken og kom seg opp bakken igjen.

Inger og Ole bygde snømann foran vinduet i kjøkkenet. Astrid ropte så hun ble nesten hes. De hørte ikke hva hun sa, før hun var oppe hos dem. Ole sto med hendene i siden, og lurte på om det var noe galt med henne?

«Hedvik! Hedvik har slått seg. Du må hjelpe henne, for jeg er for liten.»

Ole gikk fort inn med Inger, og sa han skulle kjøre en tur med Astrid på sparken. Ingen reagerte på det. Han vågde ikke si noe om Hedvik. Det fikk faren hans ordne opp i. Han måtte første se med egne øyne, om dette var sant!

Det gikk i full fart nedover igjen, med Astrid på setet. Hun måtte le, og tårene trillet i vinden. Nå var hun trygg, med Ole som styrte sparken.

Ikke lenge etter var de inne hos Hedvik. Hun forklarte hva som hadde skjedd. Ole gikk i vedskjulet og hugde ved. Astrid satte seg forsiktig på en stol i kjøkkenet, som hun fikk beskjed om. Hun følte seg ikke trygg inne i det huset, selv om Hedvik forsøkte å smile.

Da Ole kom inn, tente han lyset i rommet. Så satte han over kaffen, som om han var godt kjent der.

«Du vakre Hedvik. Hva vil du nå? Jeg så du pakket sammen og gikk fra det hele? Hva skjedde? Når skal du og bestemor bli venner?»

Han satte seg på huk foran henne og øynene hennes sto fulle av tårer. «Du vet hvordan jeg er. Jeg er så sjalu at det lyser. Faren din blunket til Oda, og da kom redselen i meg igjen. Jeg er så redd for å miste han, enda jeg vet at han er min.»

Ole strøk henne over kinnet og smilte.

«Vi må nok jobbe mer med det humøret ditt. Hva er det som trigger sinnet ditt? Kan du ikke fortelle meg det? Vi har det jo så fint når vi er sammen. Bestemor klarer ikke å bli kjent med deg, når du hele tiden avviser henne.»

Hedvik rødmet og hulket ned i hendene sine. Så ble hun plutselig oppmerksom på Astrid.

«Lille venn. Du forstår ikke savnet mitt du. Jeg skulle ønske jeg fikk tilbake moren og faren min, for det var det eneste trygge jeg hadde. Men de er døde. Døde begge to!»

Da begynte Astrid å gråte.

«Forstår, sier du? Jeg savner faren min jeg også, for han er også død. Helt død!!!!»

Hedvik snappet etter pusten og så forskrekket på ungen.

Ole reiste seg, og så fra den ene til den andre.

«Du gode min, for noen jenter. Jeg tror dere får snakke sammen jeg, for her har dere felles skjebne. Nå fikk jeg tårer i øynene. Jeg går ut og hugger en mengde med ved, og så får dere bli venner imens!»

Fortsetter  HER….

11

Hun våknet til igjen og forsøkte å reise seg. Det var for vondt. Først jamre hun seg, og til slutt skrek hun av fortvilelse. Hodet snurret og hun begynte å tenke vonde tanker. Tenk om ingen fant henne? Skulle hun ligge her til hun frøs i hjel? Da ville vel alle bli glade. Ingen likte henne likevel. Ikke en gang Hans.

«Hans!» ropte hun ut ulykkelig, men det kom ingen svar. Hun kjente hvor isende kald hun var på kroppen, og tårene sto i øynene på henne. Grått hadde hun ikke gjort siden hun var liten. Hva gikk det av henne? Men hun styrte det liksom ikke lenger. Hun var redd, følte seg liten og forskremt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Astrid hørte det rope, og kjørte forsiktig og usikkert ned bakken på sparken for å se. Sparken var hun ikke vant med, og den fikk en voldsom fart! Hun holdt seg hardt fast, og det gnistret under meiene. Det gikk mye fortere enn hun ville, men hun holdt bena på meiene og styrte rundt svingen. Hun fòr forbi noe stort som lå i veikanten, og forsøkte å bremse. Etter litt, stoppet sparken. Med mye strev fikk hun snudd, og så sparket hun veldig sakte mot bylten som lå der.

Det var Hedvik som lå som en haug inne i snøen. Hvorfor gjorde hun det? Hun gråt? Kunne den sinte damen gråte og være lei seg? Astrid suttet litt på votten, og sto der stille og bare så på.

Hedvik tittet opp på henne med bedende øyne.

«Takk Gud at du kom. Jeg har visst slått meg sønder og sammen! Kan du hjelpe meg tror du, enda så bitteliten du er?»

Astrid bøyde seg forsiktig ned og la hånden sin på pannen hennes.

«Du er syk du. Ordentlig syk!»

Hun strøk henne over håret og kinnet sånn som mamma pleide å gjøre med henne når hun var lei seg. Da gråt Hedvik enda mer…….

Astrid rettet seg opp igjen.

«Har du slått deg veldig? Skal jeg hente mamma?»

Hedvik forsøkte å krabbe opp på alle fire. Det gjorde fryktelig vondt. Hun klarte likevel til slutt å sette seg på sparken. Hva skulle hun si til den ungen, tenkte hun forskrekket og usikker. Tenk at hun, var usikker? Hun som i alle år hadde satt nesa i været og snakket nedsettende til alle andre som jamret seg. Nå hadde hun selv vondt overalt, og gråt!!!!! Den lille hånden til Astrid hadde lokket fram minner fra barndommen, om moren hennes.

«Kan du hjelpe meg hjem, tror du? Om jeg støtter meg på sparken, så klarer vi det vel?»

Skritt for skritt kom de seg av sted. Veien var så glatt, at det var godt å ha sparken å holde i for begge. Hedvik fant fram husnøkkelen. Astrid forsøkte så godt det gikk å hjelpe henne inn. Hun lukket døra etter dem og Hedvik måtte ha hjelp til å få av støvlene. Det ene benet hadde hovnet opp ved ankelen. Astrid halte og dro. Kåpa hennes la hun på krakken i gangen. Så støttet de hverandre ut i kjøkkenet. Der sto det en stor, vakker gyngestol. Hedvik dumpet ned i den, og jamret seg igjen.

«Bare jeg nå ikke har brukket både armer og ben. Jeg klarer ikke en gang å løfte den høyre armen. Hva skal jeg gjøre? Ved trenger jeg også. Det er jo iskaldt her.»

Hun så fra ovnen til Astrid. Ungen kunne ikke tenne opp i ovnen og hun klarte vel heller ikke å hente ved? Hun hadde ikke annet valg enn å be om hjelp, fra et barn…..

Fortsetter HER….

10

Oda måtte hysje på barna, for hun så at Hedvik ble irritert igjen. Men snart senket roen over dem.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Utenfor hadde det begynt å snø. Astrid så ut og mente at det snart var tid for å lage snømann. Mari lovet å spørre Ole eller Hans om de kunne hjelpe dem med det. Men enda var ikke snøen kram.

Neste dag satte de i gang med kakedeigene i kjøkkenet. Ute begynte det å lysne til en ny dag i det duften av nybakte serinakaker og kokosmakroner fylte lufta. Oda sang der hun holdt på inne i kammerset og plutselig sang Hedvik med. Hun hadde en flott stemme! Mari stoppet helt opp, for det var så vakkert. Hun følte at hele huset skinte, og stemmene til de to passet så fint sammen, at hun bare måtte sette seg og lytte. Da Hans og Ole kom inn til formiddagskaffe, så de brettene fulle med småkaker. De hørte sangen og ungene trillet peppernøtter i lyset fra mengder av stearinlyssstumper i et stort fat med sand. Hans sukket og kjente han fikk tårer i øynene. Sånn skulle et julehus være i advent. Akkurat sånn.

Men da kom plutselig Hedvik til seg selv igjen, og hun harket og hostet til.

«Jobb på, du Oda. Vi er ikke ferdige for dagen! Synge får vi gjøre siden.»

Men da Hans kom inn i kjøkkenet, la hun helt om og roste ungene for at de var veloppdragne og søte.

Han smilte og blunket til Oda.

«Så fine unger du har. Nå har vi tatt med et juletre til både deg og Hedvik, pluss to små som jentene kan ha selv på sine rom. Det til stua her, kommer nærmere helga. Ungene dine gleder seg til å pynte opp nå!»

Oda så blygt ned, rødmet, neide og smilte.

Så gikk Hans ut for å stelle klart i stallen.

Hedvik strammet munnen.

«Gjøre deg til, det kan du Oda, men han får du ikke!”

Oda så ned, men svarte forsiktig. Uten at hun nesten visste det, glapp det ut av henne.

«Men det bestemmer vel ikke du!!!!!»

Hedvik bråstoppet vaskingen og rødmen bredte seg langt ned på halsen hennes. Barna så på henne, og Astrid spurte om hun var syk!

«Nei, jeg er ikke syk. Ikke bry deg du. Nå snakker vi voksne. Du skjønner ingenting der du står. Frekk er du også! Men du skal vite Oda, at hadde jeg blitt gårdskone her, så skulle det blitt en annen vals. Om jeg hadde nøklene til hus og stabbur, skulle du sett på orden! Mari aner ikke hva hun går glipp av. Jeg kan mine saker.»

Hun hyttet med skurekosten, og fortsatte med sint stemme.

«Hadde Hans og jeg fått styre pengene her, så skulle det gått til verdier! Ikke fjas og pynt til juletrær og vinduer, men skikkelige krystallglass og en ny damaskduk skulle vi kjøpt. Pluss at vi skulle spandert på elektrisk lys, i alle rom! Når verden går framover, så står dere her på gården bare stille og ser på!»

Oda kledde raskt på ungene, og ba de gå ut å leke. Så slapp de å høre sinte stemmer. Inger gikk til Hans i fjøset, og Astrid øvde litt med sparken til Mari, som sto ute på tunet.

Hedvik var rød i ansiktet av opphisselse. Hun knyttet skautet stramt på seg, kneppet jakka, hentet kåpa og neide.

«Dette orker jeg ikke. Utnyttet blir jeg, av deg, som skulle bli min svigermor. Uten meg blir det ikke jul her. Sann mine ord! Nå er det nok. Lønn vil jeg ha for det jeg har gjort, men her setter jeg ikke mine ben en dag til. Den sønnen din er jo ikke til å stole på Mari. Han vil visst ha en yngre brud enn meg! Så vær så god Oda!»

Hedvik slo ut med armene og fortsatte.

«Hva i alle dager skal vi med dette juletullet. Juletre du liksom, det er ei gran. Ute skal den være. Ute i skogen. Jeg har feid vekk alle de konglene du hadde lagt på benken. Det får da være måte på. Kongler er fine til opptenning, ikke til pynt. Hvor mange talglys skulle du støpe Mari? Ja, lys må du ha for å se, du som vil spare deg for elektrisk lys. Trearmet lys, meg her og der. Jeg gjør ikke denne jobben, og ikke noe annet mer her i huset! Om du blir uten lefser og brød denne julen, er det ikke min skyld. I morgen kommer det slakt har jeg hørt, så jeg sier lykke til.»

Mari rettet seg opp, og øynene hennes nesten svartnet der hun sto.

«Nå stopper du Hedvik. Du har sagt ditt. Hvorfor ba jeg deg å komme? Jeg ante ikke at du var så maktsyk? Alle jeg kjenner er enige om at du er arbeidsom og nøye. Et så rent hus har vi aldri hatt før du kom. Alle skap og skuffer er ryddet, alt lintøy har tellekanter, sengetøy og putevar er rullet, og maten serverer du på klokkeslettet hver dag uten at jeg ber det om det. Ja, du er dyktig, men Hans har du ikke fått på kroken. Det er nok nå. Bli med ut i kammerset, så skal du få betalingen din. Så sier jeg bare lykke til videre.»

Hedvik ble stille, løsnet litt på jakka og ble med Mari.

Etterpå gikk hun med raske skritt hjemover.

Været hadde slått helt om, og det var isende glatt i bakken. Før hun fikk tenkt tanken på å gå forsiktig, seilte hun overende og gled i full fart nedover. Hun stoppet i en snøskavl, og der ble hun liggende, helt stille….

Fortsetter  HER….

9

Hans hadde tatt fram den gamle kjelken. Jentene fikk sitte på noen skinnfeller. Han dro i vei med dem innover skogen i sporene etter hesten.

Ungene skrattet og lo, når snøen drysset ned i ansiktet på dem fra trærne. Ikke lenge etter så de hesten som sto rolig og spiste høy ute på hogstfeltet. Ole var akkurat klar med å sage ned et digert tre og han forsvant nesten bak alle greiene. Bare den røde lua syntes. Inger jublet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

«Der er nissen! Der er han. Nå kan vi ønske oss Astrid. Jeg vil så gjerne ha en dukke. En helt egen dukke. Vil ikke du også det?»

Da Ole kom fram fra greinene, ble de skuffet. Men snart var de i gang med å finne småkvister til bålet. Hans tenkte opp, og hang på plass kaffekjelen. Han lagde en fin granbarplass der de kunne sitte. Så la han skinnfellene over det, og helte opp kakao til de små. De satt der og koste seg, mens mennene ordnet med treet som var felt. Etterpå satt de alle fire tett sammen ved bålet, og Ole fortalte om nissen han hadde møtt da han var liten.

«Tror du ikke at nissen sto og ventet på meg utenfor låven en kveld. Jeg kunne vel være fem år! Han hadde langt skjegg og en stor sekk. Først var jeg redd. Tenk om han puttet meg i sekken? Men det gjør jo ikke nisser. Han rotet rundt i sekken, og opp kom det jeg hadde ønsket meg mest. Den kjelken dere satt på hit. Var jeg ikke heldig? Jeg ble så opptatt av å ake på låvebroa den kvelden, at jeg merket ikke at nissen gikk videre. Jeg burde jo ha bukket og takket han skikkelig. Men jeg tror nissen forsto at jeg ble glad. Jeg synes stadig jeg ser han titte fram både her og der ved juletid. Kanskje dere får se han en dag også? Men nå må vi jobbe litt til. Kan ikke dere lete etter hvert deres lille juletre der inne på det nyplantede feltet da? Dere merker det med disse!»

Han dro opp to røde, store votter fra lommene og de to gikk lykkelig av sted.

I kjøkkenet fortsatte de skuringen. Hedvik hadde vært ganske irritert da Mari smurte niste til ungene. Men samtidig var det godt å bli kvitt de små, sa hun ergerlig og bestemt.

«De er jo bare i veien sånne små troll. Her skal vi ha husefred, så vi ikke sløser med tiden. Ta med seg unger på jobb? Du er ikke sann du Oda. Men hold deg unna mennene på gården. De trenger ikke å få dine unger på slep.»

Oda vågde ikke å svare. Hun ville ikke bli uvenner med jenta, for hun måtte ha disse pengene. Svetten silte allerede, mens de vasket tak og vegger, gulvlister og skap i kjøkkenet.

Mari holdt seg klokelig i bakgrunnen. Hun strøk opp nyvaskede gardiner og noen duker.

Det var ingen god stemning i huset, og snart skulle de feire jul. Merkelig å ha det sånn i førjulstiden, tenkte Mari. Merkelig.

Hedvik holdt på med sin prat.

«Tenk at vi vasker tak og vegger her, og så er du ikke ferdig med å lage noe av julematen enda. Her må jo alt skures på nytt rett inn i høytiden. Du burde planlagt bedre Mari! Men vi har fått en jobb, og den skal vi da utføre, om det er en helt ubrukelig rekkefølge her i huset.»

Hedvig dirigerte videre arbeidet, og kommanderte hit og dit. Mari tenkte at den jenta trodde visst hun bodde her allerede, sånn som hun bestemte. Hadde Hans virkelig forelsket seg i henne? Det kunne Mari ikke se ville ende godt. Hun hadde følt omsorg for pikene, men nå var det ikke lett lenger. Hva var det med Hedvik? Piken støtet jo vekk alle som var hyggelige mot henne?

Idet det mørknet, kom hesten tilbake med et stort tømmerlass. Bjellene klang så fint i kvelden, og småjentene hadde fått sitte på hele veien hjem. De var røde i kinnene og fulle av så mye de ville fortelle. Mari gledet seg over smilene deres, og klemte dem inntil seg. Så koselig det var med sånne små i huset. Hun kjente at endelig kom julestemningen fram i huset.

Fortsetter  HER…..

8

Mari kom smilende og hjalp dem med klærne.

«Dere kan da ikke være ute i kulda å leke. Bli med meg nå, så skal vi finne fram noe etter guttene. Jeg tror sikkert dere vil like det.

Inne på kammerset trakk hun fram ei stor kasse. I den lå det puslespill og klosser, bamser og biler. Snart glemte de små Hedvigs sinte øyne og lekte fint sammen på teppet på gulvet.

Skurebørsten gikk taktfast over listverket, og ikke et ord svarte Hedvik om Oda snakket til henne. Det var akkurat som om hun hadde lukket ørene for alt.

Dagene gikk fort, og rom for rom ble ryddet og vasket. De to jobbet side om side, men de vekslet fortsatt ikke mange ord i løpet av tiden. Småjentene hygget seg sammen med Mari. Hun fortalte eventyr og servete både saft og kjeks.

I dag skulle de pusse sølv og kobber. Alle satte seg rundt det store kjøkkenbordet etter frokosten, mennene også. Latteren satt løst og lysestaker og dekketøy ble snart blankt og fint. Mari koste seg! Astrid fikk hjelpe Hans med en stor kobberurne, og han fortalte at den skulle de snart fylle med friskt furubar og feste røde sløyfer her og der. Inger pusset teskjeer og Oda strevde med et stort sølvfat med hanker. Ole viste henne at hun kunne bruke en gammel tannbørste i alle de vakre mønsteret som var tegnet inn som sisellring. Hans bøyde seg fram for å se han også.

«Så blankt har vel aldri det fatet vært før Ole? Hvem har lært deg det der?»

De to så på hverandre, og så tittet Ole ned på hendene sine.

«Mamma! Mamma lærte meg det en gang. Hun var så nøye med pussingen. Plutselig kom jeg på det, da jeg så hvordan Oda strevde.»

Det ble stille rundt bordet. Hedvik fikk en rynke mellom øyebrynene, men så kommanderte hun alle til å fortsette. Den fine stemningen de hadde hatt var borte, og Hans reiste seg brått.

«Nå holder det med pussing Ole. Kom deg av sted i skogen du.»

Damene fortsatte med arbeidet, men de var snart ferdige med alt.

Ikke lenge etter kom Hans inn igjen.

«Jeg tar med meg ungene i skogen. Det var mildvær, og bedre å være ute. Vi kan hente furubar til den urnen og grankvister til å ha foran inngangsdøra, med det samme. Ole har jo fått med seg niste for resten av dagen. Jeg tror sikkert vi tenner et bål. Kanskje vi kan steke noen brødskiver i varmen? Kan vi få med niste også mor?»

Mari smurte brødskiver med gul ost og salt pølse og kokte kakao på termosen. En boks med vafler la hun også ned i en sekk.

Hedvik var ikke blid, for hun hadde startet med å vaske i kjøkkenet.

«Dere er så i veien her!!!!Sånt tull. Ingen dullet sånn med meg noen gang da jeg var liten.»

Hans gikk fram og tok henne varlig i armen. Hun stanset usikkert opp med jobbingen.

«Men Hedvik da, jeg skulle gjerne tatt med deg med også. Du hadde trengt å hvile litt, sånn som du jobber. Tenk deg oss to ved bålet da. Det hadde vært koselig det. Men vi kan gjøre det en annen dag, ikke sant?»

Han dultet liksom til henne, og hun rødmet, så alle de andre så det. Forskrekket skjulte hun ansiktet og skurte på så såpevannet skummet.

Mari forsøkte å smile, men det ble mer en grimase enn et smil.

Snart smalt døra igjen etter Hans og barna. Hedvik tørket raskt og irritert opp alle vannflekkene på gulvet, som kom fra støvlene. De hadde vært fulle av snø.

Fortsetter  HER….