20

Ada løp rundt som en propell etter skolen. Hun hadde nesten ikke tid til å spise, for nå ville hun av sted. Gummihanskene hadde hun stukket under genseren og Olivia hadde lurt på hva hun drev med. «Hemmeligheter!» hadde hun svart fort og heldigvis spurte hun ikke mer.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Turen over til Ingas gård gikk raskt, og snart sto de i vaskerommet i kjelleren. Inga hadde store hauger med farget, myk ull på benken.

«Nå skal vi jobbe Ada. Ullen river vi i biter og legger det opp her over den plasten. Så plasker vi på med varmt grønnsåpevann før vi filter, som det heter. Vi ruller, knar og trykker. Sånn. Skjønner du nå at det var lurt med gummihansker, selv om disse er store? Ellers hadde vi vel ikke hatt skinn på fingrene til jul. Vi må jo jobbe lenge med dette våte greiene.»

De la ull, knadde og vendte, rullet og trykte, dusjet på mer vann og knadde igjen. Ada hadde aldri sett noe så rart. Biten ble plutselig mindre og mindre, og så tykk og fast! Hun fikk lage to øyne og et smil av sort ull. Inga viste henne hvordan hun skulle få det til.

Innen kvelden hadde de tovet sammen flere sitteunderlag og grytekluter i fine farger. Ada var så stolt, at hun hadde lyst til å skrike. Aldri hadde hun tenkt at hun kunne lage så fine ting. Inga var enda flinkere, for hun lagde tøfler til Jon og pappa.

«Om noen år fikser du dette også vet du, men du får lære en ting av gangen. Nå skal det tørke, så vi kan pakke det inne på lille julaften. Du var da veldig flink. Nå skulle de andre ha sett deg.»

Etterpå gikk de inn til de små husene og med hvit ull pyntet de som om det hadde kommet snø på hustakene.

Musen Herman var kommet til rette. Han sto og liksom pyntet juletre med frua. Lille Ella hadde tatt med nissegutten hjem, så nå var de en liten familie igjen.

«Jeg skulle ønske de var levende jeg!» sukket Ada.

«Tenk så morsomt vi kunne hatt det da. Men uff, jeg ønsket meg en katt? Det tenkte jeg ikke på. Den spiser jo mus også av og til! Da er det kanskje godt at disse musene er av garn, kanskje?»

Plutselig buldret det til utenfor huset. Inga spratt opp og tittet ut. «Traktoren min! Hva i alle dager, er det noen som har stjålet den? Nå står den da krasjet rett inn i den gamle bjørka? Bare ikke noen mennesker er skadet!»

Fortsetter HER….

19

Ada tittet spørrende på Even.

«Hva er det de har for hemmeligheter tror du? Jeg gleder meg til jul jeg. Gjør du?» Han tenkte seg om før han svarte.

«Ja da, jeg gjør det, men det er så mye som er rart i denne tiden at jeg er litt trist også. Men når dere er her sammen med meg, så er alt bedre liksom!»

Olivia la armen rundt de begge og så sang de julekveldsvisa sammen høyt og skrålende.

Juletrærne ble lempet av ved hvert hus, og Jon tente bålpanne mellom de to gårdene. Inga serverte varm saft og rundstykker. Pølser ble grillet og enda flere sanger ble sunget. I måneskinnet så de revene hoppe og sprette på jordet mot skogen.

Jens og Jon gikk av sted for seg selv for en stund. Olivia og Even tok skiene fatt under stjernehimmelen. Mamma June og Inga hvisket seg imellom. Ada ble fryktelig nysgjerrig på hva de snakket om, og snek seg innpå dem. Hun hørte de pratet om senger og kommoder, spisestue og stoler. Det var ikke noe spennende, så hun gjespet høyt.

«Kan det ikke snart bli jul da! Må vi vente så lenge? Dette er så kjedelig.»

De andre lo til henne og sa at nå var det visst slutt for i dag. Inga klemte henne godt og hvisket at i morgen kunne hun komme og lage julegaver etter skolen.

«Husk å lure med deg gummihanskene til mamma. De henger ved kjøkkenvasken vet du. Vi skal ikke ødelegge dem, så du kan fint henge de tilbake etter på uten at mamma merker det!»

Da var snart smilet til Ada på plass igjen, og hun nesten danset hjemover til kveldstell og senga si.

Fortsetter HER….

18

Da Jon ropte på dem, summet de seg litt. Even dyttet høy inn i den lille åpningen bak i løa, så kattene ikke kunne rømme igjen. Han måtte hente katteburet sitt, og få de med hjem.

De fikk det travelt med å finne trærne. De hadde fått masse snø og rim på seg, så sløyfene var nesten borte. Even fikk lov å hogge ned deres tre og han var så stolt. Snart var alt hugd og de var klare til hjemreise.  Det var da de så revene. To stykker svinset rundt og snuste. Det var så flott å se dem, men Ada ble så redd for kattene.

Det endte med at de gikk inn til løa igjen. Jon la kattungene tett sammen i sekken med høy. Kattemora hoppet raskt etter, og så fikk de kjøre hest og slede de også.

Hele veien sang Ada. «Jeg ønsker meg en katt, jeg ønsker meg en katt!» Til slutt måtte Olivia be henne tie stille. «Vi har hørt det nå, men det er ikke våre katter. Jeg ønsker meg en hest, men det får ikke jeg. Man kan ikke få alt man ønsker seg, nemlig.»

Pappa Jens hørte jentene snakke og ropte til dem.

«Ønske og ønske, men dere kan aldri gjette hva julegaven er i år. Det vet nemlig bare jeg…….»

Så lo han noe voldsomt og blunket til Jon.

«Nei, de gjetter det aldri. Nå er vi enige Jens, så da håper jeg du og kona er det også?»

Fortsetter HER….

Det er kanskje ikke alle som gidder å lese alt dette, men for den som har lyst, er du velkommen med. Du kan starte fra førsten HER og lese deg fram til i dag. Adventshistorien i år heter Jul i alle hus.

17

Inga hvisket til Ada at de bare kunne utsette julegavejobben til dagen etter.

«Vi klarer det helt sikkert, for jeg vil også være med å hente juletre.»

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Neste ettermiddag var de alle samlet hos Jon og Even. Ungene skulle få sitte i sleden med Jon og Inga, og de andre gikk på ski etter. Det hadde frosset på igjen. Vinterlandskapet var rimfrossent og vakkert i ettermiddagslyset. Dombjellene klang for hesten ville nesten ikke stå stille. Men alle kom på plass. Jon roet hesten ned og tok tak i grima. Så leide han den ut av porten og hoppet på. I vill fart gikk det bortover den islagte veien. Ada kjente at vinden fikk tårene til å trille.

«Jeg er ikke redd og jeg gråter ikke altså. Jeg gråter ikke!» Men litt redd var hun likevel.

Turen var kort, og de svingte inn i skogen der trærne sto på rad og rekke. Hesten var roligere nå og tråkket seg fram i snøen før den stanset helt. Jon bandt den til et stort tre, og ga den en sekk med friskt høy.

Så gikk de på leting etter trær med sløyfer på. De skravlet og lo, lette og lette. Jon fant det første.

«Men vet dere hva? Her inne bor det ikke bare rever. Gjett hva jeg så på viltkameraet da? Jeg tror dere aldri gjetter det. Det er ikke bare mus som er redd for livet sitt. Følg den stien der inn til den gamle høyløa så får dere se. Godt ikke reven kommer inn der.»

De tre ungene gikk innover og fant fort den lille grå høyløa. Even åpnet døra forsiktig, og der inne lå det en katt med to store kattunger.

«Åååå, det er katten min! Jeg som trodde den var spist av reven. Nå ble jeg glad nå. Alt dør ikke! Hei pusen, du må da bli med hjem, for der er det mye varmere enn her.»

Han krøp inn i det gamle høyet. Katten malte når han strøk den over pelsen. Ada og Olivia kom seg inn også. Kattungene freste litt, men etter hvert roet de seg fint. Alle hadde helt glemt juletrehentingen.

Fortsetter HER….

15

Ada måpte av forundring. «Å hjelp, finnes det noen som fanger alle mus liksom. Kunne vi ikke la de bo her i husene da? Tenk levende mus da. De er jo så søte!»

Jon kom inn bak Inga.

«Ja, søte er de, helt til de spiser opp maten din, sokkene dine eller bamsene for den del. Felledyr må til, om vi vil eller ikke. Bare de musene kunne holde seg ute! Men strikkemusene dine er greie da Inga. De gjør nok ikke ugagn.»

Så gikk de voksne ut igjen i stua til de andre. Olivia løftet opp musegutten og smilte.

«Han kan få bo i mitt hus. Så søt som han er. »

Men alle ville ha musegutten hos seg, så det var ikke lett å bli enige. Til slutt fant de ut at det var like godt at han fikk ha venner i alle hus, akkurat som Even. De plasserte han i et hus som sto tomt, og bestemte seg for at det huset skulle de fylle opp med alle som ville være med. Huset ble brått fylt opp av bittesmå dukker og små musunger, strikkedyr og kaniner. Skikkelig livlig ble det!

Foreldrene og Jon gikk hjem etter kaffen og Inga kom inn igjen til ungene.

«Husker du eventyret fra i fjor da Even? Vi hadde mye moro her da.»

Han nikket blidt.

«Jeg synes det var mest spennende med felledyret da også. Musefeller altså! Du fortalte så levende om musemor som svertet tak og vegger. Om Herman som så over fangsten sin, etter de siste dagenes jakt. Han hadde klart å få tak på en ostebit og to mandler. Så måtte han virkelig være smart, om han skulle fikse nye søtsaker. Rosiner var tilgjengelige og mer ost, brødbiter og noen ganger leverpostei. Han gjorde alltid klar fangstredskapen til kvelden, og både gledet og gruet seg. Ville han klare å overliste det felledyret? Passet han seg ikke, så var det smekk og farvel før jul. som du sa. Han snek seg ut med en lang stang med en løkke på, og så fisket at ut maten i musefellene i det de klappet sammen.

Han bor i det huset der, den gode Hermann, med sin Josefine og datteren Ella.»

Han åpnet døra og der inne sto Josefine helt alene. Ada ville høre mer og løftet musen ut.

«Så fin hun er! Har du sydd dette til henne Inga? Men hvor er Ella og Herman nå? Har felledyret eller katten tatt dem også?»

Ada så fra den ene til den andre med skrekk i blikket.

Fortsetter HER….

Jeg måtte tenke etter. Hva MÅ jeg? Egentlig har jeg ikke en sånn liste.,Jeg gjør det jeg rekker, men jeg Må gå turer!!!!Tenk at en søledam kan være så vakker. I dag skinte sola, så noen dammer var uten is.   Andre dammer var islagt og da var det gøy å leke litt. Syltynn is, så det var bare så vidt det bar disse stråene.Overalt var det vanndråper der sola kom til. Skikkelig eventyr!

Ja, det ble det nå. Trøbbel!!Nå har jeg endelig fått opplegget på telefonen på plass igjen. Takk til blogg support !! Jeg skulle fornye serviceavtalen på data i dag. Det kunne ta en uke????Jeg har ikke dataen min!!!! Hjelp, tenkte jeg. Jeg kan lage innlegg på telefonen så klart, men juleeventyret mitt??? Det skriver jeg jo på dataen? Jeg har planlagt noen dager her på bloggen, så jeg håper jeg får dataen igjen, så jeg kan fortsette etter tirsdag også? Dette blir spennende…..

14

Ada våknet tidlig neste morgen. Hun hadde vinduet rett ved senga si så hun åpnet gardina og tittet ut. Alt var snødekt der ute og det begynte å lysne. I dag var det fri fra skolen, så hun gledet seg. I går ettermiddag hadde de tatt fram skiene alle sammen. Noen skier var slitte, og andre nesten for små. Det samme gjaldt skisko og staver. Men de byttet med hverandre og fikk det til. Evens gamle skisko og staver passet Ada, og han fikk låne et par som pappa hadde liggende. Pappa hadde ment at det var best å utnytte det fine føret, for værmeldinga sa at det ikke ville vare! Det så allerede mildt ut?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

De hadde gått innover skogen før det mørknet, og det var spor etter rever overalt. Men de så ingen. I dag skulle de legge ut litt kylling og skinke der det var mest spor. Bestefar Jon hadde lovet å hjelpe dem med et gammelt viltkamera han hadde. Kanskje kunne de få bilder av revene før jul?

På formiddagen gikk de til skogen og fikk mat og kamera på plass.

Etterpå rullet de snøballer og lagde snømenn foran alle husene, for nå var snøen skikkelig kram. Gamle luer, votter og skjerf ble funnet fram som pynt. Snølykter ble det også mange av, og alle håpet at mildværet ville gi seg fort. De ville jo ha skiføre.

Alle var bedt på kaffe hos Inga på ettermiddagen. Ada gikk ut i kjøkkenet til Inga og hvisket forsiktig til henne.

«Har jeg tjent noen penger tror du? Jeg har jo vasket og ryddet der inne!»

Hun pekte inn i rommet med alle de små husene. Inga tok av seg brillene og så på Ada.

«Hva tror du du har fortjent da? Ikke vet jeg. Men kanskje vi kan lage noen julegaver sammen i morgen. Da kan du komme alene. Jeg sier det til de andre etterpå, så vi ikke blir forstyrret. Noen penger blir det nok også, som du kan kjøpe noe for, om du trenger det.»

Olivia og Even hadde gått inn i julegata, som Ada hadde begynt å kalle det. Nå fortalte de historier til hverandre om de som de ville skulle bo i husene. De skrattet høyt.

«Vi sitter her og leker med hus, dukker og mus vi, og så er vi liksom store!»

Inga tittet inn og lurte på hva de lo av. Da hun fikk forklaringen var det hun som lo.

«Hva med meg da? Kan ikke store mennesker være litt barnslige også? Jeg sier alltid at man er ikke voksen før man kan være barnslig uten å være flau over det!

Men har dere sett musegutten der borte? Han er helt alene i verden. Jeg fortalte Ada om Ella som mistet søsteren sin til en katt som var sulten. Musegutten har mistet alle sine til felledyret!!! Dere vet hva det er vel? Et skrekkelig ekkelt dyr som tar for seg når det er museår, som i år.»

Fortsetter  HER…

Så er det bare elleve dager igjen til jul. I morges koste jeg meg med Lucia på tv, med Lussekatter og masse stearinlys. Bildet av meg selv med krone har jeg tatt tidligere. Jeg går ikke rundt med krone på hodet på Luciamorgenene, men jeg synes det er vakker å se andre gjør det. Noen ganger er jeg i barnehagen og ser ungene, andre ganger er jeg på Luciakonsert i kirken, men i år var jeg hjemme. Ute har det snødd og regnet, så det var slett ikke dagen for å kjøre bil, når jeg ikke måtte. Jeg har i stedet fått mange bilder tilsendt av de søte små, og det er også koselig. Elleve dager til jul er det, og det er fint å markere det i hvert fall.