Det er ikke lett å glemme tidligere tiders tannlegeskrekk. Ja, jeg hadde virkelig problemer i mange år på grunn av den behandlingen man fikk før, i gamle dager. De første gangen jeg var hos tannlegen fikk de ikke gjort noe, for jeg slo meg helt vrang av redsel. Damen var sint i øynene og hun var hard i nypa kan man si. Men det var hull i tennene og det skulle da stelles. Jeg hadde jo stadig tannverk også! Da fikk mamma bli igjen ute på venterommet mente damen og hennes assistent. Så ble jeg satt i stolen da, og assistenten skulle hjelpe til. “Gap opp!” var ordene som kom. Jeg nektet. Men da var det bare kort prosess av tannlegen. Hun satte på en rem liksom og så “skrudde” hun opp munnen min med et redskap. Jeg kunne ikke lukke munnen lenger og satt der og gapte som bare den. Så kom boret! Det var skrekkelig skremmende og ikke minst fryktelig vondt. Det luktet svidd bein og den gangen var det ikke noe vann som kjølte ned på noe vis. Jeg skal ikke fortelle om den gangen de trakk ut en betent melketannjeksel. At jeg fikk ros av mamma etterpå og både Donald og fargestifter, hjalp lite. Jeg hadde blitt livredd og er det faktisk enda. Når jeg setter meg i tannlegestolen er jeg liksom liten igjen. Jeg har bare lyst til å løpe der ifra. Men jeg er så heldig at nå har jeg en tannlege som forstår, og smiler. Vi har funnet ut av det sammen, og jeg får bedøvelse når jeg ber om det og tennene blir fint stelt. I dag var jeg der igjen og nå er jeg ferdig for denne gang. Hun satte bedøvelse, testet, spurt om det var greit og reparerte. For en lykke at ikke barn av i dag trenger å oppleve det samme som jeg gjorde da jeg var liten…..
Noen ganger tror man nesten ikke sine egne øyne. Jeg gikk i skogen i dag og lette etter et nytt trimtre? Husker du ikke hva jeg har jobbet med kanskje? Hvert år har jeg tatt bilde av meg selv med selvutløser hengende som et dovendyr fra et tre som hadde falt over stien. Men i vinter sa alle at treet var vekk. De hadde ryddet stier, og alt var kappet opp til ved. Men hva fant jeg?Blåveis, hestehov og hvitveis. Og treet!!!! Det var der fortsatt. Jeg tok bildet og det gikk lett som en plett denne gangen. Jeg har trent hele det siste året og det ga resultater det. Jeg klarte det i år også, men det gikk så mye enklere. Alle som sa at treet var vekk??? Nå vet jeg bedre. Det er der enda. Men jeg må lete etter et nytt tre, for plutselig rydder de vel her også.
De siste dagene har vi hatt mye tåke. Det kan føles tungt og trist. Men det gjelder å komme seg ut da også. Jeg synes naturen blir spennende, annerledes og eventyrlig innhyllet i tåke.
Det har regnet mye også, så det har blitt store vanndammer der det ellers er en sti. Det er godt å ha skotøy som passer, ellers kan det bli ubehagelig kaldt på føttene.
Fuglesangen denne dagen var helt nydelig, men det er dessverre ikke lyd til bildene.
Våren er virkelig på gang der ute, selv om de fleste av trærne står der uten et eneste løv enda.
Men “det livnar i lunder” der ute, og snart er det full fart overalt av vekst og insekter, blomster og dyr. Det er godt å gå tur i tåke også, for etter det kommer jo sola.
Man kan jo lure på om dette er den aller siste gang for vinter denne våren? Jeg fikk skikkelig julestemning av å dra unna litt kvist på hogstfeltet i går ettermiddag.
Men våren venter under snøen den. Rart å se fargene på blomstene gjennom det hvite.
Men jeg lagde engler i snøen og koste meg i vintertøy en lang stund.
I dag regner det noe veldig, så jeg har ikke lyst til å gå ut og klemme et tre!!!
Selv om det var Utifrilufts helgeutfordring denne gang. Men jeg fant fram dette bildet fra arkivet. Litt rart bilde tenker du kanskje. Men jeg skal si deg jeg klemte treet noe veldig den gangen. Det er noen år siden, og treet er skåret ned og har blitt til ved på. Jeg hadde dette hengende treet over stien som en utfordring i lange tider. Hver gang jeg skulle gå under det, så måtte jeg forsøke om jeg klarte å henge under der, som et dovendyr. De første gangene klarte jeg det ikke. Det var umulig å henge der lenge nok til å få et bilde av det en gang. Men så etter over et år med øvelser, klarte jeg det. Jeg klemte treet og selvutløserene på kameraet mitt foreviget det. Klarer jeg noe sånt i nå tro? Jeg må snart ut i våren og lete etter et nytt tre……
Noen ganger tenker jeg sånn. Skal, skal ikke? Hva er det beste for meg? Jeg tenkte jeg skulle gå en trimtur, men i kveld vil ikke kroppen helt være med på det. Men da bestemte jeg meg for at jeg skulle gå likevel og så lovet jeg meg selv at det er lov å snu og gå hjem igjen om det blir for tungt. Smart hva? Ut på tur.
Det er vist det jeg er, kjedelig, både på bloggen og i livet. Ingen gidder vel å se naturbilder og lese mine funderinger, uten at jeg utleverer meg selv og hyler om alt som skjer i det virkelige liv, eller? Ja, sånn er det visst, men jeg bryr meg egentlig ikke. Jeg skriver og legger ut mye forskjellig, fordi jeg har lyst, ikke fordi jeg vil oppnå noe. Fint å bla i bloggen min senere og se tilbake. Jeg liker å bake, lage mat, drive med håndarbeid og være kreativ, jeg liker turer i skog og mark, tenke på helsa mi, ta ferieturer små og store, være med familien min og kose meg i hagen blant annet. Kjedelig sikkert for mange, men jeg har funnet ut at sånn har jeg blogget alltid, og sånn fortsetter jeg. Om du ikke synes om det, så gå videre. Jeg tenker at livet er fullt av hverdager. De er det faktisk flest av, og de skal bli bruke til noe hyggelig. Stå på! Ha en vakker dag.
Noen ganger tenker jeg virkelig, hva skjer??? Jeg makulerer flere år av mitt liv liksom. Lese, vurdere, ta vare på, eller kaste? Det er ikke lett å vite hva man skal gjøre med det man har i huset. Vil jeg at barna mine skal lese det jeg har skrevet ned i frustrasjon eller lykke? Vil jeg ta vare på det selv, eller vil jeg bli ferdig med å bli minnet på ting hele tiden? Noen ganger må man bare være litt hard mot seg selv. Rett i makuleringsmaskinen med en haug.
Men annet er skatter jeg vil ta vare på for meg selv. Hva andre gjør med det etter min tid, bryr jeg meg ikke om. Men jeg må kunne ta det fram, tenke og minnes. Jeg skriver, tegner, limer inn og lager en rar dagbok av det. Noen ganger farger jeg det med friske farger, andre ganger limer jeg inn foto eller bilder fra et ukeblad, et dikt jeg har funnet eller skrevet selv, en bit av en tapet, navntrekket til noen som har gått foran og så videre. Nei, jeg skriver ikke hver dag, ikke hver måned en gang. Min bok har jeg hatt i mange, mange år allerede. Noen år har en side, andre år har mange. Men det er en minnebok for meg. Jeg vet hvorfor jeg skrev det jeg skrev, og bare jeg. Andre vil ikke ane hva de dagene handlet om. For meg er dette en skatt. Prøv selv om du vil ha en sånn minnebok/dagbok. Det er verdifullt for meg i hvert fall.
Dagen startet aldeles nydelig den, etter at natteregnet hadde gitt seg. Vinduene var fulle av vanndråper, men jeg gikk da ut og tok bilder.
Jeg møtte Knerten, og han mente jeg burde komme meg inn igjen, for det var spådd storm!
Grusveiene var fortsatt fulle av holke, og nede i vika hadde det blitt et godt lag med vann over isen. Jeg valgte gangveien, som var lett å gå.
Jeg klarte meg bra, helt til jeg snudde og gikk hjem igjen. Da kom vinden, og det ble bølger i søledammene og regnet pisket meg i ansiktet. Gjett om det var godt å komme inn. Og stormen? Den ble slett ikke så lille her hos oss. Litt regn og litt knaking av vind, men så kom en fin solnedgang. Den tok jeg ikke bilder av, for da satte jeg meg ned med en varm kopp kaffe. God helg !
