GOD JUL

Så var dagen her. Jeg elsker advent, så den tiden før, kunne gjerne vart lenger. Etter julaften kommer romjula, og det er også så fint. Men først er det julekveld!

Jeg har bakt og kost meg i advent. Noe er allerede spist, og annet ligger klart i kakebokser og fryse. Planlegning er halve jobben, mener jeg. Jeg rakk slett ikke alt jeg hadde satt på lisen min, men jeg rakk det som var nødvendig. Kjøpe inn mat, pynte, bake litt og kose meg ikke minst.

Julekrybbe og annet er koselig å se på i advent, og det skal få stå til godt ut i januar hos meg.

Kos dere massevis i dag om dere er alene eller om dere er flere. Vemodet følger gjerne med hos meg, men sånn er det med høytidsdager. Jeg gleder meg til å høre masse julemusikk, spise god mat og se de jeg kan i jula. Så får vi håpe at innen neste år er alt mer normalt. GOD JUL!

Adventskalender del 19, Juleglede

Reklame |

Læreren smilte og hvisket. «Du fikser det Sunniva. Hold den fine julekulen din høyt. Så ser folk på den, og du klarer å slappe av. Fortell det du husker.»

Hun trakk pusten dypt, holdt opp julekulen og fortsatte.

«Så kom Jesus til jord, akkurat sånn var det! Han ble født midt oppe i der høyet lå, og jeg kan tenke meg det stakk noe veldig på kroppen hans. Moren, hadde jo ikke kjøpt klær i det hele tatt? Kaldt var det sikkert også, for bestemor har sagt at det kan snø, til og med i Betlehem. Vil du ligge uten klær i snøen kanskje? Jeg tror han fikk låne noen klær av gjeterne. De vise mennene som kom, hadde med mat. For jeg vet hva gull er, men røkelse og myrra var sikkert noe spiselig. Jeg ville hatt ei brødskive jeg da. Men Jesus ble født, det er det viktigste i hele historien.

Nå husker jeg noe mer. På søndagskolen har jeg lært at vi skal bry oss om hverandre og være glad i Jesus, akkurat som de var på Betlehemsmarken den første julekvelden. Jeg skulle ønske jeg hadde vært der, men vi kan bry oss om hverandre her også. Gratulerer med dagen lille Jesusbarn. Nå er det jul.»

Hun neide dypt, og så sang hele klassen «Deilig er jorden». Folk stemte i sammen med dem. Alle klappet. Sunniva var stolt over at hun hadde klart det.

Etterpå serverte butikksjefen gløgg og pepperkaker til de som ville ha. Snøen begynte å dale ned over dem, og alle følte seg i slekt, der under himmelen. Smil og latter overtok raskt. Handelen var i gang, med julemusikk til.

Oda solgte ut alt hun hadde laget, men hun skulle ikke ha pengene selv. Hun hadde det hun trengte. Pengene skulle gå til Frelsesarmeen, hadde hun bestemt. Hun hadde tegnet en plakat der det sto både bankkontonummer og vipps, om folk ikke hadde penger med seg. Det ble flere tusen kroner, og hun var så stolt og lykkelig. Hun kjente seg nesten sliten i kjevene av å smile så mye.

Osvald synes hun var det vakreste han hadde sett noen gang. Han håpet at hun ikke bare ville forsvinne tilbake til byen igjen, når jula var over? Men hun hadde sagt at hun skulle være til over nyttår, så han trengte ikke tenke på det, enda…..

Men hva var dette? Han kjente at han ble sjalu. Hvorfor innyndet butikksjef Hans Larsen seg hos Oda? Han var da mye yngre enn henne? Men det var ikke godt å si hva Oda mente om det? Hun strålte som sola der hun sto…..

 

Vil du gi til julegryte til Frelsesarmen, så kan du gjøre det her:

Vipps til 2309

Send SMS “GRYTA” til 2309 (200 kr)

Gi et bidrag til kontonummer 3000.15.07350

Fortsetter…..HER

 

Adventskalender del 18, Juleglede

Tante klappet i hendene. «Hei. Dere kjenner ikke meg, men jeg er Oda, tanten til Mari. Jeg vet noe vi kan gjøre for å holde varmen og humøret oppe. Elverket jobber sikkert på spreng med saken, men det er da ikke helt mørkt her i all snøen. Kan vi ikke ta hverandre i hendene og gå rundt juletreet sammen. Så kan vi selge sakene våre etterpå, for da er vi i hvert fall varme. Hodelykter har de fleste ser jeg. Om butikksjefen spanderer noen flere fakler, er jeg sikker på at vi får en fin stund.

Alle var med, både små og store. Det ble to ringer utenpå hverandre rundt det store treet. Kvartetten som skulle underholde til markedet stemte i, og så sang alle sang etter sang, mens de gikk rundt og rundt i det dunkle lyset. Aldri hadde Per sunget som nå, der han holdt Mari i hånden på den ene siden og Oda på den andre. De smilte og lo og kjente seg som del av en diger familie, en bygdefamilie med plass til alle.

Nissen da? Hva gjorde han? Han satte seg på butikktrappa, ganske så usynlig og så på dem.

Etter en halv time, lyste plutselig juletreet igjen. Butikksjefen stilte seg opp i døra og ropte at de måtte være stille.

«Som sjef for butikken vår og som leder av velforeningen ønsker jeg alle velkommen. Nå skal vesle Sunniva fra fjerde klasse lese juleevangeliet for oss, mens de andre i klassen viser oss fortellingen. Her er Maria og Josef, hyrder og vismenn. Lille Mathias, naboens barnebarn er Jesusbarnet og hunden min er esel. Ja, dette blir spennende! Vær så god.»

Sunniva begynte å lese, men det lille Jesusbarnet kastet teppet av seg og skrek av sinne. Han ville ikke legge seg enda! Til slutt hylskrek han og kavet med armer og ben. Læreren kom og reddet dem. Hun hentet fort en bamse inne i butikken, Mathias fikk fri og bamsen ble lagt i krybba. Ungene kunne fortsette med juleforestillingen.

De sang «Et barn er født i Betlehem» og Sunniva leste videre. Så ble det stille. Hun hadde glemt det siste arket hjemme. Tårene trillet nedover kinnene. Hun så desperat på læreren.

Fortsetter…..HER

Adventskalender del 17, Juleglede

Det hadde snødd hele natten og naturen var som et eventyr! Tante bandt kranser og lagde dekorasjoner ute i garasjen. Hun hadde kledd seg godt og fått låne med seg den lille radioen, en kaffetrakter og noen småkaker. Hun trallet og sang til julesangene, og gledet seg til julemarkedet i kveldsmørket. Alle i nærheten jobbet visst med ting og tang de skulle selge, så det skulle bli spennende å se hva andre hadde funnet på.

Utpå dagen kom katten forsiktig innom henne. Hun klappet den og ba den vente. Ikke lenge etter hadde den fått det den ønsket seg mest, ei stor skål med fet fløte. Hun trengte da ikke alt det hun hadde i kaffen. Katten malte og malte, og tenkte at nå var det nok. Her ville han bo. Hele livet hadde han vandret rundt fra gård til gård. Det var på tide å slå seg til ro, gammel som han var. Dette stedet var perfekt. Her fikk han kos og mat, kunne gå inn og ut av to hus og det var nok mus han kunne jage. Han var hjemme.

Osvald kom innom som avtalt, og roste Oda for alt hun hadde fått til. Hun ordnet kaffe til dem, og han tilbød seg å kjøre alt ned til butikken litt senere. Han fortalte at Per hadde fikset pyntede fuglenek, og han selv hadde utskårne trefigurer.

«Jeg har vært en skikkelig surpomp i høst, skjønne du. Jeg synes så synd på meg selv, da jeg brakk både arm og ben. Pluss at jeg ville være ung og sterk igjen, men det går jo ikke! Surheten gikk jo bare ut over meg selv, trodde jeg, men stakkars Per. Han har nok ikke hatt det så koselig, og det skammer jeg meg over. Hver dag hinket jeg til verkstedet mitt og spikket sint i vei på trestykkene. Jeg skal si det ble mange nisser og engler av det.»

Nissen kom også og så på alt de samlet sammen ved butikken. Han ønsket han kunne vært med. De skulle bare visst hvor flink han var til å strikke. Han hadde lært det av kona si. Joda, ei god kone hadde han da hjemme i Vinterland. Bare julaften kom, så skulle han reise hjem til henne igjen og være der til neste desember. Han sukket og mintes hva Kong Vinter hadde sagt. Nei, det var bare å ta seg sammen og oppføre seg voksent. Snøen måtte feies vekk ved butikken også.

Julegrana skulle tennes. Det var høyt og fullt av lys og kuler. Alle sto musestille og beundret treet foran bygdas eneste butikk. De telte ned, og så lyste det over hele treet. Stjerna i toppen blinket litt til, og så ble det svart overalt. Lyset hadde gått, på grunn av all den tunge snøen. Måtte de avlyse hele arrangementet? Alle sto der og så spørrende på hverandre.

Fortsetter….HER

Adventskalender del 13, Juleglede

Det var Lucia, så Mari ville overaske tante med kaffe på sengen. Hun snek seg ut i gangen, fikset hvite klær og fikk tent lysene i batterikronen. Så steg hun inn med verdighet og sang, med et levende lys i hånden. Tante tørket noen tårer og klappet til overraskelsen. Maris satte lyset i staken og krøp opp i sengen til tante. Der gikk hjembakte lussekatter og pepperkaker gikk ned på høykant, sammen med både gløgg og kaffe. Da Mari var liten var det tante som hadde gjort sånn med henne, så kunne hun gi tilbake.

Tante pakket etterpå sekken i grålysningen og ville ta seg litt oppover i høyden denne dagen. Det lysnet over åsen og det ville sikkert bli sol. Hun hadde sett et gammelt dødt tre med masse grønn mose, og det ville hun ha litt av. Hver kveld lagde hun kranser, sang for seg selv og var glad. Dette var som et eventyr tenkte hun, der hun vandret av sted.

Hun var nesten oppe på toppen av høyden, da hun plutselig mistet fotfestet. Brått skled hun fort nedover i den fuktige mosen. Hetta på anorakken hang seg fast i ei grein, og så var det stopp. Hun hikstet etter luft og det var umulig å komme løs. Jo mer hun dro, jo hardere snørte knyttemekanismen seg sammen rundt halsen. Hadde hun bare tatt den andre anorakken kunne hun ha åpnet glidelåsen og kommet seg løs, men denne jakka var til å tre over hodet. Hun satt bom fast. Våt var hun også, og redd. Hun ropte, men det var langt ned til gården.

Mari var ute etter posten akkurat da, og hørte ropene. Hun løp over mot gården for det var nærmere, om hun trengte hjelp. Osvald kom ut på trappa og lurte på hva det var. Han grep kikkerten i gangen og søkte seg fram.

«Det er en dame! Hun har falt og slått seg. Men du gode min da, sitter hun fast i kvistene med hodet? Hun kan jo bli kvalt! Her må jeg løpe fort.»

Brått hadde han fått på seg støvlene. Krykken feide han til side, og før Mari fikk sagt at det sikkert var hennes tante, var mannen langt av sted.

Nå var visst både smerter i arm og ben glemt? Hun ble stående på trappa uten å klare å gjøre noe. Men da Per kom løpende, våknet hun liksom opp igjen.

«Osvald løp! Ja, han løp! Min tante har visst falt og slått seg i skogkanten. Jeg skal si det ble fart på mannen.» De så forundret på hverandre. Så løp de etter.

Osvald hadde allerede fått tante løs. Hun satt godt inntil Osvald, snappet etter luft og tårene trillet nedover kinnene da de andre nådde fram. Han strøk henne over håret og trøstet.

«Dette kunne gått helt galt. Du burde ikke gå i så bratt terreng alene, og husk at du alltid burde ha med deg en skarp kniv i lomma. Hadde ikke jeg hatt min på plass, så vet jeg ikke hvordan det hadde gått med deg. Jeg hadde vel brukt tennene og bitt av den snora!»

Da lo tante og de andre lo med. De samlet sammen ryggsekk og votter, poser med mose og kvister, før de gikk tilbake til gården. Osvald ba dem med inn og han var snar med å få over kaffen.

«Jeg burde ha bakt litt. Det er jeg da god på, men her har vi litt kjeks.»

Hadde ikke Per visst hvordan onkel hadde vært før dette skjedde, så hadde han ikke ant at denne mannen pleide å humpe rundt og halte, sutre og klage. Nå var han som forbyttet. Damer altså. De fikk visst fram det beste i onkel.

Praten gikk lett og livlig rundt bordet i kjøkkenet. Tante var sitt vanlige jeg igjen og det samme var det visst med Osvald. Han blunket til Mari og svinset rundt med kaffekjelen som den fødte vert. Per satt der og følte at han måtte liksom holde på stemningen. Sånn hadde onkel vært før. Han hadde nok savnet selskap noe veldig. Sorg er ingen god ting. Men plutselig skinte liksom sola i huset, selv om det regnet på utsiden nå.

Nissen kniste. Det hadde gått bra, men han hadde kanskje ikke behøvd å dytte tante så hardt? Usynlig som han kunne gjøre seg, så ville hun aldri mistenke at det var det som hadde skjedd. Bare nå ikke Kong Vinter hadde sett det? Var han på vei til gården tro? Det var allerede mye kaldere i lufta, og regnet hadde begynt å gå over i snø….

Fortsetter….HER

Adventskalender del 11, Juleglede

Reven dro seg i værhårene, og så seg om som rever ofte gjør.

«Hanen du leter etter, han sitter oppe i det store treet der borte. Hadde han ikke klart å fly, så hadde han blitt min middag i natt. Jeg er like sulten, men det er vel best du får den skrikhalsen hjem igjen. Gale kan han visst ikke lenger, for han har et stygt sår på halsen, men det er ikke etter mine tenner!»

Nissen sa ikke stort, men delte den siste hvetebollen med han. Så gikk han for å snakke med hanen.

«Jeg kan ikke gale mer og ikke har jeg følelse i kroppen. Hadde jeg bare tenkt meg om, før jeg stakk av. Jeg er visst ikke skapt for å leve som de ville fuglene. Reven lurte meg. Hadde jeg ikke vært rask og kommet meg opp i dette treet, hadde jeg ikke vært mer! Sulten gnager, men marken er trygg under frossen jord. Til og med de største halefjærene har jeg mistet.»

Nissen så strengt på han.

«Sånn går det når man ikke vil høre. Skal jeg sette inn en ny hane i hønsegården kanskje, en som forstår å ta vare på sine? Høner, egg og kyllinger skal ha respekt. Du har oppført seg så stygt, at jeg vet ikke om damene dine vil ha deg tilbake. Ikke visst jeg at du var på denne måten. Nå har du nesten blitt spist to ganger det siste døgnet, og enda har du ikke sagt unnskyld til meg.»

Hanen hang med hodet og kaklet som en liten kylling. «Jeg vil hjem. Unnskyld, unnskyld igjen. Jeg skal aldri mer rømme, aldri. Jeg skal bli så grei, bare du hjelper meg hjem til mine. Hjelp!» Han pep og jamret enda en stund, før nissen tok rundt han og bar han tilbake til hønsehuset.

Da Per hentet egg den dagen, var det en verdig ro over hanen og hans flokk. Ikke et eneste kykeliky hadde de hørt? Så var han vel grei igjen da, og Osvald snakket ikke mer om suppe heller?

Hanen passet sine, både egg og høner. Stolt spankulerte han og sa ifra om det var rever, hauker eller katter som kom for nær. Han hadde lært sin lekse. Gresset var ikke grønnere på andre siden av gjerdet, som reven hadde sagt.

Reven? Den nærmet seg igjen gården i ly av mørket den kvelden. Nå skulle han få med seg i hvert fall en av de godbitene, som luktet så godt på trappa. Han slept med seg først den ene og så tok han den andre treskoen. Brått slapp han det rett ned. Dette ble ikke som tenkt? Borte ved bua var det noe som beveget seg forsiktig mot han……

Fortsetter…. HER

Adventskalender del 6, Juleglede

Hos Mari var det også kveld. Tante skravlet i vei og strikket samtidig. Hun virket helt merkelig, og Mari begynte å lure på om det var noe galt?

«Galt?» sa tante. «Jeg så jo det sist jeg var her, at her kom det ikke til å bli jul om du ikke fikk hjelp, masse hjelp. Nå spiser vi kveldsmat, og så skal jeg sette i gang i morgen tidlig. Har du ikke fått fram adventsstaken en gang? For du har vel det? Jeg har da lært deg at du må følge tradisjonene. Du har vel ikke tatt julevasken heller, tenker jeg. Det er jammen godt jeg fikk gå av og bli pensjonist i høst, enda jeg bare er 62 år. Tenk det du, jeg har sluttet på regnskapskontoret for godt! Nå ligger alderdommen foran meg, og gjett om jeg gleder meg til å kunne hjelpe deg mer! Opp og hopp jente. Skal det bli jul, så får vi sette i gang! Men først får vi vel sove litt. Natta!»

Tante gikk opp trappa til annen etasje. Mari hørte at hun pusset tennene, og så ble det stille. Hun sukket og undret seg. Hva var det med henne? Hun var vanligvis snakkesalig, men nå virket hun helt stresset? De fikk visst ta en prat neste dag. Men nå måtte hun sove.

Månen gikk sin bane over himmelen og regnskyene forsvant. I skogkanten lusket revet omkring og lette etter nye dufter, og katten jagde mus på låven.

Nissen krøp inn i høyløa. Ikke lenge etter sov han og drømte om en diger bolle med risgrøt.

Allerede i det det begynte å lysne av dag, var tante i gang i kjøkkenet. Da Mari kom ned var kaffe og frokost klart på bordet. Tante smilte og ga henne en klem.

«Nå har det sluttet å regne der ute, så vindusvasken kan vi ta først! Foreldrene dine kommer hit til jul. Det har jeg bestemt, så vi har ingen tid å miste!»

Fortsetter….HER

Adventskalender del 3, Juleglede

Sola var på vei opp, men noen julestemning var det ikke å hente der ute. Trærne var uten løv og bakken uten det grønne gresset, men det var mildt som en vårdag. Mari hadde hengt ut mat til fuglene, men de fant visst mat selv. Den gamle skogkatten lå innunder fuglebrettet og slikket potene sine. Han var en raring den katten. Hun hadde nesten fått lov til å klappe den, men tam var den ikke? Det var koselig med en katt på tunet.

Mari drev sitt lille advokatfirma hjemmefra, og elsket å hjelpe alle privatpersoner og foreninger med saker og ting. Det å kunne ta en kaffe når hun ville, var også som gull. Noen ganger tok hun telefonsamtalene ute. På tur gjennom åker og eng, skog og mark, snakket hun seg gjennom tekster og brev, rådet og veiledet så lett som ingenting. Så var det hjem til notatene. Det var det beste hun hadde gjort, å flytte hit i høst.

Hun smurte raskt på noen skiver med leverpostei, for kattemat hadde hun ikke i huset. Ikke lenge etter spiste katten fornøyd maten, før den lusket sakte opp mot skogen. Han kjedet seg om dagen, men det ble nok mer liv mot jul. Nissen ville vel snart sette i gang, i år som alle år. Det gledet han seg til. De to var gode venner etter mange år i samme tjeneste. Nissen ryddet og holdt orden, og katten passet på at det ikke ble for mange mus og rotter i fjøs og låve. Spise dem gjorde han ikke, for han fikk nok mat av menneskene sine. Men jage utøy var han god på!

En myk vott traff katten over ryggen. Der rett bak ham, sto nissen. Katten ble så glad at den struttet med halen rett opp. De ga hverandre en god klem. Etterpå satte de seg på den vanlige stubben og så ned mot gården. Katten fortalte litt om tilstanden der nede, og smilte da han fortalte om Mari.

Bak dem snek en annen seg fram og lyttet. Han flekket tenner og kjente at han var sulten. Hadde nissen mat i veska tro? Reven snuste og listet seg nærmere. Brått ble han grepet i nakken og holdt nede….

Nissen ristet reven litt forsiktig og han så bedende opp og hilste.

«Jeg er bare så sulten, og da jeg kjente duften av hveteboller med rosiner, klarte jeg ikke å vente!»

Anskar lo og delte ut maten. Snart satt de tre vennene og spiste sammen og fortalte nytt fra fjern og nær.

Neste dag regnet det noe veldig. Det ble som tussmørkt. Mari trykte nesen mot vinduet da hun skimtet noe på veien fra bussholdeplassen. Mørkt og flagrende beveget det seg der nede. Hva i all verden var det? Nærmere og nærmere kom det. Det minnet om en diger struts med vinger av sort plast? Da så Mari det. Det var et menneske med en sort regnkappe, som kom opp imot huset hennes?

Fortsetter…..HER

Første advent…

Noen som kjenner igjen dette motivet tro? Ja, si det? Tenk nå nærmer det seg desember. I dag er det første advent.

Jeg har bakt hele TO slag med småkaker, så her skal det smakes til kaffen i ettermiddag.

Bakepapiret fikk også noen tegnestreker og en femarmet lysestake fikk sin plass på kjøkkenet. Men med fire lys så klart!

I midten la jeg en sånn pyntekule, og brått var det en adventsstak. Jeg brukte batterilys, for her var det mye lett antennelige greier. Med en lysslynge ble det lyst og fint. Så ønsker jeg dere en fin første advent, og nå får jeg å tenner det første lyset.

Kan ikke la være….

Ja, det er sant, jeg kan ikke la være å være kreativ. Er det dumt tro? Når advent og jul nærmer seg så skriker kerativiteten min etter å lage noe nytt. Men stjerna i vinduet er på plass da. Noen ganger sier jeg til meg selv at jeg kan da ikke være helt god? Andre setter inn sine juleting på en time eller to og så er de klare, men ikke jeg…..

Dere som følger meg har jo sett hva jeg har drevet med i det siste. Alt fra tegnede gardiner og duker. stearinlys, kranser og dekorasjoner, servietter og stjerner og et julehefte som også kan leses i advent.

Blir det for mye skryt???? Men det er ikke derfor jeg legger det ut. Jeg vil dele og vise alle at med enkle midler kan vi få til så mye morsomt. Bloggen er også litt som en dagbok for meg, så da får jeg satt inn det jeg lager i et system.

Jeg bytter gjerne ut bildene på veggen til vinteren også. I år hadde jeg funnet fram et med blå farger. Det passet meg slett ikke i år. Men jeg hadde et jeg hadde laget for noen år siden. Det var med en liten hund i høstskogen. Brått var det fram med malesakene og en tusj. Etter en stund hadde det blitt snøtunge grantrær og en gutt som luftet hunden sin. Bildet er på ca.70×90 cm. Nå passer det på veggen min i hele vinter. Andre steder i huset blir det litt julete bilder som skal opp etterhvert. Nei, alle er ikke malt av meg. Jeg har blandt annet et av en forside til en veldig gammelt julehefte som er min favoritt.

I morges var melkekartongene mine tørre etter vask. Jeg stappet dem med en stram rull av avispapir og skar ut ruter med en tapetkniv. Så ble de malt. Jeg lærte å lage papirtrær inne hos Claus Dalby i går kveld, så det blir det nok flere av til min lille landsby.Jeg gleder meg til å sette det sammen i et vindu. Sånn går dagene mot advent……