Hverdag…..

Ja, tenk det, allerede hverdag i morgen. Nyttår er feiret og gått inn i historien som et minne. Nå er det ingen helgedager før til påske. Litt rart å tenke på. Men her skal ikke jula vare helt til påske. Først skal vi ha Helligetrekongersdag, og så kommer Trettendedagsknut. Innen det, skal jula ut.

Kulda og rimfrosten var fin her i jula, men nå har tåke og mildvær overtatt. De sier vinteren kommer tilbake snart? Det blir spennende å se om det er sant! Ønsker alle en fin ny uke, uansett vær, nyttårsforsetter og tanker.

 

Hva finner man på?

Nytt år og nye muligheter. Hva gjør man da? Jeg har ikke helt funnet rytmen i det nye året, men det kommer vel, når hverdagen banker på igjen. Fortsatt er det julepynt og kos her hos oss.

Vanligvis baker jeg kransekake til jul, men i år ble det jammen kjøpt en fra butikken. Så fin eske, tenkte jeg. Se det vinduet da, ja for det er vel et vindu?

Jeg fant fram en skapt kniv og skar ut litt vinduer på de to andre sidene også, og så ble det malt med hvitt. Et par strøk måtte til, før det ble bra. Jeg prøvde med både en lysslynge og et kubbelys for batteri. Begge deler var da fint, og nissen min smilte.

Jeg satte en liten jente og noen små trær inni, og så ble det jammen en som tittet ut på meg der innefra. Utrolig gøy å bruke det man har og lage pynt av det. Dette lagde jeg i dag. Jeg tror at etter jul skal jeg lime inn noen “glass” I vinduene og finne på litt annet til neste jul med denne esken.

Bunnygevinst, og godt nytt år!

Så var det min tur til å vinne hos Bunny! Du finner bloggen HER!

Virkelig artig med et lodd i posten, men dessverre vant jeg ikke noe på det. Men hva gjør det! Jeg fikk verdens fineste omtale av juleeventyret mitt og hyggelige ord, og det betydde mer enn en gevinst. Tusen, tusen takk Bunny, Jeg ønsker deg og dine et virkelig vakkert og innholdsrikt nytt år. Takk for all moro du har spredt i adventstiden. Du er virkelig gull!

Jeg tenner lys for det nye året, og håper det vil bringe oss bedre tider, glede og vakre dager. Godt nytt år til dere alle!

Sliten….

Det blir ikke mye tid til blogging i romjula. Men sånn er det innimellom. Denne gangen er det ikke fordi vi har huset fullt av gjester, men fordi andre trenger litt hjelp. Flytting i desember er ikke alltid lett. Godt at vi kan stille opp med litt av hvert så det nye året kan møtes med litt ro og orden. Jeg har følt meg som Inga i juleeventyret mitt de siste dagene. Med humør går det fint.

Men i kveld føler jeg meg som en liten unge som trenger hvile, og bamsen kanskje. Ja, man blir sliten av å gjøre sånne krafttak. Fin trim da. Dere skulle sett meg, liggende på magen på gulvet og vaske under skapene, klatre opp gardintrappa og tørke støv av lampene, så var det vask av gardiner, risting av tepper og enda flere gulver som skulle bli rene.

Nå er det verste gjort og jeg føler at jeg har vasket det gamle året vekk. Snart kommer det nye inn over oss, og det skal jammen bli spennende å se om det året vil like, at jeg møter det med siste rest av klesvask og skurefilla. Rent, nytt år, med blanke ark, det blir bra.

Vinterdrøm….

Noe så vakkert som rimfrost og istapper. Det er vinter det. Her kommer det ikke så mye snø, men dette blir likevel fin stemning.

Det er spådd snø utover i uka, man her blir det vel kanskje regn. Da gjelder det å nyte og være i denne vinterdrømmen så lenge det varer.

Den stille tiden før det begynner å lysne igjen mot vår, synes jeg er god. Alle liker ikke dette, men det gjelder vel å forsøke å nyte den dagen man har.

Det er lett  å gå tur i skog og mark, når stier og veier er uten snø eller glatte.

Men litt is har vi her og der da. Morsomt å se etter former og fasonger i de frosne søledammen. Nede på sjøisen går de på skøyter i dag. Fint at alle kan være litt aktive i juleferien. Nabobarna aker i bakken rett på utsiden hos oss, og sola skinner på rimfrosten i elleve minus. Ha en fin romjulsdag og husk å kose dere masse.

Adventskalender 2021, Ett ord, del 24

24

JULEGLEDE

«Det er en blomst det, som jeg synes er vakker. Juleglede er så mye annet også. Jeg kjenner den gleden inni meg nå som det endelig er julaften. Nå skriver jeg de siste ordene i denne boka, og du skal få den i kveld Emma. Jeg håper du siden i livet kan tenke at mange ganger er ett ord nok. Alle de forskjellige ordene du har gitt meg i advent, har betydd noe. Bare ett ord om gangen, har gitt meg rike dager med gode tanker.

Ord om forventning og barndom, vinterland og juleglede, lyder og dufter, mat og drikke, alle har vi en ryggsekk med ballast og fantasi om bedre dager. Alle ordene alene har mye å si, og sammen blir de til en historie for ettertiden. Jeg håper du vil ta fram denne boka år etter år og tenke gjennom hva ordene betyr for deg. Kanskje vil du selv lage din bok en dag, for deg selv, eller sammen med andre.»

Inga kledde seg, og Even kom og fulgte henne ned til gården i mørket. Gavene hadde han hentet før på dagen. Han hadde på hodelykt, for det trengtes, men i hånden bar han en gammeldags fjøslykt med et blafrende lys og han hadde nisselue på hodet. Hun fikk holde han i armen. Over dem glitret det i stjerner, og det var en kald julekveld.

«Dette blir koselig Inga. Emma spiser middag med sine først, og så kommer hun og tar opp noen gaver med oss. Etterpå går vi to til hennes familie og drikker kaffe.

Pappa har stått på i hele dag. Han elsker å lage mat, så det er ikke noe stress for han. Onkel kommer og en venninne av ham, pluss farfar.»

Inga ble ønsket velkommen som om hun var en dronning. Dag ga henne en klem, og hun følte det var så kjent og godt. Han hjalp henne med støvlettene og kåpen, før hun fikk gå inn til de andre. Alle hilste og ønsket god jul.

Det ble servert glovarm gløgg og pepperkaker. I bakgrunnen tonte julemusikken og det duftet herlig av ribbe og surkål allerede. Onkelen som het Hans, hadde gått i klassen til Inga da de var små, så de smilte og lo av felles minner. De hadde fått noen år sammen, før deres familie flyttet inn til byen.

De studerte klassebildene i gangen, som hang der på rekke og rad. Farfar overtok i kjøkkenet, så Dag også fikk prate litt. Hun studerte bildet der Johan smilte til henne. Han hadde visst gått i klassen til Dag, men noen som het Dag, husket hun ikke.

«Hvor er du da Dag? Jeg husker ikke deg da vi var små. Men han husker jeg!»

Hun pekte på en som sto bakerst.

«Det er Sprinter`n. Alle hadde jo kallenavn den gangen. Han het det fordi han var raskest til å løpe på hele skolen. Jeg aner ikke hva han egentlig het. Hvor er han i verden tro? Vi var så gode venner, ja småkjærester kalles det vel. Han passet på meg på skoleveien, enda han var to år eldre. Når Johan ville «kryne» meg i snø, eller dra meg hardt i flettene, var alltid Sprinter`n der. Han enten avverget det, eller trøstet meg. Han glemmer jeg aldri, for han var bare så søt, god og kjærlig. Vi kysset til og med!»

Hun ble litt flau, men alle lo.

Dag lurte på om hun fant han på bildet? Hun måtte innrømme, at det gjorde hun ikke. Han pekte, og hun rygget tilbake. Fingeren holdt han på Sprinter`n, og så på henne. Det var som om alle årene imellom var visket ut, og hun kjente gleden bre seg i hjertet. Uten å tenke la hun armene omkring halsen hans, som hun hadde gjort på den tiden, og han slapp henne ikke.

De andre gikk rolig inn i stua, og de to sto der lenge og bare kjente på gleden og samhørigheten. Dag kjente at han ble rørt.

«Så rart! Jeg husket deg med det samme jeg hørte navnet ditt i høst. Hans sa at du igjen bodde i barndomshjemmet ditt, der oppe. Jeg har aldri glemt deg, men du giftet deg jo med Johan. Jeg fant også kjærligheten etter hvert, men kona mi døde dessverre så altfor tidlig. Nå må vi bli bedre kjent, igjen, og så får vi se om ikke vi to kan få alderdommen sammen. Det vil jeg gjerne, vil du?»

Inga sukket av tilfredshet og klemte seg inntil han igjen.

Kvelden ble akkurat så fin som hun hadde drømt om. Da Emma kom, gikk de alle rundt juletreet. Etterpå var det gaveutdeling. Emma ble fra seg av glede over boka. Men da hun oppdaget innholdet i konvolutten, ble hun stille. Hun ante ikke hva hun skulle si. Men det visste Inga.

«Jeg er ikke din ekte tante, men en som heldigvis kan bestemme selv. Jeg arvet alt, lenge etter at det var slutt med Johan, men han ble ikke blid da han oppdaget verdiene. Det var jo arvet etter mine foreldre her i bygda, og alt etter tante, som flyttet til byen på sine gamle dager. Det var da han begynte å oppsøke meg igjen, og igjen. Han ville ha kloa i de pengene. Han hadde skjønt at det var ikke lite jeg eide nå.

Min tantes leilighet, er nå din nå Emma. Du kan bruke den, eller selge den, for å kjøpe deg noe annet. Et sted å bo må du jo ha selv, eller sammen med kjæresten din etter hvert. Jeg har gjort alt rett med advokat og det hele.

Du arver alt jeg eier, når jeg en gang stanser min vandring. Uten deg hadde jeg ikke hatt noe. Ikke deg, ikke Even eller Dag. Nå gleder jeg meg til fortsettelsen. Du var gull for meg da du begynte å besøke meg som liten. Ett ord! Gull! Du har vokst deg til en vakker dame nå.»

Det hadde vært stille i stua en lang stund mens Inga og Emma klemte hverandre, men så kom praten i gang igjen. Dag mente Inga måtte være i slekt med julenissen, men da lo hun.

«Hvem er julenisse her. Jeg har blitt lurt av dere alle. Først av Emma som mente jeg trengte hjelp i huset. Even kom, og han hadde skjønt at faren hans kjente meg fra tidligere. Så kom Dag da, Taximannen, og innyndet seg. Veldig festlig. Skal lure på hva neste jul bringer? Bor jeg her da, på gården? Bor Emma og Even i huset mitt der oppe, og kan vi kanskje bli besteforeldre Dag?»

Dag skrattet. «Ja, du kan spå du Inga, men om dette skjer så lover jeg å lage julemiddag neste år også.»

Utenfor hadde snøen begynt å dale ned. Reven hadde spist maten han hadde funnet oppe ved Ingas hus, men var ikke mett. Han snuste ut i lufta og kjente duften av de herligste retter nede på gården. Stille tasset han inn til trappa. Der lå det en haug med ribberester og bein på en tallerken, sammen med en potet og litt saus. Han fikk seg et herremåltid, og etterpå tuslet han tilbake til skogen. Snøen dekket sporene og fra kirken ringte klokkene i natten. Stillheten senket seg over skog og land, og julefreden fant feste i menneskenes hjerter.

På gården satt Dag og Inga tett sammen i sofaene ved juletreet. De andre hadde reist hjem til sitt, men de to ville holde på julekveldsfølelsen så lenge de kunne. Etter hvert sovnet de med armene omkring hverandre. I lyset fra juletreet hadde endelig Inga fått fred, og hun var helt trygg på at det ville vare, for resten av livet.

 

Gledelig jul til alle som har fulgt årets historie om ett ord. Husk at ett ord kan løse en gåte, kan fikse et uvennskap, kan gi kjærlighet og ikke minst glede andre. Ett eneste ord. Nå sier jeg TAKK og ha det fint i jula!

SLUTT

Adventskalender 2021, Ett ord, del 23

23

JUL

Lille julaften var det og Inga synes det allerede var høytid og stemning. Hun satte på seg de røde, hjemmestrikkede strømpene hun en gang hadde fått av sin tante. Tenk så deilig det var at benet fungerte. Hun trengte ikke lenger være redd for at kneet skulle låse seg. Operasjonen var vellykket og hun kunne fortsette opptreningen til både lange turer, hopp og sprett. Som hun gledet seg til i morgen. Tenk å feire med flere. Det var mange år siden sist.

«Vårt hjem var så fredelig på julekvelden. Dyrene våre i fjøs og stall, hadde alle fått litt ekstra god mat til jul. Nissen hadde fått grøten sin oppe på låven, og katten hadde fått en stor skive med leverpostei. Det var som en hel ryggsekk av strev ble løftet av mor, når julen ble ringt inn. Når juleevangeliet ble lest, fikk vi alle en indre fred.

Det duftet fra et ekte juletre, stearinlysene skinte og så kom maten på bordet. Vi fikk ribbe og surkål, medisterkaker, honningglassert stek, poteter, surkål og grønnsaker med saus. Til dessert var det multekrem av de gule bærene som far hadde plukket på myra om høsten.

Ved bordet satt jeg og drømte om julegaver. Jeg undret meg på hvor kreative de hadde vært denne gangen, med strikking av fantasifulle mønstre til fine gensere, luer eller votter?

Skinnet fra juletreet og lyden av englesang fra den lille lysestaken med fire lys var så vakker. Englene snurret rundt og rundt.

Jul da jeg var liten, var familien min, tryggheten, isroser på vinduene og snøen der ute. Vi hadde juleroser i vasen og salmer ble sunget da vi gikk rundt juletreet.

Jeg minnes mine julaftener med lyden av vedovnenes knitringer, og besteforeldrene mine som kremtet forsiktig, fordi de felte tårer av vemod og ettertanke.

Tantes gave på julaften var alltid spennende. Det kunne være en trådsnelle, eller et garnnøste, en oppskrift eller et gammelt foto, en bit kartong eller en tom eske. Gavene jeg fikk av henne var alltid litt festlige og rare synes jeg. Så spennende. Det fikk meg til å undre meg over hva hun hadde tenkt. Gaven hadde en mening. Hun skrev alltid et langt brev ved siden av, som forklaring. En trådsnelle kunne brukes til så mangt. Jeg kunne sy og reparere klærne mine, eller jeg kunne lage noe artig om jeg surret tråden i noen kvister. Hun hadde lært meg å brodere og ikke minst lage noe av papir, lim og kongler. Den rare julekrybben min borte i hylla, er laget etter at jeg en jul fikk en eske med alt mulig rart av tante. Jeg fikk lim, tynn ståltråd, piperensere, mange rare kongler, ull til hår, nøtter til hoder og noen tekstilbiter til klær. I romjula lagde vi krybben min sammen, og jeg glemmer det aldri. Hun fortalte så fint om det lille Jesusbarnet og det ble høytid over naturmaterialer og lim den dagen.»

Inga finner fram noen papirer hun har liggende og legger de i en konvolutt. Det hadde hun tenkt skulle følge med denne boka om «Ett ord». Hun håper gaven ville falle i smak?

Fortsetter…..

Adventskalender 2021, Ett ord, del 22

22

JULESALMER

«Før pugget vi salmer på skolen. Det ble ganske mange etter som årene gikk. I dag kan jeg de fortsatt, på gamlemåten. Mange av våre salmer er modernisert og det er ikke alltid lett for meg. Noen ganger har de fjernet lange setninger og erstattet det med annet som jeg glemmer like fort som jeg har sunget det. Men det jeg lærte som barn sitter som fjell.»

Hun stoppet skrivingen og så ut av vinduet. I dag snødde det tungt der ute. Men i går kveld hadde det vært så klart. Dag, Emma og Even kom kjørende med hest og slede. Alle ble pakket ned mellom pledd, tepper og skinnfeller og så bega de seg ut i vinternatten. De sang sammen og bjellene holdt rytmen, og hesten travet av sted.  De fant ut at det var mange salmer de kunne, særlig julesalmer og sanger. Dag styrte hesten så lett, og sleden danset hit og dit på den snødekte veien.

Even og Emma hadde smilende fortalt at de hadde en overraskelse. «Gjett hvem som har skrevet brev på gamlemåten? Vi!»

Emma lo og fortalte at de hadde hatt kontakt i hele adventstiden. De har skrevet brev til hverandre hver dag i desember. I førsten sendte de det i posten, men da Emma skulle hjem, bestemte de seg for å bare gi det til hverandre når de var sammen. Brevene var fulle av glade ord og tanker, hva de likte og ikke likte, om mat og kaker, venner, familie, fremtidsplaner og fantasi.

«Jeg tror vi har blitt mye bedre kjent på denne måten og de brevene skal vi ta vare på som skatter. Ja tante, vi klarer å ha kontakt uten telefonene og vi har dynket brevene med parfyme noen ganger. Vi har sendt med små ting som symboliserer oss. Jeg har laget flettekurver i glanspapir og heklet hjerter og engler. Even har laget et vakkert hjerte av ståltråd. Til og med en kurv i never har han laget. Når vi flytter sammen til neste år, for det har vi nå bestemt, så skal denne pynten henges på vårt juletre. Men innen det skjer, lar vi de små tingene ligge i konvoluttene som små skatter.»

Etterpå hadde Inga og Dag tatt seg av hesten. De hadde selet av den sammen, tørket vekk svette og gitt dem vann og havre. Dag var i godt humør som vanlig og kilte henne litt innimellom.

«Vil du bli med ned og se juletreskogen min? Her er det ikke noen frimerkesamling som andre tøyser med, men ekte juletrær! Ja, det er en av de tingene jeg liker best ved å jobbe på gården. Det er en glede og selge juletrær til alle. Det nye hogstfeltet er klart til å plantes nå. Jeg gleder meg til å følge den veksten videre. Tenk at Johan tok treet i bakgården min, enda skogen rett ved siden av var full av de vakreste trær! Jammen godt treet fikk være til stas hos deg i jula! Der står det som en vakker julerose i glansen fra lysene.»

Plutselig gikk de trygt hånd i hånd inn mellom snøtunge grantrær. Benet plaget henne ikke lenger, akkurat som legen hadde sagt. På julekvelden skulle hun gå rundt juletreet med de andre.

Dag hadde tatt med ryggsekken og der hadde han både kakao og ferske boller. Himmelen over dem glitret av stjerner. Det «funkler», sa Inga, og Dag smilte. De to forsto hverandre. Even hadde ikke ant hva hun mente med å funkle. De unge brukte ikke et sånt ord lenger, de sa bare skinne og glitre de.

De satte seg i en lysning og Dag bredte ut et saueskinn de kunne sitte på. Han tenkte og grublet, men han fikk seg ikke til å si noe denne kvelden. Det fikk bli på julekvelden, for dette måtte jo Inga få vite, så hun skulle føle seg trygg.

Fortsetter…..

 

 

 

 

 

 

Knasende gode risboller.

SPRØ RISBOLLER

250 g delfiafett

250 g melis

2 – 3 ts vaniljesukker

1 dl vanlig kakao

ca. 170 g puffet ris

Smelt fettet over svak varme. Sikt inn alt det tørre, uten ris. Rør til alt er jevnt. Hell i  japansk ris. Når det er avkjølt litt så det “henger” litt sammen er det klart. Sett det med skje på bakepapir.

Vil du lage sjokoladekaker, så brer du det ut på en bakepapirbit og bretter det inn på sidene så de blir rett og fine. Avkjøl i kjøleskapet. Pynt med melis, kakekrummel og sukkertøystenger.

Adventskalender 2021, Ett ord, del 20

20

BLOMSTERVASE

Even kom tidlig denne dagen og han viste Inga noe han hadde sett på nett. «Tror det jeg klarer det? Jeg synes det ser så spennende ut og så kan Emma ha det lenge. Jeg kan selvfølgelig bare kjøpe en bukett roser, men jeg føler det blir mer personlig om jeg lager noe selv.

Inga lo og ba han vente litt. Hun gikk ut i boden og lette fram en eske med gamle hobbybøker. Der fant hun det hun lette etter. Det var side opp og side ned med vakre papirroser av alle slag.

«Her skal du se. Jeg lagde sånne med min bestemor da jeg var liten. Du kan tro jeg strevde. Særlig de liljene som skulle brettes og brettes. Men så stolt jeg var da alt var klart, og mamma kunne få en bukett blomster av meg den julen. Dette skal vi nok fikse. Jeg har både kreppapir, silkepapir og avispapir liggende. Finn fram saksene mine da, og vi må ha teip, lim og vann.»

De kjørte ut noen ark på kopimaskinene også, og det var noteark med julesanger som ble vakrest. Hele formiddagen gikk, men blomster ble det. Inga lagde røde rosen som hun puttet inn her og der i juletreet og de med noter limte hun på kransen i gangen. Even strevde veldig i førsten og han skyldte på store mannfolkhender, men så løsnet det liksom og snart hadde han en vakker bukett med røde kreppapirroser.

Etterpå gikk de ut og hentet litt furu. Så ble rosene limt på kvistene og satt sammen til en stor bukett, før de pakket det hele inn i cellofan. Han var så stolt av det hele og han gledet seg til å gi det til Emma. Inga spurte om de var «sammen», men det var visst ikke et utrykk han kjente. «Vi «dater», og så får vi se!» svarte han.

Han satte i gang med å vaske gangen. Der ute var det kaldt, men rent skulle det være til jul der også. Hun så på blomstene de hadde laget og tenkte på Dag. Hvorfor gjorde hun det? Han minnet henne om noe? Noe trygt og godt. Så rart! Snart var hun i gang med å skrive om ett ord for dagen.

«Blomstervase ved juletid, får meg til å tenke på gangen vår hjemme. Der hadde vi en stor kobbervase som ble fylt med furubar og røde papirroser til jul da jeg var liten. Vår gang var kaldere enn min gang er. Et år fikk jeg jobben med å skure trappene til andre etasje der ute. Søsteren min skulle pusse den store vasen, og siden pusse sølv. Hun satt varmt og koselig i kjøkkenet. Jeg måtte kle på meg masse klær og samtidig ha så varmt vann i skurebøtta at det ikke ble is der ute. Fort måtte det vaskes, og tørkes godt. Jeg synes det var så urettferdig. Jeg frøs på fingrene i gangen uten varme og brant meg på fingrene hver gang jeg dyppet skurefilla ned i det glovarme vannet. Til slutt var fingrene både røde og vonde. Jeg protesterte høylytt!

For en lykke, jeg ble hørt! Gjett hva snille mamma gjorde? Søsteren min havnet ute i gangen med vaskingen, og jeg fikk komme inn. Mamma mente vi kunne bytte på det. Jeg var superglad, men jeg vet egentlig ikke hva søsteren min tenkte? Men hva skjedde? Gnikke og gni, på skjeer og gafler i evigheter. Vi hadde ikke noe lettvinte pussemidler den gangen. På med tykk pussekrem, før det virkelig måtte jobbes med for å få det pent.

Så var det den digre kobbervasen. Den var upusset og stygg, som kobber blir etter en stund. Nå skulle jeg gjøre den speilblank til jul. Med en gammel tannbørste skulle hver en krik og krok i rosemønsteret pusses. Alt grønt irr skulle vekk, og vasen skulle skinne som sola. Dere gjetter sikkert hva som skjedde? Jeg ga opp, og tigde meg ut til skuringen igjen. Søsteren min fikk ros av meg for sin tålmodighet. Gangen ble ren, og vasen ble blank som ny det året også. I dag må jeg pusse sølv og kobber selv, men jeg smiler alltid og minnes andre tider.»

Ute hadde det begynt å blåse og kulda var bitende kald. Men det var stjerneklart i kvelden og Inga smilte. Tenk om noen ville ta henne med på stjernetur.

Men da det banket på døra, ble hun redd for hvem som sto på utsiden……

Fortsetter….