Trollskogen

Finnes det trollskog tenker kanskje det. Ja, i fantasien finner man den. De siste dagene i desember har hatt lys og skygge i underskogen hos oss. Mye regn og tåke, men også solskinnsdager med magisk lys.

Noen dager har vært som blå, med frost og is på dammene.

Noen dager var blekt grå eller gule i morgenlyset. Litt eventyrlig var det da og binde bittesmå trær av bjørnemose.

Omkring meg var skogen grønnkledd og spennende. Nedfallstrær ble til troll, biter til hus og skygger til spennende figurer.

Utrolig fint å gå i sånt terreng, og jeg trenger ikke gå langt for å oppleve det. Trollskogen er magisk for meg, og jeg oppsøker den gjerne. Her løp barn og barnebarn da de var små, og snart skal andre små slektninger få være med på eventyr her. Nærturer er topp.

Jul i alle hus, del 23

23

Inga smilte til dem.

«Nå ser dere rare ut jenter, men dette går bra! Jeg skal flytte til våren. Det er helt sant det.

Nye eventyr venter. Nå tar vi denne jula først. Hoppla, dette skulle jeg kanskje ikke avslørt, for det er jo en overraskelse? Men nå er det sagt. Det er ikke lett å holde på alle hemmeligheter, når hemmelighetene er så koselige. Even har visst det en stund. Han sier det er greit, og da må det da være det for dere også jenter? Men nå er det kveld snart, og slutt for i dag her hos meg. Kos dere videre i alle hus. Vel hjem.»

Hun nesten skysset de ut og lukket døra. Ingen så tårene til Inga etterpå. Det ville bli rart å flytte fra barndomshjemmet, men hun gledet seg også.

Jentene sa ikke stort på den korte veien hjem. Begge var litt lei seg når de tenkte på at Inga skulle flytte. Hun som var så snill.

Lille julaften opprant med sol over snøen. Alle tretingene hadde tørket, og de satte i gang i snekkerverkstedet. De pakket gaver til alle. Enda ble det noen fugler og hjerter igjen, som de selv skulle få etter jul. Jon mente det kunne være godt å ha noe å gjøre sammen til neste år også.

Olivia klarte ikke la være, så hun spurte om Jon visste at Inga skulle flytte. Han lo godmodig.

«Ja, hun skal det, til våren. Hun har jo ingen barn som kan overta gården sin. Det blir for mye for henne. Men jul i alle hus, skal det bli, i år! Hun flytter ikke så langt vet du. Jeg er sikker på at vi skal kose oss da også. Men i år skal huset hennes skinne, en siste gang. Så får vi se hva annet som skjer til neste år.»

Den kvelden samlet den lille familien seg rundt kjøkkenbordet. Mamma, pappa, Ada og Olivia tente lys og drakk kakao med krem. Pappa kremtet litt.

«Nå jenter, har dere det bra her? Vi har jo ikke bodd her så lenge, men vi må vel si at det har gått fint?»

Alle nikket, og han fortsatte.

«Jeg har fått et spørsmål. Kunne dere tenke dere å feire jul nede hos Inga i år? Hun vil så gjerne ha huset fullt en siste gang, som hun sier. Hun skal flytte skjønner dere.»

Da lo Ada.

«Det var hemmelig det. Men vi vet det, vi vet det! Klart vi kan være hos henne på julaften. Kommer Jon og Even også?»

Pappa ble litt rar i ansiktet.

«Vet dere dette? Hvorfor har dere ikke sagt noe da? Jeg tenkte det skulle bli årets julegave jeg, men nå kan vi jo snakke om det sammen. Så rart at dere vet, og ikke har sagt noe? Merkelige unger.

Inga flytter jo ned til Jon og Even. Vi skal flytte inn i Ingas hus og overta den lille gården. Da blir vi småbønder og dere kan få kaniner, hund, katter, høner og hest om dere vil.»

«Hva?» ropte Olivia. Stolen veltet bak henne.

«Hva sa du nå? Dette har vi da slett ikke hørt noe om?»

Avsluttes  HER…..

Jul i alle hus, del 22

22

Neste dag var det inn til Inga og hjelpe henne med å pynte pepperkakene de hadde bakt sammen noen dager før. Hun skulle ha de på juletreet sammen med røde sløyfer, gammel pynt og halmstjerner. Juletreet hennes hadde kommer på fot inne i finstua, men hun ville ikke pynte det før lille julaften.  Døra dit inn var lukket, og ikke et lys var tent der inne, enda…..

Etterpå gikk de inn til alle de små husene og så. Snøen Ada og Inga hadde lagt over takene lyste så fint. Musene hadde fått bittesmå juletrær i rommene sine og Ada var fra seg av begeistring.

«Du har gjort det så fint du Inga. Jeg ønsker meg et sånt hus jeg, med bittesmå møbler og mus.»

Inga smilte og klemte henne.

«Men jeg har jo sagt at huset ditt er ditt, og Olivia og Even har valgt sine. Det får bli julegaven fra meg i år, tenkte jeg. Det skal bli jul i alle hus, både de for mennesker og disse bittesmå. Nå slukker vi taklampen og tenner julelysene Even.»

Han skrudde av, så det ble nesten mørkt i rommet. Så satte han i en kontakt. Plutselig lyste det i alle hyllene fra mengder av lyslenker. Det skinte og glitret overalt, og Ada måpte av undring.

«Men jeg kan ikke ta ut huset mitt! Da blir det jo ikke riktig. Kan det få bo her hos deg tror du? Så kan jeg komme hit å se til det?»

Inga nikket sakte.

«Ja, for en stund går det, men det blir nok forandringer, når jula er over. Men se så fint det lyser. Nå gleder jeg meg til jul. Jeg vil ha det som jeg alltid har hatt det. Lille julaften, da skal julefreden senke seg hos meg. Sånn hadde vi det i min barndom.

Så nysgjerrig jeg var på å få se juletreet. Jeg tittet i nøkkelhullet mer enn en gang, men det var ingenting å se. På julaften åpnet mamma dørene til stua, og da var hele stua pyntet til jul, bordet var dekket til middagen og juletreet sto der så staselig og skinte.

Nå har jeg jo glassdører inn til stua, så dere ser treet. Men jeg vil ikke ta på lyset der inne, før jeg skal pynte juletreet på lille julaften. Som jeg gleder meg. Det blir siste gang i den stuen det! Rart…..»

Fortsetter HER….

Farger til jul, Utifrilufts utfordring.

Jula er jo rød, synes jeg. Rød og varm i fargen, men egentlig er det visst mest grønt og hvitt hos oss denne jula. Noen ganger kan rødt bli litt for mye kjenner jeg, men noen røde innslag må til for å få fram stemningen her. I år ble det beige bånd på pepperkakene i vinduet og hvite lys her og der. Nå nærmer det seg raskt, og juletreet står grønt i stua. Kun stjerna er i toppen enda, men snart skal det bli både lys og pynt. Jeg gleder meg. Nå går det mot lysere tider. Dette var mitt svar til Utifrilufts utfordring om hvilke farger jeg velger til jul!

Jul i alle hus, del 21

21

Inga kom seg ut i en fart. Fra låven kom Jon. Han ropte og skrek av forskrekkelse.

«Hva skjedde, hva skjedde? Plutselig hoppet den traktoren til og levde sitt eget liv. Jeg skulle bare vise Jens hvordan han skulle gire og gasse. Gutten har jo aldri kjørt traktor før. Hvordan gikk dette?»

Men heldigvis hoppet Jens ut, like hel.

«For en fart og for et eventyr! Aldri hadde jeg vel trodd at Gråtasstraktoren skulle ta meg med på tur uten å spørre først. Men jeg klarte å tråkke ned bremsen. Unnskyld, at jeg krasjet. Men dette blir jo mitt problem å rette opp. Jammen godt jeg er mekaniker.»

De to mennene gikk rundt traktoren og sukket, oppgitt over at den ene lykta var knekt av og forhjulet var punktert. Ada hadde også kommet ut.

«Men pappa, nå er Gråtass blind og halt. Du har ødelagt han du.»

Hun gråt og klappet den lille traktoren. Inga trøstet og sa at den snart ville være god igjen.

«Sånne gamle traktorer klarer seg alltid Ada. Bare vent. Pappa fikser den. Snart er det du som får være med å kjøre tur tenker jeg. Nå kommer Olivia og Even. Dere skal være med i snekkerbua til Jon. Jeg får ikke lov! Hemmeligheter, sa Jon…..»

Pappa hentet verktøykassen sin og begynte å skru. De andre gikk av sted til snekkebua. Der hadde Jon gjort klart til juleverksted. Han hadde skåret ut fugler og hjerter av furuplanker. Snart satt de side om side og først pusset alt jevnt, før de malte fine farger på trestykkene. Det ble både dompaper og kjøttmeis av fuglene, og hjertene fikk fine mønster med dremmelen og sandpapir.  Olivia smilte og pusset igjen på sitt.

«Vi er vel verdens heldigste. Aldri har jeg laget noe så fint. Tenk å fikse julegavene selv da, det trodde jeg ikke jeg kunne. Det å flytte til huset vårt her, er det beste som har hendt.

Even tittet opp, og det glapp ut av han.

«Men dere blir vel ikke der så lenge?»

Jon kremtet og hyttet mildt med neven.

«Nå er det nok Even. Vi tar en dag av gangen. Det har vi snakket om, ikke sant?»

Fortsetter HER…..

Jul i alle hus, del 20

20

Ada løp rundt som en propell etter skolen. Hun hadde nesten ikke tid til å spise, for nå ville hun av sted. Gummihanskene hadde hun stukket under genseren og Olivia hadde lurt på hva hun drev med. «Hemmeligheter!» hadde hun svart fort og heldigvis spurte hun ikke mer.

Turen over til Ingas gård gikk raskt, og snart sto de i vaskerommet i kjelleren. Inga hadde store hauger med farget, myk ull på benken.

«Nå skal vi jobbe Ada. Ullen river vi i biter og legger det opp her over den plasten. Så plasker vi på med varmt grønnsåpevann før vi filter, som det heter. Vi ruller, knar og trykker. Sånn. Skjønner du nå at det var lurt med gummihansker, selv om disse er store? Ellers hadde vi vel ikke hatt skinn på fingrene til jul. Vi må jo jobbe lenge med dette våte greiene.»

De la ull, knadde og vendte, rullet og trykte, dusjet på mer vann og knadde igjen. Ada hadde aldri sett noe så rart. Biten ble plutselig mindre og mindre, og så tykk og fast! Hun fikk lage to øyne og et smil av sort ull. Inga viste henne hvordan hun skulle få det til.

Innen kvelden hadde de tovet sammen flere sitteunderlag og grytekluter i fine farger. Ada var så stolt, at hun hadde lyst til å skrike. Aldri hadde hun tenkt at hun kunne lage så fine ting. Inga var enda flinkere, for hun lagde tøfler til Jon og pappa.

«Om noen år fikser du dette også vet du, men du får lære en ting av gangen. Nå skal det tørke, så vi kan pakke det inne på lille julaften. Du var da veldig flink. Nå skulle de andre ha sett deg.»

Etterpå gikk de inn til de små husene og med hvit ull pyntet de som om det hadde kommet snø på hustakene.

Musen Herman var kommet til rette. Han sto og liksom pyntet juletre med frua. Lille Ella hadde tatt med nissegutten hjem, så nå var de en liten familie igjen.

«Jeg skulle ønske de var levende jeg!» sukket Ada.

«Tenk så morsomt vi kunne hatt det da. Men uff, jeg ønsket meg en katt? Det tenkte jeg ikke på. Den spiser jo mus også av og til! Da er det kanskje godt at disse musene er av garn, kanskje?»

Plutselig buldret det til utenfor huset. Inga spratt opp og tittet ut. «Traktoren min! Hva i alle dager, er det noen som har stjålet den? Nå står den da krasjet rett inn i den gamle bjørka? Bare ikke noen mennesker er skadet!»

Fortsetter HER….

Jul i alle hus, del 19

19

Ada tittet spørrende på Even.

«Hva er det de har for hemmeligheter tror du? Jeg gleder meg til jul jeg. Gjør du?» Han tenkte seg om før han svarte.

«Ja da, jeg gjør det, men det er så mye som er rart i denne tiden at jeg er litt trist også. Men når dere er her sammen med meg, så er alt bedre liksom!»

Olivia la armen rundt de begge og så sang de julekveldsvisa sammen høyt og skrålende.

Juletrærne ble lempet av ved hvert hus, og Jon tente bålpanne mellom de to gårdene. Inga serverte varm saft og rundstykker. Pølser ble grillet og enda flere sanger ble sunget. I måneskinnet så de revene hoppe og sprette på jordet mot skogen.

Jens og Jon gikk av sted for seg selv for en stund. Olivia og Even tok skiene fatt under stjernehimmelen. Mamma June og Inga hvisket seg imellom. Ada ble fryktelig nysgjerrig på hva de snakket om, og snek seg innpå dem. Hun hørte de pratet om senger og kommoder, spisestue og stoler. Det var ikke noe spennende, så hun gjespet høyt.

«Kan det ikke snart bli jul da! Må vi vente så lenge? Dette er så kjedelig.»

De andre lo til henne og sa at nå var det visst slutt for i dag. Inga klemte henne godt og hvisket at i morgen kunne hun komme og lage julegaver etter skolen.

«Husk å lure med deg gummihanskene til mamma. De henger ved kjøkkenvasken vet du. Vi skal ikke ødelegge dem, så du kan fint henge de tilbake etter på uten at mamma merker det!»

Da var snart smilet til Ada på plass igjen, og hun nesten danset hjemover til kveldstell og senga si.

Fortsetter HER….

Jul i alle hus, del 17

17

Inga hvisket til Ada at de bare kunne utsette julegavejobben til dagen etter.

«Vi klarer det helt sikkert, for jeg vil også være med å hente juletre.»

Neste ettermiddag var de alle samlet hos Jon og Even. Ungene skulle få sitte i sleden med Jon og Inga, og de andre gikk på ski etter. Det hadde frosset på igjen. Vinterlandskapet var rimfrossent og vakkert i ettermiddagslyset. Dombjellene klang for hesten ville nesten ikke stå stille. Men alle kom på plass. Jon roet hesten ned og tok tak i grima. Så leide han den ut av porten og hoppet på. I vill fart gikk det bortover den islagte veien. Ada kjente at vinden fikk tårene til å trille.

«Jeg er ikke redd og jeg gråter ikke altså. Jeg gråter ikke!» Men litt redd var hun likevel.

Turen var kort, og de svingte inn i skogen der trærne sto på rad og rekke. Hesten var roligere nå og tråkket seg fram i snøen før den stanset helt. Jon bandt den til et stort tre, og ga den en sekk med friskt høy.

Så gikk de på leting etter trær med sløyfer på. De skravlet og lo, lette og lette. Jon fant det første.

«Men vet dere hva? Her inne bor det ikke bare rever. Gjett hva jeg så på viltkameraet da? Jeg tror dere aldri gjetter det. Det er ikke bare mus som er redd for livet sitt. Følg den stien der inn til den gamle høyløa så får dere se. Godt ikke reven kommer inn der.»

De tre ungene gikk innover og fant fort den lille grå høyløa. Even åpnet døra forsiktig, og der inne lå det en katt med to store kattunger.

«Åååå, det er katten min! Jeg som trodde den var spist av reven. Nå ble jeg glad nå. Alt dør ikke! Hei pusen, du må da bli med hjem, for der er det mye varmere enn her.»

Han krøp inn i det gamle høyet. Katten malte når han strøk den over pelsen. Ada og Olivia kom seg inn også. Kattungene freste litt, men etter hvert roet de seg fint. Alle hadde helt glemt juletrehentingen.

Fortsetter HER….

Jul i alle hus, del 15

15

Ada måpte av forundring. «Å hjelp, finnes det noen som fanger alle mus liksom. Kunne vi ikke la de bo her i husene da? Tenk levende mus da. De er jo så søte!»

Jon kom inn bak Inga.

«Ja, søte er de, helt til de spiser opp maten din, sokkene dine eller bamsene for den del. Felledyr må til, om vi vil eller ikke. Bare de musene kunne holde seg ute! Men strikkemusene dine er greie da Inga. De gjør nok ikke ugagn.»

Så gikk de voksne ut igjen i stua til de andre. Olivia løftet opp musegutten og smilte.

«Han kan få bo i mitt hus. Så søt som han er. »

Men alle ville ha musegutten hos seg, så det var ikke lett å bli enige. Til slutt fant de ut at det var like godt at han fikk ha venner i alle hus, akkurat som Even. De plasserte han i et hus som sto tomt, og bestemte seg for at det huset skulle de fylle opp med alle som ville være med. Huset ble brått fylt opp av bittesmå dukker og små musunger, strikkedyr og kaniner. Skikkelig livlig ble det!

Foreldrene og Jon gikk hjem etter kaffen og Inga kom inn igjen til ungene.

«Husker du eventyret fra i fjor da Even? Vi hadde mye moro her da.»

Han nikket blidt.

«Jeg synes det var mest spennende med felledyret da også. Musefeller altså! Du fortalte så levende om musemor som svertet tak og vegger. Om Herman som så over fangsten sin, etter de siste dagenes jakt. Han hadde klart å få tak på en ostebit og to mandler. Så måtte han virkelig være smart, om han skulle fikse nye søtsaker. Rosiner var tilgjengelige og mer ost, brødbiter og noen ganger leverpostei. Han gjorde alltid klar fangstredskapen til kvelden, og både gledet og gruet seg. Ville han klare å overliste det felledyret? Passet han seg ikke, så var det smekk og farvel før jul. som du sa. Han snek seg ut med en lang stang med en løkke på, og så fisket at ut maten i musefellene i det de klappet sammen.

Han bor i det huset der, den gode Hermann, med sin Josefine og datteren Ella.»

Han åpnet døra og der inne sto Josefine helt alene. Ada ville høre mer og løftet musen ut.

«Så fin hun er! Har du sydd dette til henne Inga? Men hvor er Ella og Herman nå? Har felledyret eller katten tatt dem også?»

Ada så fra den ene til den andre med skrekk i blikket.

Fortsetter HER….