Når man ikke kan ta seg råd til å kjøpe alt man ønsker, kan man gjøre en vri. Eller hva synes du, har jeg ødelagt disse figurene? Jeg liker så godt de hvite figurene som heter Willow Tree. Julekrybben deres er så vakker, men alt for dyr for meg. Da fikser jeg litt selv……
I fjor oppdaget jeg noen trefigurer på Nille, som jeg likte. Nei, jeg reklamerer ikke for dem, men det er der de er kjøpt! De var til halv pris i romjula, så jeg kjøpt de med til meg selv. Selv om de sa at de neppe fikk flere figurer, så håpet jeg det likevel. I år hadde de dyrene!!!!De var til og med til halv pris, føøøøør jul! Kanskje de får hyrder og vismenn til neste år, eller en engel? Jeg kan bare drømme.
Klart de var vakre i farger også, men jeg ønsker meg en lys krybbe. Nå er det klart til jul med litt hvitmaling. Så fornøyd jeg ble. Jeg håper de fortsetter å ta inn mer som hører til en riktig julekrybbe til neste år.
Astrid fikk være med da de gikk hjem i kvelden. Hans bar juletreet på skuldra, og leide Hedvik i den ene hånda. Astrid tok forsiktig den andre hånden henne. Sånn gikk de hele veien hjem.
Hans hadde spikret en fot til treet, så det var lett å plassere. Astrid undret seg og skakket på hodet.
«Jeg gikk ikke lov til å sette inn mitt tre? Enda vi fikk det hjem i går. Det står ute bak huset og venter sammen med det store treet og Inger sitt. Er det lov? Det er da ikke julekvelden?»
Hedvik blunket til henne.
«Det er vel ikke vanlig, men i år kan jeg, for jeg vil ikke vente. Det er flere år siden jeg hadde et eget juletre. Vi kan sette lys på det, og kjenne duften av granbar fra i dag av. Men pynte det skal jeg ikke gjøre enda. Det kan sikkert du komme og hjelpe meg med, på lillejulaften kanskje? Tror du ikke Hans vil være med også da? I år skal det bli jul, både her i huset og i hjertet mitt.»
Hans stirret på alle eskene som sto stablet opp ute på gulvet i kjøkkenet. Har du tenkt å flytte til meg allerede? Men vi er da ikke gift?»
Hedvik rødmet.
Astrid hoppet opp og ned og forklarte.
«Det er julepynt i eskene! Masse julepynt. Du visste ikke det du, men det gjorde jeg. Hun hadde det i det hemmelige rommet. Der var det masse fint, som hun bare gjemte bort. Men skal dere gifte dere? Da vil jeg være brudepike!»
Det ble mye latter og hyggelig prat. Juletreet fikk små stearinlys på plass. Enda det ikke var julaften, tente Hedvik lysene, og hun skrudde slett ikke på den elektriske lampen i taket.
«Noe så vakkert. Akkurat sånn jeg husket det fra jeg var liten. Se Astrid, jeg har åpnet døra til det hemmelige rommet, og da åpnet jeg visst hjertedøra også. Dette er den beste dagen jeg har hatt på mange år. Ja, utenom da jeg traff deg da Hans!»
Han klemte henne inntil seg, og sånn sto de lenge.
Litt senere blåste de forsiktig ut lysene på treet og fulgte Astrid hjem. Etterpå sto de to under stjernehimmelen og så på nordlyset som nok en gang dekorerte himmelen.
«Det er som å være i en kirke», sa Hedvik.
Hans var enig.
«Ja, det ble høytid over denne kvelden. Men vil du gifte deg med meg Hedvik? Jeg må spørre ordentlig, nå som vi er alene. Det er det eneste jeg vil. Vil du?»
«Uten Astrid hadde jeg vel aldri forstått meg selv. Den ungen er så god til å lytte. Jeg må si unnskyld til Oda også. Henne var jeg sjalu på. Pluss, at jeg har virkelig vært så misunnelig på alle som har familie, og barn. Nå er jeg for gammel til å få en egne barn, men jeg kan da glede meg sammen med andres unger. Tenk hva det vil gi meg å være venn med dere. Det er jo det jeg ønsker, mest av alt.»
Mari ba henne reise seg. Hedvik så ned, og tenkte at nå ble hun kastet på dør og måtte gå hjem igjen. Ingen ville være sammen med henne likevel.
Men Mari klemte Hedvik varmt inntil seg. Astrid og Inger la de små hendene rundt bena hennes og lo. Hedvik holdt på å falle sammen av glede.
Da kom Oda og tok henne i armen. De så på hverandre en lang stund, uten et ord…..
Oda begynte å le.
«Klart vi kan være venner Hedvik. Du kan jo så mye, så du må hjelpe meg litt. Jeg trenger veiledning ute i kjøkkenet. Ikke kan jeg sy okserull, eller lage sylte! Se på alt det kjøttet her ute da!»
Hedvik tørket tårene. Alle smilte til henne, og det hadde hun slett ikke forventet.
«Jeg falt og slo meg i bakken da jeg gikk herfra sist, så det ble vondt både her og der. Men mest vondt har jeg visst hatt i sjela! Tankene mine var bare sorte liksom. Hans fant fram litt solskinn han, men jeg har nok ikke vært enkel å være sammen med. Noen dager hadde vi det så fint, men så kom tungsinnet over meg igjen. Da trodde jeg ikke at noen kunne være glad i meg. Men vi har vel alle våre sider av humør kanskje? Det har jeg egentlig ikke tenkt på, før Astrid kom.
Men jeg kan kanskje få veilede litt i kjøkkenet? Jeg har med en forsoningsgave til deg Mari. En julekrybbe i tre som jeg fikk av faren min, da jeg var liten. Han skar den ut selv! Kan den passe i det store vinduet i stua tro?»
Mari slo hendene sammen av overraskelse over en sånn gave. Inger og Astrid ble med, og de fikk sette på plass flere figurer. Astrid trodde ikke det var sant da hun fikk bære på plass Maria og Josef. De var så vakre. Stallen hadde Hedvik satt i vinduet, sammen med engler og vismenn. Inger fikk bære lam og hyrder, et esel og en ku. Men da Astrid løftet opp Jesusbarnet, stoppet Hedvik henne.
«Nei, det er ikke tid for barnet enda! Først på julekvelden er det den dagen. Du kan historien fra bibelen vel?»
Astrid tenkte seg godt om.
«Ja, det er jo Jesusbarnets bursdag, sier mamma.»
Hedvik smilte og forklarte.
«Riktig! Det blir et symbol på det som skjedde, en historie vi forteller om og om igjen, for ikke å glemme. Vi venter på julekvelden, ikke sant. Da er det hans fødselsdag.»
De satte Jesusbarnet forsiktig tilbake i kurven. På julaften skulle han få komme fram, da hadde han bursdag.
Snart var de i gang i kjøkkenet alle sammen. Da Hans og Ole kom inn til middag, hørte de hvordan latteren bølget mot dem. De to mennene så på hverandre av forundring. Nå hadde huset julestemning! Endelig.
Hedvik skinte der hun satt ved bordet. Ansiktet hennes fikk en annen glød når hun var blid. Alle så det, og gledet seg.
Astrid kom seg fort av sted neste morgen. Hun hadde sagt at hun ville øve mer med sparken alene, og hun sa ikke hvor hun hadde tenkt seg. Veien gikk rett til Hedvik. Forsiktig banket hun på døra.
Ingen åpnet? Det tok litt tid innen hun vågde å åpne døra selv.
«Hvem er det?» sa det der inne. Astrid neide og gikk fram. Hun gikk ut i gangen igjen, og tok fort av seg støvlene. Det hadde hun jo glemt!!!
«Det er bare meg! Kan jeg hjelpe deg med noe?»
Hedvik satt i gyngestolen med et tykt hekleteppe over seg.
«Så hyggelig!» sa hun vennlig og smilte. «Det går bra nå! Benet er mye bedre, og det er jammen armen også.»
Hun la inn litt ved i ovnen og haltet bort til vinduet. Kom du alene? Det var fint gjort. Har du spist frokost?»
Astrid nikket forsiktig, men så sultent på det fine brødet Hedvik hadde. Hun skar flere tykke skiver. Så smurte hun på smør og sirup, før hun rakte Astrid en skive.
«Unger er vel alltid litt sultne, tenker jeg. Kom du for å hjelpe meg? Så bra. Vi kan sette opp julekrybben! Men ikke der du så den sist. Nå skal vi overraske alle.»
De pakket krybben av tre forsiktig ned i en gammel kurv. Figur for figur, rullet de alt inn i linhåndklær. Hedvik både grudde og gledet seg til det de skulle gjøre etterpå.
«Jul feirer vi fordi Jesus ble født. Mari har ingen julekrybbe, men jeg så at det var fin plass til denne i det store vinduet i stua der! Nå vi skal gå på overraskelsestur sammen.»
Hun begynte å bli urolig. Tenk om de på gården ikke visste at Astrid var på besøk hos henne. Tenk om de lette etter henne? Fort kledde hun på seg, og ba Astrid gjøre det sammen. Sakte gikk de oppover bakken til gården. Med sparken som støtte gikk det fint, for Hedvik også. Hun grudde seg til å snakke med Mari, men hun hadde ikke noe valg.
Forsiktig banket hun på døra, men Astrid var raskere. Hun åpnet døra på vidt gap og ropte inn.
«Mamma. Her er vi. Hedvik ble med hun også, enda hun har vondt i benet.»
Mari kom fram og hilste litt forsiktig. Hva ville Hedvik nå, tenkte hun.
Hedvik spurte stille om hun kunne få komme inn litt. Mari gjorde plass til henne. Hun satte seg ytterst på krakken i gangen og bøyde hodet. Ville hun ha Hans, så måtte hun forandre seg. Ingen andre enn hun selv kunne gjøre dette.
«Unnskyld Mari. Unnskyld. Jeg har oppført meg så feil mot deg! Men jeg var redd du ikke ville like meg, fordi jeg treffer Hans. Det gjorde meg rett og slett slem, det å være redd. Kan du tilgi meg?»
Mari sto der med åpen munn, og det tok litt tid innen ordene til Hedvik sank inn. Hun kremtet usikkert og forsøkte å smile.
«Ja, jeg kan tilgi deg. Men Hans? Er du virkelig sammen med Hans?»
Hedvik nikket, og tårene trillet ned over kinnene hennes.
Det hadde begynt å mørkne innen de var hjemme. Plutselig var nordlyset over dem, og over grenda i nord. Det bølget fram og tilbake i fine farger. Lenge sto de der å så på det. Astrid tenke på faren sin. Han bodde visst der oppe i himmelen. Kanskje det var han som vinket ned til henne med vingene sine? Engler, tenkte hun. Hun vågde ikke spørre mamma om det, men Ole kunne kanskje svaret? Han så på henne som om han tenkte veldig.
«En fin tanke det der! Kanskje din pappa, min mamma og Hedviks foreldre vinker til oss nå? Bestemor sier at englene passer på oss alle.»
«De passer nok på Hedvik også, så hun ikke trenger å være lei seg lenger.……»
Oda var klar til å gå hjem da de kom. Ole satte Inger på sparken, og fulgte dem hjem. Oda dro med seg kjelken med de tre juletrærne som skulle ned til det lille huset de bodde i. Astrid var så glad at hun danset foran dem på veien. Over dem flammet nordlyset fortsatt og det ble så fint fargespill på himmelen.
Hedvik satt igjen alene i sitt hus, men hun følte seg ikke ensom lenger. Hun lurte på hvorfor hun helt hadde glemt å være glad? Hans hadde fått fram smilet i henne innimellom. Hun hadde truffet han en dag hun gikk i skogen en vinterdag for over to år siden. Han var som en stor, snill bamse, som ga varme og omsorg så hun hadde smeltet helt. Da han hadde spurt om han fikk besøke henne, hadde hun svart ja, uten å tenke. Aldri hadde hun angret på det. Men så var det familien hans da? Bare tanken på å gå dit, hadde gjort henne redd.
Da Mari kom på døra i høst og ba om hjelp til jul hadde hun først smilt, men så kom det gamle humøret over henne. Hun hadde lovet å komme, men grudd seg noe veldig. Hva om Mari ikke ville likt henne? Men nå hadde hun oppført seg så ille, at hun ante ikke om hun ville være velkommen der oppe igjen? Hun måtte forsøke, for sin egen og Hans sin skyld.
Hva hadde hun tenkt? Mari var da bare koselig. De var egentlig ganske like hverandre. Orden måtte de ha i huset. Hedvik ville jo så gjerne ha familie. Her hadde hun flere som kunne bli til glede, og så hadde hun bare hogd de av med den dumme munnen sin. Hun skulle gjøre det godt igjen.
Hedvik sovnet fort den kvelden, med et smil og munnen. Hun drømte om Hans og om faren sin og hans milde vesen, og hjerterytmen ble rolig.
Neste morgen var hun mye bedre. Hun satte over kaffen og så ut av vinduet mens hun spiste frokost. Tankene gikk av sted med henne, men nå var tankene gode. Sorgen over faren hadde vært stor og vond, for hun hadde ingen annen familie lenger. Selv om hun hadde arvet både penger og møbler, så hadde hun ikke funnet glede i annet enn å jobbe hardt.
Hun åpnet døra til det hemmelige rommet sitt. Nå hadde hun bestemt seg. Det skulle bli jul på en annen måte i år.
I dag har vi hatt tåke, litt snø i lufta, sol i skyene og en solnedgang. Så variert og vakkert. Det ble baking i formiddag. Jeg gjør det lettvint for meg selv og stekte et sukkerbrød av seks egg i langpanna. Så delte jeg den i fire lengder. På med smørkrem, for det liker vi i denne familien. Til pynt brukte jeg en kremsprøyte. En krem var philadelfiaost med melis og litt vanilje, og en var en blanding av sjokoladekremen og ostekremen.
Så ringlet jeg på grønn melis, lys og mørk smeltet sjokolade. Til slutt litt perlesukker. Sånn, det var tre kaker her!
De tre lengdene la jeg rett i frysa, og etter noen timer delte jeg de i sirlige firkanter. Da er det lett å tine kake, om noen titter innom på kaffe. Restene av kake som ble til overs etter kuttingen, rørte jeg sammen med kremene og trillet til kuler. De ble dyppet i melkesjokolade og ringlet over med mørk sjokolade og et dryss av perlesukker. Lengde fire ble en “kake” på et fat og “cakepopsen” brukte jeg noen som pynt og resten blir på et fat med konfekt til julaften, sammen med marsipan og diverse.
Samme stilen på marengskaka, sier du vel. I år står visst kakene i stil. Dette er julekveldskaka. Jeg lager marengs også i langpanne. Før den stekes deler jeg den opp i lengder med slikkepotten, og så har jeg flere kaker å bruke i julen, eller til å gi bort. Tørr marengs holder seg godt i mange uker i en kakeboks oppe på kjøkkenskapet. Jeg har bare pyntet en bit med konfekt og diverse. De andre kakene er hvite, og kan brukes med krem og bær senere, uten at det er jul. Når man først steker marengs kan man jo steke flere. Sånn, da er kakene til jul klare hos meg.
«Omsorg min lille venn, det er å bry seg om andre det. Sånn som du klappet meg på håret og kinnet da jeg gråt. Det er omsorg. Et rart ord. Det er jeg enig med deg i. Vi bør ha omsorg for hverandre, vi mennesker, både barn og voksne. Å bry seg om, altså. Mari tenkte på meg og ba meg komme å jobbe, akkurat som din mamma ble spurt. Så får vi penger for den jobben, og vi kan vise omsorg for de vi har omkring oss. Jeg gir noen av penger til de som ikke har noe selv, og din mamma kjøper mat, klær og annet så dere har det bra. Det er omsorg. Det er å bry seg om hverandre. Skjønner du? Sorg er å være lei seg, men det er ikke omsorg. Men når andre viser omsorg, kan kanskje sorgen vi kjenner, bli mildere og snillere!»
De to så på hverandre og nikket. Hedvik haltet ut i kjøkkenet igjen.
«Vil du hjelpe meg å pynte til jul i dette hemmelige rommet i morgen tror du? Jeg trenger visst hjelp på både den ene og den andre måten jeg. Det var så fint du kom i dag. Jeg kjenner meg så takknemlig og glad sammen med deg.»
«Du er verdens snilleste! Kan jeg virkelig få leke med de dukkene?»
Hedvik nikket og smilte. Uten å tenke spratt Astrid opp og lukket armene rundt magen på Hedvik og klemte til. De to sto sånn lenge. Hedvik kjente at hun ble fylt av kjærlighet til den lille. Det sorte humøret hennes hadde forsvunnet, og hun skammet seg over oppførselen sin. Tenk at en liten unge kunne være klokere enn hun som var voksen. Hun fikk nok be de der oppe på gården om unnskyldning. Det var ingen mening i å avvise alle omkring seg.
«Nå finner vi fram klærne og så gjør vi dukken julefine!»
Det var røde kjoler med hvite heklede blonder, lakksko og så heklede vesker, hjemstrikkede strømpebukser og yttertøy. Astrid var så glad at hun kunne gråte mente hun. Dukke etter dukke fikk på seg juleklærne. Noen var gutter og de hadde overaller og islendere, røde votter og skjerf. Hedvik fortalte at hun hadde laget alt selv. Støvletten og skoene hadde hun sydd og limt av skinn. De så helt ekte ut mente Astrid.
«Så fine sko og støvler de har. Jeg ønsker meg mye støvler jeg også. Tenk om du kunne laget sånne til meg. Men mine må jo være så store, at de må vi nok kjøpe.»
«Hvem av dukkene liker du best da?»
Astrid studerte de nøye, men til slutt pekte hun på en dukke i rød kjole og kåpe.
«Den ligner meg med det gule håret. Tenk om jeg hadde hatt sånne klær da. Hun er heldig den dukken som får bo hos deg.»
Litt senere gikk Astrid og Ole gikk sakte oppover bakken igjen til gården. De sa ikke stort, men begge tenkte på Hedvik. Han visste at hun kom fra et hjem uten så mye penger. Moren hadde vært mye syk, men likevel jobbet hardt for å få endene til å møtes. Men hun døde da Hedvik var bare sju år. Hedvik hadde siden vært hos gamle tante Olga etter skolen. Der måtte hun sitte stille og ikke bråke. Hun hadde fortalt at hun nesten hatet den damen, selv om hun var tanten til faren hennes.
Men hun hadde elsket faren sin. Han måtte jo jobbe, men da han kom og hentet henne hver dag, var det som alt lyste av vennlighet og glede. Årene hadde gått, og de to holdt seg for seg selv. Ole forsto ikke hvorfor hun ikke kunne smile like vakkert til andre som hun smilte til ham og faren hans? Han ble varm om hjertet ved tanken på Hedvik, og grep hånden til Astrid.
Hun så opp på han og lo. Tenk om hun kunne fortelle mamma og Inger om det rommet? Men det var jo hemmelig. Fikk hun lov å gå dit i morgen tro? Hun var så nysgjerrig på alt den damen hadde i eskene sine.
Rommet var ikke så stort. Rundt alle veggene var det hyller. Hedvik fortalte at det hadde Ole satt opp for henne. Midt på gulvet sto det mange kurver med julepynt. På hyllene på den ene siden satt det dukke etter dukke, med de vakreste klær, sko og hatter. På den andre siden av rommet var alle hyllene dekket med hvit vatt. Der sto flere store julekrybber. En var utskåret i tre og den i glass var den fineste, synes Astrid. Men dukkehuset, spilledåsene og de vakre figurer av glass og var enda finere. Hun stirret og stirret. Hvem eide dette? Ikke Hedvik i hvert fall. Hun likte ikke jul hun. Det hadde hun hørt de voksne si.
«Alle de tingene der på hyllene har jeg arvet etter mine foreldre. Dukkene har jeg arvet etter tante Olga. Hun passet meg da jeg var liten. En fryktelig streng dame. Jeg fikk se på disse dukkene av og til, men aldri røre dem. Jeg var helt syk etter å leke med dem, men nei, det var forbudt. Da jeg fikk dem i arv, ble jeg først glad, men nå er jeg jo for stor til å leke, eller? Jeg har sydd mengder av klær til dem, for det synes jeg er så gøy selv om jeg er voksen. Liker du å kle på dukker?»
Astrid rødmet og så ned.
«Vi har ikke så mange dukker vi. Bare tøydukker som mamma har sydd selv. Jeg ønsker meg en ordentlig dukke jeg. Inger også……»
Hedvik ble rørt.
«Du kan få leke med mine dukker. Vi må jo skifte på dem til juleklærne. Men først skal vi se på alt det andre kanskje? Ser du all julepynten i kassene? Det er også etter dem. Jeg har ikke klart å ta det fram. Det minnet meg for mye om hva jeg en gang hadde. Det var bedre å lukke det inn her i dette rommet, og glemme at det var jul! Jeg har savnet mine så ille, at jeg nesten ble syk av det. Jeg ble så fryktelig misunnelig, og sint på alle som hadde familie og venner. Det er kanskje ikke så rart jeg er alene? Ingen liker vel sure, sinte damer? Eller hva tror du? Er du redd meg?»
Astrid nikket, og så ned.
«Du er ganske skummel. Unnskyld. Jeg skulle ikke sagt det, men det vare plumpet ut av meg.»
Hedvik måtte le. Så fint det var å snakke med denne ungen!
«Jeg skjønner deg godt jeg Astrid, for sånn var tante Olga mot meg. Alltid sint, sur og så steng. Jeg skulle oppføre meg, og ikke hverken synes eller høres, når jeg var hos henne. Jeg satt ganske forknytt på en stol og tenkte. Da drømte jeg om prinser og prinsesser, fine hjem og smil. Men pappa var god som gull, når jeg endelig fikk gå hjem.
Vi feiret alltid jul med stor glede, bare vi to. Tante Olga ville slett ikke komme, for jul var bare tull for henne. Ikke en gang juleevangeliet ville hun høre om? Merkelig. Etter at jeg mistet min pappa, ble jeg visst bare sur hele tiden jeg også, og spesielt hver jul. Skikkelig sur. Jeg misunte alle, og alt. Det er ingen god følelse og jeg synes så fryktelig synd på meg selv. Skjønner du det?»
Den lille piken smilte forsiktig.
«Jeg er ofte misunnelig på Inger jeg. Hun får alltid mye mer trøst enn meg. Mamma sier hun er like glad i oss begge. Men hun ljuger. Jeg ser at hun ofte er sint på meg, når jeg ikke oppfører meg ordentlig!»
«Du er større vet du, og da forlanger vi mer også. Men jeg er helt sikker på at din mamma er like glad i deg, som i lillesøster. Men vi kan hjelpe hverandre med å bli flinkere begge to kanskje? Jeg kan da ikke som voksen, fortsette å være så sur. Hans blir helt fortvilet når jeg krangler med moren hans. Hvorfor gjør jeg det? Han sier at jeg må begynne å tenke annerledes. Det jeg har opplevd før, bør jeg bruke som et godt minne. Jeg må streve etter å bli hyggeligere. Han viser så god omsorg den gutten.Kanskje det ikke så dumt å snakke med andre, som deg? Du skjønner savnet mitt du, enda så liten du er.»
Døra smalt igjen etter Ole, og de to ble sittende å se på hverandre en lang stund. Så kremtet Hedvik, og ba Astrid sette seg nærmere.
«Har du mistet faren din også? Men du er jo så liten? Jeg mistet faren min for tre år siden jeg, og det har jeg visst fått helt på hjernen. Jeg har følt meg så alene. Moren min døde for lenge siden, så henne husker jeg ikke så godt. Men da du strøk meg over håret, husket jeg at hun pleide å gjøre sånn. Du har gode og varme hender!»
«Jeg har bare et bilde av pappa. Han er så pen. Men jeg husker han ikke!»
«Var du så liten? Uff, nå ble jeg trist i hjertet, for din skyld. Hva i alle dager klager jeg over? Jeg har da mange minner fra faren min. Mange! Nå er det slutt på min klagesang. Vi kan vel være venner? Jeg tror jeg må revurdere mine tanker om barn. Du er da virkelig en klok liten pike. Trøste og vise omsorg, kan du jammen også. Merkelig å tenke på at så små som deg, kan være til hjelp? Men det er da fint også!»
Astrid vred på seg.
«Mamma er snill da, Hans og Ole også, men tenk å ha en egen levende pappa. Det hadde vært fint det. Jeg liker stemmen til mennene. De brummer liksom!»
Hun lo høyt, men tok seg i det, og ble stille.
«Ja, de brummer akkurat som du sa. Men du! Jeg tror du skal spørre din mamma om hun kan fortelle om pappaen din. Min pappa fortalte mye om min mamma. Det ble akkurat som om hun ble levende igjen, og jeg fikk minner i hodet. Din mamma husker sikkert mye dere gjorde sammen.»
Astrid smilte overrasket.
«Det har jeg ikke tenkt på. Mamma husker jo pappa. Så fint at du minnet meg på det.»
«Du er en klok unge du Astrid. Aldri mer skal jeg si at du skal tie. Du er jo klokere enn meg! Har du hemmeligheter? Det har jeg. Vil du se min hemmelighet? Ikke en gang Hans vet om den. Men Ole har vært der og hjulpet meg. Han er god den gutten. Jeg føler nesten at jeg kunne vært moren hans.»
Hun pekte på en lukket dør.
«Jeg tror jammen jeg har noe du kan se på og glede deg over, sammen med meg! Titt inn der du, så vil du nok bli overrasket. Men husk det er hemmelig! Ingen andre må få vite om det.»
Astrid åpnet forsiktig døra, og nesten rygget tilbake av forskrekkelse. Men så ble ansiktet et eneste stort smil….
Mat må vi ha. I dag blir det en fiskeform til middag. Elles har jeg bakt marengskaker som ligger og venter på jula og vi har spist både julekake med brunost og risboller i helga. Ja, jeg jobber på med helsa også, selv om det er advent. Jeg er stadig ute på tur alene, eller sammen med andre og har vært så fint i desember. Vi har vinter og snø, enda! Ikke er det glatt og ikke har det vært så fryktelig kaldt heller. Men vinden kan lure oss mange dager. I dag var jeg på kontroll igjen med blodtrykket, og det holder seg stabilt og fint med litt tabletter nå. Så godt å kjenne at jeg er i form. Rundt meg herjer forkjølelse og oppkast, og det håper jeg virkelig at både du og jeg holder oss unna. Nå skal jeg lage Sara Bernard, for i morgen kommer det nok et adventsbesøk. Jeg rekker ikke lese alt i bloggverdenen som jeg vil, men juleeventyret mitt legges da ut hver dag for de som føler med.
