12

«Astrid? Du heter Astrid, gjør du ikke?»

Hun forsøkte å være snill i stemmen, for hun så at jenta var redd. Så trist! Hva i alle dager hadde hun gjort med de ungene til Oda? Hun hadde jo oppført seg som tante Olga! Forskrekket grøsset hun ved tanken. Det var lenge siden hun hadde tenkt på den strenge damen, men nå hadde hun blitt sånn selv?»

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Astrid sto fortsatt midt på gulvet og så ned. Hun visste ikke hva hun burde gjøre.

«Du lille, flinke pike. Kan du hente en av mennene på gården tror du? Du har vært så snill, men du er ikke sterk nok til å hjelpe meg med det jeg trenger. Gå forsiktig, så du ikke faller også. Hils til moren din, og si at hun har en fin unge.»

Astrid skyndte seg av sted. Hun var lykkelig for å være ute igjen, men samtidig forundret over at Hedvik virkelig kunne være hyggelig?

Fort grep hun sparken og kom seg opp bakken igjen.

Inger og Ole bygde snømann foran vinduet i kjøkkenet. Astrid ropte så hun ble nesten hes. De hørte ikke hva hun sa, før hun var oppe hos dem. Ole sto med hendene i siden, og lurte på om det var noe galt med henne?

«Hedvik! Hedvik har slått seg. Du må hjelpe henne, for jeg er for liten.»

Ole gikk fort inn med Inger, og sa han skulle kjøre en tur med Astrid på sparken. Ingen reagerte på det. Han vågde ikke si noe om Hedvik. Det fikk faren hans ordne opp i. Han måtte første se med egne øyne, om dette var sant!

Det gikk i full fart nedover igjen, med Astrid på setet. Hun måtte le, og tårene trillet i vinden. Nå var hun trygg, med Ole som styrte sparken.

Ikke lenge etter var de inne hos Hedvik. Hun forklarte hva som hadde skjedd. Ole gikk i vedskjulet og hugde ved. Astrid satte seg forsiktig på en stol i kjøkkenet, som hun fikk beskjed om. Hun følte seg ikke trygg inne i det huset, selv om Hedvik forsøkte å smile.

Da Ole kom inn, tente han lyset i rommet. Så satte han over kaffen, som om han var godt kjent der.

«Du vakre Hedvik. Hva vil du nå? Jeg så du pakket sammen og gikk fra det hele? Hva skjedde? Når skal du og bestemor bli venner?»

Han satte seg på huk foran henne og øynene hennes sto fulle av tårer. «Du vet hvordan jeg er. Jeg er så sjalu at det lyser. Faren din blunket til Oda, og da kom redselen i meg igjen. Jeg er så redd for å miste han, enda jeg vet at han er min.»

Ole strøk henne over kinnet og smilte.

«Vi må nok jobbe mer med det humøret ditt. Hva er det som trigger sinnet ditt? Kan du ikke fortelle meg det? Vi har det jo så fint når vi er sammen. Bestemor klarer ikke å bli kjent med deg, når du hele tiden avviser henne.»

Hedvik rødmet og hulket ned i hendene sine. Så ble hun plutselig oppmerksom på Astrid.

«Lille venn. Du forstår ikke savnet mitt du. Jeg skulle ønske jeg fikk tilbake moren og faren min, for det var det eneste trygge jeg hadde. Men de er døde. Døde begge to!»

Da begynte Astrid å gråte.

«Forstår, sier du? Jeg savner faren min jeg også, for han er også død. Helt død!!!!»

Hedvik snappet etter pusten og så forskrekket på ungen.

Ole reiste seg, og så fra den ene til den andre.

«Du gode min, for noen jenter. Jeg tror dere får snakke sammen jeg, for her har dere felles skjebne. Nå fikk jeg tårer i øynene. Jeg går ut og hugger en mengde med ved, og så får dere bli venner imens!»

Fortsetter  HER….

11

Hun våknet til igjen og forsøkte å reise seg. Det var for vondt. Først jamre hun seg, og til slutt skrek hun av fortvilelse. Hodet snurret og hun begynte å tenke vonde tanker. Tenk om ingen fant henne? Skulle hun ligge her til hun frøs i hjel? Da ville vel alle bli glade. Ingen likte henne likevel. Ikke en gang Hans.

«Hans!» ropte hun ut ulykkelig, men det kom ingen svar. Hun kjente hvor isende kald hun var på kroppen, og tårene sto i øynene på henne. Grått hadde hun ikke gjort siden hun var liten. Hva gikk det av henne? Men hun styrte det liksom ikke lenger. Hun var redd, følte seg liten og forskremt.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Astrid hørte det rope, og kjørte forsiktig og usikkert ned bakken på sparken for å se. Sparken var hun ikke vant med, og den fikk en voldsom fart! Hun holdt seg hardt fast, og det gnistret under meiene. Det gikk mye fortere enn hun ville, men hun holdt bena på meiene og styrte rundt svingen. Hun fòr forbi noe stort som lå i veikanten, og forsøkte å bremse. Etter litt, stoppet sparken. Med mye strev fikk hun snudd, og så sparket hun veldig sakte mot bylten som lå der.

Det var Hedvik som lå som en haug inne i snøen. Hvorfor gjorde hun det? Hun gråt? Kunne den sinte damen gråte og være lei seg? Astrid suttet litt på votten, og sto der stille og bare så på.

Hedvik tittet opp på henne med bedende øyne.

«Takk Gud at du kom. Jeg har visst slått meg sønder og sammen! Kan du hjelpe meg tror du, enda så bitteliten du er?»

Astrid bøyde seg forsiktig ned og la hånden sin på pannen hennes.

«Du er syk du. Ordentlig syk!»

Hun strøk henne over håret og kinnet sånn som mamma pleide å gjøre med henne når hun var lei seg. Da gråt Hedvik enda mer…….

Astrid rettet seg opp igjen.

«Har du slått deg veldig? Skal jeg hente mamma?»

Hedvik forsøkte å krabbe opp på alle fire. Det gjorde fryktelig vondt. Hun klarte likevel til slutt å sette seg på sparken. Hva skulle hun si til den ungen, tenkte hun forskrekket og usikker. Tenk at hun, var usikker? Hun som i alle år hadde satt nesa i været og snakket nedsettende til alle andre som jamret seg. Nå hadde hun selv vondt overalt, og gråt!!!!! Den lille hånden til Astrid hadde lokket fram minner fra barndommen, om moren hennes.

«Kan du hjelpe meg hjem, tror du? Om jeg støtter meg på sparken, så klarer vi det vel?»

Skritt for skritt kom de seg av sted. Veien var så glatt, at det var godt å ha sparken å holde i for begge. Hedvik fant fram husnøkkelen. Astrid forsøkte så godt det gikk å hjelpe henne inn. Hun lukket døra etter dem og Hedvik måtte ha hjelp til å få av støvlene. Det ene benet hadde hovnet opp ved ankelen. Astrid halte og dro. Kåpa hennes la hun på krakken i gangen. Så støttet de hverandre ut i kjøkkenet. Der sto det en stor, vakker gyngestol. Hedvik dumpet ned i den, og jamret seg igjen.

«Bare jeg nå ikke har brukket både armer og ben. Jeg klarer ikke en gang å løfte den høyre armen. Hva skal jeg gjøre? Ved trenger jeg også. Det er jo iskaldt her.»

Hun så fra ovnen til Astrid. Ungen kunne ikke tenne opp i ovnen og hun klarte vel heller ikke å hente ved? Hun hadde ikke annet valg enn å be om hjelp, fra et barn…..

Fortsetter HER….

10

Oda måtte hysje på barna, for hun så at Hedvik ble irritert igjen. Men snart senket roen over dem.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Utenfor hadde det begynt å snø. Astrid så ut og mente at det snart var tid for å lage snømann. Mari lovet å spørre Ole eller Hans om de kunne hjelpe dem med det. Men enda var ikke snøen kram.

Neste dag satte de i gang med kakedeigene i kjøkkenet. Ute begynte det å lysne til en ny dag i det duften av nybakte serinakaker og kokosmakroner fylte lufta. Oda sang der hun holdt på inne i kammerset og plutselig sang Hedvik med. Hun hadde en flott stemme! Mari stoppet helt opp, for det var så vakkert. Hun følte at hele huset skinte, og stemmene til de to passet så fint sammen, at hun bare måtte sette seg og lytte. Da Hans og Ole kom inn til formiddagskaffe, så de brettene fulle med småkaker. De hørte sangen og ungene trillet peppernøtter i lyset fra mengder av stearinlyssstumper i et stort fat med sand. Hans sukket og kjente han fikk tårer i øynene. Sånn skulle et julehus være i advent. Akkurat sånn.

Men da kom plutselig Hedvik til seg selv igjen, og hun harket og hostet til.

«Jobb på, du Oda. Vi er ikke ferdige for dagen! Synge får vi gjøre siden.»

Men da Hans kom inn i kjøkkenet, la hun helt om og roste ungene for at de var veloppdragne og søte.

Han smilte og blunket til Oda.

«Så fine unger du har. Nå har vi tatt med et juletre til både deg og Hedvik, pluss to små som jentene kan ha selv på sine rom. Det til stua her, kommer nærmere helga. Ungene dine gleder seg til å pynte opp nå!»

Oda så blygt ned, rødmet, neide og smilte.

Så gikk Hans ut for å stelle klart i stallen.

Hedvik strammet munnen.

«Gjøre deg til, det kan du Oda, men han får du ikke!”

Oda så ned, men svarte forsiktig. Uten at hun nesten visste det, glapp det ut av henne.

«Men det bestemmer vel ikke du!!!!!»

Hedvik bråstoppet vaskingen og rødmen bredte seg langt ned på halsen hennes. Barna så på henne, og Astrid spurte om hun var syk!

«Nei, jeg er ikke syk. Ikke bry deg du. Nå snakker vi voksne. Du skjønner ingenting der du står. Frekk er du også! Men du skal vite Oda, at hadde jeg blitt gårdskone her, så skulle det blitt en annen vals. Om jeg hadde nøklene til hus og stabbur, skulle du sett på orden! Mari aner ikke hva hun går glipp av. Jeg kan mine saker.»

Hun hyttet med skurekosten, og fortsatte med sint stemme.

«Hadde Hans og jeg fått styre pengene her, så skulle det gått til verdier! Ikke fjas og pynt til juletrær og vinduer, men skikkelige krystallglass og en ny damaskduk skulle vi kjøpt. Pluss at vi skulle spandert på elektrisk lys, i alle rom! Når verden går framover, så står dere her på gården bare stille og ser på!»

Oda kledde raskt på ungene, og ba de gå ut å leke. Så slapp de å høre sinte stemmer. Inger gikk til Hans i fjøset, og Astrid øvde litt med sparken til Mari, som sto ute på tunet.

Hedvik var rød i ansiktet av opphisselse. Hun knyttet skautet stramt på seg, kneppet jakka, hentet kåpa og neide.

«Dette orker jeg ikke. Utnyttet blir jeg, av deg, som skulle bli min svigermor. Uten meg blir det ikke jul her. Sann mine ord! Nå er det nok. Lønn vil jeg ha for det jeg har gjort, men her setter jeg ikke mine ben en dag til. Den sønnen din er jo ikke til å stole på Mari. Han vil visst ha en yngre brud enn meg! Så vær så god Oda!»

Hedvik slo ut med armene og fortsatte.

«Hva i alle dager skal vi med dette juletullet. Juletre du liksom, det er ei gran. Ute skal den være. Ute i skogen. Jeg har feid vekk alle de konglene du hadde lagt på benken. Det får da være måte på. Kongler er fine til opptenning, ikke til pynt. Hvor mange talglys skulle du støpe Mari? Ja, lys må du ha for å se, du som vil spare deg for elektrisk lys. Trearmet lys, meg her og der. Jeg gjør ikke denne jobben, og ikke noe annet mer her i huset! Om du blir uten lefser og brød denne julen, er det ikke min skyld. I morgen kommer det slakt har jeg hørt, så jeg sier lykke til.»

Mari rettet seg opp, og øynene hennes nesten svartnet der hun sto.

«Nå stopper du Hedvik. Du har sagt ditt. Hvorfor ba jeg deg å komme? Jeg ante ikke at du var så maktsyk? Alle jeg kjenner er enige om at du er arbeidsom og nøye. Et så rent hus har vi aldri hatt før du kom. Alle skap og skuffer er ryddet, alt lintøy har tellekanter, sengetøy og putevar er rullet, og maten serverer du på klokkeslettet hver dag uten at jeg ber det om det. Ja, du er dyktig, men Hans har du ikke fått på kroken. Det er nok nå. Bli med ut i kammerset, så skal du få betalingen din. Så sier jeg bare lykke til videre.»

Hedvik ble stille, løsnet litt på jakka og ble med Mari.

Etterpå gikk hun med raske skritt hjemover.

Været hadde slått helt om, og det var isende glatt i bakken. Før hun fikk tenkt tanken på å gå forsiktig, seilte hun overende og gled i full fart nedover. Hun stoppet i en snøskavl, og der ble hun liggende, helt stille….

Fortsetter  HER….

9

Hans hadde tatt fram den gamle kjelken. Jentene fikk sitte på noen skinnfeller. Han dro i vei med dem innover skogen i sporene etter hesten.

Ungene skrattet og lo, når snøen drysset ned i ansiktet på dem fra trærne. Ikke lenge etter så de hesten som sto rolig og spiste høy ute på hogstfeltet. Ole var akkurat klar med å sage ned et digert tre og han forsvant nesten bak alle greiene. Bare den røde lua syntes. Inger jublet.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

«Der er nissen! Der er han. Nå kan vi ønske oss Astrid. Jeg vil så gjerne ha en dukke. En helt egen dukke. Vil ikke du også det?»

Da Ole kom fram fra greinene, ble de skuffet. Men snart var de i gang med å finne småkvister til bålet. Hans tenkte opp, og hang på plass kaffekjelen. Han lagde en fin granbarplass der de kunne sitte. Så la han skinnfellene over det, og helte opp kakao til de små. De satt der og koste seg, mens mennene ordnet med treet som var felt. Etterpå satt de alle fire tett sammen ved bålet, og Ole fortalte om nissen han hadde møtt da han var liten.

«Tror du ikke at nissen sto og ventet på meg utenfor låven en kveld. Jeg kunne vel være fem år! Han hadde langt skjegg og en stor sekk. Først var jeg redd. Tenk om han puttet meg i sekken? Men det gjør jo ikke nisser. Han rotet rundt i sekken, og opp kom det jeg hadde ønsket meg mest. Den kjelken dere satt på hit. Var jeg ikke heldig? Jeg ble så opptatt av å ake på låvebroa den kvelden, at jeg merket ikke at nissen gikk videre. Jeg burde jo ha bukket og takket han skikkelig. Men jeg tror nissen forsto at jeg ble glad. Jeg synes stadig jeg ser han titte fram både her og der ved juletid. Kanskje dere får se han en dag også? Men nå må vi jobbe litt til. Kan ikke dere lete etter hvert deres lille juletre der inne på det nyplantede feltet da? Dere merker det med disse!»

Han dro opp to røde, store votter fra lommene og de to gikk lykkelig av sted.

I kjøkkenet fortsatte de skuringen. Hedvik hadde vært ganske irritert da Mari smurte niste til ungene. Men samtidig var det godt å bli kvitt de små, sa hun ergerlig og bestemt.

«De er jo bare i veien sånne små troll. Her skal vi ha husefred, så vi ikke sløser med tiden. Ta med seg unger på jobb? Du er ikke sann du Oda. Men hold deg unna mennene på gården. De trenger ikke å få dine unger på slep.»

Oda vågde ikke å svare. Hun ville ikke bli uvenner med jenta, for hun måtte ha disse pengene. Svetten silte allerede, mens de vasket tak og vegger, gulvlister og skap i kjøkkenet.

Mari holdt seg klokelig i bakgrunnen. Hun strøk opp nyvaskede gardiner og noen duker.

Det var ingen god stemning i huset, og snart skulle de feire jul. Merkelig å ha det sånn i førjulstiden, tenkte Mari. Merkelig.

Hedvik holdt på med sin prat.

«Tenk at vi vasker tak og vegger her, og så er du ikke ferdig med å lage noe av julematen enda. Her må jo alt skures på nytt rett inn i høytiden. Du burde planlagt bedre Mari! Men vi har fått en jobb, og den skal vi da utføre, om det er en helt ubrukelig rekkefølge her i huset.»

Hedvig dirigerte videre arbeidet, og kommanderte hit og dit. Mari tenkte at den jenta trodde visst hun bodde her allerede, sånn som hun bestemte. Hadde Hans virkelig forelsket seg i henne? Det kunne Mari ikke se ville ende godt. Hun hadde følt omsorg for pikene, men nå var det ikke lett lenger. Hva var det med Hedvik? Piken støtet jo vekk alle som var hyggelige mot henne?

Idet det mørknet, kom hesten tilbake med et stort tømmerlass. Bjellene klang så fint i kvelden, og småjentene hadde fått sitte på hele veien hjem. De var røde i kinnene og fulle av så mye de ville fortelle. Mari gledet seg over smilene deres, og klemte dem inntil seg. Så koselig det var med sånne små i huset. Hun kjente at endelig kom julestemningen fram i huset.

Fortsetter  HER…..

8

Mari kom smilende og hjalp dem med klærne.

«Dere kan da ikke være ute i kulda å leke. Bli med meg nå, så skal vi finne fram noe etter guttene. Jeg tror sikkert dere vil like det.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Inne på kammerset trakk hun fram ei stor kasse. I den lå det puslespill og klosser, bamser og biler. Snart glemte de små Hedvigs sinte øyne og lekte fint sammen på teppet på gulvet.

Skurebørsten gikk taktfast over listverket, og ikke et ord svarte Hedvik om Oda snakket til henne. Det var akkurat som om hun hadde lukket ørene for alt.

Dagene gikk fort, og rom for rom ble ryddet og vasket. De to jobbet side om side, men de vekslet fortsatt ikke mange ord i løpet av tiden. Småjentene hygget seg sammen med Mari. Hun fortalte eventyr og servete både saft og kjeks.

I dag skulle de pusse sølv og kobber. Alle satte seg rundt det store kjøkkenbordet etter frokosten, mennene også. Latteren satt løst og lysestaker og dekketøy ble snart blankt og fint. Mari koste seg! Astrid fikk hjelpe Hans med en stor kobberurne, og han fortalte at den skulle de snart fylle med friskt furubar og feste røde sløyfer her og der. Inger pusset teskjeer og Oda strevde med et stort sølvfat med hanker. Ole viste henne at hun kunne bruke en gammel tannbørste i alle de vakre mønsteret som var tegnet inn som sisellring. Hans bøyde seg fram for å se han også.

«Så blankt har vel aldri det fatet vært før Ole? Hvem har lært deg det der?»

De to så på hverandre, og så tittet Ole ned på hendene sine.

«Mamma! Mamma lærte meg det en gang. Hun var så nøye med pussingen. Plutselig kom jeg på det, da jeg så hvordan Oda strevde.»

Det ble stille rundt bordet. Hedvik fikk en rynke mellom øyebrynene, men så kommanderte hun alle til å fortsette. Den fine stemningen de hadde hatt var borte, og Hans reiste seg brått.

«Nå holder det med pussing Ole. Kom deg av sted i skogen du.»

Damene fortsatte med arbeidet, men de var snart ferdige med alt.

Ikke lenge etter kom Hans inn igjen.

«Jeg tar med meg ungene i skogen. Det var mildvær, og bedre å være ute. Vi kan hente furubar til den urnen og grankvister til å ha foran inngangsdøra, med det samme. Ole har jo fått med seg niste for resten av dagen. Jeg tror sikkert vi tenner et bål. Kanskje vi kan steke noen brødskiver i varmen? Kan vi få med niste også mor?»

Mari smurte brødskiver med gul ost og salt pølse og kokte kakao på termosen. En boks med vafler la hun også ned i en sekk.

Hedvik var ikke blid, for hun hadde startet med å vaske i kjøkkenet.

«Dere er så i veien her!!!!Sånt tull. Ingen dullet sånn med meg noen gang da jeg var liten.»

Hans gikk fram og tok henne varlig i armen. Hun stanset usikkert opp med jobbingen.

«Men Hedvik da, jeg skulle gjerne tatt med deg med også. Du hadde trengt å hvile litt, sånn som du jobber. Tenk deg oss to ved bålet da. Det hadde vært koselig det. Men vi kan gjøre det en annen dag, ikke sant?»

Han dultet liksom til henne, og hun rødmet, så alle de andre så det. Forskrekket skjulte hun ansiktet og skurte på så såpevannet skummet.

Mari forsøkte å smile, men det ble mer en grimase enn et smil.

Snart smalt døra igjen etter Hans og barna. Hedvik tørket raskt og irritert opp alle vannflekkene på gulvet, som kom fra støvlene. De hadde vært fulle av snø.

Fortsetter  HER….

Du ser døra står på gløtt? På gløtt, for jula! Ja, nå begynner jeg litt. Jeg begynner å pynte litt, jeg begynner å glede meg og jeg begynner å kjenne på julegleden! Mine gamle barneski fikk for første gang kommer fram i gangen vår. Dukkene nederst til venstre, fikk jeg av søsteren min for mange år siden og nissen har jeg laget selv.

Nissen min kom på plass i gangen. Med  grankvister og lys, ble det så innbydende. Nå åpner jeg for mer og mer jul, for det nærmer seg så fort! Det er snart ikke mer enn fjorten dager til julaften. Tenk det da!

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

7

Mari forsøkte å forklare, uten at de to damene i kjøkkenet hørte det.

«Jeg måtte ha hjelp. Du skurer da ikke vegger og tak, eller bytter gardiner? Ryggen min klarer det ikke i år. Ha litt overbærenhet med meg. Jeg betaler det selv! Ungene kan ikke være hjemme alene hele dagen. Til det er de alt for små må du vite!»

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Hans nikket inn til de to i kjøkkenet og svingte med hatten igjen.

«Da får dere være velkomne begge to. Er det barna dine som står der ute frue?»

Oda rødmet, neide og rakte fram hånden til hilsen.

«Jeg måtte ta de med. Går det bra?»

Han smilte vennlig til henne, og lovet å passe på dem en stund. Han blunket til Hedvik, og så gikk han.

Ungene sto der han hadde forlatt dem.

«Liker dere hester? Det gjør jeg. Vil dere være med å fore dyra? I stallen er det varmt og fint.»

Forsiktig fulgte de med Hans ned mot gårdshusene. Inger ble løftet opp på en av de to hestene, og Astrid fikk hjelpe han å strigle den andre hesten. Hun var litt redd det store dyret i førsten, men snart børstet hun så fint at han ble helt imponert.

«Har du stelt hester før du kanskje?»

«Hester? Nei, aldri!» Astrid smilte, og fortalte at hun pleide å gre håret til Inger.

Hans ble overrasket, men det var jo sant!

«Det er jo på samme måte. Da må du også være bestemt med børsten, men det må ikke lugge.»

De lo til hverandre og fortsatte.

Men da Ole kom inn i stallen, ble de to små usikre igjen. Hans fortalte at det var sønnen hans, og at han skulle ut med hesten og kjøre tømmer.

Ole var ikke så vant med barn, men han hadde ikke glemt hvordan det var å være liten selv. Fort hentet han den gamle kurven med kattemor og unger fra høyløa. Snart var de små opptatt med det ute i stallskålen, mens hesten han skulle bruke, ble selet opp for dagen.

Ikke lenge etter klang det i bjeller, og hesten for av sted mot skogen, med Ole sittende på sleden.

Hans leide med seg en jente i hver hånd inn igjen. Han ropte fra gangen at de ikke fikk være ute i kulda.

«Jeg kan godt ta meg av de to litt senere, men først må jeg gjøre ferdig i fjøset.» Så gikk han ut.

Jentene sto forskremt alene der i gangen. Hedvik så på dem med ergerlige øyne.

Fortsetter  HER…..

I går fikset jeg litt pynt til gaver. Toalettpapir som jeg sprayet med vann og lagt over noen sjablonger og plastbrikker. Så rullet jeg over med en rulle. Her kan du bruke kjevlet også. Det ble tatt forsiktig av og lagt til tørk på et bakepapir.

I dag klipte jeg ut sirkler og malte på litt med vannfarger. Når jeg klipte hull i dem, kan de henge på juletreet eller som pynt på pakker.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

6

Mari smilte og rakk fram hånden og hilste på alle.

«Dere får være velkomne. Nå kan dere leke litt barn, så skal mamma jobbe fram til det blir mat.»

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Mari gikk av sted for å finne fram en bøtte, kluter og skurebørster. Oda knyttet på seg forkleet ute i kjøkkenet. Hedvik gikk fort ut i kammerset til de to små. Hun hvisket med bestemt stemme.

«Her kan der ikke være. Få på dere klærne og kom dere ut, og det litt fort. Husj! Vi har ikke tid med unger når vi skal jobbe. Oppfør dere!»

Inger og Astrid neide usikkert, tok hverandre i hendene og gikk ut i gangen. Astrid hjalp søsteren med klærne, og så gikk de ut som de hadde fått beskjed om. Hedvik lukket døra bestemt etter dem.

De små følte seg slett ikke trygge, og ville helst løpt inn igjen til mamma. Enda var det ikke ordentlig lyst, og det var kaldt der ute. De hutret der de sto tett sammen. Inger, sutret og gråt.

«Mamma. Jeg vil til mamma. Det er så mørkt enda. Tror du det er troll her?» Astrid lo for å lette på stemningen.

«Nei da, du kan være trygg med meg. Jeg tror jammen jeg ser nissen? Han kommer hitover. Nå må vi oppføre oss, så kanskje vi får de dukkene vi ønsker oss til jul!»

En smilende høy, stor mann med langt skjegg tittet ned på dem.

Det var gårdseieren Hans.

«Har vi fått fint besøk? Morn, jeg heter Hans. Det var da leit at dere skal være så triste over å få komme hit jenter!»

Han bukket dypt for dem, mens han svingte med lua.

«Er du ikke nissen?» Inger så forundret opp på han.

«Nei, jeg er nok ingen nisse, selv om jeg har rød lue og skjegg. Nissen han holder til i låven her han. Jeg tror du kan skrive en ønskeliste, og legge den i høyet inne ved fjøsdøra.»

Hun så opp han og sukket oppgitt.

«Jeg kan ikke skrive enda jeg, og ikke søsteren min heller. Kan vi tegne?»

«Klart det», sa Hans og lo. «Klart det! Jeg får gå inn å spørre moren min om det er rett at dere skal være her ute alene på gården?»

Fortsetter  HER….

5

«Skynd dere nå da. Hvor har du gjemt støvlene dine da Inger? De sto da her i skapet?»

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Tankene for av sted med henne mens hun lette etter tykkere støvler.

Litt hadde hun klart å tjene på å lage gravkranser i høst, og noen hadde bestilt juledekorasjoner allerede. Denne vaskejobben oppe på gården var gull å få. Bare hun nå klarte å jobbe godt nok. Hun måtte jo ha tilsyn med barna også. Raskt ryddet hun i kjøkkenet, før hun fant fram ytterklærne. Hun bandt det lyse håret i en hestehale høyt opp på hodet, og knyttet på seg et skaut. Hendene skalv, så redd var hun for ikke å klare dette ordentlig.

Inger vred på seg og suttet på fingrene. Hun var fem år nå. Den lille selekjolen satt stramt over magen og jakka manglet en knapp. Astrid som snart var sju år, krøp helt inn  skapet og dro fram søsterens støvler fra klesskapet.

«Jeg fant dem. Du er for stor du mamma, til å komme helt inn i det rare, trange skapet! Inger har visst ødelagt dem. De støvlene hennes er sultne. Se det gapet denne har foran da!»

Hun lo, tredde hånden ned i støvelen og fingrene ble som tenner i fronten på støvelen. Oda sukket igjen og fant fram et par gamle støvler etter Astrid. De var alt for store, men med et par ekstra raggsokker, fikk da vesla med seg støvlene når hun gikk. Hun hadde ikke noe valg. De måtte ikke komme for sent.

Litt senere sto de i kjøkkenet oppe på gården. Hedvik studerte dem opp og ned og himlet med øynene.

Fortsetter  HER….