Jeg gikk en tur i formiddag. Det småregnet og mye av snøen hadde allerede forvunnet. Det var mildt og vårlig. Jeg hørte en flokk med gås fly over meg, og inne på sletta var det noen som ropte av fryd??? Jeg gikk etter lyden.

Der lå Vinteren og slappet av. Han smilte til regndråpene og lo. Det var ikke tvil i hans sjel, at det ikke er over enda. Vinteren altså. “Det kommer mer,” sa han høyt og plystret.

Han svømte hit og dit i restene av snø og vann, og riktig koste seg.

Veiene var fulle av vann, jordene hadde innsjøer, og på bøketrærne var fortsatt fjorårsløvet på plass. Enda er det ikke vår! Det visste Vinteren der den lå og tok seg et snøbad i restene av det hvite. Gårsdagens snøhest har snart smeltet. Vi drømmer om vårblomster og sol som varmer.

Vinteren svømte hit og dit, plystret og lo av alle som nevnte frøken Vår! Vi får vente da, så ser vi hvem som får rett???? Blir det mer Vinter, eller kommer Våren……

Ja, vi trenger farger, masse farger. I hvert fall trenger jeg det, kjenner jeg. I går så jeg på et tv-program der de lagde sjal av ull. Jeg ble så inspirert, at jeg raste ned i kjelleren. I fjor var jeg så heldig å få en pose med ull i forskjellige farger av søsteren min. Lilla, oransje og grønt er fint, og jeg tenkte kjeleunderlag eller noe sånt. Men nå ble det sjal, eller et skjerf da.

Fargene minnet meg om tulipanene jeg kjøpte for litt siden. De er nå frosset inn i ei isblokk. Herlighet som jeg strevde med den ulla. Først skulle det rives opp i biter og legges i kryss. Det jeg så på tv hadde fine hull og garn lagt inn her og der. Men jeg tok vekk garnet igjen. Det festet seg liksom ikke. Jeg dynket på med grønnsåpevann, pakket det sammen med plast over og under, og så var det til å rulle. Jeg har ikke armer til det!!! Det endte med at jeg la hele rullen på gulvet, surret  det inn i et stort håndkle, tok på gummistøvler og tråkket i vei. Det gikk fint det.

Mitt sjal eller skjerf, ble jo nesten som en løper til bordet. Jeg kunne hengt den på veggen også, men jeg skal bruke den selv. Så varm og god! Herlig med farger mot våren!

Føler at jeg trenger litt ekstra kos i disse koronatider. Smultringene i frysa fikk pynt med melis og kakekrymmel. Riskaken med egg ble en bamse! Man spiser jo litt med øynene også.

I denne nedstengte tiden i Koronaland er det viktig å finne på koselige ting i kvelden. Jeg smurte inn to flasker med lim og pakket de inn i avispapir. Et par vanter som var ødelagte ble klipt av, og fylt med litt vatt. Så fikk vanterestene bli hanekammer til flaskefuglene mine. Jeg malte første strøket med gult, men det er da ikke påske enda?

Neste strøk ble hvitt, og det ble jeg mer fornøyd med. Jeg prøve meg litt fram med røde papphanekammer og lys også. Valget er jo mitt og mitt alene. Jeg kan male de i hvilken farge jeg vil, jeg kan ha de med eller uten kam, med eller uten lys, eller sette kvister i flaskene med fargerike fjær til fastelavnhelga.

Billig moro ble det i hvert fall for meg.

Ja, dagene går i et nytt år. Snart har vi knekt januar og det lysner mer og mer. Godt er det i hvert fall.Jeg liker årstidene og gleder meg alltid til den neste. Kroppen er ok, og jeg jobber videre med å forbedre meg mot våren. Legebesøket gikk som vanlig. Jeg skulle hatt noen flere undersøkelser for sikkerhetskyld, men vi utsatte det til neste gang. Det var alt for mange på det venteværelset som virkelig var syke. Mitt er jo bare blåbær, men mine problemer er mine da.

Lett er det ikke, men det gjelder å bestemme seg og ikke sette for store mål. Jeg er så utålmodig med både det ene og det andre. Å vente, er visst ikke min greie. Jeg venter på så mye! Blandt annet venter jeg på at denne blekkbokskrona skal ruste! Jeg venter på å gjøre som jeg vil, uten korona og jeg venter på svar på mailer jeg har sendt.I dag bestilte jeg bloggbok for 2020, så nå skal jeg vente på den. Det er dessverre ikke mulig å bestille bloggbok lenger fra denne bloggen her, men jeg har en nesten kopi på en annen blogg, så da har jeg fått fikset det likevel. Jeg liker å se bloggen som bok. Det er mye lettere å finne fram om det er noe jeg leter etter.

Jeg rydder i mine tekster og mailer om dagen og det er litt av en jobb. Men nå har jeg samlet alle i et par mapper på dataen, og det blir letter å holde oversikt. Jeg rydder i aviser og papirer også. Brått surra jeg noe rundt en melkekartong og det ble et par nye vaser. Dorullene ble jammen et føll. Litt gøy må man ha mens man venter på bedre tider…… Jeg venter og venter på det!

Det er ikke hver dag jeg tenker over hvor heldig jeg er, men jeg gjør det ofte. Jeg bor jo nesten i villmarken. Ikke langt fra meg lever fugler og dyr, insekter, amfibier og vekster side om side. Det er så godt å komme ut i naturen og finne ro.

Ugla har fått unger nå. De ligner små, grå gubber der de titter på meg fra tretoppene om dagen.

Om du ikke stopper opp, lytter og ser, vil du neppe oppdage dem. Jeg hørte klør mot barken, i det denne her “rømte” fra meg. Foreldrene kalte så forsiktig, og da visst jeg at ungene ikke var langt unna.

Nei, jeg trengte ikke gå vekk fra grusveien en gang, for de holdt til i toppen av de gamle trærne, rett ved meg. Stopper du ikke, så vil du heller ikke se dem. For et dyreliv! Noen ganger tenker jeg at jeg burde samle bilder av alt jeg har rundt meg, for det er ikke lite jeg har fotografert her i løpet av årene. Fortsatt er det flere dyr jeg ikke har klart å fange i kameraet. En grevling ved hiet står på ønskelisten min. Jeg ser ofte spor…..

Aldri har jeg sett så mange filoler som i år, og aldri så mange hvite! Nydelig er de. Nå er det sånn at jeg helst vil være ute mest mulig.Da er det jammen godt at det snart er langhelg. Her på min blogg blir det stille noen dager nå, for jeg skal ut!!!!

Dere som kjenner meg, vet at jeg ofte finne noe spennende i skog og mark.I helga fant jeg en rot eller var det en kvist, som danset Korona!

Denne kvisten var ikke mer enn ti centimeter høy, men som den ga lyd fra seg. Jeg så for meg en danser som snurret pisken i fine mønstre. Eller er det sveper som slår til der du minst aner? Koronasmitte! Svish-svish. Er vi truffet? Blir vi truffet? Blir vi skadet etter klarer vi oss? Får vi arr og merker? Overlever vi? Koronaen treffer der den vil…..

Dansen fortsetter og fortsetter. Håper hun snart blir sliten, og finner en snillere og roligere dans å formidle

Som barn forsto jeg ikke hvorfor planten het Løytnantshjerte. Da viste farmor meg hva hjertet inneholdt, og fortalte en historie. Jeg husker noe av det, men så måtte jeg bruke fantasien og skrive det ned på min måte.

Løytnantens hjertenskjær

Den arbeidsomme og standhaftige løytnanten måtte alltid være på sin vakt. I sin vakre uniform vandret han fram og tilbake for å holde orden på sine tropper i den lyse forsommernatten. Tankene vandret og han undret seg over når han skulle få reise hjem til sin hjertenskjær.

Med bestemte skritt gikk han vakt for konge og fedreland. Tenk om han hadde hatt et foto av henne. Da kunne han beundret det vakre håret og smilt til ansiktet hennes, men sånne dyre utflukter hadde ingen av dem råd til. Hun var bare en vakker jomfru og han hadde nettopp begynt sin tjeneste som løytnant. Penger hadde de ikke hatt stort av noen av dem, men de elsket hverandre dypt og inderlig. I hans nye tjeneste ville han få god lønn, men også jobbe mye mer. Bare han fikk lagt seg opp litt penger, så skulle hun bli hans. Han sukket, for det kom til å ta tid.

Men hva var dette for vakker plante? Hjerte på hjerte hang etter hverandre på de grønne stilkene foran han på stien. Han smilte og holdt det forsiktig i hånden. Fort snudde han på hodet og så omkring seg. Ingen måtte se at han, løytnanten, plukket blomster. Han dro hånden langs stilken og hjerte for hjerte falt ned i hånden hans. Smilende lukket han hånden og gikk av sted med hevet hode.

Inne på skogen åpnet han hånden igjen og beundret de vakre rosa hjertene. Han lekte litt med dem og tenkte på sin hjertenskjær. Plutselig hadde han trukket et av hjertene nesten i to. Det hadde delt seg lett. Han rødmet og så seg forskrekket omkring. Det som nå lå i hånden hans, var som et vakkert minne om hans egen jomfru. På overkroppen hadde hun en hvit trøye og de ballongformede benklærne var rosa som hennes. Hun hadde aldri vist seg fram for han på denne måten, men han hadde skimtet benklærne hennes en dag det blåste riktig ille.

Forsiktig la han hjertet inn i brystlommen på jakken sin. Han følte han hadde fått en hilsen fra oven. Bare han hadde tjent nok penger skulle han hjem og gifte seg med sin vakre jomfru. Inntil da skulle det lille hjertet ligge i brystlommen og minne han på hva han hadde i vente.

 

LØYTNANTSHJERTER

God morgen der ute, hva tenker du på?

Vet du at løytnantshjertene blomstrer nå?

Hjertene skjelver og lyser for deg.

Hjerter, som minner om barndom for meg.

I farmor sin hage de vokste så flott.

Rosa og vakre,

hun stelte dem godt.

I dag, så gror se i bedene mine,

like vakre, stolte og fine.

Ei gammeldags plante,

lik den der hjemme,

den hagen vil jeg aldri glemme.

Når planta blomstrer hvisker vinden farmors stemme,

den jeg alltid i mitt hjerte vil gjemme.

Natheless/Randi

Ja, jeg er kanskje barnslig for andre, men det bryr jeg meg ikke om. Jeg liker å leke meg litt. På helgeturen vår, kom jeg over et stort stykke der en skogbrann hadde tatt for seg for en stund siden. Trist å se alle de svartbrente trærne. Det meste av det som var brendt helt ned, var ryddet opp i. Trærne var tatt ut og bare opprevne røtter sto igjen, som triste skulpturer i naturen.

 

Men allerede nå var det ny vekst på gang av både løvtrær, nåletrær, lyng, gress og annet. Naturen reiser seg så stolt igjen, mot nye tider.

Litt svart her og der, blir mønster for meg. Jeg bygde det litt opp med et par kvister og noen barkebiter. Plutselig var det liv i husene!

Trærne som lå der klare til å hentes, hadde fine former, men jeg tegnet ikke på dem. Det var nok av stubber i skogbunnen som jeg kunne bruke fantasien på.

Bakken var full av “kullstifter” i alle størresler, så det var bare å ta for seg.

Mange fine kvister var det også, bevertygde og andre, steiner og røtter. Gjett om jeg hadde det fint! Hvem trenger tegneark og blyanter når man har alt dette?

Stolpene til et viltstengsel fikk også pyntet seg litt. Barnslige tegninger? Forsøk selv da, med skogen eget kull. Det var gøy i hvert fall! Lurer på hva de som kommer gående på denne stien etter meg synes. Men det meste er vel forsvunnet i snø og regn nå.

Det er ikke hvert år man kan få oppleve en ny vår, men det fikk jeg i helga. Hos oss er jo alle løvtrær grønne og heggen blomstrer allerede. Vi dro til Finnskogen, og der var det ikke museører på bjørka en gang. Men så vakkert!

Temperaturen var fin på lørdag, så vi var ute det meste av dagen.

Hvitveis var det i solhellingene.

Kvelden kom med eventyrfarger som speilte seg i vannet. Det var som et maleri. Lomen skrek så sørgmodig i det sola gikk ned, og jeg fyltes av takknemlighet over å få oppleve dette. Deilig med en helg uten de store planene, bare ro og fred. Jeg hadde ikke med meg tegnesaker en gang, men jeg skal si jeg fikk tegnet likevel. Du får følge med om du vil, for det viser jeg siden.

Nei, så ille ble det ikke, at vi måtte måke snø, men fint var det med en ny vinter for en liten stund. Det var ikke lett å ta bilder i dette snøværet vi fikk i dag tidlig. Jeg pakket inn kameraet i en plastpose, og derfor fikk jeg en del diffuse kanter på bildene. Men det ble da slett ikke så dumt det heller.

Vi besøkte Finnskogen i helga, og det var helt andre bilder jeg tenkte jeg skulle vise fram nå, men så kom snøen! Jeg synes det var helt herlig å komme meg ut i det hvite. Rundt null grader og ikke et løv på trærne enda inne på skogen.Da vi gikk tur i går, så vi at isen lå på myra, men hestehov og hvitveis blomstret.

Hvitveisen jeg plukket i går, hadde snødd ned der ute, og en snømann fikset jeg lett. Han ville bare bade, og det fikk han gjerne gjøre for meg. Jeg er ikke isbader.

Ei strandsnipe vandrer fram om tilbake i vannkanten, og traner så vi flere av på turen hjemover. Rart å komme fra grønne løvtrær hos oss og opp i en ny vår på Finnskogen, og enda rarere å kjøre hjem fra en ny vinter og hjem til vår og solgløtt her hjemme. Så variert er det i vårt lange land.