Junivibber

Juni! Bare ordet får meg til å tenke sommer. Markjordbærene begynner å bli røde, gresset grønnes mer og mer, det spirer og gror overalt, og som det blomstrer. Enda er det ikke St.Hans, men prestekragene er allerede der i enga.

I hagene er det også blomster, og jeg får på meg olakjolen min, uten at knappene spretter opp. Ja, de dagene våre, de går av sted både opp og ned. Om  man leter etter det positive i hverdagen, så finner man det. Jeg tegner litt igjen om dagen. Det er lenge siden sist. Hesten med de to på, fikk plutselig et brudepar på ryggen. I gamle dager lekte barna brud og brudgom til St.Hans. Det ville jeg formidle. Tenker litt på de svunne tider om dagen og tror jeg skal lage meg en fotobok med bilder og tegninger fra det. Godt å ha noe hyggelig å holde på med. Juni, en måned av håp! Håp og drømmer om en vakker sommer……

Lese?

Vil du ha noe å lese i våren? Jeg forsøker meg med å dele noe av det jeg skriver på, mot litt betaling. Frekt kanskje, å ta betalt for mitt eget? Men nå har jeg jobbet med å få det utgitt og jeg orker ikke mer. Denne historien har fulgt meg i årevis, lenge får jeg begynte å skrive den ned. Jeg har hatt kontakt med forskjellige forlag, fått konsuletråd og skrevet om manuset mange ganger. Jeg gidder ikke mer, for jeg kommer aldri i gjennom det berømte nåløyet med mitt. Jeg er vel for gammel? Noe av historien her, hadde jeg som en serie på en av bloggene mine for mange år siden. Så kanskje noen av dere ble litt kjent med Lana da?Etterpå, har jeg skrevet videre om disse menneskene, og nå har det altså blitt en hel bok. Jeg trykte det opp i to deler til meg selv, men det blir alt for dyrt å selge bøker. Min økonomi tillater ikke det. Derfor tenkte jeg at jeg kunne forsøke meg med noe nymoderne. Jeg får mailadressen din i messenger, du vipser meg 100 kroner, og så sender jeg deg boka på mail. Da kan du lese den i fred ro på din data, eller telefon, som en e-bok. Her ser du et bilde av de to første sidene. Er du interessert, så kontakt meg da. På forhånd, tusen takk.

 

Tråder i nøstene.

Så mange tråder!!! Det er ikke lett å sette det sammen. Ikke er det lett å se et mønster, eller få det til å bli noe? En og en tråd får sin oppgave. Noen tråder passer sammen, andre tråder utfyller hverandre og noen tråder er for tynne og andre alt for tykke.

Noen tråder går i kryss, noen går rett gjennom og andre blir det bare rot med. Når jeg skriver,  tenker jeg det som å nøste sammen historien. Jeg må få alle trådene sammen, og lage noe brukelig av det. Ja, sånn tenker jeg når jeg har bokmanuset mitt foran meg. Som et strikketøy! Det er mye som skal passe sammen. Jeg må strikke med   og vri, vrang og rett, skjulte sammentrekninger og åpne løsninger, Det er mykt og hardt, lett og fast, med mange farger og i sorthvitt. Skjønner du hva jeg mener?

Nok en gang skriver jeg på ei bok. En roman kalles det vel, når det er på over 200 sider.  Det er mye som skal stemme og passe sammen. Det tar lang tid og det er mye tankevirksomhet og arbeide. Jeg startet for lenge siden med denne historien og til slutt følte jeg at det ikke var noe for andre enn min fantasi. Men i fjor vår, tok jeg fram igjen kladden min. Jeg leste og studerte, undret meg og leste igjen. Det var noe med det? Jeg tenkte at der hadde jeg et mål. Jeg strevde og skrev, leste og skrev igjen. Til slutt var det da en kladd med et plott jeg kunne godta. Hva det blir av dette? Aner ikke, men nå er jeg i gang med å skrive det klart til meg selv i hvert fall. Nå har det var blitt viktig for meg at jeg gjør det ferdig. Da ligger det ikke bare en haug med notater her og der, men det blir noe som jeg og andre kan lese. Men enda er det langt igjen. Jeg samler tråder, tar vekk noen, klipper opp og legger til. Noen ganger må jeg rekke opp alt og starte på nytt. Men det er en utfordring jeg skal ta. Jeg skriver på……

Adventskalender 2021, Ett ord, del 24

24

JULEGLEDE

«Det er en blomst det, som jeg synes er vakker. Juleglede er så mye annet også. Jeg kjenner den gleden inni meg nå som det endelig er julaften. Nå skriver jeg de siste ordene i denne boka, og du skal få den i kveld Emma. Jeg håper du siden i livet kan tenke at mange ganger er ett ord nok. Alle de forskjellige ordene du har gitt meg i advent, har betydd noe. Bare ett ord om gangen, har gitt meg rike dager med gode tanker.

Ord om forventning og barndom, vinterland og juleglede, lyder og dufter, mat og drikke, alle har vi en ryggsekk med ballast og fantasi om bedre dager. Alle ordene alene har mye å si, og sammen blir de til en historie for ettertiden. Jeg håper du vil ta fram denne boka år etter år og tenke gjennom hva ordene betyr for deg. Kanskje vil du selv lage din bok en dag, for deg selv, eller sammen med andre.»

Inga kledde seg, og Even kom og fulgte henne ned til gården i mørket. Gavene hadde han hentet før på dagen. Han hadde på hodelykt, for det trengtes, men i hånden bar han en gammeldags fjøslykt med et blafrende lys og han hadde nisselue på hodet. Hun fikk holde han i armen. Over dem glitret det i stjerner, og det var en kald julekveld.

«Dette blir koselig Inga. Emma spiser middag med sine først, og så kommer hun og tar opp noen gaver med oss. Etterpå går vi to til hennes familie og drikker kaffe.

Pappa har stått på i hele dag. Han elsker å lage mat, så det er ikke noe stress for han. Onkel kommer og en venninne av ham, pluss farfar.»

Inga ble ønsket velkommen som om hun var en dronning. Dag ga henne en klem, og hun følte det var så kjent og godt. Han hjalp henne med støvlettene og kåpen, før hun fikk gå inn til de andre. Alle hilste og ønsket god jul.

Det ble servert glovarm gløgg og pepperkaker. I bakgrunnen tonte julemusikken og det duftet herlig av ribbe og surkål allerede. Onkelen som het Hans, hadde gått i klassen til Inga da de var små, så de smilte og lo av felles minner. De hadde fått noen år sammen, før deres familie flyttet inn til byen.

De studerte klassebildene i gangen, som hang der på rekke og rad. Farfar overtok i kjøkkenet, så Dag også fikk prate litt. Hun studerte bildet der Johan smilte til henne. Han hadde visst gått i klassen til Dag, men noen som het Dag, husket hun ikke.

«Hvor er du da Dag? Jeg husker ikke deg da vi var små. Men han husker jeg!»

Hun pekte på en som sto bakerst.

«Det er Sprinter`n. Alle hadde jo kallenavn den gangen. Han het det fordi han var raskest til å løpe på hele skolen. Jeg aner ikke hva han egentlig het. Hvor er han i verden tro? Vi var så gode venner, ja småkjærester kalles det vel. Han passet på meg på skoleveien, enda han var to år eldre. Når Johan ville «kryne» meg i snø, eller dra meg hardt i flettene, var alltid Sprinter`n der. Han enten avverget det, eller trøstet meg. Han glemmer jeg aldri, for han var bare så søt, god og kjærlig. Vi kysset til og med!»

Hun ble litt flau, men alle lo.

Dag lurte på om hun fant han på bildet? Hun måtte innrømme, at det gjorde hun ikke. Han pekte, og hun rygget tilbake. Fingeren holdt han på Sprinter`n, og så på henne. Det var som om alle årene imellom var visket ut, og hun kjente gleden bre seg i hjertet. Uten å tenke la hun armene omkring halsen hans, som hun hadde gjort på den tiden, og han slapp henne ikke.

De andre gikk rolig inn i stua, og de to sto der lenge og bare kjente på gleden og samhørigheten. Dag kjente at han ble rørt.

«Så rart! Jeg husket deg med det samme jeg hørte navnet ditt i høst. Hans sa at du igjen bodde i barndomshjemmet ditt, der oppe. Jeg har aldri glemt deg, men du giftet deg jo med Johan. Jeg fant også kjærligheten etter hvert, men kona mi døde dessverre så altfor tidlig. Nå må vi bli bedre kjent, igjen, og så får vi se om ikke vi to kan få alderdommen sammen. Det vil jeg gjerne, vil du?»

Inga sukket av tilfredshet og klemte seg inntil han igjen.

Kvelden ble akkurat så fin som hun hadde drømt om. Da Emma kom, gikk de alle rundt juletreet. Etterpå var det gaveutdeling. Emma ble fra seg av glede over boka. Men da hun oppdaget innholdet i konvolutten, ble hun stille. Hun ante ikke hva hun skulle si. Men det visste Inga.

«Jeg er ikke din ekte tante, men en som heldigvis kan bestemme selv. Jeg arvet alt, lenge etter at det var slutt med Johan, men han ble ikke blid da han oppdaget verdiene. Det var jo arvet etter mine foreldre her i bygda, og alt etter tante, som flyttet til byen på sine gamle dager. Det var da han begynte å oppsøke meg igjen, og igjen. Han ville ha kloa i de pengene. Han hadde skjønt at det var ikke lite jeg eide nå.

Min tantes leilighet, er nå din nå Emma. Du kan bruke den, eller selge den, for å kjøpe deg noe annet. Et sted å bo må du jo ha selv, eller sammen med kjæresten din etter hvert. Jeg har gjort alt rett med advokat og det hele.

Du arver alt jeg eier, når jeg en gang stanser min vandring. Uten deg hadde jeg ikke hatt noe. Ikke deg, ikke Even eller Dag. Nå gleder jeg meg til fortsettelsen. Du var gull for meg da du begynte å besøke meg som liten. Ett ord! Gull! Du har vokst deg til en vakker dame nå.»

Det hadde vært stille i stua en lang stund mens Inga og Emma klemte hverandre, men så kom praten i gang igjen. Dag mente Inga måtte være i slekt med julenissen, men da lo hun.

«Hvem er julenisse her. Jeg har blitt lurt av dere alle. Først av Emma som mente jeg trengte hjelp i huset. Even kom, og han hadde skjønt at faren hans kjente meg fra tidligere. Så kom Dag da, Taximannen, og innyndet seg. Veldig festlig. Skal lure på hva neste jul bringer? Bor jeg her da, på gården? Bor Emma og Even i huset mitt der oppe, og kan vi kanskje bli besteforeldre Dag?»

Dag skrattet. «Ja, du kan spå du Inga, men om dette skjer så lover jeg å lage julemiddag neste år også.»

Utenfor hadde snøen begynt å dale ned. Reven hadde spist maten han hadde funnet oppe ved Ingas hus, men var ikke mett. Han snuste ut i lufta og kjente duften av de herligste retter nede på gården. Stille tasset han inn til trappa. Der lå det en haug med ribberester og bein på en tallerken, sammen med en potet og litt saus. Han fikk seg et herremåltid, og etterpå tuslet han tilbake til skogen. Snøen dekket sporene og fra kirken ringte klokkene i natten. Stillheten senket seg over skog og land, og julefreden fant feste i menneskenes hjerter.

På gården satt Dag og Inga tett sammen i sofaene ved juletreet. De andre hadde reist hjem til sitt, men de to ville holde på julekveldsfølelsen så lenge de kunne. Etter hvert sovnet de med armene omkring hverandre. I lyset fra juletreet hadde endelig Inga fått fred, og hun var helt trygg på at det ville vare, for resten av livet.

 

Gledelig jul til alle som har fulgt årets historie om ett ord. Husk at ett ord kan løse en gåte, kan fikse et uvennskap, kan gi kjærlighet og ikke minst glede andre. Ett eneste ord. Nå sier jeg TAKK og ha det fint i jula!

SLUTT

Adventskalender 2021, Ett ord, del 23

23

JUL

Lille julaften var det og Inga synes det allerede var høytid og stemning. Hun satte på seg de røde, hjemmestrikkede strømpene hun en gang hadde fått av sin tante. Tenk så deilig det var at benet fungerte. Hun trengte ikke lenger være redd for at kneet skulle låse seg. Operasjonen var vellykket og hun kunne fortsette opptreningen til både lange turer, hopp og sprett. Som hun gledet seg til i morgen. Tenk å feire med flere. Det var mange år siden sist.

«Vårt hjem var så fredelig på julekvelden. Dyrene våre i fjøs og stall, hadde alle fått litt ekstra god mat til jul. Nissen hadde fått grøten sin oppe på låven, og katten hadde fått en stor skive med leverpostei. Det var som en hel ryggsekk av strev ble løftet av mor, når julen ble ringt inn. Når juleevangeliet ble lest, fikk vi alle en indre fred.

Det duftet fra et ekte juletre, stearinlysene skinte og så kom maten på bordet. Vi fikk ribbe og surkål, medisterkaker, honningglassert stek, poteter, surkål og grønnsaker med saus. Til dessert var det multekrem av de gule bærene som far hadde plukket på myra om høsten.

Ved bordet satt jeg og drømte om julegaver. Jeg undret meg på hvor kreative de hadde vært denne gangen, med strikking av fantasifulle mønstre til fine gensere, luer eller votter?

Skinnet fra juletreet og lyden av englesang fra den lille lysestaken med fire lys var så vakker. Englene snurret rundt og rundt.

Jul da jeg var liten, var familien min, tryggheten, isroser på vinduene og snøen der ute. Vi hadde juleroser i vasen og salmer ble sunget da vi gikk rundt juletreet.

Jeg minnes mine julaftener med lyden av vedovnenes knitringer, og besteforeldrene mine som kremtet forsiktig, fordi de felte tårer av vemod og ettertanke.

Tantes gave på julaften var alltid spennende. Det kunne være en trådsnelle, eller et garnnøste, en oppskrift eller et gammelt foto, en bit kartong eller en tom eske. Gavene jeg fikk av henne var alltid litt festlige og rare synes jeg. Så spennende. Det fikk meg til å undre meg over hva hun hadde tenkt. Gaven hadde en mening. Hun skrev alltid et langt brev ved siden av, som forklaring. En trådsnelle kunne brukes til så mangt. Jeg kunne sy og reparere klærne mine, eller jeg kunne lage noe artig om jeg surret tråden i noen kvister. Hun hadde lært meg å brodere og ikke minst lage noe av papir, lim og kongler. Den rare julekrybben min borte i hylla, er laget etter at jeg en jul fikk en eske med alt mulig rart av tante. Jeg fikk lim, tynn ståltråd, piperensere, mange rare kongler, ull til hår, nøtter til hoder og noen tekstilbiter til klær. I romjula lagde vi krybben min sammen, og jeg glemmer det aldri. Hun fortalte så fint om det lille Jesusbarnet og det ble høytid over naturmaterialer og lim den dagen.»

Inga finner fram noen papirer hun har liggende og legger de i en konvolutt. Det hadde hun tenkt skulle følge med denne boka om «Ett ord». Hun håper gaven ville falle i smak?

Fortsetter…..

Adventskalender 2021, Ett ord, del 14

14

DRØM

Hun begynte å skrive før hun spiste frokost, for det ordet «drøm» fikk fram så mange tanker. Fort gikk hun først ut og matet småfuglene, før hun satte i gang med vindusvasken. Etterpå satte hun seg smilende ned med boka og skrev på.

«Jeg har en drøm om grønne gressganger, bølgende blomsterenger, blå himmel, solskinn eller stjernehimmel, snille, vennlige mennesker og gode øyeblikk.»

Men der var det plutselig en lyd som vekket hennes oppmerksomhet. Hun hinket seg til vinduet. Der ute sto Johan og festet et kornnek i den store bjørka. Hun rakk ikke å låse døra, før han buste inn.

«Hei på deg. Jeg vet jo du har savnet meg. Her er jeg. Bare vent til jeg får vist deg den nye bilen min. Du kommer til å elske den. Vi kan kjøre en tur med det samme om du vil.»

Hun smilte oppgitt og ba han gå. Nå som hun endelig var fri fra han, kjente hun at hun aldri ville tilbake til det som hadde vært mellom dem. Så mange år hun hadde gitt han, og så mange sjanser. Hun hadde vært som forhekset av smilet hans, og det skammet hun seg nesten over. Blind av kjærlighet hadde hun trodd alt han sa, godtatt alle hans sidesprang, rare forklaringer og uærligheter. Hun hadde funnet seg i å ikke ha egne meninger. Men det fikk det være slutt på! Hun var voksen, og jammen hadde hun sitt liv å leve.

«Jeg er ferdig med deg Johan, og ønsker deg alt godt videre. Har du ikke noen flere unge damer å oppvarte nå eller, i og med du kommer hit. Eller er du nok en gang blakk? Jeg klarer meg fint selv jeg. Hver dag vet jeg hva jeg har i banken, jeg vet hva jeg har av mat i huset og jeg vet hva jeg vil. Du er ikke mitt valg lenger. Jeg har forstått at du har det best, om du kan bestemme alt selv. Vårt forhold er over, og du kan bare reise dit du ønsker, uten meg.»

Han latet som om han gråt og gikk ned på kne foran henne.

«Men Inga da. Har du glemt alt jeg gjorde for deg. Jeg vasket bilen din, vi reiste på bilutstillinger og jeg kjøpte alle klærne dine. Se hvordan du er kledd nå! Så ille! De buksene, er ikke videre smarte til din kropp, og hva har du gjort med håret ditt? Det er snart helt gustent! Husk at jeg ba deg ut på middag til jul, hvert år, og du fikk lov til å gå til den rare tanten din også. Hun døde til slutt, og da fikk du mer tid til meg. Enda godt hun hadde noen penger vi fikk arve. Så fint jeg hadde det da, eller jeg mener selvfølgelig, VI hadde det. Har du glemt alt!»

Han holdt hendene foran ansiktet og skikkelig hulket.

Heldigvis kom Even inn i kjøkkenet da. Han la hånden på skulderen hennes og holdt om henne. Da ble det liv i mannen.

«Gamle kjerring, som flyr på barnerov. Han skulle bare vite hvor dum du er.»

Hun begynte å le. «Det er jo du som er litt dum da, når du vil ha dumme meg. Nei, nå får du gå!»

Lyden av stygge ord og tramping ut i gangen forsvant mer og mer. Han lukket ikke døra etter seg, så det gjorde Even. Kornneket ble flekket ned på bakken, og så forsvant han ned til bilen sin nede ved veien.

Hun begynte å le. Huset fyltes av lyden av god, befriende latter! Even lo med henne, og det ville ingen ende ta. Dag som akkurat hadde parkert bilen på utsiden, sto der på trappa og lurte på om han skulle banke på, eller ikke? Hva lo de av? Han kanskje? Hadde Even sagt noe, eller kunne han fortsatt drømme?

Fortsetter….

Adventskalender 2021, Ett ord, del 13

13

Neste morgen ble Inga skikkelig lei seg da hun så ut av vinduet. Treet lå på bakken, og lysene var slukket. Hun kledde på seg og gikk sint ut. Ledningen sto fortsatt i kontakten, men den var klipt i småbiter bortover. Hun ante hvem som hadde gjort det. Det var en som ikke unnet henne ro.

Ordet fra Emma kom samtidig, og det var RYGGSEKK. Det passet fint til stemningen hennes. Hun måtte være forsiktig og ikke skrive mer enn nødvendig, for en bok som denne ville kanskje mange lese siden? Emma skulle ikke vite så mye om hennes tunge «sekk», som hun hadde så vanskelig med å få tømt.

«Min første ryggsekk var rødrutete. Første skoledag var for meg en dag så skummel, men også spennende. Den var full av forventning, i lang tid før. Til jul året før, fikk jeg en ransel, ja det var det vi kalte det, ransel og ikke ryggsekk.  Jeg fikk pennal, nytt skaut og vanter. Jeg grudde meg til skolestart, men det ble til glede. Å grue seg eller ha forventning, er bra, da blir man så overrasket når ting blir morsomme. Min skolesekk ble fylt av det jeg fortsatt liker, tegnesaker og blanke ark, lesestoff og massevis av fine minner.

Jeg har hatt mange ryggsekker siden. Men det finnes ryggsekker om er symbol også. Symbol på tunge tanker, misbruk, mobbing, sykdom og tunge byrder. Jeg har visst mye i min sekk som jeg bør rydde vekk. Noe er ikke lett å fjerne, det gjør vondt og godt, det skaper litt redsel og vemod, uro og fortvilelse.

Men greier du å sortere det som skal være i sekken din på livsvandringen, så vinner du fremgang.

Din sekk, må du ta kontroll over. Vil du ha tunge byrder, eller vil du legge vekk og glemme det som du hadde med deg? Selv om man tømmer sekken, så forsvinner det liksom ikke. Men det kan tas med til siden i livet, som en lærdom. Livslærdom.»

Hun så ut av vinduet og ristet oppgitt på hodet over det nedrevne treet og sukket.

Ikke lenge etter banket det på døra, og inn kom Johan. Han strålte av glede og viste henne en diger eske med julelys. Han var fortsatt sjarmerende når han var i det humøret.

«Jeg så at det hadde blitt gjort hærverk hos deg i natt. Ja, de ungdommene blir lett sjalu vet du. Jeg skal passe på deg jeg. Nå fikser jeg det treet fort, og så blir alt bra igjen mellom oss vet du.»

Inga fikk ikke fram et ord. Han gikk ut igjen, og etter en stund hadde han fått på lysene og rette opp treet igjen. Kontakten ble satt i, og treet lyste som før. Hun nesten spratt opp og låste døra. Aldri ville hun ha han inn igjen. Han hadde lurt henne nok før.

Det tok en tid inne han ga seg med å kjefte der ute. Han hamret på døra en stund, før han forsvant nedover veien.

På kvelden banket det på døra igjen. Inga satt der helt skjelven. Men så hørte hun stemmer hun kjente. Forsiktig åpnet hun døra og tittet ut. Der sto Dag og Even med fullt Luciautstyr på seg. Begge hadde stjernegutthatter. I hånden hadde Even en luciakrone som han rakte Inga. «Glad Lucia, eller hva det heter. Vil du være vår Lucia, så kan du kle på deg og bli med oss ut en tur?»

Hun smilte av lettelse over at det var dem, kledde på seg tykke klær og satte batterikronen på hodet. Så gikk de i samlet tropp inn over skogen. De sang Luciasangen høyt og lo.

Der inne blant snøtunge grantrær hadde de tent bål og lagt ut pledd og puter. Over varmen putret kaffen, og opp av ryggsekkene til mennene kom den ene godsaken etter den andre. Inga ble så glad at hun gråt og så fortalte hun om Johan og lysene på treet. Dag la armen rundt henne og lovet, at fra nå av så skulle han virkelig følge med den mannen. «Nå koser vi oss Inga og så skal nok Johan snart få kose seg et annet sted. Vær trygg!»

Fortsetter…..

Adventskalender 2021, Ett ord, del 12

12

FAMILIE

Hun limte inn en tegning og smilte vemodig.

«Vi var fire barn i min familie, og så mor og far. Jeg var den aller yngste. «Atpåklatt og bortskjemt», sa folk. Alle mine er borte nå, og jeg savner dem. Men jeg har tatt til meg andre som min familie. Du blant annet Emma. Jeg er stolt av at du kaller meg tante. Familie er de man er sammen med, og glad i. Man trenger ikke å være i slekt bestandig. Familie er å kjenne tilhørighet og omsorg, kunne si meningen sin, uten at andre blir sinte. Glede seg over andres fremgang, oppmuntre hverandre og gi ros, men også si ifra om det er noe man misliker. Jeg synes du skal tenke på å lage deg en egen minnebok. Når du blir gammel, vil den være verdifull for de som kommer etter deg. Ett ord er ikke mye å skrive hver dag, ett ord og du klarer det. Din bok må være på din måte, akkurat som denne boka har sin stil.»

Hun hadde ønsket seg en ordentlig familie, sin egen familie, men nå var det for sent for barn selv i hvert fall. Hun nærmet seg 55 og sånn var det bare. Det var en glede å ha Emma og Even i livet. De fylte et tomrom….

Hun kledde seg og hinket ut i ettermiddagslyset. Hun likte å få med seg solnedgangene. Krykkene ble med for i snøen var de til god hjelp, men hun burde ikke bruke dem lenger. Sakte liksom humpet hun inn i skogen bak huset. Der nede på veien så hun en mann komme gående. Han var rett i ryggen og hadde capsen litt opp fra pannen. Med bestemte skritt gikk han av sted og så seg rundt. Han hadde en øks over skuldra, sammen med et tau. Hun hadde lyst til å løpe han i møte, men det nyttet ikke i hennes tilstand. Fortsatt var hun for treg i det benet. Det var Dag hun så! Skulle han hente enda flere juletrær tro? Det var hogst av det nede i skogen nå om dagen. Store trær var felt og det lå mange småtrær der også. Hun så han snakket med skogsarbeideren, før han fikk med seg et stort fint tre. Var han et julemenneske som henne?

Ikke lenge etter kom han trekkende med et tre på et par meter. Hun ble overrasket da hun så at han valgte veien opp til henne. Med stort strev haltet hun først fort av sted, for å være ved døra før han kom. Så lett det gikk? For hvert skritt, gikk det bedre. Hun kjente styrken i benet og stoltheten over seg selv i hjertet. Brått tok hun krykkene under armen, og gikk uten, helt alene. Hjertet dunket, og hun kjente det blusset i kinnene. Hva var dette. Var hun plutselig forelsket?

Rødkinnet møtte hun Dag på utsiden av huset. Han var i full gang med å sette opp treet inntil to store bjørketrær som sto der.

«Hei Inga. Hva ser jeg. Du bruker ikke krykkene? Så flott. Jeg hentet et tre du kan ha utenfor vinduet ditt. Har du ikke lys, så kan jeg dra ned å kjøpe en sånn lyslenke i morgen. Det er greit, er det ikke, med litt pynt? Jeg glemte helt å spørre deg. Jeg liker så godt julen selv og tar det visst som en selvfølge at alle andre liker det også!»

Inga smilte og nikket. «Tusen takk. Jeg er visst et skikkelig julemenneske, så dette er perfekt. Jeg har en lyslenke inne. Vent litt, så finner jeg den til deg.»

Etterpå sto de ved siden av hverandre og så på alle lysene. Treet var høyt, så han hadde lagt det ned mens han festet lys helt til topps. Så reiset han det opp og festet det i de andre trærne. Inga frydet seg over resultatet og da det begynte å snø, følte hun at julegleden allerede spredte seg i hjertet.

Før Inga la seg den kvelden tittet hun ut av vinduet og så på treet som lyste, og smilte.

I ly av mørket kom reven litt forsiktig fram. Den ble vitne til det som skjedde med treet litt senere på natten. Skremt sprang den tilbake til skogen, uten å spise.

Fortsetter…..

Påskeaftens gleder.

Så flott vær vi har hatt denne påsken. Men i morgen er det spådd skikkelig vind, så da er det ikke sikkert det blir så fristende å sitte ute og se på vårblomster og insekter i hagen. Men i dag var det bare å glede seg.

Som er fleip lagde jeg et sundt påskeegg. Ja, jeg har spist det opp selv. Ikke appelsinskall og eggeskall da, men alt det andre. Men det er ikke kvelden enda, så sjokolade kommer nok på bordet da. Det er jo påskeaften vet jeg.

Jeg har klart å få ferdig jakka mi. Den ble så fin i både form og farger. Et nytt strikketøy ligger påbegynt i kurven, men det får jeg vise dere når det er klart kanskje.Nei, jeg er ikke videre glad for å vise bilder av meg selv her, men denne gangen var det vel på sin plass. Jeg må jo vise dere at jakka passer!!!! Det skal bli en stor glede å bruke den framover.

Premie!

Reklame |

Jeg tror ikke jeg er alene om å være fasinert av Maja Lunde og Lisa Aisato? For noen damer og sammen er de et eventyr. I går måtte jeg en tur til byen, og der gikk jeg så fort jeg kunne inn og ut av butikker med antibakk, hansker og munnbind, avstand og litt usikkerhet i disse koronatidene. Men helt til slutt, var jeg innom bokhandelen, for der er det så mye fint å se mot advent og jul synes jeg. Hva lyste mot meg? Den nye boka, Solvokteren. Fort havnet den på disken kan man si.

Som dere som følger meg vet, så skriver og tegner jeg selv også. Jeg kan ikke mål meg med de to i boka over her, men de inspirerer meg veldig. De får meg til å smile, drømme meg bort og tenke. Boka skulle jeg ha som premie til meg selv i dag, men sånn gikk det ikke.

I dag skulle jeg nemlig skure litt i kjøkkenet hadde jeg bestemt. Å vaske stekeovnen er det værste jeg vet! Så ble den sprayet inn, og hjelp for søl. Men det må til stadig vekk, helt til jeg får kjøpt meg en ny ovn med pyrolyse. Det ønsker jeg meg veldig, men jeg må jo først slite ut den gamle. Ble boka en premie? Nei, jeg leste den i går kveld!!! Jeg klarte ikke la være, for den fristet så ille. For en bok! Den sluttet slett ikke som jeg trodde, men det er jo nettopp det som er det fine med en ny bok. Jeg kan bare si, anbefales!!!!

Sånn nå er ovnen ren, og jeg skal sette meg å slappe av litt. Kanskje jeg skulle ønske meg en bakemaskin til jul som premie, så slapp jeg å bruke stekeovnen til det eller? Men premie ble det i dag, for heldige meg har boka Snøsøstre også. Den er julete og fin. Nå forsvinner jeg inn i eventyret for ei stund. God fredag til dere!

Day Brødform 25,5 x 12 x 8,5 cm//Städter Utstikker Rund Rustfritt Stål D: 8 cm H: 6 cm//Sage Bakemaskin BBM800//Lékué Profesjonell bakematte