Del 2

Hun glippet med øyene og så seg storøyd omkring. Hvor var hun? Ute? Musikk tonte imot henne fra et hus litt lenger inne i skogen. Det lå der for seg selv, omringet av digre grantrær fulle av snø. Øyne stirret på henne fra skogen, men hun ble ikke redd. Øynene var vennlige liksom. Hun så nedover seg selv. Hvor kom disse klærne fra, de var så rare? På bena hadde hun beksømstøvler, sånne som bestemor hadde på loftet. Sokkene var tydelig hjemmestrikkede, men varme. Flotte vridde strikkefletter tvinnet seg rundt foten hennes. Så vakre de var! Skjørt hadde hun, skjørt! Grovvevd og brunt, med et sort bånd nederst. Hadde det blitt for kort til henne, så de hadde sydd på et stykke tro? Hva hun hadde under, ante hun ikke. Hun kniste ved tanken. Men utenpå hadde hun ei vakker strikkejakke i rødt og hvitt, selbuvotter på hendene og sløyfebånd i flettene. Hun hadde langt hår, var det mulig da? I hånda holdt hun ei lue med likt mønster som jakka, og hun dro den nedover ørene. Det var isende kaldt, så hva gjorde hun ute?

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Forsiktig nærmet hun seg huset. Blafrende stearinlys skinte i vinduene. Hun tittet inn av et av vinduene og merket at hun smilte av det hun så. Det brant lystig i peisen og foran den satt en liten gutt og klappet katten sin. Ved kjøkkenbordet sto ei blid dame og gjorde i stand kveldsmaten. Det var ferskt grovt brød i en kurv, og Tuva kjente at hun var sulten. Kunne hun gå inn tro? Hun ville forsøke, men hun visste ikke om hun måtte banke på, eller om hun hørte til i huset? Hun bestemte seg for det siste, trampet snøen godt av seg, la lua på hylla i gangen og gikk inn. Damen smilte da hun kom inn.

«Skynd deg å få av deg beksømmen nå, for maten er ferdig. Så du noe til far og storebror der ute? De burde være her snart nå? Hjelp meg litt da Tuva, så blir vi fort ferdige. «

Tuva så seg forundret omkring, hjernen føltes plutselig helt tom. Hvor var hun egentlig nå?

Fortsetter…..