6

Hun sovnet i stolen og i drømmen spente hun på seg igjen treskiene og ga seg i vei til gården der hun trodde hun hørte hjemme sammen med Bror. Kanskje hun ville få husrom der for natten?

Månen lyste over jordene. Hun fant fort sine egne spor tilbake. Det lyste så koselig fra de rutete vinduene i huset da hun nærmet seg, og i døra sto mamma. Hun tok i med stavene og nesten falt inn i armene på henne. Hun var hjemme nå, det kjente hun. Den gamle skogsgården var hennes hjem. Bytuva var bare en del av henne en gang i fremtiden. Sikkert like rart for Bytuva å kjenne på Skogstuvas følelser, som det var for Skogstuva og kjenne på hennes?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Tuva snudde seg i søvnen og tørket vekk tårene som rant nedover kinnet. Men et smil kom over ansiktet hennes, før hun fant roen igjen.

Da Tuva våknet til en ny dag, så hun seg forundret omkring i rommet. Hun var på plass hos tante! Hvorfor vekslet tankene hennes sånn i tid? Så rart at hun husken alle de rare drømmene? Hun kjente på at hun savnet mamma, og hun ønsket at drømmen var virkelig? Den gutten ville hun mer enn gjerne bli bedre kjent med. Men drøm var drøm, og virkeligheten var her hos tante. Hun gikk fort ut på badet, og sto lenge i dusjen. Så var det bare å trekke pusten dypt, og møte dagen. Men en liten gnist hadde begynt å gløde i henne, en bitteliten gnist av juleforventning.

De andre satt allerede ved frokostbordet. Onkel Fred, tante Gyda, Mats på fjorten og attpåklatten lille June, på fem år. Tuva smilte forsiktig til dem, og ble usikker. Tante så bedrøvet ut? Hva var det nå?

«Tuva, jeg snakket med mamma`n din i morges. Hun blir operert i dag. De fant ut at hun hadde blindtarmsbetennelse. Den måtte ut, og det fort, men det går bra. Hun kan klare seg fint uten den, forstår du. Er hun heldig, så kanskje hun kommer hit til julaften. Går alt som det skal, så kommer hun kanskje enda tidligere. Tror du det blir fint? Nå må vi sette i gang med forberedelsene. Vi må bli klare. I dag tror jeg vi baker litt? Vil du det Tuva?”»

Tante snakket til henne som hun var fem, men Tuva nikket til svar. Det var ingen vits å krangle nå. Hun måtte være her, om hun ville eller ikke. Akkurat nå, etter nattens drømmer var det egentlig greit. Hun hadde fått en slags ro, og hun likte det.

Dagen gikk fort. Før de visst ordet av det var det kveld igjen. Tuva hadde hele dagen gått og tenkt. Alle trodde hun var så stille, fordi hun tenkte på mamma. Selvfølgelig gjorde hun det også, men det var drømmen som kvernet rundt hos henne. Hvorfor var alt så kjent? Hun måtte få til å drømme videre, men hvordan?

Fortsetter…..