I musehuset ryddet de det de kunne. Hagbart var oppgitt over alt rotet. Ingen vil vel ha det sånn til jul. Etter som timene gikk fikk de ting på plass igjen. Ikke alt ble satt der det hadde vært, men det ble da fint likevel. Så var det juletreet som skulle inn. Han kledde på seg. Så dro han av sted på hogst.
Josefine krøp ned i badekaret og forsøkte å finne litt ro inni seg. Det var mye som skulle på plass innen julekvelden. Men nå var i hvert fall klementinskallstjernene klare. Klærne var ryddet og julestrømpene på plass!
Men Hermann stakkars, han var satt helt ute av spill etter møtet med katten. Han lå igjen nede mellom sko og sokker, og klarte ikke å reise seg.
Elvira bakte videre, for julekaker måtte de da ha. Mye av det hun hadde laget var ødelagt, men hun blandet det med smør og lagde kakebunner av det. Sammen med melis og sjokolade, ble det fint dekorerte kakefirkanter på fatet.
Hagbart hadde revet veggen mellom rommene deres, så det hadde blitt stort, lyst og fint. På julekvelden skulle de dekke langbord og spise sammen, alle i huset. Men hvor skulle de få et langbord fra? Hermann hadde lovet å ordne det, men enda hadde hun ikke sett noe til det? Hvor var egentlig Hermann?
Er det virkelig ikke mulig med litt vinter. Så fin denne “snøen” var! Men det er bare juks og bedrag. Skum! Skum fra rennende vann etter masse regn!
Det var vår ute i dag. Bare tull, for det er jo langt ut i desember og snart jul. Men sol og fint var det. Grantrærne står der friske og fine og minner ikke om juletrær akkurat. Men sånn er det. Herlig at det ikke er glatt da!!!!
Hun hylte, men ingen mamma kom. I stedet kom pappa? Hun så undrene på han. Hadde han flyttet tilbake?»
Hun kastet seg i armene hans og lo.
«Å pappa. Det var det eneste jeg ønsket meg til jul. Du er her!»
Han visste ikke helt hva han skulle si og kremtet litt før han svarte.
«For en stund er jeg her nå. Mamma har vondt i ryggen og klarer ikke med alt til jul vet du. Men om jeg skal bo her etterpå? Det får vi se på!»
Sofie bøyde hodet og tenkte.
«Da håper jeg mamma blir dårlig, lenge!»
Så gikk hun inn på rommet sitt og lukket døra hardt etter seg.
Hans sukket og begynte å rydde i musehuset. Han forsto at ungen var frustrert, men det var jammen han også. Hvordan skulle de løse dette. Alt var jo opp til Edith.
Musene strevde med sitt. Gulv skulle vaskes, kaker skulle bakes, dyner og tepper luftes, alle skulle bade og de måtte rydde i klesskap og skuffer. Det nærmet seg jul. Hermann hadde satt opp et moderne ståltrådtre, men det var ikke godtatt av Josefine. Hun skulle ha ekte vare i stua.
Elvira bakte så melet danset om henne. Det var ikke bare barna som forsynte seg ulovlig i kakeboksene hennes. Hagbart og Hermann var som små unger selv. De smilte fra øre til øre. Kake etter kake gikk ned inne på spiskammeret. Men da Elvira ropte om hjelp, hørte de det heldigvis. Katten var der igjen. Med poten feide han kaker og benker, oppvask og kjeler ut over gulvet under dem. Elvira sto stiv inne i et hjørne og skrek av redsel. Hva skulle de gjøre? Redningen ble kakene. De kastet kaker i øynene på katten så den måtte gi seg. Ergerlig feide den vekk kakesmulene og gikk.
Det ble en veldig jobb å få alt på plass. Men med lange tau klarte de å hale opp møblene igjen. Hermann reparerte det som hadde gått i stykker. Han var på vei ned for å hente det siste, da katten kom igjen. Han dinglet i et tau og kunne ikke beskytte seg. Tennene boret seg inn i benet hans, og så besvimte han…….
Hans tok hånden hennes over bordet og så lenge på henne.
«Klarer du dette da? Nå vet vi hva det er, men ryggen din vil du nok slite med en stund framover. Jeg må på jobben, men jeg kommer igjen i kveld. Skal jeg finne fram noe til deg av drikke og mat? Trenger du noe i butikken, eller? Jeg kan lage middag etter at jeg har hentet Sofie.»
Hun nikket og tårene trillet.
«Takk, jeg klarer meg fint nå. Det er bare å hvile i godstolen med strikketøy og god musikk. Det får vel bli en strikkemus til da!» Hun sukket oppgitt, men smilte. Ikke lenge etter var hun fullt opptatt med klær og diverse til nye mus!
Dagen gikk fort. Det gikk bedre enn tenkt. Kanskje ville hun klare seg alene likevel? Men ville hun det? Hun kunne da ikke spille syk heller, bare for å beholde Hans der i kvelden. Det var bare å innrømme det. Hun ville ha han hjem igjen, med en gang. Men ville han?
«Uansett, så skal du til legen i morgen. Jeg sover på sofaen i stua her i natt. Du skal ikke være alene nå vet du. Er det det jeg tenker, så går det nok ikke over på en stund. Og det humøret ditt??? Unnskyld, men det har vi to vært med på før. Hormonene danser visst……»
Edith rødmet og kjente at tankene liksom stoppet opp i hodet. Før? Typisk. Ryggverk hadde hun hatt før ja. Hvorfor hadde hun ikke forstått det? Hun sukket og dro dyna over hodet. Da hørte ingen at hun gråt. Hun var ikke lei seg, bare så oppgitt over seg selv……
Neste morgen var hun ikke verre. Hans kom med kaffe til henne. Så kjørte han Sofie i barnehagen. Ikke lenge etter sto han der igjen.
«Jeg har snakket med legen din, og du har time ganske snart. Selv om du føler deg bedre, så tror jeg det er lurt å sjekke litt av hvert her! Ja, du vet hva jeg tenker?»
Hun klarte å komme seg opp selv og etter en dusj med varmt vann, følte hun seg ganske fin. Men det nyttet ikke å droppe legetimen. Hans var bestemt der!
Da de kjørte hjem etterpå, sa ingen av de noe. Stillheten var ikke ubehagelig eller trykkende, men den var visst nødvendig. Vel hjemme, satte Hans på litt tevann og dekket bordet til lunsj. Alt var jo der som før han flyttet ut, så det var helt naturlig. Edith tente adventsstaken og så inn i flammene. Det var snart jul og hun hadde bare et eneste ønske i år. Ville han forstå det tro?
Hagbart strevde seg opp til øverste etasje og hilste på Hermann.
«Du er jo god med de musefellene vet jeg. Det er jo jakttid nå. Tror du jeg kan hjelpe deg? Om Elvira skal lage mat til oss alle, så trenger vi ost, leverpostei, peanøttsmør og rosiner ikke sant! De bruker mye godt i de fellene!»
Edith skrev og fantaserte og Sofie lekte eventyret i musehuset. Hans kom med innspill og sammen lagde de både det ene og det andre av ting de fant. Det ble en peis av ispinner, en klokke av en stor fyrstikkeske, lampe av et deksel til en sprayboks og bilder på veggene. Smilet kom fram hos Edith mer og mer og hun kjente seg i bedre form også.
Da Hans kom innom den kvelden, skulle hun bare strekke seg for å ta ned en fin liten eske hun ville vise han. Den kunne vel bli til et klesskap, eller noe? Da plutselig følte hun at ryggen låste seg. Hun nesten falt ned i armene hans og tårene trillet.
Hans holdt varlig om henne og fikk hjulpet henne inn i sengen. Hun klarte ikke å rette seg opp og tusen tanker for gjennom hodet hennes. Det måtte da gå over fort?
Hun ble liggende i sengen hele kvelden og Hans ordnet opp med Sofie, middag og oppvask. Hun hørte de to le og hygge seg ute i kjøkkenet. De spilte visst Ludo og etterpå utforsket de mer i musehuset. Hvordan skulle hun få skrevet mer nå? Nei, hun fikk la være å bekymre seg. Den ryggen ville sikkert bli bedre.
Stadig var Sofie inne hos henne for å se at alt gikk bra. Hans sto i døra og så på dem.
Vi i familien min har hatt en tine i papp som har gått på omgang til jul gjennom årene. En pyntet den med grankvister og sløyfer, en med tegninger, en malte den rød og en trakk bare på en genser!!!! Teipet genseren fast i bunnen og knytter sløyfe med ermene. Nå var det min tur. Jeg har oppbevart den i et par år nå. Det ble maling på meg.
På den ene siden ble det et minne om min pappa som kjørte tømmer i vinteren. Han døde for lenge siden, men til jul tenker jeg litt ekstra på han. Vemodig, men godt! Husker han la gavene i en striesekk og knyttet på en rød sløyfe.
Jeg tegnet og malte på en rev, noen katter og et par reinsdyr også. Da ble det litt julestemning over denne tina. Hvem som får den i år? Har ikke bestemt meg enda. Alltid morsomt å gi den videre, for da må den som får den, finne på noe nytt en annen jul! Men det er også lov å ha den til pynt noen år før den forvandles og får et nytt utseende. Morsomt med gjenbruk.
«Er du her igjen. Kastet ikke jeg deg ut? Skjønner du ikke at jeg vil ha betalt da mann? Poten hans kom farlig nær Hagbart, men han veltet bordet sitt og følte seg litt tryggere. Brått ble katten løftet vekk, for Edith hadde oppdaget den.
«Du din lille rampekatt! Her har du ikke noe å gjøre. Ned på gulvet med deg!» Så lukket hun dørene!
Elvira hadde fått inn både benker og skap. Nå sto det flere kakedeiger klare og ventet. Hun slo de små hendene sammen da hun så Hagbart i luken.
«Hallo! Der er du? Så koselig. Jeg liker meg allerede. Det ble jobb på meg med det samme. Hermann med familie, i øverste etasje, ville ha en hushjelp skjønner du. Jeg skal lage maten deres, og da kan jeg lage til deg også kanskje? Vil du det?»
Hagbart kjente at han rødmet. Han smilte og takket ja. Mat trengte han jo hele tiden. Om hun kunne fikse det, var det jo så mye enklere å leve. Han ville få bedre tid til å lese også. Men så kom han til å tenke på at Elvira måtte ut å skaffe det som skulle til for et måltid. Sånn kunne det ikke være.
Der sto Elvira med skoene på. Kåpen var fortsatt godt kneppet igjen.
«Hei», sa hun! «Bor du her? Jeg hørte det var et ledig rom og vil gjerne flytte inn med det samme. Hjemme er det så fullt med alle søsknene mine. Går det bra? Du skjønner jeg prøvde å bo i et gammelt musehull, men nå som snøen kom, ble det iskaldt. Det var ikke noen mulighet til hverken peis eller ovn. Da jeg spurte om å få mure opp en pipe, ble jeg kastet ut. De andre i felleskapet kalte meg en pyse. Men jeg har ikke pels som de andre musene. Jeg er jo laget av papp og papir!»
Han skakket på hodet og kunne ikke annet enn smile. De var av samme slekt de to.
«Det går sikkert fint, men jeg er ikke den som eier dette huset. Jeg tror du bare kan vente til husverten kommer. Jeg bare flyttet inn her for en stund siden, og ingen har kastet meg ut enda. Det er jul snart, og alle skal vel ha tak over hodet i kalde tider. Velkommen er du! Jeg skal åpne en luke i veggen, så vi lettere kan holde kontakten og passe på hverandre. Men du, hvor har du de skoene fra?»
Hun tittet på han.
«Liker du de skoene. De er så søte. Jeg kjøpte de på auksjon etter lærer Musse! Han gikk med i forrige musefelletid. Han var litt vel ivrig etter rosiner og ost den mannen.»
Hagbart smilte. Det var sånn det var. Skoene var jo perfekte til henne.
Neste dag saget han opp et hull i veggen mot Elvira og skrudde opp en luke. Så kunne de åpne den om det var noe de ville hverandre. Da trengte de ikke gå ut døra på baksiden og kanskje møte katten!
Men Hagbart hadde ikke tenkt på at Sofie kunne glemme å lukke de store dørene i skapet. Plutselig stirret katten han rett i øynene….
