7

Mot kvelden hadde de fått beskjed om at mammas operasjon var vellykket. Tante stekte vafler, og de gledet seg over at det hadde fått fint.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Den kvelden kjente Tuva mer ro enn på lenge. Mamma hadde det bra og det var de viktigste. Hun dro dyna godt om seg i det kalde soverommet og lukket øyene. Snart var hun tilbake på gården fra drømmen. Der var det morgen og alle var i full gang med sine sysler mot julekveld.

Det var den store kjøttdagen på Skogsgården. Alle visste at det ville bli en dag med mye arbeide for alle. Slakteren hadde vært der noen dager før. Grisen hang klar i låven. Bror og Tuva hjalp til så godt de kunne. Far delte grisen opp i steiker, ribbe, steikeflesk, kotelettkam og annet de skulle ha til jul. Inne på kjøkkenet var de i full gang med å male farse til pølser og kjøttkaker. De hadde vasket tarmer dagen før, så de var klare til å stappes. Mor sydde rull og tilberedte sylte. Det var liv og røre, stekeos og kjøttlukt over hele huset. Ungene elsket duften i kjøkkenet. De voksne var sjeleglade da dagen var omme. Da var mengder av mat forberedt til høytiden, og bare den store nedvasken i kjøkkenet sto igjen.

Det ble seint den kvelden, før ungene fikk ta seg litt fri. Men månen lyste så fint ute, at Bror fikk Tuva med seg ut denne kvelden også. Rolig gled skiene mot den gamle gården. De behøvde ikke si noe til hverandre. Skiene styrte dit inn, som om de hadde avtalt det.

De hørte felemusikken ei god stund før de var framme. Den virket kraftigere denne kvelden. De stanset noen meter fra gården og lyttet. Det gikk i julesanger. Det måtte være to feler? Den ene begynte og den andre svarte.

De børstet snøen av hverandre, før de banket på og gikk inn. Det ble besvart fra innsiden, og i lyset fra peiset satt bestefaren og en ung gutt og spilte på hver sin fele. Buene bråstanset hos dem begge da Tuva og Bror kom fram i døra. Tuva så bare gutten. Han hadde lyst krøllet hår og øynene så bedende på henne. Bak han brant bålet, så han rent satt i stråleglans der på peiskanten. Han smilte forsiktig og rakte Tuva hånden sin. Han sa unnskyld og strøk henne varlig over pannen der hun hadde slått seg. Før hun visste ordet av det danset de ut på golvet i en feiende polka. Hva var dette? Hun kunne da ikke danse, i hvert fall ikke gammeldans. Men jo da, hun kunne det visst! Bestefaren spilte, og alle de andre sto rundt og klappet takten.

Like fort som de danset over gulvet, var det over. Gutten smilte og sa han het Henry. Han bukket til takk for dansen, og grep fela igjen. Tuva smilte usikkert til han, og satte seg ned på gulvet sammen med de små ungene. Det var en gutt og en pike med det samme lyse håret som han med fela. Buene svingte over strengene og huset fyltes av musikk, glede og sang. Tuva følte seg så lykkelig, at hun ikke ville at kvelden skulle ta slutt. En gnist av juleglede ble tent i henne og den glødet og varmet, for å vokse til noe mer. Bror så forundret på henne, og da de gikk hjemover fikk hun høre det.

«Du er forelsket du! Tror du ikke jeg ser det på deg eller? Likte du gutten, eller var det fela du falt for?» Han kastet litt snø på henne, og så gikk han i vei. Tuva brydde seg ikke, men nynnet videre på Glade jul. Dette var den beste kvelden i hennes liv. Hun måtte dit igjen, og det snart.

Fortsetter….