Edith takket vennlig for snømåkingen. Hans så ned.
«Jeg må jo hjelpe deg, selv om jeg ikke bor her lenger. Men du? Det finnes en knapp litt nede på den snøfreseren. Hare, eller skilpadde? Ja, du finner ut av det, så snøen kan kastes lenger…..» Så lo han godt, snudde seg og gikk til bilen.
Hun kjente en skjelving i hele kroppen. Den latteren savnet hun. Tenk om de kunne få det som før? Hun sukket tungt og gikk inn etter Sofie. Hun hadde lagt bag og klær rett på gulvet. Dørene i skapet sto på vid gap og hun var fullt opptatt der. Edith hadde laget en seng denne gangen, og snart sov den lille musa godt under dyna.
Da Hans ringte Sofie senere på kvelden, fortalte han at han gledet seg til mer av eventyret i musehuset. Hun fortalte at hun hadde tegnet og skrevet et skilt.
«Jeg kan ikke så mange bokstaver, men jeg skrev navnet sitt og tegnet flere hus rundt. Jeg er sikker på at alle mus ville forstå det!»
Edith fortsatte å sende han tekster hver kveld. Det ble etter hvert en koselig kommunikasjon mellom foreldrene. Det ble mer enn eventyret de skrev om……
Hagbart strevde seg av sted. Han fulgte en sti mot et hus, og tenkte at han fikk banke på der å spørre om husvære. At han fortsatt var ved huset han hadde kommet fra, forsto han ikke. Alt var ukjent i all snøen. De små bena hans strevde seg fram og svetten silte. Han ble så sliten at han følte at han ville besvime. Da kjente han at noen grep om han. Han hadde ikke krefter til å protestere, så han sank sammen i fortvilelse.
Sofie studerte den lille musa og klemte den inn til kinnet. Så søt den var.
«Mamma, pappa! Se hva jeg fant i snøen! Maaaammaaaa!»
Edith åpnet døra og lurte på hva det var. Hun holdt klokelig munn da hun så musa. Der var den. Men uten lue! Den hadde nok elgen fortsatt! Det måtte være katten som hadde tatt musa med seg. Den elsket jo å leke med sine tøymus. Så bra den ikke var ødelagt.
«Se der Sofie. Nå kom den musa jeg snakket om, som skal bo i musehuset vårt. Det er plass til flere her i skapet vårt. Skal vi lage et skilt på utsiden etterpå?»
Hans smilte forsiktig til dem.
«Ha en fin uke da Sofie, ja du også Edith. Men kan du ikke sende fortsettelsen av det eventyret til meg hver kveld? Jeg synes det var artig å følge med! Da vet jeg hva Sofie snakker om til neste uke. Hun er veldig opptatt av alt dette ser du!»
Så trakk han lua ned over ørene og skulle til å gå. Han ble stoppet av at Edith tok han i ermet!
Natten hadde vært rolig. Hun hadde en skrivebok på nattbordet. Det hadde hun lært av bestemor.
«Legg en bok på nattbordet sammen med en blyant. Har du for mye å tenke på, så er det ikke lett å sove. Skriv ned det du er bekymret for og bestem deg for at det skal du lese og tenke på i morgen! I morgen og ikke nå, som det er natt.»
Så smart det var. Nå var boka fylt med den ene tingen etter den andre. I går kveld skrev hun litt.
«Husk å spørre Hans om julen. Kan vi feire den sammen, for Sofies skyld?»
Hun kom seg opp og dro til side gardinene. Selv om det var mørkt enda, var det lett å se at det var som et eventyr der ute. Så lyst det ble! Tenk om Hans hadde vært der nå? Da ville gårdsplassen vært måkt allerede. Men hun klarte vel dette selv? Hun kledde på seg og gikk ut. Snøen var dyp, og hun ble fort våt inn til føttene. Det var bare å få på seg et par skikkelige lange støvletter. Hun kom seg inn i boden og fikk fram den lille snøfreseren. Startet gjorde den, og hun smilte stolt av seg selv. Men så sakte den gikk? Hva i alle dager skulle hun gjøre for å få den til å kaste snøen lenger vekk? Det ante hun ikke, men hun fikk da vekk nok snø så hun kom ut med bilen. Resten fikk hun ta i ettermiddag.
Dagen gikk fort og hun gledet seg til å komme hjem igjen og fortsette med alt i musehuset. Hun hadde fått fart på seg nå, og hadde handlet litt mer lim og små ting før hun dro hjem. Det snødde enda, og hun grudde seg til å forsøke å kjøre inn bilen.
Men hun ble overrasket. Hjemme var hele veien ryddet for snø og alt var feid og fint foran døra også. Hans? Det måtte være han. Hun kjente tårene renne nedover kinnene av takknemlighet. Han tenkte på henne. Det føltes så godt.
Det var en vakker musefrøken med rød kjole og fine sko som kom inn av døra. Jakken hadde hun hengt av seg i gangen. Hagbart elsket sko og denne musa hadde de søteste han hadde sett på lenge. De minnet han om noe han selv hadde laget en gang? Han fikk stotret fram navnet sitt, da hun hilste. Hun het Elvira! De ble enige om at de kunne reparere klærne sammen. Hagbart tredde i nåler og sydde de rette sømmene og Elvira broderte de fineste mønster, der det var hull. Snart var nissens klær gode som nye. Som lønn fikk de mer mat, og hver sin lille sekk med korn og nøtter.
Hagbart var urolig, for det gikk mot kveld. Hvor skulle han sove? Han spurte forsiktig om han kunne sove i låven før han reiste videre. Det fikk han lov til. Elvira bodde ikke langt derifra sa hun, så hun ble fulgt hjem av den hvite katten. Hun forklarte at han ikke trengte å være redd for katter. De kunne være litt ekle og voldsomme, men de spiste aldri mus som var av tøy eller papir.
Hagbart bredte halm og høy over seg, og angret på at han ikke hadde fått adressen hennes. Men om faren hennes var hans gamle lærer Musse, så var han nok ikke velkommen der. Læreren hadde vært sint fordi Hagbart sydde bedre klær og sko enn han. Han sukket og sovnet likevel fort. Selv i søvnen så han de søte føttene til Elvira. Da hun hadde stått på kne og lagt opp buksene til nissen hadde han sett det han hadde tenkt. Under den ene skoen hennes, sto det HH! Hans merke. Herr Hagbart sto det for. De skoene var hans eksamensoppgave. Han hadde laget de, men læreren hans hadde tatt de med seg. Han mente de burde være på skolen og vises fram til nye elvene. Men han hadde altså gitt de bort som gave da, eller? Uten å spørre Hagbart? Der var de, på hennes små føtter. De passet perfekt…..
Edith la fra seg pennen og smilte. Det var koselig å skrive sånt. Da forsvant de dumme tankene og hun glemte bort alle bedrøveligheter.
Ute snødde det noe veldig nå. Hun ble redd da hun så noen bevege seg foran vinduet ute i kjøkkenet. Hun listet seg nærmere og tittet forsiktig fram bak gardina. Forskrekkelsen var stor da hun skjønte hvem det var…..
Edith strevde videre med møbler og bittesmå ting i hyllene. Hver kveld skrev hun ned hva musen opplevde, sendte det til Hans og ba han lese det for Sofie som et adventseventyr. Hun håpet av ungen synes det var gøy?
Men jo mer hun skrev, jo flere ting måtte hun lage i stand. Hva hadde hun tatt på seg? Det var da så veldig mange dager i advent. Ville hun klare å lage en morsom historie av dette? Men hvor i alle dager var den musen? Hun fikk skrive litt mer først……
«God dag du,» sa katten.» Hvor kommer denne fine herren fra da? Jeg er vakt for fjøsnissen forstår du, og alle besøk må godkjennes av meg. Kjenner du herr Anskar?»
I det samme åpnet katteluken seg, og en mann med rød lue nikket vennlig til Hagbart.
«Morn du. Har jeg fått fint besøk. Jeg har bestilt skredder, for buksa mi har revnet. Jeg trodde det var en dame som kom, men så var det deg?»
Hagbart måtte fortelle at han var skredder, men at han slett ikke var budsendt til nissen. Han stotret fram at han var på julereise og lette etter et hjem. Da ble han bedt inn på varmt drikke og kaker. Han bukket dypt og fulgte med inn gjennom luka.
De svingte til høyre og fortsatte innover en gang dekket av halm. Det duftet godt og det var mykt å gå på. Nissen åpnet en liten dør, og så var de inne i et koselig rom med lys og varme. De røde julebuksene til nissen lå over en stol og Hagbart så at den var revnet både her og der. Han tilbød seg å sette i gang med det samme.
Da banket det på døra. Nissen åpnet. Hagbart rødmet så det virkelig syntes……
Plutselig spratt låsen opp. Ut stormet de alle, uten å takke en gang. De var vel så redde for at reven skulle komme tilbake, før de var trygge. Hagbart ryddet oppgitt sammen sakene sine, og forlot fangerommet han også. Hva nå? Hvor skulle han gå? Det var jo ikke trygt et sted på denne reisen.
Men sola skinte og han vandret på. En ravn lot han få sitte på et stykke og en trost skaffet han noen brødsmuler og viste han hvor det var vann å drikke. Han hjalp en kjøttmeis som hadde fått en torn i munnviken av nebbet, plastret foten til en rotte og snakket litt med en elg. Den var stor og skremmende, men den forsiktet han om at hos han var han trygg. Snart satt han i elgens digre horn og følte det som om han seilte på havet. Det vugget godt der oppe når vinden tok tak. Lua forsvant og han måtte holde på alt han eide! Elgen satte han av like ved en liten gård og ba han gå til låven.
«Disse menneskene er snille og hjelper både dyr og mennesker. Jeg tror jammen de tar vare på fjøsnissen sin også. Du minner litt om han. Du ser ut som en mus, men mus er du da ikke i kroppen. Mus har pels og lukter helt annerledes. Du dufter som en ekte nisse du. Bank på katteluka i fjøset, så kommer du deg inn før natten. Det er iskaldt ute nå, og kaldere skal det bli. Sann mine ord. Lykke til!!
Hagbart gjorde som elgen sa, men var redd han igjen var lurt. En hvit katt lekte med en stripet katt ute på tunet. Hvordan skulle han komme seg forbi dem.
Han listet seg under et stabbur og studerte dyrene. De var så opptatt av hverandre at han fortsatte til katteluken som han så nede ved fjøset. Han hadde akkurat kommet fram og var klar til å banke på, da den hvite katten sto foran han i tussmørket…..
«Herr Mus. Du kan bli med meg hjem, og se om du kan innrede nabohulen hos meg. Der har det bodd en grevling, men han har flyttet ut. Jeg er sikker på at vi kan få et riktig godt naboskap der. Skikkelig velsmakende! Vellykket, mener jeg!»
Hagbart satte seg opp på ryggen til reven, selv om både haren og ekornet advarte han. Han følte seg som en konge der oppe på den varme pelsryggen og vinket til de andre.
Han ble tatt med langt inn i skogen. Trærne ruvet tunge over dem. Det var bare å holde seg fast i pelsen, for det gikk fort. Det var morsomt for han hoppet opp og ned.
Ikke lenge etter var han sluppet inn i grevlinghiet. Men så skjedde det! Smijernsdøra dundret igjen etter han. Reven låste, og gikk.
Der satt han innestengt i et mørkt, fuktig hull. Etter hvert som han vendte seg til mørket så han flere levende mus og harer……
De andre dyrene så forskrekket på han. De visste alle hvilken skjebne de gikk til. Hver kveld hentet reven en av dem, og de kom aldri mer tilbake…..
Heldigvis hadde Hagbart kofferten sin. Han var sint og sulten. Den reven hadde møtt sin overmann av en mus. Det var han sikker på. Han var da full av kreativitet, og utdannet til både skredder og skomaker! Fort, fikk han fram sysakene sine. Han hadde med seg både sakser og nåler. Han lirket og lirket med en av de store nålene i låsen på døra. Alle fulgte med for de var redd for at reven skulle komme tilbake…..
Herr Hagbart Mus, frøs så han ristet. Katten hadde båret han langt ut i skogen, filleristet han og slengt han av sted. Heldigvis var han like hel. Men kroppen verket, og han var redd og kald. Han hadde funnet seg et hull under et grantre og krøpet inn der, men varmt var det ikke. Han tittet ut. Snødekket lå hvitt som et vakkert, mykt teppe. Sola kom heldigvis fram og den lille snøen forsvant fort. Han satte seg i mosen og tenkte. Hva nå?
Flere dyr kom nærmere. De lurte på hvem musen var. Ingen hadde sett en av hans slag før. Ingen mus i skogen hadde klær på seg, eller gikk med sko. Han forsøkte så godt han kunne å forklare at han var en leke som ble levende når han var alene og vekk fra menneskene.
«Inne i huset jeg var, er det bare så kjedelig. Jeg vil ut i verden og oppleve noe. Da katten tok meg i nakken og bar meg ut, trodde jeg at denne julereisen var over, før den hadde startet.
I går hørte jeg på den bildeboksen deres i huset, at de snakket om ferie og reiser. Juleferie og julereiser. De skulle reise hjem til jul! Jeg har ikke noe hjem, så det er det reisen min skal fikse. Jeg må finne et hjem, og en frue. Da kan vi få oss en familie og feire jul sammen. Tror jeg da? Katten bare lo av mine ideer, men jeg skal da vise den. Bare ikke det er flere sånne katter her ute? Jeg vil ikke bli bitt i nakken igjen.»
Reven nikket og tenkte sitt. En musestek hadde ikke vært dumt.
«Her skal det bli et kalendereventyr. Det blir artig, ikke sant? Vi kaller det «Jul på hyllene». Dette skapet skal vi fylle opp med møbler og ting, og en fin mus kommer til oss innen jul, det er jeg sikker på. Ikke en sånn levende mus, men en hjemmelaget mus av papir, garn og tekstiler. Han, ja det er en han og han heter Hagbart! Han har lagt ut på en reise nå i advent. Jeg skal fortelle deg om det etter hvert, så du får vite hva som skjer!»
Edith kjente på seg, at nå måtte hun gjøre mer enn bare å stå der. Hun hadde ikke tenkt å vise så mye enda, for det var jo musen som skulle ha startet eventyret. Raskt gikk hun inn i boden og hentet fram noe av det hun hadde laget tidligere på høsten. Sofie smilte da det kom på plass en bokreol, en stol, noen bittesmå bøker og litt annet. Det var så smått, og Sofie smilte fra øre til øre.
«Å mamma. Dette blir så morsomt. Tenk å ha en egen dukkestue. Jeg gleder meg til den musen kommer. Er den her når jeg kommer tilbake neste gang?»
Edith fant ikke noe svar. Hvor i alle dager var den musen?
