Ja, jeg vet mange synes det er tidlig med juleforberedelser, men om man skal bli klar, må man begynne! Jeg lurer på om dette skal bli mitt julekort i år? Er det for dystert i fargen tro? Forventer folk mer glitter og glam enn gammel bonderomatikk? Jeg må tenke litt, men jeg liker dette maleriet jeg laget for et par år siden. Samtidig driver jeg med et adventskalenderhefte. Det vil koste ca. en hundrings og det har mine bilder, litt tekster og kos for hver dag i desember. Er det bare meg som gleder meg over sånt, eller gleder sånt deg også?
Den lå plutselig foran henne på veien utenfor huset der hun bodde. Det var en liten, rusten, håndsmidd nøkkel. Den var utrolig vakkert laget. Inger snudde og vente på den. Ingen kastet sånt? Det lignet arbeidet til gamlekjæresten. Når hadde han mistet den? Hun sukket og smilte litt vemodig for seg selv. Det var tre år siden hun gjorde det slutt med han. Hun savnet han enda.
Mye hadde skjedd. Hun følte at hun hadde blitt voksen siden da. Tenk om hun hadde gitt forholdet en sjanse. Men hun var bare opptatt av seg selv den gangen. Med nøkkelen i hånda kom tankene om den gutten som hadde vært så annerledes, omsorgsfull og vennlig. Han ville heller gå i skogen enn å gå på fest. Når han fikk tenne bål og grille pølser, var han som en konge i sitt rike. Hun hadde vært mer opptatt av merkeklær enn å ha tøy som passet i naturen. Håret hadde luktet røyk fra bålet og støvlettene var helt ødelagte etter deres første tur sammen. Hun hadde rast og ment at de kunne finne på noe mer sivilisert. Han hadde blitt med på kino og diskotek, men uten den iveren han hadde vist i førsten de var sammen. Da han ba henne bli med hjem for å se på de nyfødte kalvene, hadde hun ledd og lurt på om han var helt dum. «Du synes du ser meg vel, med skaut på hodet, gummistøvler og kjeledress?» «Ja», hadde han svart og sett på henne med alvor i blikket. Han sa at han så henne for seg i så mange fine settinger der på gården hjemme. Kaffe ved det slitte kjøkkenbordet, sittende på saueskinnet ute ved bålplassen, løpende i gressengene med blomsterkrans i håret og på trappa med en kattunge eller to i fanget.
Det rørte ved noe inne i henne, men hun ville ikke kjennes ved det. Hun hadde vokst opp på landet og visste hva som ventet henne på en gård. Her i byen følte hun at hun endelig hadde funnet seg selv. Med vakre klær og smykker, asfalt og kafebesøk kunne hun glede seg over renslighet og lykke resten av livet. Kuer luktet vondt og griser enda verre. Aldri i verden om hun skulle utsette seg for det igjen. «Har du ikke bedre klær enn den grå anorakken, de slitte olabuksene og fjellsko? Jeg er et bymenneske! Det får du bli også, om vi skal være sammen.»
Han hadde dratt hånden oppgitt gjennom det tykke, lyse håret og sett på henne med sine spesielle, grønne øyne og sagt at da fikk det være. Det hadde gjort henne enda sintere. Han sa at han var og ble en bonde. Hun hadde da aldri tenkt å bli en gårdskone. Nei, ville han ikke gjøre som hun ville, så var det slutt. Han hadde gått uten et ord, uten å forsvare seg mer, eller prøve å nå inn til henne. Anorakken hans lå igjen i gangen og han kom ikke å hentet den.
Hele tiden siden, hadde hun savnet han. Det var noe med den gutten. Ingen hun hadde møtt etterpå, kunne måle seg med han. De hun hadde truffet var like selvopptatte som hun selv. De ønsket visst bare en pike å vise fram. Hun hadde fort gjennomskuet det, og tenkt på hva hun hadde mistet. Den grå anorakken hadde Frank glemt igjen, og den hadde blitt som et bånd til varmen han omga seg med. Den passet slett ikke inn hos henne. Hver gang hun så den, ble hun minnet på det som kunne vært. Hun greide ikke legge den vekk og stadig oftere tok hun den på seg og snuste inn duftene som hang igjen i den.
Etter en stund fikk hun en sånn fryktelig lyst til å se skogen. Uten nesten å være klar over det, hadde hun skaffet seg ryggsekk og gode fjellsko. Oftere og oftere reiste hun av sted og gikk lange turer i skog og mark. Hun plukket sopp og bær, badet i små tjern og lengtet hjem til bygda. Det lyse håret hadde vokst seg langt og hun hadde det i en tykk flette nedover ryggen. Ansiktet var velstelt som neglene, for visst kunne man være litt jåle selv om man var ute på tur. Hun lo av seg selv. Nå var hun blitt en landsens jente igjen. Det hadde hun aldri trodd, men han hadde vekket en lengsel i henne. En lengsel etter et liv med mening, og ikke sånne overfladiske øyeblikk. Det tilfredsstilte henne ikke lenger. Visst elsket hun fortsatt å gå en tur i Operaen, på teater eller å spise en femretters middag, men hun måtte da ikke det hver dag?
Nøkkelen greide ikke å formidle et ord til sin finner. Den ble lagt i Ingers anorakklomme. Der var det varmt og godt. Det lå flere andre ting der også. En neglefil som fortalte at damen pleide å stelle neglene sine. En gammel leppepomade rullet litt på seg for å gi plass. Den hadde tjent frøkna da hun hadde småkjærester, men nå var det heller sjelden den var i bruk. Innerst i kroken lå det ei lita, vakker, nål av gull. Det blinket litt av en diamant i kanten. Hun som eide den, trodde den var mistet for godt, men den hadde bare satt seg fast i foret. Nå lå nøkkelen der i lommen også. Den regnet med at den ville få samme skjebne som de andre, å bli glemt. Det var vel bare å legge seg til å sove og håpe på at lomma en gang ville gå i stykker. Da kunne de alle trille ut og få bedre tider.
Men ukene gikk. Anorakken ble tatt ned og hengt på plass igjen mange ganger. Den var våt innimellom og kald som is. Andre dager var den alt for nærme varmen i et bål. Da var sakene i lomma redd de skulle smelte. Men hittil hadde det gått bra.
En dag ble anorakken tatt med på toget igjen. Det ble varmt og trivelig og sakene i lomma ble sakte vugget i søvn. Inger skulle på nok en tur, og hadde lagt anorakken ved siden av seg i setet. Hun leste litt, så ut av vinduet og drømte. Det var høst, men fortsatt fint vær. Sola varmet gjennom vinduet. Da hennes stasjon ble ropt opp, grep hun ryggsekken og gikk fort mot utgangen med forventning i blikket. Anorakken ble glemt. Langt om lenge ble den funnet av en vaskehjelp og hengt opp der alle gjenglemte ting var. Det var mørkt og kjedelig, og tingene i lommen gråt litt over sin skjebne.
Da våren kom, var det hittegodsauksjon. Anorakken ble budt fram for salg. Mannen som kjøpte den, visste slett ikke at den hadde vært eid av en dame. Den lignet noe han dro kjensel på og mintes, så han bare måtte ha den. Hadde han ikke hatt maken selv en gang tro? Den var riktig så stor og romslig, og akkurat passe til han.
Vel hjemme, ble den hengt bak døra i gangen til neste dag. Da ville Frank ut på tur. Han åpnet lomma og stakk fingrene sine nedom det var noe der? Først tok han opp nøkkelen og smilte overrasket. For et funn! Det var da hjertenøkkelen hans? Den skulle en spesiell pike ha fått en gang, men det ble ikke sånn. Han hadde kastet den fra seg i sinne. Så tok han opp neglefila. Neglene hans ble saumfart og han nikket til seg selv. Slett ikke dumt! Han trengte virkelig å få rettet på neglene sine en dag. Leppepomaden skalv av skrekk da den ble plukket opp. Hva om han ville prøve den. Jo da, mannen tok av lokket, luktet og smilte gjenkjennende. Så smurte han leppene sine med den. Leppepomaden ble litt sjokkert, for leppene hans var myke og gode. Den ble rent forelsket og rødmet da den ble lagt ned på bordet med de andre tingene. Så var alle opp og ute i lyset, unntatt gullnålen. Hun gråt diamantårer og gullstøv der nede, men Frank oppdaget det ikke. Tingene fikk ligge i en kurv på benken.
Han tok på seg anorakken og gikk ut. Raskt gikk han oppover og oppover i lia. Svetten silte og pusten gikk. Men han trengte å ta seg ut litt. Til slutt var han visst høyt nok. Der stoppet han og sto en stund for å se sola gå ned for kvelden. Tankene raste gjennom han. Det var godt å få det ut ved å anstrenge seg litt. Hvordan hadde den nøkkelen havnet i lomma på anorakken? Men det nyttet ikke å gruble, selv om han så ansiktet til Inger foran seg hele tiden. Så smart i klærne, veldreid og vakker. Han sukket tungt og ristet oppgitt på hodet. Han glemte henne visst aldri. Det ble vel å gå der på gården alene resten av livet om han ikke gjorde forandringer. Men det var ikke lett å løsrive seg fra livsverket til familien. Han hadde veid for og imot mer enn en gang i det siste. Men alltid kom han til samme konklusjon. Det nyttet ikke å flytte på seg, om han ikke fikk være sammen med piken han hadde blitt så opphengt i. Forelsket het det visst. Rødmende rettet han seg opp og begynte på nedstigningen. Hun kunne være gift nå. Det var flere år siden han hadde sett henne. Han var varm, så anorakken ble tatt av og knyttet rundt livet. Plutselig snublet han på i ei rot og falt så lang han var. Han skled på ryggen nedover og skrek av smerte da nåla stakk spissen sin inn i låret hans. Det gikk jo så forferdelig fort at hun synes det var nødvendig å bremse. Farten roet seg, og nåla fikk pusten igjen.
Han kom seg opp, og brettet forsiktig buksa litt ned. Der på benet piplet det en stri strøm av blod fra et stikksår. Ergerlig hev han anorakken av seg og klemte på utsiden av jakka for å lokalisere styggedommen. ?Au da!? sa han da han stakk seg igjen. Han vrengte lomma og fikk frem nåla som holdt seg fast så godt den kunne. Frank lo høyt og puttet smykket tilbake. Så fikk han på seg anorakken igjen. Full av latter hoppet og spratt han nedover lia. Anorakken hadde vært i bruk i disse årene ja, av en han aldri hadde glemt. Kanskje dette var et tegn?
Vel innenfor døra hjemme tok han smykket opp igjen. Forsiktig bar han det ned i kjelleren. Smykket var sikker på at dets siste dager var kommet. Om den bare hadde holdt nålespissen for seg selv. Men hun hadde blitt så redd for farten, at bremsing måtte til. Nå var det for seint. Der nede lå det ene torturredskapet etter det andre. Nåla hadde ikke en sjanse. Idet skrustikka klemte til på sidene, besvimte hun.
Mannen varmet, hamret og flikket til han var fornøyd. Så pusset han smykket så det skinte både i gullet og den flotte diamanten. Han var bonde, men også utdannet gullsmed og smykket hadde han laget selv, for mange år siden. Nå gjaldt det bare å finne igjen eieren?
Da nåla endelig kom til sans og samling igjen, satt mannen allerede i telefonen. Smykket følte seg god som ny. Mannen fingret på det og smilte mykt. Etter første forsøk fikk han napp. Stemmen hans var mild og god. Da han lo, skalv nåla i ekstase. Endelig var alt som det skulle være. Over telefonen nødet han piken til å komme. Nåla kjente den stemmen som svarte i andre enden også. Han hadde virkelig fortjent det stikket i benet tenkte hun, virkelig fortjent det. Tenk at han ikke hadde gjort noe før nå? Diamanten skinte og speilte det forventningsfulle ansiktet hans.
Den dagen hun steg inn i kjøkkenet kom vel hverken Frank eller sakene i kurven til å glemme. Varlig holdt Inger neglefila i hånda og strøk over den. Så plukket hun opp leppepomaden. Den rødmet igjen, da hun strøk leppene sine med den. Nå var de to menneskene i rommet ett, de hadde brukt samme leppepomade, kniste den til de andre.
Så var det nøkkelens tur. Hun veide den i hånda, og ga den til mannen. Han holdt den opp foran henne og smilte. Så bar han nøkkelen med seg ned i kjelleren. Der ble den lagt på bordet, pusset og gnikket ren. Snart skinte den om kapp med smykket. Nøkkelen fikk en vakker sølvsnor, og så ble den hengt om halsen på Inger.
? Det er en hjertenøkkel. Med den kan jeg åpne hjertet ditt, tror jeg? Jeg har aldri glemt deg. Jeg har til og med sett på leilighet i byen. Du ville jo ikke bo på en gård. Uten deg kan jeg heller ikke bo her!? smilte Frank.
Da hun fikk se igjen gullsmykket sitt, gråt hun av glede. Så holdt de to om hverandre. Siden tok hun på seg anorakken og gikk ut. Frank hentet tingene hennes, løp etter og puttet dem på plass i lomma igjen. Smykket måtte være igjen inne, for det var alt for dyrebart til å være med å gå skogstur eller klatre i fjell.
Men nøkkelen fikk være med. Den hang rundt halsen hennes nå. Den hadde nemlig funnet riktig plass og gjort sin jobb. Blank og lykkelig dinglet den fra side til side. Så lå den rolig, lenge. Det var fordi mannen og damen stanset for å kysse. Så var alt som det skulle være. Frank kalte Inger sitt ?lille hjerte? og smilte.
Når kvelden kom satte Inger nåla i blusen, filte neglene sine både lenge og vel, brukte leppepomaden på de myke leppene sine, og danset litt rundt i rommet.
Så tok hun opp nøkkelen. Hun kysset den varlig og hang den om halsen. Ute i stua sto bordet dekket med mat og drikke. Stearinlys og peisbål ga lys til rommet. Hun hadde aldri forestilt seg hjemmet hans sånn. Så mykt og lunt. Hvorfor hadde hun forlangt at han skulle flytte fra alt dette, og inn til en liten leilighet i byen? Hva hadde hun vært redd for? Han passet best her. Der hvor han var, ville også hun være.
De satte seg på ullpleddet foran peisen. Smykket skinte i lyset fra flammene og nøkkelen danset litt fram og tilbake på den slanke halsen til Inger. Så ble det mørkt. Godt klemt inn mellom de to menneskene kniste smykket og nøkkelen og delte sine egne hemmeligheter med hverandre. Ute ble det kveld innen de løsrev seg fra hverandre igjen. Alt var som de skulle være. De så på hverandre og smilte. Frank grep om nøkkelen og dro Inger inntil seg. Nøkkelen jamret seg litt over det harde grepet, men den tenkte at såpass fikk den bare tåle.
Nei, dette er ikke hos meg. Jeg trenger heldigvis ikke å lenke fast møblene på terrassen.
Vi burde vel ha besøkt dette stedet nærmere jul,men det var nå vi var veiene forbi. Jul var det nå også da, med både engler, nisser og massevis av lys og lysestaker.
Ikke jul enda, men dette fikk jeg julestemning av. Jeg var som jeg tidligere har fortalt på marked i helga, og det ble med hjem både fine skrin, røde konfektformer, røde lys og et par engler. Litt julefølelse ble det over det hele. Enda er det tre måneder til julen, men skal man ikke forberede seg slitt tidligere tro? Godt for alt som er i hus.
En tur innom et kjøpesenter ble det også, og jeg kjøpte meg en vest i skinnimitasjon. Ikke lett å fotografer den, men bildet ti venstre viser farge og mønster. Gleder meg til å ta den på i høst. Gøy med litt nytt når til en ny årstid. I dag regner det igjen her, så sensommeren er visst over for denne gang. Nå skal jeg legge fram saueskinnene og det blir bruk av masse stearinlys framover. Høsten skal nytes!
Ellers må jeg skryte litt av snart ferdig utført jobb. Fortsatt litt igjen, men boka kommer oktober/november. Jeg har ikke fortalt så mye om hva jeg jobber med her på bloggen, men jeg er altså tekstforfatter i dette firmaet. Nå er det innspurt, så dagene går unna kan man si. Alltid blir det noe på slutten som må rettes opp eller strykes. Men det er gøy å være med på sånt! Føles litt som julaften hver gang et prosjekt er klart. Så julestemningen er på plass allerede hos meg.
Stille åpnet hun døra og så inn i det dunkle lyset. Hun var kjent og visst hvor hun skulle finne det hun lette etter. Døra gled igjen av seg selv med et lite dunk. Hun sto stille en stund, men hun kunne høre at de der inne fortsatt sov rolig. Den lille dumpe lyden av døra hadde ikke vekket dem. Inntil veggen var hun nesten usynlig. Skritt for skritt nærmet hun seg.
Hun var bare femten år, men fortsatt rask og smidig som en liten unge. Bestemors støvler var litt store, men de passet best til dette formålet. Hennes egne sko ville blitt for fine liksom. Hun fniste ved tanken. Forsiktig beveget hun seg videre. Hun var litt engstelig, men visst skulle hun klare det. Inne i hjørnet hørte hun det var liv. Sakte strakk hun fram den ene hånden og så den andre. Forsiktig følte hun seg fram. Noe varmt fylte hendene hennes og hun kjente hjertet som banket der inne. Forsiktig lirket hun hendene på plass, før hun strammet til. Hun mer følte enn så hva hun gjorde. Så med et raskt grep hadde hun tak i det hun var der for. Som en snare klemte hendene til om den runde formen.
?Varmt og godt?, sukket hun for seg selv. Sakte dro hun det med seg bortover før hun reiste seg. Hun smilte rått og så seg om. Nå hadde hun makt. Makt over liv og død.
?Jeg holder et liv i mine hender, og jeg bestemmer hva som skal skje. Det er ikke mye som gjør forskjell på liv og død. Jeg føler meg helt som Gud jeg!?
Hun holdt hardt, men ikke for hardt. Bare nok til å ha kontroll. Forsiktig flyttet hun fingrene for å få et bedre grep. Hun studerte den runde formen og forsøkte liksom å se innenfor. Hva skjulte seg der inne? Var det redsel, avmakt eller ble det fortsatt kjempet for å finne en måte å overleve. Hun klappet og strøk over den runde formen med den ene hånden samtidig som hun holdt hardt fast med den andre. Et liv i hennes hender, et liv hun bestemte over. Om hun skulle klemme til litt hardere, ville det gå bra da? Neppe. Skulle hun spare livet? Hun lo litt usikkert og så seg om i rommet.
Et par øyne stirret skrekkslagent på henne inne i den mørke kroken. Det gjorde noe med henne. Hvorfor skulle hun gjøre slutt på et liv når hun slett ikke behøvde det.
?Ble du redd nå? Ser du at jeg kan om jeg vil. Men jeg behøver ikke. Det frister meg ikke lenger.?
Hun slapp det harde grepet og gikk rolig mot øynene der inne i mørket. Varlig skjøv hun egget på plass under rugehøna igjen og lo. Hønemor klokket tilbake og bredte vingene om eggene sine.
?Ja, ja da ble det ikke egg til frokost i dag. Det kan da bli koselig med kyllinger i stedet. Lykke til hønemor!?
