Ett skritt av gangen, og det går fremover. Stopper jeg opp, skjer det ikke noe. Nok en gang er det tirsdag og helseoppdatering for meg. Jeg gleder meg over våren og alt som vokser og gror der ute. Noen dager føler jeg meg som dette rådyret jeg møtte i går. Lufta har liksom gått ut av meg, og alt vokser meg over hodet, men jeg titter trassig fram og gir meg ikke.
Klart jeg skulle ønske at jeg hadde kommet lenger i min vektnedgang innen sommeren, men jeg MÅ være så takknemlig for det jeg har klart. Noen ganger er det lurt å stoppe opp og ta seg tid til tenke litt også. Det samme som å gå tur og lukte på blomstene. Holder man stram linje hele tiden, så tror jeg det fort går feil vei igjen, for meg i hvert fall. Etter fire dager med ferie og kos, sto vekta stille igjen. Men lykke at det ikke gikk opp!!!!
Når jeg kjenner etter, er jeg så glad for de kiloene som er vekk. For ti år siden veide jeg 14 kilo mer!!! Ja, det har gått opp og ned de årene etterpå. Det har vært så lite motiverende, men siden jul har jeg jobbet intenst med fortsettelsen. Kjedelig treg sier du? Ja, kanskje for deg, men for meg fungerer det nå. Du har vel hørt historien om skilpadda og reven? Reven raste av sted og lo av skilpadda som gikk så sakte. Men hvem vant? Ikke reven. Jeg fortsetter i mitt tempo. Et skritt av gangen, og framover går det.
Litt av noen bilder tenker du kanskje? Hva har hun forsøkt å ta bilder av her? Ser du det ikke? Det sitter tre store ravner på det øverste bildet til venstre. På nummer to er det en elg, nummer tre har to hakkespetter og nummer fire en gjerdesmett!
Herlig å gå tur i min skog også. Nei, jeg eier den slett ikke, men det er den skogen som er rett ved der jeg bor. I dag måtte jeg bare ta tidlig lunsj, og gå en tur før regnet. Sola skinte og det var aldeles herlig og varmt også. Først da tordenen begynte å rulle, gikk jeg motvillig hjemover igjen.
Det var så mye som skjedde, at jeg glemte tiden. Jeg oppdaget at alle ravneungene hadde begynt å fly. Det ble en bratt klatretur opp på utsiktspunktet, men da jeg zommet inn, flakset de alle av sted. Så der fikk jeg bare en ravn i lufta.
Da var det lettere med hakkespettene. Fugleungene er ganske små enda, så de kommer ikke opp i hullet før de blir litt sterkere. Foreldrene har full jobb med foring og å ta vekk skitt og rester etter dem der inne. At det er levende unger i det treet, det høres godt.
På bildet med alle kvistene sitter det faktisk en gjerdesmett og kjefter. Plutselig hoppet den fram, og så fikk jeg jammen et par fine bilder også.
Til slutt begynte det altså å tordne. Jeg snudde meg for å ta bilder av skyene som kom fargende. Der sto elgen. Den er på bildet der oppe til venstre, men den er ikke lett å se for deg. Jeg zoomet meg inn og den sto der og så på meg, før den ga seg i vei.
En skikkelig storokse blir nok dette, bare hornene får grodd seg ut. Jeg møtte den ofte i fjor høst også. Det blir spennende å se hvor mange takker den får nå. in skog leverte virkelig. Jeg gikk for å se etter rådyrkalver, men dette var det jeg opplevde på litt under en times tur i nærmiljøet mitt.
Er jeg en kjedelig blogger? Ikke vet jeg, men jeg blogger vel om alt mellom himmel og jord alt etter humør og lyst. Sånn er mitt bloggliv. Nå har jeg blogget siden begynnelsen av 2007. Det begynner å bli noe år det. Femten år er vel et jubileum?
Det er mye forskjellig jeg viser. Jeg liker å fotografere, lage og pynte mat og kaker, være ute i naturen, være kreativ med søm, malerpensler og strikkepinner, skrive fortellinger dikt og noveller, lage ting i snø og av kviser, og så videre. Jeg fikk et velment råd en gang for lenge siden. Det var en som sa til meg at jeg burde konsentrere meg om kun EN ting, så ville jeg nok bli god på det. Men jeg klarer ikke velge bare en ting jeg, så derfor får min blogg være som den er.
Dette skrev jeg 10.mars: “Jobber du med noe du har bestemt deg for? Jeg tar planken hver kveld og øver på å stå på ett ben med lukkede øyne. Den siste testen jeg forsøker, er å krysse bena og sette meg ned, for så å reise meg igjen uten å ta meg for. Der har jeg enda ikke sett stort fremgang, men jeg jobber med saken. Kanskje jeg klarer å forbedre alt innen sommeren? Det hadde vært gull.”
Litt av noen bilder det her!!! Men det var ikke lett å dokumentere! Jeg filmet med selvutløser, men å få opp filmen her, klarte ikke jeg.
Hvordan har det gått? Koronaen i påsken ødela en del for meg. Det ble to uker uten trening, men nå er jeg godt i gang igjen. Planken har jeg ikke forbedret, og heller ikke det å stå på et ben med øynene igjen. Men den der med å krysse bena og sette meg ned, for så å reise meg igjen????? Ja, jeg har trent masse på siden nyttår. Satte meg, kom ikke opp, satte meg og kom opp ved å hjelpe til med hendene og sånn har jeg fortsatt. Plutselig denne uken, klarte jeg det! Jeg skulle bare vise søsteren min hva jeg jobbet med. Ikke hadde jeg fortalt henne at rumpa mi var så tung at jeg ikke klarte å komme opp heller.
Der sto jeg da, og skulle bare vise hva jeg øvde på. Jeg krysset bena og satte meg ned og spratt opp igjen i en fart. Var det mulig? Drømte jeg? Jeg ble så glad at jeg kunne skrike. Men jeg sa IKKE noe, bare fortsatte å vise henne hvordan man tar planken og øver balanse på et ben. Etterpå ble jeg litt sjokkert over meg selv. At jeg ikke hadde reagert???? På hjemveien smilte jeg fra øre til øre og gledet meg. Jeg er visst litt treg til å være lykkelig for fremgang? I går gikk jeg i skogen og gjentok øvelsen. Mange ganger klarte jeg det nå. Jeg har blitt mye sterkere i bena. Neste øvelse er å sette seg med bena i kors på bakken og så reise seg uten å ta meg for. Øve og øve…..
