Nydelig påskevær i begynnelsen av påsken. Helt herlig å gå lange turer og bare nyte fuglesang, duft og bar bakke under føttene. Men litt raske turer må også til, for å få hjertet til å pumpe.
I dag gikk jeg av sted utenom stiene. Men det er fortsatt snø innunder noen av trærne og vann her og der. Men stiene er nesten fine nå. Jeg klatret oppover i bratta, der det var masse stein å bruke som trapp, men det var også vindfall jeg måtte krype over eller under, før jeg kom inn på stien igjen på toppen. Jeg klarte meg fint, det eneste var at jeg begynte å tenke på forfengeligheten da jeg nærmet meg gangstien. Hadde jeg håret fullt av barnåler og småkvist? Var jeg skitten på knærne? Jeg hadde ikke tanker for det da jeg strevde meg oppover i den bakkehellinga, men etterpå? Det var ikke noe å bry seg om fant jeg ut. Jeg hadde ikke vært ute etter bare å gå en trimtur, jeg ville oppleve noe også.
Det fikk jeg. Da jeg listet meg fram på stien mot jordekanten, fikk jeg se rådyret igjen. Ja, det var bare ett, men det holder til der hver eneste dag nå. Får det kalv snart tro? Det blir spennende å følge med utover.
Under snøen ligger våren klar. Hestehoven klarte å strekke seg fram i lyset. Jeg plukket med meg en bukett hjem. Så rart å plukke blomster i snø!
Gøy å gå på sporjakt. Her hadde mennesker, rådyr, hare og grevling satt sine merker.
I trærne var det liv av fugler. Ja, det var mange flere enn disse, men dette ble det da bilder av. Her er stilits, kråke og due! Men jeg så linerle, lerke, bokfink og flere andre også. Våren den er på gang, jeg lover!
Motivasjonen til kreativitet, er visst brukt opp. Jeg får ikke til noe lenger. Maleriet i kjelleren er malt over en haug med ganger, men jeg finner ingen «vei» ut av det! Idebanken er tom. Hva gjør jeg da? Kanskje jeg kan bake en kake, fotografere litt eller strikke? Men det er ikke alle dager dette frister heller. Jeg vet at det er veier framover, men jeg kommer liksom ikke over det gjerdet som stenger. Jeg får gå turer her i “kvistkvast” og snø så lenge, samle energi og krefter, tenke helse og jobbe med det. Når vårsola skikkelig varmer, kommer nok kreativiteten tilbake…..
Hjertet mitt skal pumpe, og da må jeg jobber for å få til det. I går gikk jeg ned til sjøen, og så var det den bratteste bakken opp igjen. Jeg ble både andpusten og sliten. Sunt for hjertepumpa! I fjor høst gikk den den samme veien, men da valgte jeg den lette veien opp, uten trappene. Nå fikser jeg den bratte veien også, uten å få “blodsmak” i munnen. Jeg kjenner fremgang, og fortsetter. Om jeg ikke klarer å få til blodtrykket som jeg vil, skal i hvert fall ingen si at jeg ikke har forsøkt. Siden jul har jeg doblet treningsmengden min og jeg kjenner jeg er mye sterkere. Hurra!
I går traff jeg på sørharen. Jeg var ute og snek på fem rådyr, da haren skvatt opp. Den skremte både meg og rådyrene. Men så stoppet den og satt der i skogkanten og ventet, før den forsvant inn under grantrærne.
Jeg snek meg videre på rådyrene, for de hadde roet seg. Bukken hadde allerede store horn, så den kommer til å bli vakker framover våren.
Da spratt det opp enda en hare rett ved meg, og så var den safarien over kan man si. Men bilder fikk jeg!
Jeg går ut selv om været ikke er som jeg vil. Fint å ha klær som holder regnet ute. Uglene tuter i kvelden her, men jeg har enda ikke sett dem på hekkeplassen. Ofte sitter en av dem i trærne i nærheten. I fjor ble det ikke en ugleunge, så det er spennende og se hva som skjer i år. Ugla kan ligge på egg i kassa allerede, men det ser man jo ikke. Nå får de ha fred rundt seg en tid framover og så håper jeg jeg får se de herlige grå ugleungeballene i trærne utover.
Da er det lettere å snike på svarttrostene. De både er synlige og høres i kvelden. Nydelig med vårens liv og lyder.
Nei, det var slett ikke det samme fine, klare solskinnet i dag, men fint turvær likevel. Endelig kom jeg meg en tur til Isegran igjen.
Så flott å se hjulet, selv om det ikke går rundt nå om dagen. Båtene lå der og ventet på bedre tider. Noen vil nok måtte vente lenger enn andre før de igjen får vann under kjølen….
Koselig å gå rundt der ute og vi var innom Håpets Katedral også. Tror jeg MÅ tilbake utover våren for det er sikkert enda finere med hvitveis og andre blomster der ute.
En herlig helg har vi hatt når det gjelder været her hos oss. Jeg har gått noen fine turer ut. Sol og snø ble så vårlig, men vinden var iskald. Jeg satte spor i snøen, og jeg så spor av andre.
Hvem har satt disse sporene? Hund, eller er det ulv? Morsomt å tenke litt, for ulven, den går rett fram over jordene og sporene var tydelige. Men det er nok en av hundene i nabolaget.
Haren hadde vært ute og hoppet, og det så nesten ut som om snøen var overrasket av sporene. Ved sjøen var det spor etter fugl. Hvilken fugl vet jeg ikke, men det var kanskje en måke?
Februar kan være så vakker, og nå går vi mot mars. Her fant de hestehov før snøen kom, men nå er alle de vårtegnene borte for en stund. Men våren kommer når den komme, husk å nyte dag for dag……
I dag var det så vakkert, at jeg bare måtte gå ut en times tid. Jeg har naturen rett på utsiden, så det var bare å ta på seg og gå i vei. Is og vann er det fortsatt innover i skogen, men mye av det var borte nå. Det gikk fint å gå på siden av stien. Rimfrosten skinte i solskinnet og svartspetten kalte der inne i storskogen.
Jeg har bodd her i mange tiår, men fortsatt finner jeg nye veier og stier jeg kan følge. I dag tok jeg en sånn vei. De har ryddet en ny hestevei for de som rir i området og da kom jeg ned på en grusvei jeg aldri har fulgt før.
Jeg gikk av sted, og følte meg fri som fuglen. Det var oppdagelsestur i nærområdet. Om jeg var redd for å gå meg vill? Nei. På grusveien møtte jeg en bil, og jeg visste hvor denne veien startet, selv om jeg aldri har gått den før i dag. Nå gikk jeg den til enda trodde jeg, men den stanset ikke, den fortsatte, rett hjem til meg om jeg ville, eller jeg kunne fortsette i motsatt retning.
Det ble en haug med nye bilder i dag, for det var så vårlig og fint i sola. Isen lå på dammen, men den var syltynn.
For en vakker dag jeg kan dele med dere. Så glad jeg har et sånt nærområde. Jeg kan gå i ring både hit og dit. Jeg er ikke langt hjemmefra, men likevel ute på nye, spennende eventyr.
