Det er ikke lett å glemme tidligere tiders tannlegeskrekk. Ja, jeg hadde virkelig problemer i mange år på grunn av den behandlingen man fikk før, i gamle dager. De første gangen jeg var hos tannlegen fikk de ikke gjort noe, for jeg slo meg helt vrang av redsel. Damen var sint i øynene og hun var hard i nypa kan man si. Men det var hull i tennene og det skulle da stelles. Jeg hadde jo stadig tannverk også! Da fikk mamma bli igjen ute på venterommet mente damen og hennes assistent. Så ble jeg satt i stolen da, og assistenten skulle hjelpe til. “Gap opp!” var ordene som kom. Jeg nektet. Men da var det bare kort prosess av tannlegen. Hun satte på en rem liksom og så “skrudde” hun opp munnen min med et redskap. Jeg kunne ikke lukke munnen lenger og satt der og gapte som bare den. Så kom boret! Det var skrekkelig skremmende og ikke minst fryktelig vondt. Det luktet svidd bein og den gangen var det ikke noe vann som kjølte ned på noe vis. Jeg skal ikke fortelle om den gangen de trakk ut en betent melketannjeksel. At jeg fikk ros av mamma etterpå og både Donald og fargestifter, hjalp lite. Jeg hadde blitt livredd og er det faktisk enda. Når jeg setter meg i tannlegestolen er jeg liksom liten igjen. Jeg har bare lyst til å løpe der ifra. Men jeg er så heldig at nå har jeg en tannlege som forstår, og smiler. Vi har funnet ut av det sammen, og jeg får bedøvelse når jeg ber om det og tennene blir fint stelt. I dag var jeg der igjen og nå er jeg ferdig for denne gang. Hun satte bedøvelse, testet, spurt om det var greit og reparerte. For en lykke at ikke barn av i dag trenger å oppleve det samme som jeg gjorde da jeg var liten…..

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne