hits

Hva har skjedd?

Hva er dette? Det ser jo ut som om en haug med bier i snø? Men det er det ikke!

Fuglene gikk hardt til verks i morges. Vi har fått snø, men først nesten regnet det. Det ble ganske islagt overalt før det ble borte i snø.Gjett om ikke solsikkene var godt gjemt for de sulten småfuglene. De sparket og hoppet, men mat fikk de ikke. Brått ga hele opphenget etter og det deiset i bakken så frøene danset.

Jeg lot det ligge der på bakken og fikset et nytt fuglehus. En lykt med knuste vinduer og masse rust er fint til dette. Jeg plukket ut alt glasset og satte en plastskål inne i huset. En grein knyttet jeg også fast for det liker de. Så nå får de mat i massevis.

Jo da, jeg har mat til dem flere steder. Bildene er tatt gjennom vinduet i dårlig lys, men jeg viser dem likevel.

Fortsatt snør det, så nå er det vinter her hos meg.

Brunt!

Selv om det er januar, er det fortsatt noen av trær og busker som beholder det brune en stund til. Vakkert med snø på!

Is er det i naturen og jammen fant jeg ikke en isbit som lignet nesten en gaupe!

Mye rart å se på. En bit av et tre henger igjen i et annet tre, noen trær er flekt opp til fliser og mengder av tømmer ligger klar for henting.

Mye blir forandret med hogst,så det blir spennende å se hvilke blomster som titter opp i lysningene til våren.

Men enda en tid er det bare å glede seg over fjorårsblomstene og nyte den fine brunfargen.

Vinterdrøm.

Herlig med vinterfarger! Her kom det ikke mye, sikkert ikke mer en 4 cm, men det var nok til å farge skogen hvit. Endelig kom jeg meg ut i eventyret.

Akkurat sånn en vinterdrøm skal være med ekorn og fugler i tretoppene, dryssende snø over meg og hemmelighetsfull ny natur. Ja, naturen blir totalt forandre med snø. Det blir som en vinterdrøm.

Det var så vidt litt blått i skyene, men det forsvant fort igjen. Nå mørkner det mot kveld og enda ser det ut som om snøen skal bli liggende en stund til. Helt herlig.

Ikke klar.

Så kom vinteren innom en tur. Jeg var ikke klar med det samme, men det var fuglene! Brått måtte jeg fylle på med solsikkefrø og fett, for nå hadde snøen gjemt all som lå på bakken. Skal si det ble liv i matfatet.

Jeg var ikke klar med kameraet heller. Men noen bilder sånn brått ut og inn av bilen klarte jeg da. Koselig å se snøfnuggene danse i luften.

Jeg er heller ikke klar med vottene! Det er bare en!!!! Ja, jeg klarte til og med tommelen. Litt småfeil her og der ble det, men jeg skal bruke den likevel. Men først må jeg strikke på, for å få en vott til venstre hånd også.

Ekte eller ikke?

Gjetter du riktig? Ekte eller ikke?

Hva med disse?

Eller disse? Hvem av bildene jeg viser her er ekte blomster og hvem er ikke?

Mønsterdryss.

Her er alt fylt opp av de vakreste isroser i dag. Nydelige mønstre er tegnet opp på vinduer og biltak. Jeg kan godt forstå hvor de som startet med rosemaling fant inspirasjon.

Noe lignet fjær eller dun i formen.

Noe så på meg!

Det er tåka og fuktighet som har vært mesteren til disse fine krusedullene der ute. Glatt? Å ja, det er det. Det blir nok bare å holde seg til brodder på føttene i noen dager til om jeg skal ut.

Nå begynner det!

Hva begynner? Det nye året vel. For meg har på en måte ikke vært så merkbart enda at det er januar. Men nå som juletreet skal legge seg på loftet for å sove sammen med all julepynten, kan det nye året starte for fullt for meg også. Vemodig å rydde vekk jula, men sånn er det bare. Sjokoladebamsen sto der og ventet sammen med juletreet. Han håpet at jeg ikke så den, så kunne han sove til neste jul sammen med det andre.

Men sånn gikk det ikke. Sjokoladefigurer tåler ikke så mye, og brått var den knust i tusen biter fordi en eske ble satt over den. Trist for den, men godt for meg. Jo da, jeg var ikke bedre enn at jeg spiste den opp sammen med resten av pepperkakene og godterier til julebrusen. Sånn, nå er det gjort. I dag er det mandag og da er det slutt på jula for denne gang. Nå begynner nye utfordringer. I kveld ble sju kilometers trimtur gjennomført i mørket med brådder, refleksvest,hodelykt.Nå har jeg begynt med gode forsetter om et aktivt år, som vanlig.

Juleavslutning.

Himmelen i kveld lyste bedre enn alle julelys tilsammen, enda jeg har tent mange i kvelden.

I kveld er det siste kvelden med jul  for i år, her i huset. Klart jeg kunne holdt på til tjueneddagjul, for da skal jula ut, men for meg holder det nå.

Det meste av pynten i huset er samlet sammen, men juletreet får stå der i kveld også. Dette er helligetrekongershelg og da markerer jeg gjerne at jula er over. Litt rester av julekaker, en flaske julebrus som jeg har spart til i kveld og kanskje tar jeg litt gløgg litt senere. Jeg spiller litt gamle julesanger også.

Foran speilet i stua lyser det i mange stearinlys i det det mørkner, og det er koselig. Takk for denne gang til jula og så får vi vente til desember, før det igjen dekkes til fest. Nå er det over for denne gang og vintermørket vil enda noen uker gi oss lyst til stearinlys, kakao og varme klær. Nyt dagen for den kommer ikke igjen.

 

Strev med et par votter.

Ikke trodde jeg at jeg skulle streve så ille, men votter med mønster, var ikke lett. Jeg satte ivrig i gang, men det ble bare tullball. Jeg strikket litt og det ble feil, rekket opp og strikket igjen,rekket opp og så videre.Gang på gang det samme. Når jeg rekket opp og skulle få på pinnene igjen, så greide jeg ikke å se hvor det var lyst og hvor det var mørkt? Jeg som har strikket mange gensere, luer, skjerf og annet, klarer ikke å strikke en liten vott en gang!!!!!

Joda, det gikk bra en stund!!!!! Men så skjedde det noe igjen. Rekke opp har jeg blitt flink til. Nå ligger det to fine, HELE nøster i kurven min og skriker etter å bli strikket til votter. Vet ikke om jeg orker å starte på igjen. Tror jeg trenger ti fingre til, lupe og masse pågangsmot. Jeg ble inspirert av Margarites som du finner HER og Fjellgeitbundingen som du finner HER!  Om jeg noen ganger klarer å strikke så fint som de to? Nei, det tror jeg ikke, men jeg skal love at jeg skal prøve en gang til, en gang i vinter.

Drøm i januar.

Nei, det er ikke tid for å gå med tynne klær. Ikke er jeg blond eller høy som en modell heller. Men drømme kan jeg. Jeg kan fantasere om vakre blomsterenger, fuglekvitter og det å gå barnbent på stranden, spise softis og bade. Drømme om frøken Vår og hennes lune vesen, mykt gress under føttene og en sol som varmen. Men enda er det bare januar, så det er bare en drøm, enda....... Men snart kommer våren. Alltid venter vi på noe, men det er nok viktig å leve i nuet og nyte dagen også. Hurra for januar!

Nytenkning.

Dette er siste bildet jeg malte/tegnet i fjor.Noen ganger må man tenke seg om. Når det er et nytt år på gang, kan det kanskje være lurt å finne på noe nytt? Jeg begynte med tegningene mine. Skal jeg forandre meg og lage andre bilder, eller skal  jeg fortsette som de siste årene? Valget er enkelt. Jeg legger fram ark og blyanter, maleskrin og viskelær og så får jeg se hvor veien fører meg. På den siste dagen i året, tegnet jeg litt med kulepenn, farget litt, rev bildet i stykker og limte restene opp på kartong. Så tegnet jeg litt til. Ja, det ligner det jeg vanligvis gjør, men det ble likevel annerledes. Brått ble det januarsalg på de gamle bildene min. Er du interessert, så finne du min hjemmeside HER!

Når januar er over, har jeg tenkt å slette alt jeg har der inne og begynne på nytt. Litt nytenkning er ikke dumt.Noen ganger har jeg lyst til å kaste alle tegninger og malerier ut av vinduet og se hva som skjer. Vil jeg bli anmeldt for rot i nabolaget eller vil folk plukke det med seg? Rare tanker i det nye året.

Vakkert, men uforutsigbart!

I går hadde vi tåke med sol. Som det skinte i vanndråpene i trærne. Det ble som en eventyrskog.

Tåka gjemte noe for så å vise litt av det igjen. Fint å se på.

I dag er det bare grått og slett ikke så eventyrlig som bildene her som er fra i går. Det var spådd masse snø, men det kommer bare regndråper.Jeg har tatt en kjøretur og det var skikkelig glatt både her og der. Dagene i det nye året har ikke vist seg fra det beste for meg, men det kommer seg vel utover i året får jeg håpe. Noen ganger stanger man hodet i veggen og finner ikke veien videre. Nå har jeg satt meg rett ned og begynt å strikke votter av alle ting. Jeg har ikke strikket votter til voksne siden barneskolen, så det var en utfordring. Klarer jeg dette, eller blir dette fjasko også som så mye annet jeg har forsøkt på i det siste? Ikke vet jeg. Akkurat nå er jeg bare skikkelig pessimist.

Velkommen 2018

Det nye året åpenbarte seg som en dame med alt for stor kjole. Hun seilte inn ved midnatt og vinden tok tak i skjørtet og hun mistet nesten balansen, men bare nesten! Nå gjelder det for oss alle å finne veien inn i et nytt år.

Ingen bryr seg vel lenger om å se hvordan jeg pyntet julehuset og godteskålene er nesten helt tomme.

De siste årene har jeg laget meg et "moodboard", eller som jeg sier, et ideark, de første dagene i et nytt år. Sånn ble det i år også.Noen ord om hva jeg tenker, hva jeg vil eller ikke vil, om jeg våger, eller om jeg trenger å roe ned litt. Det ble en vektstang denne gangen. Litt hvile trenger jeg, før jeg fortsetter. Ved å sette seg litt ned og tenke, får man kanskje litt oversikt over hva man vil. Litt mye ballast kanskje? Kast ut det som er for mye, det kan bli spennende å se hva som skjer. Gi litt slipp på noe og vær likevel trygg midt i uvær og regn. Finn balanse! Artig å tenke litt framover. Mitt ideark fylles opp etterhvert som året går, og når det igjen er desember, kan jeg gjøre opp en slags status.

I dag kom sola for første gang her dette året. Tåka danset i morgentimene, før lyset kom. Jeg vet at mange av dere i nord ikke får solskinn på lenge enda, men sola kommer. Ønsker dere alle lykke til i et nytt år. Ta et og et skritt, så er vi i gang.

Årskavalkade.

Nå er snart ringen sluttet, og 2017 går inn i evigheten. Hva bragte året deg? Hva bragte året meg?

Vår og forsommer med mengder av blomster, summende insekter og nyfødte lam.

Sommeren ga fine turer etter markjordbær, fisk fra havet, sol og regn.

Så kom høsten med soloppganger og solnedganger som kunne ta pusten fra noen og enhver.

Rimfrosten tok for seg, før vintertiden.

Der er vi nå, midt i vinteren og venter på et nytt år. Hva det vil bringe er spennende. I året som har gått har jeg tatt mengder av bilder, og det vil jeg fortsette med. Om dere følger med her, så vil dere få se litt av det. Nyt denne siste lørdagen i 2017 og velkommen til 2018.

Vinter igjen.

I natt kom vinteren tilbake. Det var så stille i dag tidlig. Snøen demper alle lyder der ute. Det var ikke de store mengdene, men nok til at det ble hvitt på trær og bakke.Stiene står fulle av vann, så det er ikke så lett å gå i skogen om dagen.

Fortsatt er det farger i naturen og med snø som pynt, ble det riktig vakkert.

Vanndråper er også vakkert.

Snøen skaper fantasi og eventyr. Nå blir det spennende om det blir liggende inn i et nytt år.

God romjul!

Så var det hverdag igjen. Ute er det grønt her hos oss og ikke stort med julestemning. Men inne er det koselig. Jeg spiser litt godteri, ser på julefilmer og hører musikk, leser og slapper av. Godt med noen dager fri.

Godt å være litt lat og bare hygge seg med pynt, familie og venner.

Fortsatt er det noen biter igjen av julekveldskaka, med Jona på hesten.

Jeg takker dere alle for fint følge gjennom hele desember og ønsker dere en god romjul. En spesiell takk til Etdiktomdagen som har promotert flere av oss hver dag i advent, og til Frodith og hennes kalender.

Jeg vant Frodiths fine hjemmestrikket klut. Nydelig.

Del 24. Adventshistorie. Erles juledrøm.

24

Vesla jublet. «Det er julekveld. Hurra!» Lillebroren hennes tittet storøyd på henne. «Julekveld? Det er ikke kvelden nå?» Det var bare morgenen enda, kvelden kom jo senere ble de enige om. De gikk inn i stua og satte seg ved juletreet og ventet på at mamma og pappa skulle våkne. Det tok tid innen de kom. Mamma gjespet langt. «Tenk å våkne så tidlig da. Klokka er bare seks, men det er vel bare å få fram frokosten og starte dagen. Jeg har mye jeg skal gjøre.»

I Erles hus startet også dagen ved morgengry. Hun tente en mengde med stearinlys og satt der i tussmørket og koste seg med julekake med brunost og dagens første kopp kaffe lenge før det lysnet. «Så godt jeg har det. Jeg er spent på hvordan dagen blir, men det blir sikker trivelig.»

Inne på skogen gikk Jona av sted til dagens arbeid. Siste dag var det. Julekveld. Han gledet seg til å reise tilbake til Vinterland med alle de andre. Men først skulle han se til at fuglene hadde fått mat, at det var ryddet overalt, med pene snøkanter og at kattene oppførte seg. Han trodde han hadde klart alt han skulle. Det manglet bare å se etter at alle fikk sitt i kveld.

Da klokkene ringte jula inn satt alle høytidsstemt i kirken.  Erle var på senteret og hjalp til med julematen der noen timer. De skulle hente henne på hjemveien. Vesla så opp i taket og studerte malerier og treverk. Orgelet bruste og alle i salen sang med på «Glade jul». Det var så fint og akkurat som om hun ble fylt opp i hele kroppen av glede. Presten leste juleevangeliet og hun tenkte på julekrybben til Erle som hadde blitt så fin etter at hun hadde malt alle figurene. Onkel Harald hadde tatt på seg dress og var nesten fremmed der han satt, men han smilte vennlig til henne og hvisket. «Nå er det jul og da kan alle drømmer gå i oppfyllelse. Hva er din drøm?» Vesla tenkte seg om og så hvisket hun tilbake. Hun kunne se Harald rødmet før han nikket blidt.

Det var mørkt ute da alle kom hjem til gården. Bordet var dekket og pappa leste juleevangeliet en gang til, men fra barnebibelen denne gangen, så barna også fikk alt med seg.

Middagen ble servert og til slutt var det riskrem med rød saus. Vesla lurte på om nissen ville ha det også? Men de ble enige om at grøt nok var det beste.

Arvid og Vesla gikk hånd i hånd ut i mørket. Hun bar grøtbollen forsiktig med seg. De hadde drysset på kanel og sukker og mamma hadde helt over litt smeltet smør til slutt. Borte ved inngangen til fjøset ble de enige om at var det beste. Arvid hadde båret treskjeen og han tredde den ned i grøten før de sa «vær så god» og gikk inn igjen. Jona var så sulten, men han måtte be de andre spare litt til han for han visste hva som kom nå!

Onkel Harald hadde vært hjemom en tur for å gi hesten vann. Etter en stund kom han inn igjen. Han hadde på seg et digert hvitt skjegg og en rød nisselue. Han bukket og forklarte at han måtte være hjelpenisse, for fjøsnissen og alle hans venner måtte ha matro. Fra en stor sekk delte han ut gaver til høyre og venstre. Vesla var så spent på hva de ville synes om gavene, at hun helt glemte sine egne. Mamma ble så veldig glad. «Tenk å få en så fin gave av dere da. De har lovet å plukke blomster til meg når det blir vår. Ikke nok med det, jeg skal få hjelp med oppvasken også om jeg spør! Tusen takk!» Pappa ble like glad for han skulle få kaffe på senga på førstedag jul. Erle fikk beskjed om at de skulle gå en tur i skogen en dag og Onkel Harald fikk vite at de kunne komme å strigle hesten en dag på nyåret. Fra Arvid fikk Vesla en fin tegning og han fikk en lang heklet snor til bamsen sin av henne. Vesla synes dette var det beste hun hadde vært med på og takket Erle for ideen. Julehunden fikk en fin rød genser og så var det gaven pappa hadde laget til Erle. Hun pakket forsiktig opp og tittet på skrinet. «Noe så vakkert har jeg aldri hatt!» De andre maste om at hun måtte se inni det. For hver ting hun tok fram strømmet tårene. «Hvordan har du klart dette Kai? Her er skjeen jeg hadde som liten, et skår av koppen min og mammas smykke, en skje som vi alltid hadde i sukkerskålen da jeg var liten og den der da!» Hun ropte ut og holdt fram pakken som Jona hadde lagt ned i skrinet. «Det er pappas klokke! Lommeuret etter bestefar som han alltid hadde i lommen på vesten når han hadde dressen på.» Hun trakk den opp, den ble som levende og tikket som den aldri skulle gjort annet. Lenge satt hun og så på den og mintes. Jona kniste for seg selv, klokke het det visst. Klokke var det!

Så kremtet Harald. «Det lå noe mer på branntomta. En hel bunke med brev. Noen var svarte her og der, men det som lå i midten var like helt. Kjenner du det igjen Erle?» Hun rynket brynene og så smilte hun. «Ja, det er vel kjærlighetsbrevene som pappa skrev til mamma en gang. Jeg hadde ikke orket å lese det enda, men så fint du fant dem.» Harald lo. «Nei, der har du feil. Det er mine brev dette. Men det kan jo tenkes at foreldrene dine synes du var for ung til å bli oppvartet på denne måten. De gjemte dem nok for deg? Men de er dine, fra meg. Skal vi lese litt her. «Kjære søte Erle. Du aner ikke hvor trist det er at jeg ikke får lov til å møte deg. Faren din sa klart ifra at jeg ikke var velkommen før du var voksen. Jeg klarer ikke å holde meg unna?. Her er noe brent vekk, men jeg kan fortsette her. En julenatt står foran oss og jeg vil se deg. Kan du ikke komme ut å se på stjernene med meg? Jeg venter ved veiskillet der vi så hverandre sist. Om du kommer, skal du få din julegave. Det er ingen dyr gave, men det er fra mitt hjerte til ditt. Kommer du? Jeg kan jo spørre det samme spørsmålet i dag. Vil du gå ut å se på stjernene med meg i julenatten etterpå? Du skjønner, at jeg har aldri glemt deg. Kjenner du meg igjen? Når jeg fikk høre at katten din het Julle, ble jeg glad. Du har kanskje ikke glemt meg helt?» Han dro av seg nisseskjegget og lua. Der sto han nybarbert og smilte. Erle begynte å le, hun lo så hun skrek og tårene trillet. «Julle»! ropte hun ut. Vesla synes ikke dette var noe fint. «Erle Perle, katten din er ikke her, og vi ler ikke av onkel Harald selv om han ble veldig rar uten skjegg.» Erle reiste seg og stemmen hennes var varm da hun snakket. «Jeg ler ikke av onkel Harald, jeg ler til han! Julle!» Harald la armene om henne og lo han også. «Ja, de kalte meg det alle sammen da jeg var ung. Jeg heter jo Harald Jul og det var jo et så stivt navn. Vesla hadde en juledrøm i kirken. Hun ville vi skulle bli kjærester. Er det håp for det tro?» Lenge sto de der og hvisket til hverandre, og Jona sukket fornøyd på utsiden. Nå kunne han spise ferdig den deilige grøten og møte kong Vinter.

Vinden blåste opp, og før han visste ordet av det var han innhyllet i snø. Kongen hilste blidt og bukket. «Svaret Jona, har du det nå?» Han bukket tilbake og begynte på forklaringen. «Tiden, er svaret. Tiden som går. Å hekle betyr å bruke tiden til noe nyttig. Klokka betyr at tiden går, og bjella rundt kattens hals minner om å ha tilhørighet i tiden. Tiden går, så ta vare på stunden og minnene. Svaret er tiden, tiden til arbeid, tiden til samhold, tiden til minner. Det er en tid til alt!» Kongen klappet han på hodet og roste han for kloke ord. «Nå er det tid for å dra hjem. Jeg vet at du ønsket deg grøt, men det har du visst ikke hatt tid til. Du kan få en juledrøm oppfylt enda. Hva ønsker du?» Jona tenkte på den deilige grøten, men han kunne ikke velge det. «Jeg ønsker at Hektor blir med hjem igjen for et år til. Han er alt for liten til å klare seg her uten meg skjønner du!» Kongen lo og nikket. «Klokt valg av en voksen nisse. Jeg skal sørge for at du får så mye grøt du vil når du kommer hjem. Hent Hektor da, så blir vi med Nordavinden hjem med en gang.»

Erles største juledrøm var oppfylt. De gikk rundt juletreet og hun følte seg hjemme sammen med de andre. Drømmen var å tilhøre en familie igjen, og det gjorde hun nå. Da Vesla litt senere skulle ta inn kattene fant hun ikke Hektor. «Han er borte. Det var nok en julekatt. Jeg har en julehund, så det går bra. Hektor kommer tilbake når han er sulten, om ikke annet til neste jul, sammen med nissen.»

God Jul!

Så vil jeg takk alle som har lest og kommentert gjennom hele desember. Om dere likte eventyret kan det hende det fortsetter en annen adventstid. Gledelig jul!

Del 23. Adventshistorie. Erles juledrøm.

23

Da Vesla våknet neste morgen var det lys på det lille juletreet hennes. Det var festet en liten lysslynge der. I toppen var den gamle stjernen fra bestemors hus. Ved siden av lå det både halmfigurer og noen flettede kurver. Mamma hadde fikset det, eller var det nissen? Hun strevde litt med å få det på plass, men så var hun klar. Under det treet lå alle gavene hun og Arvid hadde ordnet dagen før. Hun var så spent på hva de voksne ville synes, at hun hadde vondt i magen.

Jona var på vei ned mot gården igjen. Han gikk med taktfaste skritt, og da kom han på svaret på gåten. Jublende hoppet og spratt han resten av veien. Endelig hadde han løst oppgaven. Nå kunne det ikke bli jul fort nok for han. Det hadde snødd litt så han feide alle trapper og strødde litt der det trengtes, før han gikk opp til vedskjulet til Erle. Han hugde ved med en sånn glede at bestefar Anskar kom for å se hva som skjedde. «Jeg har løst det. Gåten! Nå vet jeg hva jeg skal svare kongen.  Dette blir julelykke det. Jeg tror jeg får grøt også. Tror du ikke?» Anskar smilte og nikket. Alt var som det skulle, denne lille julaften.

Inne på skogen var Halvor i stallen og børstet hesten. Han tenkte også på julegavene. Til Vesla og de andre var han klar, men Erle? Hva skulle hun få? Ville hun like en juleengel i tre? Han hadde holdt på med den i hele adventstiden. Om han jobbet på, kunne den bli klar. Så smilte han stort. Klart hun kunne få engelen, men han håpet at han kunne overraske henne med mer!

Erle kokte en diger gryte med risgrøt. Hun hadde lovet å lage riskremen, for det var en av de tingene hun kunne. Det luktet godt over hele huset og inne i stua hadde juletreet kommet på fot. Kai hadde hjulpet henne med det kvelden før. Hun tenkte på all julepynten hun hadde hatt. Gamle ting fra besteforeldrene og foreldrene, fra hennes barndom og ting hun hadde laget selv. I år ble det ikke så mye på treet, men hun gledet seg over det Vesla hadde laget sammen med Hedvik. Det banket på døra og det var veslefrøkna som tittet inn. «Her lukter det godt! Kan jeg få smake tror du? Grøt er det beste jeg vet, etter kakao da.»Det var grøt nok, så de spiste hver sin lille tallerken med kanel, sukker og smørøye. Etterpå pyntet de juletreet sammen. Vesla forklarte hvor mye arbeide det hadde vært å flette kurver og male kongler. De tok fram resten av pynten de hadde kjøpt sammen på bruktmarkedet og snart glitret og blinket det i juletreet.

Stjerne hadde hun ikke, men en vakker engel fikk stå på toppen av grana. Vesla synes aldri hun hadde sett noe så vakkert. Lenge satt hun og Julle ved treet og koste seg i glansen.

Jona så på de to og var glad. Det luktet grøt, men ville de dele med han på julaften?

Siste del kommer i morgen!

Del 22. Adventshistorie. Erles juledrøm.

22

«Grøt! Masse grøt er det jeg ønsker meg til jul.» Jona slikket seg rundt munnen bare ved tanken. Katten sukket. «Jeg tror jeg bare ønsker meg en ting jeg. Det er å dra hjem igjen til Vinterland og bli der til jeg blir større. Jeg synes det er skummelt her når du ikke er sammen med meg.» Nissen dro han inntil seg. «Jeg skal spørre. Kanskje du får ønsket ditt oppfylt. Kanskje!»

Vesla strevde med det lille treet sitt. Det var ganske skakt og hun hadde ingen fot til det. Til slutt kom mamma og hjalp henne. «Et stort Norgesglass gjør susen.» Hun fylte det opp med vann og det ble stødig og ganske tungt. Treet ble perfekt når det ble satt på plass. Hun hang på de få kulene hun hadde og maste om hun måtte ha en stjerne også. «Kan vi ikke pynte det store treet da, så kanskje det er noe igjen der som jeg kan få.» Men mamma var steil. Juletreet skulle ikke pyntes før lille julaften, som vanlig.

Til slutt kledde Vesla på seg og gikk ut. Hun lekte litt med kattene først, men det var for kjedelig. Snøen lå der fin og hvit og hun fant fram en pappeske og knyttet den på kjelken. Raskt puttet hun Hektor i esken og lukket igjen. Så dro hun opp og akte ned i full fart. Katten mjauet og jamret seg, men hun synes det var som en motor på kjelken. Brått sto Jona foran henne. «Nå er det nok! Hverken mennesker eller dyr skal stenges inne å behandles sånn.» Han løftet ut katten og den hang i armene hans. «Jeg er så syk! Det vugget like ille som havet når det er storm. Jeg vil hjem. Ta meg med hjem!» Vesla trodde ikke sine egne ører. Katten snakket! Den nissen kunne trylle, for plutselig var de borte både nisse og katt. Vesla dro kjelken opp til Erle, banket på døra og ropte inn i gangen. «Kan dyr snakke når det er jul?»

Hun tok av seg yttertøyet. Erle fant fram peppernøtter og litt saft. «Klart de kan snakke med hverandre, men til jul kan kanskje vi forstå hva de sier også. Det er nok nissemagi det. Er du klar med presangene da!» Vesla vred på seg. «Nei, jeg har glemt det. Jeg har ingen penger heller.» Hun bøyde seg framover bordet og gråt. Erle begynte å le. «Men man trenger da ikke penger for å gi fine gaver.» Hun hvisket i øret hennes og den lille piken spratt opp. «De er Erle Perle du, som vet alt. Nå må jeg løpe!» Som en vind var hun ute igjen og på vei nedover bakken mot gården.

Resten av kvelden strevde hun med julegavene. Lillebroren kom inn og lurte på hva hun drev med og han hjalp henne med resten. Alle skulle få gaver av henne og noen ble fra dem begge. Arvid, som broren het, ble så glad over å ha hemmeligheter med henne. Det var nesten som en gave det også tenkte han. Han var bare fire år og husket slett ikke så mye fra forrige jul. Men gaver det husket han. Før de skulle legge seg leste mamma et juleeventyr for dem og de sovnet med historien i sin fantasi og drømte videre i søvnen.

Utenfor sto nissen og tenkte. Månen lyste over snøtunge trær, lua passet bedre og bedre og katten fulgte han som en skygge. «I morgen er det lille julaften Hektor. Nå må jeg tenke hardt for å vite hva jeg skal svare kongen. Kom så går vi inn til gården i skogen og ser om det er plass for oss i høyet i natt. Jeg tror jammen jeg må sove litt på den gåten min.

Fortsetter....

Del 21. Adventshistorie. Erles juledrøm.

21

Med blodsmak i munnen og et hjerte som dundret nærmet Jona seg. Brått ble det stille. Der sto Kong Vinter og holdt Julle. Hektor rygget vettskremt tilbake for den ukjente. «Hva er så dette Julle? spurte kongen. «Tror du ikke jeg kjente deg igjen, selv om pelsen din er ganske så redusert. Hva har jeg lært deg? Ikke at du skal skremme de små i hvert fall. Du burde skamme deg. Her har de passet på deg både den ene og den andre så du ikke frøs eller sultet. Er dette takken? Nei, nå får du roe deg ned. Det er julekveld snart vet jeg.» Så slapp han katten og den svinset litt urolig omkring før den sa unnskyld til Hektor. «Vi får visst hilse ordentlig. Jeg er Julle. Kanskje vi kunne bli venner. Jeg har ikke mange kattevenner jeg. Alle har blitt redd meg etter brannen og så buser jeg fram da, før de erter meg.» De to gikk side om side ned mot gården, og Hektor lovet å snakke til de andre kattene.

Jona sto igjen med Kong Vinter. Han tok av lua og bukket dypt. Kongen smilte og hilste tilbake. «Jeg ser det har blitt en menneskeprinsesse nede på gården. Hun burde vel hatt en fin kappe også da. Men det fikser vel du tenker jeg. Du kan jo hekle nå.» Jona bøyde hodet og rødmet. «Nei, det klarer jeg nok ikke, jeg kan bare lage noen snorer jeg. Må hun ha kappe da?» Kongen lo. «Nei da, hun klarer seg fint uten. Er du allerede klar med oppdraget ditt? Jeg ser du går tomhendt. Slett ikke verst må jeg si. Lua kommer nok til å passe deg perfekt heretter. Grøt blir det nok også, så grei som du har vært i adventstiden. Jeg får gratulere med vel gjennomført arbeide. Julaften blir det hjem til Vinterland med de andre. Om du vil kan du komme tilbake hit neste år også. Men tenk etter hva de tre tingene i sekken betyr! Det vil jeg ha svar på.» Jona bukket og smilte. Han var så glad han hadde klart det, at han egentlig ville hyle av glede. Men han måtte ta seg sammen så ikke kongen ble bekymret. Han tok på seg lua igjen og da var kongen allerede borte. Rolig gikk han ned mot gården han også. Han visst godt hva han hadde igjen å gjøre før julekveld. Det var å gruble hardt over hva det som var i sekken betydde?

 Vesla løp mellom trærne og fikk ikke bestemt seg. Hun skulle ha et lite tre til rommet sitt og alle var så store! Jona titter plutselig fram og pekte. Han klarte ikke å være usynlig for henne. «Hei prinsesse! Du kjenner meg? Her er det du leter etter!» Han leide henne inn mellom de høye trærne og hun fulgte villig med. Der innunder snøen tittet det et lite tre opp. Han feide vekk snøen og det var perfekt. Hun lo av glede og Jona forsvant da de voksne kom. «Nissen viste meg det! Jeg hadde aldri funnet det selv!» De andre lo og hjalp henne med å felle det. Harald og Erle hadde funnet hvert sitt tre og Hedvik hjalp Kai med å felle deres. De lesset opp på sleden og så gikk de hjemover i samlet tropp. Helt bakerst kom Vesla og dro på sitt tre. Jona fulgte godt med så ingen av trærne ble skadet på veien hjem.

Etterpå gikk han opp til huset i skogen og pyntet det lille tuntreet der. Hektor kom hjem for kvelden og de to vennen satte seg på låvebroa og så utover vinterlandskapet. «Nå er det ikke mange dager igjen Hektor! Hva ønsker du deg til jul? Jeg vet hva jeg ønsker meg.» sa Jona.

Fortsetter...

Del 20. Adventshistorie. Erles juledrøm.

20

Da Kai snudde seg, smøg Jona den runde tingen ned i skrinet. Nå kunne han puste lettet ut, alle tingene fra sekken hans var levert! Han var stolt av seg selv. Kai kom seg tilbake til skrinet. Han rynket brynene litt og la tingene litt bedre til rette. «I all verden, det var da ikke her for litt siden? Han åpnet forsiktig det vakre julepapiret og ristet på hodet. «Her er det nisser, garantert, men det er vel dette hun skal ha da? Hvor kom det fra? Hadde jeg det i posen fra branntomta uten at jeg så det? Merkelig. En så flott ting ville jeg da ha lagt merke til? Mitt er det ikke, så jeg tar sjansen på å la Erle få det. Hun kjenner det nok igjen. En så fin gjenstand.» Han ristet på hodet igjen og pakket gaven inn med rødt papir og fine bånd. Jona gikk lykkelig ut i vinternatten. Han vandret innover skogsstien og plystret litt for seg selv. Inne blant trærne så han tåka danse over snøen. «Mildvær?» sa han til seg selv. Det passet da ikke nå? Men det var bare Frostrøyken som var innom.

Neste dag var det råkaldt og Erle fyrte det hun orket for å holde varme i huset. Heldigvis hadde Kai hjulpet henne med veden. I gangen sto det flere sekker med ferdig pakket, tørr ved. Han hadde lovet henne mer når det var tomt. Hånden hennes var nesten bra nå, så hun kunne klare både det ene og det andre. Hun husket Vesla mine kvelden før, og snart hadde hun klipt ut og malt en fin prinsessekrone til henne. For et eventyr å bo her. I fjor og årene før, hadde hun hatt det bra, men ikke som dette. Visst var det en stor glede å servere på julemiddagen til de vanskeligstilte, men hun hadde ikke hatt sin egen jul siden foreldrene døde så tragisk i en trafikkulykke den første julen de skulle feire hos henne. Tenk at det var ti år siden allerede. Etter det måtte hun finne på noe annet, så ikke tankene overtok ved advent og juletid. Glemme dem ville hun aldri gjøre, men de hadde sikkert ikke ønsket at hun skulle være lei seg bestandig eller så ensom som hun hadde vært. I år skulle hun selvfølgelig også servere, bare hånden holdt, men etterpå skulle hun være med å feire julekveld med de på gården. Hun hadde ikke hatt en sånn forventningsfølelse i seg siden hun var liten. Vesla var så søt og hun fikk fram igjen minner fra hennes egen barndom. Drømmen og fantasien om nissen, spenningen, lunheten, lys i mørket og lek. Som hun gledet seg til å hente juletre med de andre. Tenk at en brann kunne bli til lykke! Det var nesten magisk dette her, tenkte hun.

I det stjernene tentes på himmelen, kom Harald oppover veiene med hest og slede. Erle var klar og sammen kjørte de ned til de andre. Vesla fikk sitte på hesteryggen og hun vinket høytidelig til de andre.

Krona satt fint, men hun måtte jo ha på lue også i kulda.

Hedvik og Kai hadde tatt på seg skiene og hang etter i et tau. Det var ikke langt til juletrefeltet og der inne traff de mange av naboene. Bålet lyste på lang vei. Vel fremme fikk de gløgg og pepperkaker, smil og juleklemmer fra alle. Erle følte seg så velkommen at hun begynte å gråte. Harald holdt henne varlig inntil seg og det varmet godt i hjerte hennes. Han tørket forsiktig tårene av kinnene hennes. «Her er du regnet som en av oss vet du. Jeg er glad du flyttet hit. Kom så ser vi etter et tre til deg. Du skal vel ha et som går til taket du?» Hun tok hånden hans og de gikk inn mellom snøtunge trær.

I skogkanten møttes plutselig Hektor og Julle. De stanset og stirret hverandre inn i øynene. En dyp knurring kom fra dem begge. De liksom krøp i ring og ventet på en sjanse til å angripe. Jona hørte det der han sto nede ved bålet. Han begynte å løpe som en gal opp mot kattene.

Fortsetter...

Del 19. Adventshistorie. Erles juledrøm.

19

Med julehunden under armen og klærne klare i veska sto Vesla der så stolt da mamma gikk hjem. Det var første gang hun skulle overnatte hos Erle. «Kan vi koke kakao tror du. Jeg er sulten.»

Erle sa de skulle kle på seg og gå ut. Det var ikke Vesla så veldig lysten på. Det var jo helt mørkt allerede. Men Erle ga seg ikke, hun pakket opp ryggsekken. Julehunden fikk på seg lua si og snorene ble knyttet godt under haken på den. Ute skinte stjernene, men alt ble litt skummelt. Trærne bøyde seg ned av all snøen og det knaket i noen greiner i den lette vinden. Vesla holdt Erle hardt i hånden. Hun hadde fått låne en stor lommelykt og Erle hadde på seg hodelykten sin. De hadde ikke gått langt før hun sa de var framme. Vesla stoppet og undret seg. «Bak huset? Er det bare hit vi skal? Kunne vi ikke like gjerne vært inne da!»

Men da begynte det å skje ting. En presenning ble dratt vekk og fram kom det noen fine stubber de kunne sitte på. Mellom dem var det en bålplass. Ikke lenge etter brant det lystig i et fint bål. Koppene ble fylt opp med glovarm kakao og på stubbene lå det nå biter av saueskinn. «Her skal du ikke fryse skjønner du. Jeg pakker seg inn i dette tykke pleddet og så kan vi ha en kose oss ute i natten. Jeg har vært her flere ganger allerede, men jeg har ikke sagt det til noen.»

De stekte pølser over bålet og Vesla synes det var som en juledrøm. «Tenk å gå på tur, så kort og få det så fint!» Men plutselig ble hun redd. Hun hvisket det beste hun kunne. «Der er det dyret igjen. Se så rart den går? Mamma trodde det var en gaupe. Hva tror du? Spiser gauper barn?» Da lo Erle. «Ser du ikke at det er Julle da. Han har mistet halen og da ser det litt rart ut. Kom da Julle!» Men katten forsvant i mørket.

Fra skogen hørte de en hest vrinske og vinden bar med seg lyden av dombjeller. Vesla spratt opp. «Nå kommer onkel Harald. Jeg må vise han hvor vi er. Før Erle fikk stoppet henne var hun på framsiden av huset. Hun svingte med julehunden og Harald saknet farten. «Er du her så sent på kvelden? Skal jeg kjøre deg hjem?» Hun forklarte at hun skulle overnatte og at han bare kunne kjøre videre. Men da Erle tittet fram knyttet han tømmene i postkassestativet og kom mot dem. Han bukket for Erle og spurte om de skulle kjøre en liten tur. Hun neide tilbake og fniste da han tok hånden hennes i sin. Men før Harald hadde fått leid henne på plass, satt Vesla der.

Hun var skikkelig sur for hun hadde ikke fått laget krone så hun kunne være prinsesse. Erle måtte sitte på det lille setet bak sleden og så kjørte de av sted så snøen sprutet. De svingte ned til gården og tilbake igjen. Vesla klarte ikke være sur så lenge. Hun jublet av fryd og klappet i hendene. Etterpå fikk Harald også sitte ved bålet. De pratet rolig sammen og Vesla ble trøtt. Harald bar henne inn og det gikk ikke lenge før hun sov som en stein på tvers av Erles store seng. Harald takket for seg for hesten kunne ikke stå der å vente lenger. «Jeg kommer tilbake og henter deg i morgen ettermiddag. Da henter vi juletrær sammen med de andre på gården.» Så kysset han henne på kinnet og smattet på hesten. Erle rødmet og ble stående å se etter han til hun var helt kald. Juledrøm hadde Vesla sagt om denne kvelden. Ja, juledrøm var det det var, alt sammen. 

Jona holdt seg i nærheten av Kai om dagen. Nå var skrinet han laget nesten ferdig. Han hadde skåret ut lokket med sirlig presisjon og satt på en lås. Nede i skrinet lå det en dyp ramme med glass. Han hadde limt og festet gamle glasskår, noen teskjeer, en serviettring av tinn, noen små figurer, biter av en kopp og et lite speil. Det ble som en historie inne i rammen. I bakgrunnen hadde han limt biter av en gammel litt brent avis. På toppen pakket han inn den hele koppen og noen skjeer til. Han synes det ble riktig så fint. Plutselig ramlet det til bak han. En stabel med småplankebiter deiset overende. Hvordan kunne det skje undret han. «Er det nisser her eller?»

Fortsetter.....

Del 18. Adventshistorie. Erles juledrøm.

18

Hesten forsvant nedover mot gården. Til slutt hørte hun ikke bjellene lenger. Erle gikk inn igjen for å vaske opp. Der blant gafler og kniver i oppvaskkummen fant hun en heklenål? Hun smilte av det hele og la den på kjøkkenbordet. Lua til Veslas julehund var ferdig, men den manglet snorer. Kanskje hun kunne lære henne å hekle litt når hun kom innom igjen? Jona måtte holde seg for munnen for ikke å le høyt, men det kom noen små knis. Endelig forsto han hva den heklenålen kunne brukes til. Om han fulgte med, ville han kanskje lære litt selv også. Han dro seg i det lille skjegget og smilte. Nå gledet han seg til julaften. Om han klarte resten av oppgaven, ville han nok få grøt! Han kjente med hånden ned i lomma og gned litt på den runde tingesten. Plutselig ble det liksom liv i den? Han ble redd og slapp den fort. Hva var det er for en hemmelighet? Fort kom han seg ut og gikk ned til vedskjulet. Der gned han videre på tingen både her og der. Så begynte han å le, for han forsto hva det var. Han hadde gjemt sekken sin innunder noe ved og tok den fram igjen. Det var bare å gni den runde tingen ren med det myke ulltøyet. Det ble blankere og blankere. Han forsto at det ville bli litt av en jobb, men enda var det da noen dager til julekveld.

En ny dag opprant med sol fra klar himmel. Veiene var kjørt opp og Erle var litt bedre i hånden. Hun hadde legetime så det var bare å komme seg ned til bygda. Kai hadde kommet opp for å hjelpe henne å løfte inn alle gavene og Vesla sto klar for å være med. «Jeg skal til legen Vesla, så det kan bli kjedelig for deg kanskje?» Men hun ville være med likevel. «Jeg har tatt med julehunden så den skal få komme seg ut litt. Den trenger en lue snart, bare så du vet det!»

Kai fant ut han han også kunne bli med, for han hadde noen ærend og da kunne han hjelpe til å bære gavene dit de skulle også. Den lille bilen var snart helt full av presanger. Hun gledet seg over at hun hadde klart det dette året også. De fikk levert alt og Vesla fikk legge penger i gryta til Frelsesarmeen.

Inne på kjøpesenteret fylte de gaver i en stor binge og Vesla stavet seg gjennom det som sto skrevet og så smilte hun stort. «Jeg skjønner ikke alt dette, men du har visst gjort helt riktig du Erle Perle. Nå blir det både gaver og penger til de som ikke har så mye. Så fint.»

De to gikk av sted til sine ting og Erle kom seg til legekontoret. Hun fikk beskjed om å ta det rolig fortsatt med den hånden, men gjøre det hun orket. Håndleddet hadde blitt helt blått og det var fortsatt hovent.

Vesla ble med hjem etterpå og de to forsøkte seg med heklenålen. Med litt øvelse ble det snorer til luen. Hunden ble en skikkelig julehund med det samme. Jona fulgte med så godt det gikk, men det så fryktelig vanskelig ut. Kanskje kunne han øve litt etter at de andre hadde gitt seg. Han kunne trengt noen fine røde snorer han også.

Erle ble sliten i hånden og sa hun måtte hvile litt. Jona satte i gang med heklingen og han klarte det på første forsøkte. Snart hadde han to fine, lange snorer. Fornøyd puttet han dem i lomma sammen med den runde tingen og krøp under sofaen for å hvile litt. De pratet rolig om julen og Jona ble søvnig.

Erle spurte om de kunne lage noe sammen etterpå: «Jeg vil ha en julekrybbe igjen. Min egen er jo borte. Jeg tenkte at vi kunne lage en selv. Josef, Maria og Jesusbarnet må jeg ha, det er jo det som er jul. Tenk på det lille barnet da, som ble født på julekveld. Stjerna lyste over stallen og det var sikkert både en hest og en ku der. Hyrdene kom jo sammen med sauene sine. Jeg har kjøpt litt av hvert i dag på det bruktmarkedet. Tror du at vi får det til?»

Hun viste fram en haug med lekedyr, noen figurer i plast og en stor eske. «Esken kan vi sette på høykant, så blir det stallen. Her må jeg forsøke å skjære ut en stjerne. Dyrene vil jeg ha hvite, og alle  figurene også. Vi må male alt sammen.» Vesla lo og holdet opp en legofigur. «Det går jo ikke. Dette er jo leker. Men sier du at vi kan lage julekrybbe av det, så blir det vel det da Erle Perle!»

Kjøkkenbordet ble dekket med plast. Erle tegnet og forklarte før de begynte. Hun skar ut stjernen i esken og Vesla malte dyrene. Hun hadde fått på seg en gammel skjorte for ikke å søle på klærne. Julemusikken tonte og begge konsentrerte seg for å få det finest mulig. Mens alt tørket spiste de noen peppernøtter og Vesla passet på å trille noen under sofaen, for hun var sikker på at nissen var der. Jona ble lykkelig og han fikk en tåre i øyekroken av at hun delte og av den fine julekrybben de hadde laget. Så flinke menneskene var til å gjøre det koselig.

Vesla og Erle sang sangen om et det lille barnet som er født i Betlehem da de var ferdige. Med en lommelykt foran stallen, ble det fint lys på alle de hvite figurene. Vesla ville ikke hjem igjen kvelden og Erle måtte ringe Hedvik etter tannbørsten hennes og nattkjolen.

Fortsetter...

Om du vil bidra til julegryta til Frelsesarmeen kan du vippse til 2309 og gi det du har lyst til du også.

Del 17. Adventshistorie. Erles juledrøm.

 17

Vesla var konsentrert med å male smørkjeksen med melis og konditorfarge. Hun hørte ikke et ord om mangel på ved, men Jona fikk det med seg. Han lo litt og holdt sekken opp foran seg. Hullene der katten hadde hatt ben og hale, fikk han sy igjen selv. Raskt var han på bena og kom seg ut.

Nå hadde det sluttet å snø. Han tok på seg skiene til Vesla og la i vei. Det var godt han var god på ski. Ikke lenge etter hadde han stablet den gamle kjelken, som sto der, full av ved. Han dro det han orket tilbake til huset. Uten skiene hadde han aldri klart det. For å få de der inn til å se ut, kastet han en snøball på vinduet. Erle måpte til da hun så den store kjelken med ved. Nå ble hun glad. Vesla kunne sikkert hjelpe henne å bære det inn.

Jona stavet i vei nedover bakken så snøspruten sto av han. Han var så lykkelig over å få leke litt og så glad han hadde klart å være til hjelp. Etterpå satta han forsiktig skiene på plass inne ved døra igjen. Samtidig merket han at skjegget hans hadde begynt å vokse! Han ble jublende glad, skrek av fryd og slo hjul ned hele bakken. Hans juledrøm var oppfylt! Endelig fikk han nisseskjegg!!! Kattene på gården trodde det var noe galt med han sånn som han ropte. De kom løpende for å hjelpe han opp. Så lo de alle sammen da Jona sa hva det var og boltret seg videre i snøen en lang stund.

Jona savnet Hektor, men han var ikke å se. Kattungen kom vel hverken ut eller inn i sånt vær? Han løp opp bakken igjen og lånte skiene enda en gang. Med tunge tak var han snart inne ved huset i skogen. Der lyste det koselig fra vinduene. I en av gluggene på låven så han at Hektor lå og sov. Så godt han var trygg. Jona banket på ruta og katten kom ut til han. De kjørte opp og ned låvebroa noen ganger, lagde en diger snømann og et par snølykter før Jona måtte levere tilbake skiene. Men før det bar han kattungen bestemt bort til husdøra og så til at Harald slapp den inn. Den store mannen bøyde seg ned og tok den lille katten i armene. Så lukket døra seg etter dem og Jona var trygg på at dette ville gå bra.

Erle koste seg noe veldig. Hun hadde ringt til jobben og sagt at hun ikke kom seg ut med det første, og de hadde ledd godt. «Luring, du vil ha juleferie allerede du. Her snør det da ikke stort,» hadde sjefen sagt. Men han hadde hørt om snøfallet på radioen. Da Erle fortalte om hånden sin, ble de enige om at det var best hun kom seg en tur til legen og ikke anstrengte seg på en stund uansett.

Jona kjørte opp og ned bakken fra Erles hus også og kattene på gården fikk hver sin tur før han satte tilbake skiene igjen.

Da Vesla skulle gå hjemover var det en fin skiløype hun kunne kjøre. I sekken hadde hun noen av kakene, men det meste hadde Erle fått. Hun hadde sagt at det var som en juledrøm å få smake på kakene til Vesla i lyset fra stearinlys. Hun så etter henne i vinduet. Fortsatt hadde ikke strømmen kommet tilbake. I skogkanten kom det en hest farende så snøen virvlet. Ville den komme nærmere tro. Hun tok på seg en strikkejakke og gikk ut på trappa. Lyden av dombjeller fikk fram julefølelsen i henne.

Fortsetter...

Del 16. Adventshistorie. Erles juledrøm.

16

Vesla løp inn til foreldrene og maste. «Jeg må på skolen, ellers blir kakedeigene mine ødelagt. Skjønner dere ikke det da?» Mamma slo oppgitt ut med armene. «Skolen er stengt i dag den. Jeg har ringt. De sa du bare kunne være hjemme. Snøplogen rekker ikke å få opp veien på lenge. Det kom jo over en halv meter i natt. Kan ikke vi bake da? Jeg har jo satt en haug med deiger jeg også!»

Pappa lo og foreslo at de skulle ut å måke litt. Men Vesla hadde andre planer. Hun ville til på ski til Erle. Klær ble funnet fram og skoleryggsekken ble tømt for pennal og bøker. «Jeg er sikker på at Erle også har snødd inne. Da kan jeg være den som redder henne fra å sulte i hjel!» Mamma hjelp henne med å få kakedeigene ned i to plastbokser og så var hun klar. Skiene var litt korte til henne, men det var kanskje like bra, for hun hadde ikke gått på ski siden forrige vinter. Møysommelig slet hun seg oppover bakken. Det snødde fortsatt og snøen var tung og våt.

Jona så med store øyne på jenta som strevde seg fram. Så rart med mennesker, de kunne ikke gå på ski som alle nisseunger. Å, som han savnet å leke litt. Kanskje han kunne låne de skiene siden? Kattene kunne da også bli med en tur. Han smilte ved tanken. Det ble nesten som å være hjemme det!

Vesla fikk av seg skiene og løp opp trappa. Erle hadde feid den, så det gikk lett. «Lever du?» ropte hun inn av døra. Da kom Julle fram! Han freste og gjorde seg stor og tøff. Vesla begynte å gråte, men heldigvis kom Erle. Hun fikk katten unna og henne en god klem. «Kjenner du ikke igjen katten min? Det er jo Julle! Han levde over brannen likevel. Jeg trodde det var du som hadde kledd på den jeg. Den hadde en fin genser, men jeg finner en ikke igjen? Nei, nei, da var det vel nissen sa? Du er jo iskald og våt! Her må noe gjøres!»

Hun fant fram en tørr ullstillongs som hadde krøpet godt i vask og et par sokker. Så fikk Vesla på seg trøye og en stor genser. Erle snurret rundt en strikk i ryggen og dermed passet det hele. «Det ser nesten ut som om du har vinger bak på ryggen nå, men det var da bare fint til deg! Du er jo søt som en engel. De våte klærne henger vi til tørk over vedovnen.»

Vesla gikk forsiktig bort til Julle. «Jeg kjente deg ikke igjen jeg. Tenk at du har mistet halen. Jeg kan lage en ny til deg jeg bare jeg har lært meg å hekle!» Jona som også hadde kommet inn spisset ørene. Hekle? Da trengte hun heklenåla. Det skulle bli spennende, for da kunne kanskje han lære den kunsten også!

 Snart var de i gang med baksten. At Hedvig hadde ringt og fortalt hva som skulle skje, sa Erle ingenting om. Det ble flere plater med peppernøtter og smørkjeks. Jona slikket seg om munnen og håpet på en smak etter hvert. Men han tenkte bare på skiene. Plutselig gikk strømmen og det ble nesten mørkt i huset, selv om det var dagen. De tente mange stearinlys og radioen gikk på batteri, så julemusikken kunne fortsette. Det eneste problemet de hadde var veden. Erle sukket da hun tok de siste vedkubbene og la inn i ovnen. «Nå er det tomt! Ute er det så mye snø at jeg kommer meg da ikke til vedskjulet med det første!»

Fortsetter...

 

Del 15. Adventshistorie. Erles juledrøm.

15

Julle skrek til av forskrekkelse. Han hadde lista seg opp trappa for å snuse litt. Nysgjerrigheten var stor etter at mer og mer av hukommelsen vendte tilbake. Kjente han denne damen? Han hadde ingen minner fra huset, men den damen? Han ville komme nærmere og krafset litt på døra. Da veltet feiekosten, som igjen veltet krukka med et lite juletre. Nedover trappa rullet det med et veldig leven. Han spratt til side for ikke å få noe over seg. Jona hysjet på han og overbeviste han om at alt var greit.

Ikke lenge etter så de ansiktet til Erle i vinduet. Hun så ganske forskrekket ut, men så smilte hun. Julle kjente det i hele seg, at nå var han hjemme. Han mjauet langt og hun åpnet døra for han. Bestemt strammet han seg opp og gikk innover i gangen. Alt luktet hjemme, både teppet på gulvet og alle skoene som sto der. Han begynte å male da Erle klappet han forsiktig. Ikke lenge etter hadde hun befridd han fra sekken og han sukket lettet. Visst hadde det varmet ute, men inne kunne han da ikke ha klær på. Erle sjekket pelsen hans skikkelig og hun kunne se at det bare var overhårene som var brent av. Ny pels hadde allerede vokst seg lang.

Hun satte fram skålen hans og fylte den opp med ren fløte. Katten slikket det i seg før den sovnet på teppet sitt ved ovnen. Erle satt lenge å så på den før hun kom seg i seng igjen. Nå kunne hun sove, for nå var hun så lykkelig.

Utenfor sto Jona litt rådvill. Han hadde da trodd at Hektor skulle få bo i dette huset? Nå gikk ikke det lenger. Den lille katten ville inn den også, men Jona løftet den opp og bega seg inn over skogen. Harald ønsket seg en katt. En ung katt med alle tennene i behold ville han nok sette pris på.

Akkurat i det han skulle banke hardt på døra på huset i skogen kom bestefar Anskar. «Stopp det der! Ikke hverken Harald eller andre skal vekkes av at nisser banker på døra midt i natta! Du skremmer folk da og det skal ikke en nisse gjøre. Visst kan vi finne på noen morsomheter, men å skremme folk, er ikke lov!»

Han var bestemt i stemmen og viste vei til låven. Forsiktig åpnet han døra til stallen og så gikk de inn alle tre. Hesten humret til hilsen og lot dem ligge i kløverhøyet. Der var det varmt og godt og katten sovnet med det samme. Jona ble liggende å tenke. Han var egentlig heldig. Uten bestefar i nærheten kunne han fort funnet på mye tull. Så sovnet han også godt inn til katten og bestefar.

Ute blåste Nordavinden og lette etter steder der den enda ikke hadde vært. Sammen med den, kom det mengder av snø. Da var de godt at både mennesker, nisser og katter var trygt inne. Det knaket i trærne og hvisket i natten. Ikke en krok var trygg når vinden for fram. Snart var alle spor i snøen dekket og tilbake lå det et skikkelig vinterlandskap.

Vesla våknet tidlig denne dagen og ble helt forskrekket over all snøen. Hvordan skulle hun komme seg til skolen nå? Veien var jo helt borte? Tårene trillet. I dag skulle de bake og kanskje hun ikke fikk være med på det da?

Fortsetter?

Del 14. Adventshistorie. Erles juledrøm.

14

Jona visste godt nå at den skadede katten var Erle sin. Julle husket visst mer og mer for hver dag, men fortsatt var den skremt og redd av seg. Ikke stort annet å gjør enn å la den få sin tid. De to andre gikk sakte tilbake til huset og Jona kunne høre de le i natten. Et juleønske hadde hun nå fått oppfylt hadde hun sagt. Men hva ønsket hun mer?

Neste dag bestemte Kai seg for å ta en tur opp til Harald. Han følte at det var mye usagt mellom dem. Noen ganger pratet de litt om gården og livet, men som regel hilste de bare. Nå var det snart jul igjen, og det hadde vært koselig å ha julekvelden sammen. Uten å prate med hverandre ville det aldri bli bedre. Han fulgte skogsveien innover og banket på døra før han gikk rett inn. Denne gangen ville han ikke bli stående på trappa og ikke bli sluppet inn.

Det brant koselig i peisen og Harald spikket på et trestykke. Han løftet hodet og hilste blidt. «Så trivelig da! Det var lenge siden. Hva er det du har for ærend i dag?»

Kai fortalte om brannen, om Erle, kisten han skulle lage og om brevene. De satte seg sammen ved kjøkkenbordet og bladde i brevbunken. Harald sukket vemodig. «Ja, det var den gangen man var ung og modig det. Tenk at hun tok vare på brevene da. Hun var da bare 13 år den gangen, og jeg var 18. Litt for stor aldersforskjell mente alle. Jeg skrev og jeg skrev, for på den måten å nærme meg henne. Det kom aldri noe svar. Merkelig å møte henne igjen. Hun er jo den samme. Men hun kjenner ikke igjen meg. Tenk at hun har tatt vare på brevene!»

Kai lo. «Kjenne igjen deg? Kan du vente det da? Du er jo gjemt bak et digert skjegg og masse hår som har blitt grått. Kun øynene dine synes. Det er greit at du har funnet roen her i skogen, men jeg tror du trenger litt forandring. Julaften vil jeg at du skal komme til oss. Vi synes det er ille at du skal sitte her alene. Vesla synes du ligner en nisse, så du kan vel titte innom med sekken om du ikke vil spise middag med oss. Jeg vet at du har hatt det vanskelig Harald, men jeg tror det går bedre nå eller?»

De snakket sammen i timer. Kaffen ble kald, ny ble kokt og det mørknet ute innen Kai gikk hjemover igjen. Harald hadde fortalt fra årene han hadde vært kaptein i det militære. Tiden ute på FN-tjeneste i flere land hadde gjort noe med han. Han orket ikke uro og bråk lenger, ikke krangel heller. Derfor holdt han seg for seg selv. I førsten hadde han vært skremt av tordenvær og vind, men nå hadde en ro senket seg over han. Han trivdes med sitt der inne på skogen, med litt vedhugging, med hesten og naturen. Det var kanskje på tide å ta opp kontakten med andre?

Det ble til at han lovet å komme på julekvelden, både til middag og å være nisse for Vesla. Forsiktig hadde han spurt om ikke Erle kunne få komme også, og Kai hadde svart at hun allerede var bedt.

Harald fant fram et nytt trestykke og begynte å skjære det til. Nå skulle han lage en julegave til en han følte ville sette pris på det. Timene gikk og han sang for seg selv, puttet inn nye vedkubber i peiser og drømte.

I Erles hus var det stille i natten. Hun fikk ikke sove og så ut av vinduet sitt mot skogen. Hun sukket oppgitt igjen. Bare nå julen kunne bli fin i år? Hånden verket litt enda, men ikke verre enn at hun klarte det meste nå. Julaften nede på gården? Det ville bli rart. Hun hadde ikke feiret jul med andre siden foreldrene levde.

Hun skvatt til da hun hørte en rar lyd utenfor døra og hjertet hoppet til. Det skrapte og bråkte så det ga gjenklang i huset. Noen ville inn!

Fortsetter....

Del 13. Adventshistorie. Erles juledrøm.

13

Det hadde begynt å mørkne før de kom seg av sted inn over skogen. Harald holdt henne varlig i den friske armen og ledet henne innover blant trærne. Veien var glatt, men med små skritt gikk det fint. Av og til stanset de å så på stjernene og lyttet til vinden som danset med litt fjorårsløv.

Harald ba henne vente litt, og så forsvant han inn mellom trærne. Ikke lenge etter oppdaget hun en hvit skikkelse komme mot seg. At det var Luciadagen hadde Erle helt glemt.

Med en lang stjernehatt på hodet og lys i hånden sang han Luciasangen for henne. På armen hadde han en stor kurv. Da sangen stilnet la han et reinskinn på bakken og dekket opp med krus, gløgg og lussekatter. De satte seg tett inntil hverandre og så hvordan månen sakte kom opp over åskammen.

Erle synes hun var med i et eventyr og følte seg tatt vare på. Hun kjente at det ble vått i øyenkorken og måtte fortelle han hva hun tenkte. «Jeg tror ikke jeg har blitt så overrasket siden jeg var ung jeg. Uten slektninger blir det ganske stille. Foreldrene mine var jo godt voksne da de fikk meg og besteforeldrene mine ble jeg aldri kjent med. Ikke har jeg søskenbarn eller annet heller, for både mamma og pappa var enebarn, som meg. Ganske ensomt egentlig, men det er ikke synd på meg. Jeg har alt jeg trenger. Det er så koselig med Hedvik, for hun er som en søster. Tusen takk Harald, for en fin opplevelse. Du oppfylte en av juledrømmene mine du! Det var å sitte under stjernene i natten og lytte til vinden. Jeg har ikke vært modig nok til å gjøre det alene.»

Han hadde lyst til å trekke henne nærmere, men det våget han ikke, enda. «Jeg har savnet en sånn som deg!» sa han stille. «Jeg er heldig å ha mange gode slektninger, men det å ha en hjertevenn, er noe eget. Nå fryser du. La meg følge deg hjem igjen.»

Raskt hadde han vrengt av deg den hvite drakten og stjernehatten satte han fra seg inntil et tre sammen med kurven. Så gikk de sakte mot Erles hus i ly av mørket. Katten fulgte med dem på avstand og knurret litt. Sekkegenseren holdt han varm og det var godt. Hva var det med den damen, hun fikk fram så mye rare følelser i han. Raskt tok han en annen vei og gikk rett over skogen mot gården. Han var slett ikke forberedt på å møte de to igjen. Brått sto de foran han og han skrek til så værhårene sto rett ut. Så besvimte han. Erle satte seg på huk ved siden katten og begynte å gråte. «Se der da. Det er min Julle. Som du ser ut lille venn. Brannen har jo ødelagt deg helt. Noen har visst tatt vare på deg, for det gensergreiene her har du ikke fått av meg. Lille Julle. Våkne opp da!»

Harald satte seg på huk han også. «Men det er jo katten jeg har hatt hos meg noen dager. Er den din? Jeg har ikke kledd på den. Det må jo være Vesla det, tenker jeg. Halsbånd har den også nå. Julle står det, klart og tydelig. Men er det din katt? Hvorfor har du kaldt han Julle da?»

Erle rødmet og klappet katter forsiktig. Hun hadde ikke lyst til å svare på det siste spørsmålet og løftet katten opp til seg. «Lille Julle!» hvisket hun. Katten våknet opp og vred på seg. På et blunk var den ute av armene hennes og på vei ned mot gården. Erle ropte etter den, men den bare fortsatte.

Fortsetter?

Del 12. Adventshistorie. Erles juledrøm.

12

Jona dro i lua, for nok en gang var den for stor til han. Alt han gjorde feil reagerte den dumme lua på. Men han kom seg usynlig inn i huset og der var det liv. Vesla sang med til musikken av full hals. Kattungen Hektor trampet takten under bordet og Erle strevde med finne fram kopper og en kjele. Hun skulle koke kakao til dem, men ropte til da hun åpnet kjøleskapet for å hente melk. Jona rygget forskremt ut igjen og løp nedover mot gården. Han hadde jo glemt hva han hadde gjort der inne den dagen han gjorde nissestreker. Som han skammet seg. Han kjente hvordan lua strammet om ørene igjen, og stoppet da Kong Vinter sto foran han.

«Her var det mildvær ser jeg! Ikke mye snø å måke for deg nå, men du må da strø min gode mann. Til og med jeg fikk problemer av å gå i denne bakken! Jeg ser lua di passer bedre og bedre! Men hva er det jeg hører om at du er misunnelig på menneskene her? Hadde det ikke vært for dem, så hadde det blitt en stusselig jul for mange. Vi trenger hverandre skjønner du. Tenk så fine tanker Erle har. Hun har ingen slektninger selv, men hun gleder kanskje flere til jul enn mange andre. Ingen vil si at de ikke har råd til julegaver og ikke alle får ting dumpende ned fra en julenisse. Om det er en hjelpenisse fra menneskene, eller oss, spiller ingen rolle. Sammen klarer vi å glede flere. Husk det. Hvor har du gjort av oppgavesekken din forresten?»

Jona så ned og sparket litt med foten i den kramme snøen. «Jeg klipte hull i den og satte den på den skadede katten. Han hadde ikke pels igjen etter å ha vært med i en brann, så han trengte den bedre enn meg.»

Kong Vinter klappet han på hodet. «Du verden, du har begynt å tenke kloke tanker. Flott gjort. Gjør du like god jobb med resten av oppdraget, skal du se det blir mye grøt på deg på julaften og at lua passer hver dag. Lykke til!» Så var han borte. Jona sukket tungt. Det var visst bare å fortsette. Grøt ville han jo ha på julekvelden og kunne den lua bli passende, så ville han bli glad.

Vesla slapp det hun holdt på med og stirret storøyd inn i kjøleskapet sammen med Erle. Der på nederste hylle lå det en rad med ved? På hylla lenger opp, lå det to tomater som lignet mus. Ørene var halve druer som var festet med tannpirkere, øynene og nesen var nellikspikere. Halene var kokt pasta. På øverste hylla var tre gule epler satt opp på hverandre så de lignet en snømann. Men det rareste var da de helt opp melk i kjelen. Melken var rosa! Vesla fant en skje og smakte. «Det smaker jordbær?» Så lo de begge to. De kokte opp melken og drysset litt reven sjokolade over den. Til slutt la Erle forsiktig et pepperkakehjerte på toppen. Hjertet fløt så fint rundt før det smelte ned i melken. Det smakte nytt og annerledes, men de ble enige om at dette skulle de drikke flere ganger før jul! «Du er Erle Perle du og dette er nissemelk. Ikke sant? Pepperkaken ble liksom som små klumper i melken, men det var godt.» Hun rørte litt til og snart smakte melken litt krydder også.

Etterpå la de gavene med i esker så alt var klart til den dagen noen kunne kjøre det ned i bygda. Da husket Vesla på kurven hun hadde hatt med. «Vi har laget masse julepynt til deg. Se her da!» Hun helte innholdet ut over gulvet og viste stolt fram lenker, kurver og kongler. I det samme banket det på døra og inn kom Harald. Han bukket til dem begge og satte seg ned for å studere all pynten han også.

«Så fint Erle. Da mangler du bare et juletre da? Kan vi hente det sammen en dag kanskje? Jeg kan ta hesten med, så kan du slippe å gå den lange veien inn til juletrefeltet.» Vesla hoppet av glede. «Jeg også, jeg også. Om jeg får sitte på hesten med henne blir jeg prinsesse og hun kan være dronning. Du kan være konge da eller? Jeg skal lage kroner til oss! Ha det!» Som en vind var hun ute av døra og på vei hjem igjen. De to andre ble stående å smile til hverandre. Harald ryddet opp all pynten og spurte om Erle ville være med å gå en tur. Han hadde noe han ville vise henne, sa han.

Fortsetter?.

Har du lyst til å lage Nissemelk?

Her er oppskriften:

2 dl melk

1 stor ss jordbærsyltetøy eller jordbær dessertsaus

1 ts O`boy eller hakket sjokolade

1 pepperkakehjerte

Varm melken i en kjele eller rett i kruset i microen. Dryss over sjokolade og legg pepperkaken ned på toppen. Vær forsiktig så flyter den fint en stund. Rør en god stund så alt løser seg opp, og kos deg med Nissemelk.

Del 11. Adventshistorie. Erles juledrøm.

11

Dagen etter skinte sola fra skyfri himmel og det dryppet av takene. Snømannen hadde falt overende og fuglene kvitret som om det var vår. Erle åpnet døra etter at Vesla hadde strevd seg opp bakken. Hun hadde en diger kurv i armene og var skikkelig hemmelighetsfull der hun sto. Det ble et strev med å få av støvlettene, men hun ville ikke ha hjelp. Erle ga henne en klem og gikk foran inn i kjøkkenet. «Så kom kakelinna da Vesla! Er det ikke typisk. Ja, ja, jeg baker ikke stort, så min skyld er det ikke!» Vesla sto der og undret seg. Hun ante ikke hva en kakelinne var, og hun krevde en forklaring. Erle sa at når alle i nabolaget bakte kaker, så ble det så varmt at snøen smeltet omkring dem. Vesla måpte og var raskt på med støvlettene igjen. «Jeg må stoppe mamma. Hun skulle bake masse i dag og da forsvinner jo all snøen her også. Men hun ble stanset av Erle som forklarte at gjort er gjort og været kunne man likevel ikke gjøre noe med. «Det er bare noe vi sier da vennen. La mamma bake du, så kanskje vi får smake. Så fint du kom jeg trenger hjelp her. Bli med meg, så skal jeg vise deg noe.»

De to gikk inn i stua og på bordet lå det en diger haug med julegaver. Vesla klappet i hendene og sang av glede. «Er de til meg? Så mange pakker har jeg aldri sett. Men det er jo ikke merkelapper på jo? Hvem skal ha dette da? Det må jo være merkelapper på!»

«Nettopp, men med den hånden min går det jo ikke. Kanskje du kan hjelpe meg å skrive litt. Jeg har forsøkt og det var så slitsomt. Men gavene er ikke til deg. Jeg har ingen slektninger vet du, så jeg kjøper gaver til de som har det som meg nesten. Da får de i hvert fall en gave hver på julekvelden. Noe skal leveres til Barnas Hus, noe til Frelsesarmeen og noe skal legges under juletreet nede på hotellet. De deler ut gaver til både barn og voksne. Jeg elsker å gjøre dette, men i år ble det jammen vanskelig med den skrivingen.»

Vesla stavet og strevde seg gjennom kort etter kort. Først synes hun at Erle var helt rar. Noen pakker skulle det stå bare alderen på og god jul, noen skulle det stå voksen mann på og andre til en leseglad unge. Hun skrev og hun skrev og følte at det gikk lettere. Erle skrev noen hun også. Pakkene var sortert i hauger og det tok tid før de var ferdige. «Nå har jeg et problem til Vesla!» sa Erle. «Jeg greier ikke å kjøre den gamle bilen min. Det er så hardt å gire at jeg begynte faktisk å gråte da jeg forsøkte. Kan du spørre mamma eller pappa om de kan kjøre dette av sted for meg en dag før jul?» Vesla nikket og smilte. «Tenk at vi er julenisser da. Dette blir gøy!»

Utenfor vinduet sto Jona og tårene trillet. Nå var det visst slutt. Menneskene delte ut gavene selv. Han kunne like godt reise hjem til Vinterland igjen. Han måtte finne katten som hadde sekken hans som genser, for nå ville han levere tilbake oppdraget og dra hjem. Men først fikk han snike seg inn på kjøkkenet og hente den heklenålen.

Fortsetter.

 

Les mer i arkivet » Januar 2018 » Desember 2017 » November 2017
natheless

natheless

60, Fredrikstad

Her vil jeg vise foto fra natur, mat, interiør og skrive litt. Natheless betyr "Ikke desto mindre". Hvorfor jeg kalte bloggen det, var en ren tilfeldighet. Jeg valgte egentlig et helt annet navn, men det var opptatt. Da bladde jeg gjennom ordboka og fant dette, Natheless. Synes det var et spennende ord som ikke desto mindre ga meg tid til litt undring. Ønsker alle som titter innom velkommen til min blogg.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker