Ja, den helsa, den helsa. Om jeg ikke hadde tenkt på den, hadde jeg ikke fått disse bildene. Ikke hadde jeg gått ned i vekt, fått frisk luft og bedre kondis heller. Uten å tenke, kunne alt vært så mye verre. Men jeg ble lei meg over at jeg ikke klarte å få ned blodtrykket med alt jeg har jobbet hardt med de siste par årene. For det gikk ikke. Nå måtte jeg bare godta å spise tabletter for å få orden på dette. Siste sjekk jeg hadde i januar ble jeg sint, men i dag ble jeg trist. Er det sånn å bli eldre? Det nytter liksom ikke samme hva jeg finner på. Men jeg vil ikke ha hjerteinfarkt eller hjerneslag heller, så valget var jo ganske lett. Når blodtrykket stiger, selv om jeg har trent det dobbelte og spiste det minimale, er det ikke annet å gjør. Dette fikset jeg ikke. “Face the fact…..”
Her må jeg fortelle litt da. Jeg fikk stå på Månstenen. Nei, den er ikke fra månen, men det er en stein med konglomerater, rund og fin. Mye artig å se av både rare fotspor, runde stener og rester etter stenhoggerene.
Så var påsken over for denne gang og det er vel bare å pakke ned både egg og kyllinger, harepuser og gule lys. Men jeg har i hvert fall kost meg masse.
Påsken har bydd på alt fra sol og tåke, til snøvær og vinterfølelse, men mest solskinn!
Søta Bror i Smögen kan det med å brenne “påskbrasa” på påskeaften. Ungdommene hadde bygd og snekret dette tårnet i flere dager, og endelig var det klart. Massevis av mennesker hadde samlet seg for å se de klatre opp, helle på tennvæske og tenne det fra toppen av. De klatret litt nedover, og tente en ny del og så brant det plutselig som bare den.
Det ble varmt og lyst av flammene, men så stille. Alle sto der og gledet seg over at lysere tider nå kommer.
Denne dagen går ungene med lighter og brenner ned alt gress mellom fjellknauser og svaberg. Litt rart for oss, men dette er deres tradisjon her. Juletrærne de har spart siden jul kom fram, og de ble brent i et eget bål. Gjett om det gnistret og lyste rundt oss.
Til slutt var det litt fyrverkeri. Mørket kom, og da bega alle seg stille og rolig tilbake til sitt. Ikke noe bråk, ikke noe skrål, men et felleskap av mennesker i våren. Bålet brant hele natten, og det ble holdt vakt for at det ikke skulle skje noe alvorlig.
For en flott påske. Nå er den snart over. Vi har vært sammen med våre, gått turer, spist godt mat, kjørt turer og ikke minst kost oss i finværet.
De siste dagene har vi besøkt Smögen igjen, og det var så fint denne gangen også. Jeg har tatt bilder av svaberg og fugler, natur og blomster. Flere bilder kommer etter hvert. Ha en fin kveld!
Det ble nok en skogstur på meg i går ettermiddag. Nydelig vær, men fortsatt nok snø her og der til at jeg kunne lage snømenn. Pluss at salamanderdammen fortsatt var dekket av is. Det er spennende å følge spor når det er mulig. Her hadde et dyr vandret i snorrett linje over isen. Hvem er det?
Jeg svinge av fra den vanlige grusveien og inn under de tunge grantrærne. Sporene fortsatte, og her var de ganske tydelige. Hvem er der ute sammen med meg? Nei, det vet jeg ikke…….
Gamle stier gror fort igjen, om vi ikke bruker dem. Et stykke gikk jeg rett over et jorde, Det er enda lov i noen dager til, før jeg må gå langs skogkanten igjen.
Nok en ukjent sti kom jeg til på andre siden. Flere rådyr møtte meg på denne turen også. På ukjente stier i mose og fjorårsløv, var det lett å snike seg av sted for både meg og dyrene. Noen hadde vært der inne, ryddet, kvistet og hogd til ved. Men i går var skogen stille, bortsett fra hakkespetter som kalte og en og annen svarttrost som sang i kveldsola.
Dette var bildet jeg fikk på andre siden av skogsfeltet. Nei, det er ikke tåke. Jeg var tilbake i sivilisasjonen, og en bil hadde fart av sted på grusveien. Vakkert var det å se på. Så omga stillheten meg igjen og jeg vandret hjemover med mange minner i hjertet.
Nå er påsken her, og det skal bli så koselig tenker jeg. Kaken jeg skal ha med i selskap i morgen, er nå klar. Det er så godt med alt som er unnagjort.
Dere som følger meg vet jo at jeg har bakt en mandelkake og delt den opp i mange deler. Jeg vil ha det lettvint på fridagene. I dag tok jeg opp den vanlige runde kaken øverst til venstre her, og stakk ut midtstykket.
Så lagde jeg en sjokoladekrem og smurte på kaken. Kakerestene fra midtstykket rørte jeg ut i restene av sjokoladekremen og formet en kanin til en annen kake jeg skal ha senere i påsken.
Denne ringen med sjokolade dynket jeg på med marsipanfigurer og marengs. I midten satte jeg et stort glass og fylte det med vaniljekrem. Nå kan kaken stå til i morgen uten at jeg trenger å være redd for at den blir for bløt. Pluss at den er lett å frakte med meg. Kykeliky, og det er klart!
Nydelig påskevær i begynnelsen av påsken. Helt herlig å gå lange turer og bare nyte fuglesang, duft og bar bakke under føttene. Men litt raske turer må også til, for å få hjertet til å pumpe.
I dag gikk jeg av sted utenom stiene. Men det er fortsatt snø innunder noen av trærne og vann her og der. Men stiene er nesten fine nå. Jeg klatret oppover i bratta, der det var masse stein å bruke som trapp, men det var også vindfall jeg måtte krype over eller under, før jeg kom inn på stien igjen på toppen. Jeg klarte meg fint, det eneste var at jeg begynte å tenke på forfengeligheten da jeg nærmet meg gangstien. Hadde jeg håret fullt av barnåler og småkvist? Var jeg skitten på knærne? Jeg hadde ikke tanker for det da jeg strevde meg oppover i den bakkehellinga, men etterpå? Det var ikke noe å bry seg om fant jeg ut. Jeg hadde ikke vært ute etter bare å gå en trimtur, jeg ville oppleve noe også.
Det fikk jeg. Da jeg listet meg fram på stien mot jordekanten, fikk jeg se rådyret igjen. Ja, det var bare ett, men det holder til der hver eneste dag nå. Får det kalv snart tro? Det blir spennende å følge med utover.
Så fint å høre. Når stærene kommer, er det vår. Det minner meg om våren med snøsmelting, sol som varmer på dagen, strikkegensere og en flue eller to i vinduskarmen da jeg var liten. Stæren hadde rede i et gammelt tre på nabogården. Når de kom på våren, sto jeg ofte under det treet og lyttet til alle de rare lydene en stær kan få fram.
I går så jeg dem for første gang her i år, og det var en like fin følelse i kveldslyset.
